hits

Jenta som ikke skulle bli 20.

Jenta som aldri i verden trodde at hun skulle fylle 20 år blir snart 26. Det er helt surrealistisk. Så mye som jeg har slitt i ungdomsårene med selvmordstanker så trodde jeg ikke at jeg skulle bli 20 engang og det er hele 6 år siden nå! Jeg turte vel strengt tatt ikke engang å håpe på at jeg skulle bli myndig...

Jeg tror fortsatt at livet mitt kommer til å ende med selvmord. Det har jeg trodd så lenge jeg kan huske. Nå har jeg slitt psykisk over halvparten av mitt liv og vel, man kan vel si at det kommer og går periodevis. Noen dager, uker og måneder er verre enn andre. Noen ganger føler jeg meg ganske tilfreds mens jeg andre ganger angrer på at jeg ikke har lært meg å knyte en ordentlig renneløkke ennå.

Styggen på ryggen. De små demonene i hodet mitt gir seg ikke. Noen ganger går de i hi og sover en stund mens andre ganger går de i fakkeltog med plakater og skriker ut hvor verdiløs jeg er.

Livskvaliteten er kanskje ikke alltid på topp og gud vet at jeg har gjort mye dritt for å straffe meg selv og for å føle noe som helst. Mye av det har gått ut over denne hudsekken jeg lever i siden jeg aldri har hatt et godt forhold til min egen kropp. 

Jeg stresser, jeg overanalyserer. Alle tankene, alle minnene. Men, jeg lever fortsatt.
Per i dag.

Tenker alle slik?

Tenker alle slik eller er det bare meg?

Jeg føler at alle andre har det bedre enn meg, at alle andre er mye flinkere enn meg. At livene deres går på skinner med null bekymringer. Jeg føler at alle har et nærmere og bedre forhold til vennene sine, familien sin... ja selv partneren sin.

Jeg føler at jeg har maks uflaks og feiler ofte. At jeg ikke får til ting som kanskje andre tar kjempelett. Jeg er kjempedårlig i matte. Jeg har ikke førerkort. Jeg kan ikke engang telle på en hånd alle gangene jeg har blitt spurt om å være sjåfør siden det blir sett på som en selvfølge med sertifikat i min alder.

Jeg føler at alle har kjempefine venninner og kompiser som for eksempel sender tusenvis av hjertehilsninger på bursdagene deres, samt steller i stand overraskelsesfeiringer og gir alt for dyre presanger. Venner reiser på ferie sammen og oppfører seg nesten som om de skulle vært i slekt.

Jeg føler også at de aller fleste har "goals" forhold. Med mye klisj og de søteste bildene sammen. Par med felles hobbyer og interesser. Kjærester som aldri krangler men bare er takknemlige.



Dette med familie er kanskje det aller verste. Jeg kan bli så rørt at jeg nesten er på gråten av å se folk som har et så nært forhold til sin nærmeste familie. Mor og datter som er bestevenner og drar på alt fra fest til spa sammen. Folk som tar tatovering for søsken, mamma, pappa eller besteforeldre. De som har foreldre som heier de fram og uttrykker hvor stolt de er av barna sine.

Penger og lykke.

Penger gjør deg ikke lykkelig. - Sier alle med penger.

Jeg skjønner budskapet. Det er litt som jenta som er misfornøyd med utseendet og endelig får tatt en etterlengtet operasjon - Hun blir nok ikke lykkelig av den grunn. Da finner man bare andre ting å irritere seg over som man også vil fikse på.

Men,
økonomisk frihet hadde underlettet mye for mange. Bli kvitt gjeld. Slippe å tenke på regninger. Kunne kjøpe hva man vil både til middag, av klær, husly og transport. Det er jo ikke til å stikke under en stol at man med mye penger hadde hatt mindre bekymringer.

Jeg tror ikke at penger gjør deg lykkelig i seg selv, og i mange tilfeller går det til hodet på folk slik som man har sett gang på gang med for eksempel barnestjerner som plutselig får alt for mye penger i en ung alder og havner på kjøret. Men at livet er relativt mye enklere med god økonomi tror jeg at de aller fleste ville vært enig i. Jeg er ikke særlig opptatt av økonomi egentlig, innerst inne er jeg en hippie som bare vil ha fred og kjærlighet. ♥ Men selv jeg skjønner at verden er styrt av penger.

{

Tankemester.

I dag har jeg vært på et foredrag som heter Tankemester. I anledningen Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober. Et veldig bra og sterkt foredrag holdt av polfarer og tankemester Steffen Dahl.

Jeg synes at det var et veldig bra foredrag. Om angst og negative tanker og det å kunne snu tankens kraft. Foredragsholderen anbefalte folk å skrive ned sine negative tanker samt hvordan de får deg til å føle eller hvordan kroppen reagerer, og jeg følte meg ganske truffet egentlig. Siden det er basically akkurat det jeg gjør på denne bloggen. Så kan man lese gjennom det man har skrevet etterpå når man ikke er i samme sinnsstemning for å se hvordan man tolker situasjonen da. Jeg kjenner meg veldig igjen. I ettertid når jeg har lest innlegg jeg har publisert i sinne, bitterhet og sorg så tenker jeg gjerne oi, ro deg ned kvinne! Kanskje du overreagerte litt, det gikk jo over! Du har tross alt overlevd 100% av dine verste dager.

{

Har jeg blitt voksen?

Det er lørdag kveld. Min eneste frihelg fra Petroleum i måneden. Hva gjør jeg? Jeg har brukt de siste timene på å lese bok. Betyr dette at jeg har blitt voksen? Neida det er nok ikke så ille. I går var jeg på hjemmefest og det var så koselig. Hvorfor sluttet man med hjemmefester når man ble gammel nok til å dra på byen når hjemmefester så å si alltid er bedre enn byen? Har jeg egentlig lov til å si slik og samtidig jobbe på utested? Haha.

{

Jeg har lest Elsk meg av Sophie Elise. Jeg er overrasket over hvor godt jeg likte den og hvor mye jeg kjente meg igjen. Har du vært ulykkelig forelsket i noen så anbefaler jeg deg virkelig å lese den. Eller jeg anbefaler den uansett men jeg følte at jeg kunne relatere til boken. ♥

Jeg husker så alt for godt mine drømmer og fantasier om gutten jeg aldri fikk. Alle de ubesvarte meldingene. At man unnskyldte og romantiserte alt. Håpet. Det jævla håpet som man aldri trodde man skulle gi opp.

Heldigvis går livet videre, enten man vil det eller ikke.

A eller B-menneske.

Jeg har lest at flest folk er B-menneske tidligere i livet som i ungdomsårene og 20-årene mens de blir mer A-mennesker etterhvert mens jeg selv føler meg motsatt. Før var jeg den som elsket å stå opp tidlig, nå vil jeg helst sove så lenge som mulig. Samtidig er jeg ikke SÅ B-menneske heller da siden jeg trossalt står opp minst 3 timer før jeg skal på jobb uansett om jeg har tidlig- eller seinvakt. Jeg liker å ha god tid. Tid til å spise frokost, dusje og fikse meg. Gjerne se litt på youtube, høre på musikk eller lytte til podcast. Null stress.

Jeg synes at det er kjipt å være et B-menneske i et A-samfunn da. At hverdagen er bygd opp til å passe de ettersom "normal arbeidstid" gjerne er 8-16. Jeg for min del har de siste årene hatt flest ettermiddagsvakter. Jeg jobber også natt. Noe som passer meg utmerket. Det eneste som er veldig kjipt er at jeg har 2 forskjellige jobber og i helgene blir det gjerne litt kræsj. Den lørdagsmorgenen når jeg skal stå opp etter at jeg har jobbet natt hvor jeg ofte skal jobbe natt igjen samme døgnet... Trenger jeg å si noe mer?

{

Jeg hører ofte om folk som har snudd om på livet sitt - som legger seg klokka 21 og står opp klokka 5, som sier de får så mye mer ut av dagen og får gjort mye mens andre fortsatt sover. Men... Jeg gjør jo ting etter klokka 21, jeg kunne ikke gått å lagt meg da. Ofte er det da jeg vasker klær, spiser, ser på serier og alt mulig annet som jeg ikke får gjort ellers på dagen pga. jobb. Jeg sitter oppe til tidligst klokka 1 på natta. Gjerne 2, 3.... Nattetimene mine er hellige. Jeg sliter også med å få sove på kvelden så jeg hadde nok ikke fått til å lagt meg noe særlig tidligere. Når folk forteller at de sto opp klokka 5 i morges så tenker jeg: I morges? Det var jo i natt... Hah! Da var jeg såvidt sovna jeg.

Ukomfortabel og i veien.

Jeg føler meg alt for ofte i veien for andre folk. Jeg føler at min eksistens ene og alene irriterer andre mennesker. Bortkastet oksygen. Jeg tror at de aller fleste hadde hatt det mye bedre uten meg. Jeg trekker meg ofte unna. Jeg er introvert. Jeg trives i mitt eget selskap og jeg behøver egentid. Kanskje rømmer jeg litt for lett inn i min egen verden.

Kanskje er det angsten min som får meg til å føle slik. For 2-3 uker siden åpnet jeg meg opp om angsten min i en ny situasjon og jeg fikk meg mildt sagt en liten knekk da jeg ble møtt av ignoranse og uvitenhet. Sammenbrudd.

Vær så snill folkens. Hvis noen åpner opp og forteller deg om angst eller andre psykiske lidelser så håper jeg for guds skyld at du i det minste gir vedkommende et svar. Kanskje var det noe han eller hun hadde båret på over lengre tid og endelig samlet opp nok mot til å si. I mitt tilfelle fortalte jeg om noe jeg har gått å tenkt på i over 5 måneder nå så da jeg endelig fikk det ut følte jeg meg ekstremt dum da vedkommende ignorerte meg. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å vite hva man skal si i frykt for å si noe galt men alt er bedre enn ingenting. Den jævla stillheten spiser meg opp fra innsiden.

{