31 Kilo.

Jeg har aldri skrevet åpent og ærlig om spiseforstyrrelser selv om jeg har hatt en del forskjellige blogger i mitt liv. Men siden dette er den mest usminkede bloggen jeg noen gang har hatt så tenkte jeg at jeg kunne prøve å åpne meg litt ekstra.

Jeg har slitt med dårlig selvtillit så lenge jeg kan huske, jeg ble en del mobbet som barn siden jeg var annerledes og ikke fikk alt som var "inn" og alt som andre barn enten hadde eller ønsket seg. Slik som for eksempel blånisseluer, jeg fikk aldri det ettersom min mor sa at de luene var dumme og bare til pynt siden de var såpass "oppå" hodet istedenfor rundt... jeg levde i en finlandshette for å si det slik.



Da jeg ble tenåring ble jeg enda mer usikker på min egen kropp og utseendet. Det endte til slutt med at jeg fikk et anstrengt forhold til mat. Jeg prøvde først å slutte å spise/spise mindre men det var enklere sagt enn gjort. For eksempel en gang ved middagsbordet kastet jeg raspet gulrot ut av vinduet og trodde at jeg skulle slippe unna med det... Det gjorde jeg ikke. Jeg fikk også en god del kjeft når min kjære mor og far fant ut at jeg pleide å kaste skolematen min. Først kastet jeg den til måkene utenfor men dette ble fort oppdaget siden det er bråkete fugler, spesielt når de krangler om brødskiver... Så jeg gjemte heller maten min i kjelleren vår... Det var ikke særlig populært. Jeg klarte ikke engang å snike skivene mine i søppeldunken uten at jeg fikk pes for det - fordi søppelmannen kunne nemlig nekte å hente søppelet vårt om det lå noe løst nedi dunken som ikke var pakket i søppelposer.

Ja, jeg var en utspekulert og rebelsk ungdom som ikke ga meg så lett. Men til slutt ble jeg lei av å snike meg rundt for å gjemme bort og skjule mat, så jeg fant ut at jeg heller kunne spise maten min som normalt så lenge jeg kastet opp etterpå. Da kom jeg til å bevare metthetsfølelsen uten å legge på meg. Win win!



I ettertid var det ikke særlig win... På mitt minste/tynneste veide jeg 31 kilo og dette var på videregående. Jeg har fått høre i ettertid at jeg har lagt på meg mye og at jeg er tykk nå. Og ja, i forhold til hvordan jeg var så er jeg vel "tjukk" nå. Men unnskyld meg for at jeg klarte å ta tak i problemet mitt og at jeg ikke er syk lengre.

Lenge etter at jeg sluttet å kaste opp alt jeg spiste så ble jeg ekstremt kvalm hvis jeg spiste meg ordentlig mett - siden kroppen min ikke var vant til å holde på mat. Jeg drakk proteinpulver fra Big Mass for å legge på meg. Alt var slitsomt, jeg klarte jo nesten ikke å løfte en melkepakke uten at det føltes ut som at armene mine skulle knekke i to. Jeg hadde null energi, og i ettertid føler jeg at jeg fikk det meste til å stoppe opp i kroppen min. Siden det er i midten av tenårene man skal utvikle seg mest. Derfor er det kanskje min egen feil at jeg kan kalle brystene mine for myggstikk og at jeg har lyst til å ta silikon. Men det i seg selv er en annen historie.

Jeg føler enda at jeg har et vrangforestilt syn på hvordan drømmekroppen ser ut, siden jeg fortsatt favoriserer "beinrangel" og synes at det er nydelig når man kan se tydelige kragebein, hoftebein og ribbein. Men min tid som skinnybitch er nok over for godt.


Se så tynn jeg var i tottilottene! Les: lår og legger.
Hello thigh gap... Akkurat det savner jeg faktisk litt.

2 kommentarer

osunniva

22.03.2016 kl.12:07

Sterkt å lese! Du er modig <3 Eg var alltid tynn og sped då eg var lita. Hugsar eg hadde kompleksar for det. Så sjølv var eg alltid misunnelig på jenter med former ;) No som vaksen syns eg damekroppen er så vakker, i alle moglege variantar :) Fint å lese at du er fri spiseforstyrringa! Vit at du er unik, og flott akkurat slik du er! :)

Kristìn

22.03.2016 kl.15:36

osunniva: Tusen takk. :)

Skriv en ny kommentar

Kristìn

24, Sortland

Vegetarianer fra Nordland som bruker bloggen som et utløp - mitt fristed.

I N S T A G R A M:


©
Jeg eier rettigheter på alt av fotografi og tekst på bloggen selv, ergo er alt skrevet av meg.
Foto: Olympus E-420, Lumix DMC-FS14,
eller min Samsung Galaxy S5.

Kategorier

Arkiv

hits