hits

HAPPY PRIDE!

I helgen var jeg i Harstad by siden det for første gang ble arrangert PRIDE der. Jeg er så imponert. Over 3000 stykker møtte opp i paraden! Det var virkelig over all forventning. Hastad PRIDE hadde et ordentlig bra opplegg med både politi, ambulanse og brannmenn inkludert. Veiene var politisperret for paraden og etter vi hadde gått i tog med korps og turnere ble det sang og dans. Det var veldig rørende å se alle som møtte opp. Barn, stolte foreldre, pensjonister, rullestolbrukere, transkjønnede, skjeive, streite og alt midt mellom. Vi er alle barn av regnbuen! ♥

{{

Jeg leste i Dagbladet at noen ungdommer hadde kastet kål og tomater på deltakere. Dette var ikke noe vi fikk med oss men herregud så trist og unødvendig.
Ikke vær teit, homo er greit!

 I juni hadde vi vår andre PRIDE-parade på Sortland men dessverre ble det ikke så bra oppmøte der siden det var meldt orkan den lørdagen. Typisk. Derfor var det faktisk flere som møtte opp første gang det ble arrangert på Sortland - i fjor. Da møtte rundt 300 stykker opp til markeringen. Det er jo stor forskjell på 300 og 3000 men selvsagt har det vel også mye å si at Harstad er en mye større by.

{
Bilde fra paraden på Sortland i juni. Jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg jobber på Stormberg og har garderoben full av varme og gode klær når været ble som det ble!

"Det må du jobbe med".

Jeg har slitt med psykisk helse siden jeg var barn. Jeg var vel 12 år første gangen jeg gikk til helsesøster for det. Deretter ble det psykologer, diagnoser og angst-kurs. Jeg har kommet meg en lang vei i forhold til tidligere da jeg slet med spiseforstyrrelser og selvskading i tillegg, samt panikkanfall og sammenbrudd så å si daglig. Bare det at jeg fortsatt er i live er en stor prestasjon for meg siden jeg har trodd i årevis at jeg kommer til å dø av selvmord. Jeg kommer nok til å ta livet av meg en vakker dag. Bare ikke i dag.

I år fyller jeg 26 år. Over halve livet mitt har jeg slitt med min mentale helse, men jeg har overlevd 100% av mine verste dager. Det er jo en prestasjon i seg selv. Jeg vet at jeg fortsatt har en lang vei å gå og at jeg sikkert aldri kommer til å bli helt "frisk" men jeg har det mye bedre med meg selv nå enn tidligere. Derfor vet jeg faktisk ikke om jeg skal le eller gråte når jeg åpner meg opp og får kommentarer som "Det må du jobbe med". No shit sherlock.

Hele livet er en jævla jobb. Man kan ikke gjøre noe annet enn å fortsette å puste. Fortsette å prøve. Komme seg opp og komme seg videre.

{

Forandring fryder? Nei.

Jeg er så vanedyr som man kan være. Jeg gleder meg veldig til å bli ferdig med oppussingen men jeg kommer nok ikke til å like sluttresultatet med en gang - før jeg blir vant til det. Det er nå 2 år siden vi kjøpte huset og flyttet inn men hver gang vi har ommøblert så har jeg hatet det med en gang - til jeg ble vant såklart. Jeg liker rutiner, planlegging, vaner. Jeg er veldig lite spontan av meg og blir fort stresset hvis ikke alt henger på greip.

Da vi begynte å pusse opp skulle vi bare renovere kjøkkenet, også ble det kjøkkenet og stua... Også ble det kjøkkenet, stua OG gangen. Plutselig skulle vi også bytte 3 dører, flytte og skifte sikringsskap, fjerne 3 vinduer og bytte ut de resterende vinduene med nye. Det ble alltid mer og jeg følte at strikken tøydes mer og mer.

3 uker etter at vi begynte med oppussingen så er gangen så å si ferdig. Bortsett fra gulv og lister. Endelig begynner jeg å se en forbedring. Skulle ønske at jeg hadde hengt opp Gucci-logoen på de nye dørene inn til soverommene så vi hadde fått oss en ordentlig Gucci gang. *Ba-Dum-Tss*

Neida, Joda. Humor må til. Når livet ser mørkt og håpløst ut så må man i det minste kunne le av seg selv.

{

Frivillig barnløshet.

I dag leste jeg at "Cirka 50% av forhold tar slutt innen 2 år etter at man har skaffet barn sammen". Hvorfor er det slik? Det er jo noe å gruble over.

Jeg vil ikke ha barn. Dette har jeg skrevet om flere ganger tidligere. Jeg har blitt kalt egoistisk som ikke vil "føre slekta videre", "Bare vent, en vakker dag så ombestemmer du deg" og "Hvem skal ta vare på deg når du blir gammel da?". Fordi det er ikke egoistisk å bære fram et barn på denne uforutsigbare crazybananas planeten vår? Og det er ikke egoistisk å få barn kun for at noen skal besøke deg når du er gammel? Jeg blir helt sjokkert av uttalelsene til visse naive individer. 

Jeg respekterer at andre velger å få barn, hvorfor respekterer ikke andre mitt valg da? Jeg blir møtt med latter og fornektelse. Jeg har fjorten grunner til at jeg ikke vil ha barn men folk nekter å bry seg. Jeg sier at graviditet freaker meg ut og får til svar at "Det må du jobbe med, det blir noe helt annet når du selv blir gravid". NEI.

Alle må få lov til å velge selv hvilket liv de vil ha - Uten at dette skal stilles spørsmålstegn ved. Småbarnslivet er ikke for alle. Å bli mamma er ikke en drøm for alle. Jeg liker å ha friheten til å kunne gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Friheten til å sette meg selv først. Jeg har en psykisk helse som krever mye og som jeg tviler på at hadde blitt noe bedre av å skulle komme i andre rekke, heller motsatt.

{

Du ble en fange i ditt eget nett.

Mitt forrige innlegg var veldig negativt, det er jeg fullstendig klar over. Jeg er ganske negativ for tiden. Dette med renovering tar så ekstremt på. Sambo jobber på spreng for å bli ferdig ettersom at han ser hvor mye det plager meg. Jeg liker rutiner og å ha ting på stell. Det er bra for psyken min. Mens oppussingskaos gjør meg til et nervevrak. Jeg har hatt flere sammenbrudd, selv før oppussingen bare fordi jeg gruet meg så ekstremt. Klump i magen.

Du leka med demona og de gjør dæ blind. Æ ber på mine knær, ikke slæpp dæm inn.
Det va så mye som gikk galt, men du følte det så rætt. Du sku'a vissta bedre - Du ble en fange i ditt eget nætt.


Jeg hadde i hvert fall en veldig fin helg med en pause fra renovering. Fæsterålen. Sortland sin årlige festival.  ♥

{
Sjekk isolasjonen og det fjerna vinduet i bakgrunnen da. He-he.

{{
Sto fremst på både RSP og Vidar Villa. <3

{
Fæsterålskraft!

New anxiety who dis.

*Svampebob-stemme: 2000 years later*

Hei! Nå har jeg ikke publisert noe på nesten 4 måneder gitt! Sommeren har gått sin gang med jobb, fest, ferie og festival. Egentlig skulle vi ikke noe spesielt i år (som å reise bort) ettersom at vi skulle bruke sommeren på å pusse opp kjøkken. Vel, vi pusser opp alright. Men det ble både stue og gang i tillegg. - Jeg hater det. Hvis jeg trodde jeg hadde angst tidligere. Hahahahaha. Jeg skulle bare visst.

Det er kaos, ergo blir jeg kaos. Vi er på det første og verste stadiet nå. Rivingen. Vi lever i glava. Det blir mer og mer hele tiden, plutselig skulle det fjernes vinduer og byttes dører i tillegg. Det har ikke gått 3 uker ennå men det føles ut som om vi har levd slik i ett år minst. Som introvert er det ekstra krevende med folk her en gang og bestandig. Jeg trenger egentid. Jeg liker å slappe av med serier i ro og mak men det blir lite av det nå med hamring og banking 24/7.

Det er vanskelig å lage mat uten kjøkken - Jeg er drittlei ferdigpizza nå. Jeg må ta oppvasken i badevasken siden det er den eneste plassen vi har vann for tiden. Jeg misunner alle som ikke bor i oppussing. De fleste jeg kjenner som også pusser opp for tiden bor ikke i husene sine mens de holder på. Smartinger!

{

Forhold og pause.

Jeg nevnte dette temaet litt for 2 uker siden men jeg er ikke ferdig ennå. Hva vil det si å ha en pause i forholdet sitt? Jeg har aldri opplevd dette selv så jeg vet faktisk ikke og jeg skjønner det heller ikke. I mine øyne er man enten sammen eller ikke sammen lengre. Hva vil det si å ha pause???

I mine øyne er å be om pause i forholdet en bullshit unnskyldning for å holde den andre personen på pinebenken fordi man er usikker selv. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor folk gjør dette. Enten vil man vel være sammen eller ikke. Vil man være sammen så er man sammen, vil man ikke være sammen så gjør man det slutt. Pause er jo bare tull. Eller?

Hva skal man gjøre hvis partneren sin ber om en pause? Det må jo føles helt jævlig. Skal man liste seg rundt på tå i usikkerhet og frykt for at man skal gjøre noe galt slik at det faktisk blir slutt? Ha respekt nok til å dumpe partneren din hvis det ikke føles rett. Det er bedre å få et nei slik at man vet, enn å gå rundt med falske forhåpninger. Det er vel bedre å få sannheten slengt i ansiktet slik at man kan komme seg videre enn å gå rundt uviten og late som at alt er bra når det åpenbart ikke er det.