Angst for angsten.

Jeg har fri i dag, ingen alarmklokke som ringer. Jeg våkner uansett klokka 9. Jeg orker ikke. Lukker øynene igjen og sovner til slutt. Jeg våkner klokka halv 11 av at jeg hører at det er noen på trappen. Jeg ligger under dynen og lytter. Det kommer to svake bank fra ytterdøra. Jeg ligger igjen i sengen. Jeg hører at vedkommende går ned trappen så jeg står opp og kikker ut - bak gardinen. Jeg ser postbilen kjøre avsted.

Jeg sier at jeg ikke sliter med angst og det psykiske lengre, men det kommer nok alltid til å være der. Et snev av det i det minste. Det er det samme når et ukjent nummer ringer meg, jeg tar ikke telefonen. På en måte kan man vel si at jeg unngår fremmede. Bortsett fra på byen etter litt alkohol. Da går det bra. Falsk selvtillit. Samtidig så jobber jeg i butikk så jeg får øvd meg på det sosiale hver dag.

Jeg er glad for at jeg ikke sliter med sosial angst slik som jeg gjorde før. Hyperventilering, gråting, klump i magen... Jeg ble direkte uvel. Noen ganger var det til og med angst for angsten. Altså frykt for å skulle få angst ute blant folk. Samtidig skal jeg vel ikke rope så høyt siden det eneste panikkanfallet jeg har hatt i mitt liv opplevde jeg i fjor. Midt i køen på Universal Studios i Orlando.

Jeg har kommet fram til at konklusjonen i mitt hode er at når du har fått høre så mye dritt om hvor udugelig du er... fra dine nærmeste. Er det da rart at man blir skeptisk til fremmedfolk?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kristìn

24, Sortland

Vegetarianer fra Nordland som bruker bloggen som et utløp - mitt fristed.

I N S T A G R A M:


©
Jeg eier rettigheter på alt av fotografi og tekst på bloggen selv, ergo er alt skrevet av meg.
Foto: Olympus E-420, Lumix DMC-FS14,
eller min Samsung Galaxy S5.

Kategorier

Arkiv

hits