Med gråten i halsen.

De siste dagene og ukene føler jeg at jeg har gått på autopilot. Jeg har hverken vært superglad, sint eller trist. Bare likegyldig. Men jeg har opplevd helt ut av det blå at jeg kan få "gråten i halsen". Det vil si at det føles ut som om jeg er på tur å begynne å gråte, plutselig - Av ingenting. Hva det kommer av vet ikke jeg, men jeg synes det er ganske snodig.

Greit at jeg har slitt mye med depresjoner og at jeg gråt så å si daglig tidligere... men da var jeg jo lei meg, negativ, isolert, innesluttet osv. Well well, jeg får vel bare håpe på bedre tider snart. Dette livet svinger jo som Tarzan i lianer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Et brudd kommer sjelden alene.

"En ulykke kommer sjelden alene" heter det. Gjelder dette brudd også? Eller har det noen sammenheng med sommeren? Jeg vet om og kjenner flere som har blitt single i det siste og jeg synes at det er litt pussig. Det virker som at et brudd er som en dominobrikke som utløser flere brudd etter hverandre.

Jeg har lest litt om dette før - at det påstås at hvis venninna di dumper typen sin så er det større sannsynlighet for at du kommer til å gjøre det samme enn hvis alle sammen er par. Jeg skjønner det jo på en måte, at man blir mer mottakelig til å påvirkes av andres valg og handlinger. Men jeg synes fortsatt at det er rart. Hvis en venninne klager om typen hennes til meg så betyr ikke det at jeg også kommer til å klage på min sambo liksom... Er du i et ulykkelig forhold, kom deg ut. For all del. Men ikke dra med deg venninna di. Eller jo forsåvidt. Hvis du lykkes så var nok ikke forholdet deres så sterkt i utgangspunktet uansett.

Har det noe med sommeren å gjøre kanskje? Jeg føler at mange absolutt vil være singel på sommeren siden dette er sesongen for lite klær(let's be honest: nakenhet) på sene sommerkvelder med litt for mye alkoholer og kos. "Single and ready to mingle!"  Ikke kast bort forholdet ditt på en sommerflørt da.

Utmattet av å være i live.

Jeg trodde aldri at jeg skulle bli 18 år.
Jeg trodde aldri at jeg skulle bli 20 år.
I år blir jeg 25 og jeg er fortsatt sjokkert over at jeg enda er her.

Jeg har slitt mye i mitt liv. Både fysisk og psykisk. Jeg har lekt med tanken om å ta mitt eget liv så lenge jeg kan huske. Hadde det ikke vært for min fine sambo så hadde jeg nok ikke vært her nå. Da jeg var 17-18 var jeg helt ødelagt. Jeg gråt hver eneste dag. Jeg kuttet meg på håndledd og lår. Jeg kastet opp maten jeg spiste. Jeg var folkesky som få og ble senere diagnosert med sosial angst. Jeg gikk til helsesøster og psykolog, hele pakken. Hvorfor skulle det feile meg så mye? Det fikk jeg spørsmål om.

I ettertid blir jeg irritert av å tenke på hvor trangsynt og lite innsatt visse mennesker både er nå og var da. Hvorfor skal du være lei deg uten grunn? Du som har det så fint med et tak over hodet og mat på bordet. Du som har kjæreste, jobb, hus... "Du har ingenting å syte over". Hvis du selv aldri har opplevd angst, depresjoner eller andre psykiske lidelser så kan du bare holde kjeft. Det handler ikke om hva man har eller hva man ikke har. Forskning viser at i mange tilfeller er det de som har mest som har det verst. Penger, materialistiske saker, venner, forhold... Det spiller ingen rolle hvis psyken er på bærtur.

Ofte lå jeg i sengen hele dagen. Sliten av å puste, utmattet av å være i live.
Jeg har det bedre nå, men jeg føler at det alltid kommer til å prege mitt liv. Og jeg kommer alltid til å stå opp for temaet psykisk helse, siden jeg som mange andre ikke greide å gjøre det da jeg var midt oppi det selv.

Thoughts from my bed.

Hei. Jeg har aldri vært flink til å starte blogginnlegg. Skukke tru at jeg blogget så å si daglig i 5 år tidligere si. For tiden har jeg tenkt mye på å slette bloggen. Men så ombestemmer jeg meg ettersom at det ikke gikk lang tid fra jeg slettet min forrige blogg til jeg var tilbake igjen. Jeg liker å ha en plass å la fingrene løpe fritt over tastaturet. Den stunden jeg ikke hadde blogg gikk det hardt ut over kompisene mine, jeg spammet på chat for å si det mildt.

Tidligere hadde jeg en såkalt "rosablogg". Da tok jeg masse bilder og skrev om alt fra antrekk og innkjøp til mat og tanker. Nå for tiden blir det mest tanker. For noen virker det kanskje helt absurd å sitte å blottlegge seg om sin psykiske helse på en blogg men for meg kommer det ganske naturlig. Det er ikke noe jeg prakker på folk eller snakker om til alle - men har du valgt å klikke deg inn her så regner jeg med at du vil lese om det. Og synes du at det blir for dystert til tider så er det jo bare å trykke på krysset i hjørnet og gjøre noe annet istedenfor.

En grunn til at jeg ikke blogger så mye atm er fordi jeg har det ganske bra for tiden. Jeg blogger alltid mest når jeg er langt nede i kjelleren. En annen grunn er at jeg har en gammel murstein av en pc. Bare å skru den på er en tålmodighetsprøve. Jeg fikk jo et nettbrett i bursdagsgave av min fine sambo som skulle gjøre det enklere men jeg har fortsatt ikke noe tastatur til taben så det er litt struggle.

Jeg ble spurt om jeg hadde blogg for et par uker siden. "Nei, men jeg hadde det før." Jeg føler at da jeg hadde rosablogg hadde jeg en blogg. Det jeg har nå er mer en notatblokk med skisser av følelser, tanker og situasjoner. Samt av og til litt tilfeldige innlegg om høytider og kos. Kristìn versus verden.

Processed with VSCO with f2 preset

Påske was like.

Sen blogging, as usual.

Selvfølgelig startet jeg påsken med å bli syk. Heldigvis varte det ikke så lenge så jeg fikk tatt meg en tur hjem til øya mi, både for å besøke familien min og for å feire bestekompisen min som ble 26 år. *woop woop* Jeg hadde ikke vært hjemme i år, og sist gang jeg var hjemme på øya i flere dager i strekk var i august i fjor før lillebrorsan flyttet hjemmefra så det var kanskje på tide nå. Pluss at lillebrorsan var jo hjemme fra Trondhjæm i påska så det var godt å få litt tid med han igjen - den ene dagen så vi 3 filmer på rad. :')

Min svarthvite påske was like:

{{

{{

Jeg fikk dette som påskeegg hos min sambo. ♥ Søt!

{

Kvinedagen.

Nei, jeg stavet ikke kvinNedagen feil. Jeg synes at kvinnedagen heller ble til en kvinedag. (Les: whine)

Jeg ville ikke sjekke instagram, jeg ville ikke se på twitter, jeg ville ikke lese om det på facebook eller blogger. Jeg har skrevet et innlegg tidligere her om at jeg er så langt fra feminist man kan komme. Kanskje er det fordi jeg skjemmes over mitt eget kjønn alt for ofte, eller kanskje det er fordi hadde jeg fått velge selv så hadde jeg lett valgt å være mannfolk.

Jeg grøsser mens jeg kikker på et hav av bilder av kvinnfolk med teksten GIRL POWER...

Ja til likestilling, likelønn, likeverd og rettferdighet ja. Men du oppnår ingenting av det ved å la håret under armene gro, poste bilder av mensen eller å være en allment surken bitch. Å være feminist er ikke lengre det det en gang var. Nå dras mannfolk ned i dritten og blir stemplet som både pedofile og voldtektsmenn. Altså.... LOGIKK?

Si at du hater mannfolk du. Dra alle under samme kam du.

Fighting Feminism.
Anti-Feminism is not anti-woman.
Stand up to feminists bullying.


God påske lzm.

Jeg liker ikke høytider. Helligdager og overfladiske tradisjoner. Det var greit før siden det var rimelig romantisert da jeg var yngre men jeg føler at jo eldre jeg blir jo mer misliker jeg det ettersom at jeg blir mer og mer realistisk. Det er så mange forventninger til høytider. Det er julegaver og påskeegg i fleng. Det skal liksom være "god stemning" og "glede" mens jeg assosierer derimot høytider med stress og skuffelse. Jeg føler at uansett hva jeg gjør så blir det feil og noen blir misfornøyde.

Jeg klarer ikke å besøke alle, jeg klarer ikke å fordele tiden min likt på alle. Så blir det urettferdig og folk blir fornærma. Kan jeg melde meg ut av tradisjoner og høytider noen plass? Sign me up!

Påska i fjor var 90% dritt og resterende fyll.

Arkiv » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
hits