hits

Always & Fornever.

Dette innlegget skrev jeg for over 1 år siden, det handler om meg og kjæresten min... Bare at på den tiden var han eksen min. Åh, jeg var så bitter. Jeg hadde fortsatt hjertesorg og savnet var stort. Nå for tiden har vi det veldig fint sammen men jeg har lyst til å publisere dette blogginnlegget anyways. All the feels.

Jeg fikk meg kjæreste ganske tidlig. Jeg ble i et seriøst forhold ganske tidlig og allerede i en alder av 16 år hadde jeg samboer. Da jeg var 19 var jeg forlovet. Jeg hadde kjent han jeg var sammen siden jeg ble konfirmert selv om vi ikke ble sammen før noen år senere. Jeg vil påstå at vi var sammen ganske lenge med tanke på hvor unge vi var, vi var jo bare kids da vi ble kjærester... vi ble voksne sammen.

Høres ut som et eventyr, gjør det ikke? Å finne drømmeprinsen sin i så ung alder, at det er gjensidig kjærlighet og at man ender opp sammen. Men dette eventyret hadde ikke noen lykkelig slutt. Gutten dumpet meg i januar 2014, godt nytt år og fin start på året ja. Plutselig skulle jeg være alene, bo alene og klare alt alene. Det var veldig rart, men jeg overlevde det også gitt, selv om han har ødelagt meg på mange måter. Nå er jeg rimelig skeptisk til ekteskap og forlovelse. Siden det er et løfte om at man skal gifte seg i framtiden og han brøt løftet. Hvordan skal jeg da kunne stole på at jeg ikke brenner meg igjen?

Folk spør meg enda om jeg ikke synes det er trist at det ikke fungerte mellom oss, og jo såklart er det kjipt at vi ikke kunne være det superparet som er sammen fra man er ungdom og hele livet ut. Men det er jo ikke noe å gjøre med det siden han valgte meg bort. Selv om han kom 1,5 år etterpå å prøvde å få meg tilbake. Var det too little, too late? Jeg frykter bare at han egentlig ikke ville ha meg, siden han viste liten interesse for meg i fjor mens jeg var singel. Med andre ord: Hva hvis han egentlig ikke ville ha meg men ingen andre skulle få meg heller? Eller kanskje han bare var ensom, eller kanskje han var lei av å lete etter en ny kjæreste. Ikke vet jeg, og jeg kommer sikkert ikke til å få vite svaret heller...

Nå har jeg blitt tatovert i nakken 4 ganger. Første gangen tatoverte jeg navnet hans - ja, jeg var ung, dum og forlovet. De 3 andre gangene har vært cover-up og etterfylling på min Jesterhead som er maskoten til det svenske bandet In Flames. Det er ikke så gøy å bli tatovert i nakken. Det er faktisk ganske forjævlig siden det er over sentralnervesystemet, så hver gang jeg har gjort dette så har jeg tenkt på han. Han som knuste meg og ødela meg på flere måter. Det verste av alt er vel det faktum at han ikke engang er klar over dette selv, eller hva vet vel jeg...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kristìn

25, Sortland

Vegetarianer fra Nordland som bruker bloggen som et utløp - mitt fristed.

I N S T A G R A M:


©
Jeg eier rettigheter på alt av fotografi og tekst på bloggen selv, ergo er alt skrevet av meg.
Foto: Olympus E-420, Lumix DMC-FS14,
eller min Huawei P10 Lite.

Kategorier

Arkiv