Utmattet av å være i live.

Jeg trodde aldri at jeg skulle bli 18 år.
Jeg trodde aldri at jeg skulle bli 20 år.
I år blir jeg 25 og jeg er fortsatt sjokkert over at jeg enda er her.

Jeg har slitt mye i mitt liv. Både fysisk og psykisk. Jeg har lekt med tanken om å ta mitt eget liv så lenge jeg kan huske. Hadde det ikke vært for min fine sambo så hadde jeg nok ikke vært her nå. Da jeg var 17-18 var jeg helt ødelagt. Jeg gråt hver eneste dag. Jeg kuttet meg på håndledd og lår. Jeg kastet opp maten jeg spiste. Jeg var folkesky som få og ble senere diagnosert med sosial angst. Jeg gikk til helsesøster og psykolog, hele pakken. Hvorfor skulle det feile meg så mye? Det fikk jeg spørsmål om.

I ettertid blir jeg irritert av å tenke på hvor trangsynt og lite innsatt visse mennesker både er nå og var da. Hvorfor skal du være lei deg uten grunn? Du som har det så fint med et tak over hodet og mat på bordet. Du som har kjæreste, jobb, hus... "Du har ingenting å syte over". Hvis du selv aldri har opplevd angst, depresjoner eller andre psykiske lidelser så kan du bare holde kjeft. Det handler ikke om hva man har eller hva man ikke har. Forskning viser at i mange tilfeller er det de som har mest som har det verst. Penger, materialistiske saker, venner, forhold... Det spiller ingen rolle hvis psyken er på bærtur.

Ofte lå jeg i sengen hele dagen. Sliten av å puste, utmattet av å være i live.
Jeg har det bedre nå, men jeg føler at det alltid kommer til å prege mitt liv. Og jeg kommer alltid til å stå opp for temaet psykisk helse, siden jeg som mange andre ikke greide å gjøre det da jeg var midt oppi det selv.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kristìn

24, Sortland

Vegetarianer fra Nordland som bruker bloggen som et utløp - mitt fristed.

I N S T A G R A M:


©
Jeg eier rettigheter på alt av fotografi og tekst på bloggen selv, ergo er alt skrevet av meg.
Foto: Olympus E-420, Lumix DMC-FS14,
eller min Samsung Galaxy S5.

Kategorier

Arkiv

hits