hits

Har jeg blitt voksen?

Det er lørdag kveld. Min eneste frihelg fra Petroleum i måneden. Hva gjør jeg? Jeg har brukt de siste timene på å lese bok. Betyr dette at jeg har blitt voksen? Neida det er nok ikke så ille. I går var jeg på hjemmefest og det var så koselig. Hvorfor sluttet man med hjemmefester når man ble gammel nok til å dra på byen når hjemmefester så å si alltid er bedre enn byen? Har jeg egentlig lov til å si slik og samtidig jobbe på utested? Haha.

{

Jeg har lest Elsk meg av Sophie Elise. Jeg er overrasket over hvor godt jeg likte den og hvor mye jeg kjente meg igjen. Har du vært ulykkelig forelsket i noen så anbefaler jeg deg virkelig å lese den. Eller jeg anbefaler den uansett men jeg følte at jeg kunne relatere til boken. ♥

Jeg husker så alt for godt mine drømmer og fantasier om gutten jeg aldri fikk. Alle de ubesvarte meldingene. At man unnskyldte og romantiserte alt. Håpet. Det jævla håpet som man aldri trodde man skulle gi opp.

Heldigvis går livet videre, enten man vil det eller ikke.

A eller B-menneske.

Jeg har lest at flest folk er B-menneske tidligere i livet som i ungdomsårene og 20-årene mens de blir mer A-mennesker etterhvert mens jeg selv føler meg motsatt. Før var jeg den som elsket å stå opp tidlig, nå vil jeg helst sove så lenge som mulig. Samtidig er jeg ikke SÅ B-menneske heller da siden jeg trossalt står opp minst 3 timer før jeg skal på jobb uansett om jeg har tidlig- eller seinvakt. Jeg liker å ha god tid. Tid til å spise frokost, dusje og fikse meg. Gjerne se litt på youtube, høre på musikk eller lytte til podcast. Null stress.

Jeg synes at det er kjipt å være et B-menneske i et A-samfunn da. At hverdagen er bygd opp til å passe de ettersom "normal arbeidstid" gjerne er 8-16. Jeg for min del har de siste årene hatt flest ettermiddagsvakter. Jeg jobber også natt. Noe som passer meg utmerket. Det eneste som er veldig kjipt er at jeg har 2 forskjellige jobber og i helgene blir det gjerne litt kræsj. Den lørdagsmorgenen når jeg skal stå opp etter at jeg har jobbet natt hvor jeg ofte skal jobbe natt igjen samme døgnet... Trenger jeg å si noe mer?

{

Jeg hører ofte om folk som har snudd om på livet sitt - som legger seg klokka 21 og står opp klokka 5, som sier de får så mye mer ut av dagen og får gjort mye mens andre fortsatt sover. Men... Jeg gjør jo ting etter klokka 21, jeg kunne ikke gått å lagt meg da. Ofte er det da jeg vasker klær, spiser, ser på serier og alt mulig annet som jeg ikke får gjort ellers på dagen pga. jobb. Jeg sitter oppe til tidligst klokka 1 på natta. Gjerne 2, 3.... Nattetimene mine er hellige. Jeg sliter også med å få sove på kvelden så jeg hadde nok ikke fått til å lagt meg noe særlig tidligere. Når folk forteller at de sto opp klokka 5 i morges så tenker jeg: I morges? Det var jo i natt... Hah! Da var jeg såvidt sovna jeg.

Ukomfortabel og i veien.

Jeg føler meg alt for ofte i veien for andre folk. Jeg føler at min eksistens ene og alene irriterer andre mennesker. Bortkastet oksygen. Jeg tror at de aller fleste hadde hatt det mye bedre uten meg. Jeg trekker meg ofte unna. Jeg er introvert. Jeg trives i mitt eget selskap og jeg behøver egentid. Kanskje rømmer jeg litt for lett inn i min egen verden.

Kanskje er det angsten min som får meg til å føle slik. For 2-3 uker siden åpnet jeg meg opp om angsten min i en ny situasjon og jeg fikk meg mildt sagt en liten knekk da jeg ble møtt av ignoranse og uvitenhet. Sammenbrudd.

Vær så snill folkens. Hvis noen åpner opp og forteller deg om angst eller andre psykiske lidelser så håper jeg for guds skyld at du i det minste gir vedkommende et svar. Kanskje var det noe han eller hun hadde båret på over lengre tid og endelig samlet opp nok mot til å si. I mitt tilfelle fortalte jeg om noe jeg har gått å tenkt på i over 5 måneder nå så da jeg endelig fikk det ut følte jeg meg ekstremt dum da vedkommende ignorerte meg. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å vite hva man skal si i frykt for å si noe galt men alt er bedre enn ingenting. Den jævla stillheten spiser meg opp fra innsiden.

{

HAPPY PRIDE!

I helgen var jeg i Harstad by siden det for første gang ble arrangert PRIDE der. Jeg er så imponert. Over 3000 stykker møtte opp i paraden! Det var virkelig over all forventning. Hastad PRIDE hadde et ordentlig bra opplegg med både politi, ambulanse og brannmenn inkludert. Veiene var politisperret for paraden og etter vi hadde gått i tog med korps og turnere ble det sang og dans. Det var veldig rørende å se alle som møtte opp. Barn, stolte foreldre, pensjonister, rullestolbrukere, transkjønnede, skjeive, streite og alt midt mellom. Vi er alle barn av regnbuen! ♥

{{

Jeg leste i Dagbladet at noen ungdommer hadde kastet kål og tomater på deltakere. Dette var ikke noe vi fikk med oss men herregud så trist og unødvendig.
Ikke vær teit, homo er greit!

 I juni hadde vi vår andre PRIDE-parade på Sortland men dessverre ble det ikke så bra oppmøte der siden det var meldt orkan den lørdagen. Typisk. Derfor var det faktisk flere som møtte opp første gang det ble arrangert på Sortland - i fjor. Da møtte rundt 300 stykker opp til markeringen. Det er jo stor forskjell på 300 og 3000 men selvsagt har det vel også mye å si at Harstad er en mye større by.

{
Bilde fra paraden på Sortland i juni. Jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg jobber på Stormberg og har garderoben full av varme og gode klær når været ble som det ble!

"Det må du jobbe med".

Jeg har slitt med psykisk helse siden jeg var barn. Jeg var vel 12 år første gangen jeg gikk til helsesøster for det. Deretter ble det psykologer, diagnoser og angst-kurs. Jeg har kommet meg en lang vei i forhold til tidligere da jeg slet med spiseforstyrrelser og selvskading i tillegg, samt panikkanfall og sammenbrudd så å si daglig. Bare det at jeg fortsatt er i live er en stor prestasjon for meg siden jeg har trodd i årevis at jeg kommer til å dø av selvmord. Jeg kommer nok til å ta livet av meg en vakker dag. Bare ikke i dag.

I år fyller jeg 26 år. Over halve livet mitt har jeg slitt med min mentale helse, men jeg har overlevd 100% av mine verste dager. Det er jo en prestasjon i seg selv. Jeg vet at jeg fortsatt har en lang vei å gå og at jeg sikkert aldri kommer til å bli helt "frisk" men jeg har det mye bedre med meg selv nå enn tidligere. Derfor vet jeg faktisk ikke om jeg skal le eller gråte når jeg åpner meg opp og får kommentarer som "Det må du jobbe med". No shit sherlock.

Hele livet er en jævla jobb. Man kan ikke gjøre noe annet enn å fortsette å puste. Fortsette å prøve. Komme seg opp og komme seg videre.

{

Forandring fryder? Nei.

Jeg er så vanedyr som man kan være. Jeg gleder meg veldig til å bli ferdig med oppussingen men jeg kommer nok ikke til å like sluttresultatet med en gang - før jeg blir vant til det. Det er nå 2 år siden vi kjøpte huset og flyttet inn men hver gang vi har ommøblert så har jeg hatet det med en gang - til jeg ble vant såklart. Jeg liker rutiner, planlegging, vaner. Jeg er veldig lite spontan av meg og blir fort stresset hvis ikke alt henger på greip.

Da vi begynte å pusse opp skulle vi bare renovere kjøkkenet, også ble det kjøkkenet og stua... Også ble det kjøkkenet, stua OG gangen. Plutselig skulle vi også bytte 3 dører, flytte og skifte sikringsskap, fjerne 3 vinduer og bytte ut de resterende vinduene med nye. Det ble alltid mer og jeg følte at strikken tøydes mer og mer.

3 uker etter at vi begynte med oppussingen så er gangen så å si ferdig. Bortsett fra gulv og lister. Endelig begynner jeg å se en forbedring. Skulle ønske at jeg hadde hengt opp Gucci-logoen på de nye dørene inn til soverommene så vi hadde fått oss en ordentlig Gucci gang. *Ba-Dum-Tss*

Neida, Joda. Humor må til. Når livet ser mørkt og håpløst ut så må man i det minste kunne le av seg selv.

{

Frivillig barnløshet.

I dag leste jeg at "Cirka 50% av forhold tar slutt innen 2 år etter at man har skaffet barn sammen". Hvorfor er det slik? Det er jo noe å gruble over.

Jeg vil ikke ha barn. Dette har jeg skrevet om flere ganger tidligere. Jeg har blitt kalt egoistisk som ikke vil "føre slekta videre", "Bare vent, en vakker dag så ombestemmer du deg" og "Hvem skal ta vare på deg når du blir gammel da?". Fordi det er ikke egoistisk å bære fram et barn på denne uforutsigbare crazybananas planeten vår? Og det er ikke egoistisk å få barn kun for at noen skal besøke deg når du er gammel? Jeg blir helt sjokkert av uttalelsene til visse naive individer. 

Jeg respekterer at andre velger å få barn, hvorfor respekterer ikke andre mitt valg da? Jeg blir møtt med latter og fornektelse. Jeg har fjorten grunner til at jeg ikke vil ha barn men folk nekter å bry seg. Jeg sier at graviditet freaker meg ut og får til svar at "Det må du jobbe med, det blir noe helt annet når du selv blir gravid". NEI.

Alle må få lov til å velge selv hvilket liv de vil ha - Uten at dette skal stilles spørsmålstegn ved. Småbarnslivet er ikke for alle. Å bli mamma er ikke en drøm for alle. Jeg liker å ha friheten til å kunne gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Friheten til å sette meg selv først. Jeg har en psykisk helse som krever mye og som jeg tviler på at hadde blitt noe bedre av å skulle komme i andre rekke, heller motsatt.

{