- Karpe Diem.

Er du introvert eller ekstrovert? Jeg er introvert. Jeg tenker, analyserer, spiller scenarier i hodet mitt. Jeg er så å si bare sosial på jobb eller i festlige sammenkomster hvor alkohol er med i bildet. Edru er jeg relativt stille. Dette kan selvsagt også stamme fra min sosiale angst. Jeg tar liten plass. Jeg vil ikke være til bry. Jeg tenker fjorten ganger på hva jeg skal si før jeg åpner kjeften. Jeg er kresen. Jeg har ikke så mange venner, men jeg har mange folk å drikke alkohol og feste med.

Tidligere var jeg min egen verste fiende siden jeg var psykisk ustabil. Jeg var da veldig avhengig av sambo. Nå trives jeg derimot alene. Jeg kan kose meg i mitt eget selskap. Jeg har tilbrakt mang en søndag alene på soverommet for å si det slik. Jeg blir veldig sliten av å være sosial over lengre tid. Et besøk kan være kjempekoselig for all del men når det varer i 5 timer for eksempel så blir jeg matt og trøtt.

Har jeg ikke alkohol i blodet er jeg nok heller den som lytter enn den som snakker. Jeg liker bedre å skrive enn å snakke generelt og jeg absolutt avskyr å snakke i telefonen så det unngår jeg så godt det går.

{

Jeg er så lei av å både bli sett på og kalt egoist når jeg forteller at jeg ikke vil ha barn. Det livet er ikke for alle. Jeg og sambo er like gamle - 25 år i år og det medfører at flere og flere spør om vi ikke skal ha barn snart. Om vi ikke "venter smått". Nei vet du hva, vi gjør ikke det altså.

Både jeg og sambo er enige om at vi ikke har lyst på avkom. Han har nok med å være onkel og jeg har nok med meg selv. Meg selv, sambo og dyrene våre. Hvorfor skal det være så vanskelig å fatte for andre mennesker? Jeg har ikke lyst til å ta på meg det ansvaret. Og skal jeg sette det på spissen er det vel mer egoistisk å bære fram et nytt liv til denne forbanna planeten. Ombestemmer vi oss når vi er 40+ og plutselig vil ha barn så kan man vel alltids adoptere. Det finnes alt for mange barn i verden uten hjem, uten foreldre, uten familie. Det behøver jo ikke nødvendigvis å være ditt eget kjøtt og blod.

Sannheten er at graviditet freaker meg ut, jeg synes ikke gravidmage er vakkert og jeg vil spy av tanken på en fødsel. Jeg har slitt så mye psykisk i mitt liv at jeg tror ikke at jeg hadde taklet å gå gravid. Fødselsdepresjon, dødfødsel, krybbedød. Jeg overanalyserer og tenker alt for mye. En graviditet hadde tatt knekken på meg.

"Skal du ikke føre slekta videre?" Nei jeg hadde faktisk ikke tenkt til det gitt. Jeg har brødre som kan gjøre det hvis de har lyst. Jeg liker friheten min. Jeg liker å drikke alkohol, røyke sigaretter og kunne dra hvor jeg vil når jeg vil uten å måtte tenke på barnevakt. Barnevognmafiaen får kose seg med våkenetter, amming og bleieskift. Jeg klarer meg fint uten!

<Digimax S500 / Kenox S500 / Digimax Cyber 530>
Husker da jeg var liten og fortalte alle at jeg skulle aldri ha barn, bare massevis av kjæledyr.

Grått. Mørkt. Kaldt.

Det er mørkt når man står opp og mørkt når man legger seg. Snart er det mørkt når man starter på jobb og mørkt når man er ferdig på jobb også. Nå kommer vinterdepresjonen snikende, sakte men sikkert. Er du klar?

Jeg føler mange har et veldig romantisert syn på høst og vinter. Kakao, søte tøfler, strikkegensere. Orange og gule løv ligger strødd hulter til bulter på marken. Det er dessverre ikke bare positivt med den årstiden vi trer inn i. Det blir mørkt og kaldt, glatt og vått. Det tar dobbelt så lang tid å gå til jobb siden man må gå i 4 kilometer i timen for å ikke gå på trynet.

Det kan være veldig koselig å sitte inne med film og te mens det laver ned fra himmelen, men det er derimot mindre kult å gå på butikken i "fåkk og råkk". Jeg både liker og misliker mørketiden. Det er lett å rulle seg inn i dyna og bli der hele dagen, spesielt når det ikke er oppholdsvær. Men jeg overlever vel denne vintersesongen også, slik som alle tidligere. Tiden går så fort at det blir vel snart nok vår igjen sier optimisten.

"Livet er ikke en dans på røde roser"... Å joda, men jeg vil påstå at man danser mest på tornene. I det minste føles det ofte slik i mitt tilfelle. Jeg er en relativt positiv person selv om jeg har en ekstremt negativ tankegang. Jeg har vært mye trist i mitt liv men det er vel helt naturlig under omstendighetene. Jeg kunne nok også blitt veldig sint, med mye undertrykt sinne og hat.

Jeg er heldigvis sjelden sint, men når jeg er sint så blir jeg så ekstremt forbanna. Jeg er redd for meg selv og min egen sikkerhet når jeg er sint. Så jeg priser meg egentlig takknemlig over at jeg heller har brukt mesteparten av livet mitt på å være lei meg.

Egosentriske folk som er helt "mæ, mæ, mæ, mæ, mæ"... Jeg blir irritert. Dessverre så vet jeg om slike mennesker. Uansett hva jeg ringer for å fortelle så snus det over på vedkommende og h*nnes suksess. Jeg sier ikke at jeg ikke gleder meg over andres suksess - for det gjør jeg. Det blir bare veldig slitsomt når hele konversasjonen blir så enveis. Man skal jo gi og ta.

Jeg har en person nær meg som ofte spør meg om ting, akkurat som om vedkommende bryr seg og er interessert. Men i det jeg skal svare eller holder på å snakke så blir jeg avbrutt. Det er så respektløst. Hvorfor spørre om noe i utgangspunktet hvis du ikke vil høre svaret?



Jeg har startet min reise for å stå mer opp for meg selv men ting tar tid. Det skjer ikke over natten, dessverre.

Jeg har vært veldig flink til å levere klær i UFF-containere de siste årene. Spesielt etter vi flyttet inn i huset vårt i fjor og jeg tok en storrydding og gikk gjennom alle klærne mine. Jeg synes at det føles bra å vite at andre kan få bruk for de jeg ikke bruker. Jeg jobber på Stormberg og der har vi en panteordning hvor folk kan levere sine brukte Stormberg-plagg og få pantelapper tilbake som de kan kjøpe nye klær for. Klærne vi får inn som panteplagg henter Fretex og de blir enten gitt til noen som trenger det eller omgjort til nye plagg. Kjempebra ordning spør du meg!

Tidligere i uka var jeg i Harstad med mamma og pappa og da var jeg for første gang i mitt liv innom Fretex. Gud så gøy! Jeg fant meg en dongerivest og en skjorte med hette og genserarmer. Det føles bra å vite at det finnes plasser man kan levere klær istedenfor å kaste de, og det føles også bra å kunne kjøpe brukte klær istedenfor å betale mye mer og absolutt skulle kjøpe nye plagg. :)

{

"He really loves you, you just don't always love yourself"

Jeg skulle ønske at jeg kunne se meg selv gjennom min sambo's øyne.



Jeg har aldri opplevd et finere menneske enn han og uten han hadde jeg nok ikke vært i live den dag i dag. Han roer meg ned og er verdens snilleste. Han dømmer meg ikke men forstår. Han elsker meg selv om jeg ikke elsker meg selv. ♥

Tidligere var jeg dumsnill, jeg lot meg utnytte. Så mye at jeg måtte gjøre store endringer med meg selv for å få et bedre liv. Nå blir jeg heller beskyldt for å være frekk enn for snill. Jeg tror mange misforstår meg og misliker meg siden jeg er såpass direkte og "ufin". Jeg er ikke frekk med vilje men spøker om det meste slik at det kan oppfattes negativt. Jeg tar ikke meg selv høytidelig for fem flate øre og det jeg tuller mest om er jo meg selv.

I dag beklaget jeg hvis noe av det jeg har sagt ble tatt ille opp, for jeg mener jo ikke å være frekk i kjeften. Enten prøver jeg å være morsom eller så sier jeg ting kun for å ha noe å prate om eller holde konversasjonen gående.

Jeg tror dette egentlig bunner i min ekstremt dårlige selvtillit. Jeg må bruke humor for å få dagene til å gå.

{

Åh hvor skal jeg i det hele tatt starte? Det er få ting som provoserer meg mer enn typiske feminist-saker. Mannssjåvinisme er et ord men det finnes ikke noe slikt for kvinnfolk? Er det fordi det er den betydningen ordet "feminist" har fått nå? Når gikk feminisme fra å være likestilt til å bli hat mot mannfolk? Alle mennesker med det mannlige kjønnsorgan er ikke voldtektsmenn jenter! *Puste ut*

Vi har vel alle sett kampanjen som er viral nå hvor jenter deler bilder og bruker hashtagen #metoo hvis de har blitt utsatt for alt fra voldtekt til verbal trakassering fra mannfolk. Jeg sier ikke at voldtekt er ok. Men jeg tror nok mange kan roe seg litt ned. Hvis du får et kompliment av en creep på byen eller en bygningsarbeider i grøfta så overlever du nok det uten at det får noe som helst slags impact på livet ditt.

For et par uker siden så jeg en Instagram hvor en jente hadde tatt bilde med alle mannfolk som hadde drevet med "catcalling" etter henne. Catcalling: plystre, flørte, komplimentere, prøve seg... Stakkars mannfolk tenker jeg. Hvis en fyr komplimenterer kjolen din eller utseendet ditt kanskje han bare prøver å være hyggelig eller faktisk synes at du var fin? Slutt å gjør så big deal ut av alt folkens. Alle har ikke en baktanke.

Har mannfolk gjort deg redd til å gå ut i mørket på kvelden? "Jeg kan jo bli voldtatt!"... Vel, bare fordi et mannfolk har utstyret til det så er vel ikke det ensbetydende med at det kommer til å skje. Jeg kunne sikkert både voldtatt og drept deg selv også - jeg kommer jo ikke til å gjøre det tho.

Hilsen Skulle_ønske_jeg_var_født_i_mannekropp92

{

Den største dealbreakeren for meg i et forhold/en partner er en som ikke liker dyr og spesielt hunder. Jeg har aldri hatt hund selv men det har vært drømmen siden jeg var et barn. Jeg har hatt det meste man kan ha av gnagere og smådyr. Nå har jeg to chinchillagutter som jeg har hatt i 6 og 7 år. ♥

Jeg er over gjennomsnittet opptatt av dyrevern, som man kanskje skjønner med tanke på at jeg er veggis. Sambo er ikke veggis og det er fine men han elsker dyr. Takk gud for det. Jeg er så glad for at jeg er sammen med og bor sammen med en mann som er like glad i dyr som det jeg er. Jeg har tidligere hatt partnere som ikke var spesielt glad i hunder... Dealbreaker! Jeg har lest at folk som er glad i dyr generelt er snillere og mer omsorgsfulle siden de er villige til å ta vare på andre skapninger og ta på seg ansvaret for et annet individ enn folk som ikke liker dyr/ikke bryr seg. Jeg vet ikke om det stemmer men jeg synes det høres logisk ut jeg!

{{
{

I går var jeg og sambo på kino for å se The Snowman. <3 Jeg overrasket han med billetter tidligere i uken. :') Vi er ikke så flinke til å gjøre slike ting som å dra på kino men jeg prøver å bli bedre på det. Jeg fant ut at det er faktisk 5 gangen vi drar på kino sammen ever. Det er ikke mye på så mange år si, haha!

Jeg leste Snømannen-boka i 2011 så jeg var jo klar over hvem morderen var og handlingen ellers så sånn sett var nok filmen mer spennende for sambo. Men vi likte den begge to! Jeg så at den hadde fått terningkast 2 tidligere i uka siden folk klaget på Harry Hole-karakteren og at han ikke var slik som man hadde sett for seg i boken. Men hallais folkens, slik er det jo gjerne når bøker blir filmatisert. Ingen har samme fantasi og ser for seg det samme. Jeg husker akkurat det samme hysteriet med Fifty Shades of Grey filmene vs. bøkene.

Kanskje det er på tide å dedikere et blogginnlegg til jobben min. Jeg har tross alt jobbet der i snart et år. I LOVE IT! Men se for dere meg, usikker angstpike92 som butikkselger da. Det var ekstremt skummelt da jeg først startet. Jeg var livredd. Hver gang det kom en kunde inn i butikken tenkte jeg "åherreguuuud". Jeg følte at kundene stirret på meg og dømte meg mens jeg pakket klærne deres i poser og jeg ville synke gjennom gulvet når noen spurte meg om hjelp.

Jeg ble diagnosert med sosial angst som 18-åring og siden da har hverdagen min med fremmede vært en kamp. Det er 7 år siden i år så jeg har naturligvis kommet meg en lang bit siden da men jeg hadde jo aldri jobbet i butikk før så det var en helt ny utfordring. Det verste var sure kunder for eksempel med en ugyldig reklamasjon. Jeg ville jo hjelpe alle! Men selvsagt så må man jo følge kjedens og butikkens retningslinjer. Hjelper man alle så har man nok ikke jobb så lenge.

{{

Nå trives jeg derimot kjempegodt! Reklamasjoner, returer, bytte varer... Det går kjempefint. Jeg er superstolt av meg selv med tanke på at jeg er utdannet telemontør som tidligere spenderte dagene mine i gjørmegrøfta med kabelskøyting på høyt nivå. Jeg har ekstremt mye igjen å lære siden det kommer nye produkter hele tiden. Tror dere at jeg hadde hørt om vannsøyle på en jakke før eller? Hah, nei. :')

Jeg er kjempeglad for at jeg kan kalle meg selv for en Stormberger og jeg håper at jeg får jobbe i Stormberg i lang tid fremover!

{{
Kjekt for sambo som typ har fått en helt ny garderobe siden jeg begynte i Stormberg! ❤

Tjohei hvor tiden går! Jeg innså nettopp at jeg og sambo har hatt vårt lille hus i 1 år nå. ♥ 1 år med mye latter og kalas!

Her kommer noen bilder fra vårt første år i huset. Er det lov å være nostalgisk etter bare 1 år? Så mye fint har skjedd her allerede. :')

{
Midt i flyttekaoset.

{
Den første festligheten: Min 24-årsdag. :')

{{
På bursdagen min fikk jeg jobbtilbud fra Stormberg. :') Der jobber jeg fortsatt og trives så godt!


Fine lille huset vårt. ♥

{
Jul og sambo's adventskalender. :') Jeg har allerede begynt å tenke på årets adventskalender og julegaver.

{
Sambo og den første hunden vi fikk besøk av! ♥

{{
Champagnefrokost og Pride. ♥

{{

{{

{

{{

{
Fest, fest og atter FEST. ♥

Det har vært et bra år, jeg håper at det neste året blir like fint!

Siden jeg ikke har vært så aktiv på bloggfronten i det siste har jeg helt glemt å fortelle at jeg og sambo hadde besøkt av en golden retriever i en og en halv uke mens matmoren hans var i Italia. ♥ Så koselig! Drømmen er jo å skaffe oss vår egen hund men det blir nok ikke med det første - kjekt å først få inngjerdet hagen og litt sånn forskjellig. :') Men jeg elsker hunder og jeg elsker at sambo også gjør det! Jeg behøver aldri å mase på han eller noe som helst for å kunne passe hunder. Ador er faktisk den fjerde hunden vi har hatt i hus siden vi kjøpte huset for 1 år siden!

{{

{{

Endelig! Etter 9 måneder som redhead så ble jeg drita lei. Jeg har hørt at rødfarge skulle være så vanskelig å få ut av håret blabla, så jeg måtte velge en mørk og kald hårfarge. Det ble så å si svart gitt! Men det blir nok lysere etter hvert uansett. Jeg skal farge håret en gang til tho siden jeg fortsatt har litt rødskjær her og der.

{
Takk til min fine sambo som lekte frisør og hjalp meg. ♥

Se de nydelige nye solbrillene mine da! ♥ De som kjenner meg vet at jeg elsker Lars Vaular og jeg har lenge lett etter noe merch av han men jeg vil ikke ha en genser hvor det kun står albumtittelen eller en tilfeldig figur. Jeg vil enten ha noe med trynet hans plæstret på eller med navnet hans skrevet over alt. Derfor fikk det heller bli solbriller denne gangen! 


Gangster vil være rapper, rapper vil være gangster.

Du e stugg.
Du e feit.
Ka faen du trur at du e egentli?
Du førtjæn ingenting.
Du burde bærre gå å dø.


Jeg har slitt med ekstremt dårlig selvtillit tidligere i mitt liv. Jeg har heldigvis kommet meg et stykke på vei men jeg føler at jeg aldri kommer til å bli særlig sterk psykisk og mentalt. Jeg er overfladisk. Jeg elsker å ta selfies til Instagram. Jeg får komplimenter men jeg feier de kjapt under matten. Jeg husker aldri når folk sier at jeg ser bra ut, har en fin kjole eller slikt. Derimot gir du meg negativ kritikk så husker jeg det for alltid. Jeg kommer alltid til å huske da cellullittene mine ble påpekt. Jeg kommer alltid til å huske da en kompis la merke til at jeg hadde lagt på meg og kommenterte det på en uteplass. Jeg husker kommentarene om at jeg er barnslig, egoistisk og at jeg så bedre ut før.

Hvorfor er det egentlig slik? Hvorfor er vi så sykt dårlige til å ta til oss komplimenter men får vi kritikk så går det rett i hjernebarken. En dag skal jeg lære meg å elske like meg selv. One step at a time.

Jeg har brukt stemmeretten min. Har du?

Jeg dro å forhåndsstemte for 2 uker siden. Det går superfort, tar maks 2 minutter og man slipper å stå i kø slik som på selve valgdagen. Etter jeg dro å stemte så har flere spurt meg hva jeg stemte på og jeg har faktisk blitt litt overrasket over dette. Jeg trodde det var hemmelig valg... Neida. Jeg har ingen problemer med å si at jeg stemmer Venstre. Det står jeg for.

I leiligheten jeg og sambo leide før hadde vi et bilde på veggen av en tegnet ulv i et bur. Dette bildet hadde jeg klipt ut av en kampanje for dyrevern Venstre hadde for mange år siden. Nå er vel ulv i Norge-saken mer aktuell enn noen gang. Jeg stemmer Venstre fordi det er det partiet jeg har mest til felles med. De kjemper mye for dyrevern, men også liberalistisk for hvert enkelt individs behov. Oljeboring, hasjlegalisering, permisjon, studentmiljø. Lista er lang.

Jeg skriver ikke dette for å overtale deg til å stemme Venstre. You do you. Men jeg oppfordrer alle til å bruke stemmeretten!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Åååh, formen! *snørre-emoji* Jeg lurer på om jeg har inhalert basselusker i helgen ettersom formen min er helt i dass for tiden. Men men, det er vel egentlig helt normalt etter en festival hvor man har stått tett i tett med alle i publikum. Fæsterålen 2017 ble i hvert fall en suksess!

På fredag var vi på vorspiel med jobben til sambo mens på lørdag var han noe (meget) redusert så jeg og en venninne vorset litt hjemme hos oss bare. Zoo, DeLillos og Sivert Høyem var 10/10! Jeg ble til og med bedt om å gi terningkast av avisen og jeg viste selvfølgelig ett soleklar terningøye seks. :') Bra stemning, god drikke, fine folk. ♥ Nå tror jeg at det blir rolig fram til sambo's bursdag neste helg.

{{

{

Jeg ble rødhåret i januar i år. Jeg hadde aldri vært redhead før så jeg visste egentlig ikke hva jeg gikk til. Huff. I begynnelsen farget jeg håret med Manic Panic - en semipermanent hårfarge. Det vil si at for hver gang man vasker håret så forsvant fargen gradvis. Ingen hadde fortalt meg at den flekket av på alt. Luer, sengetøy, håndduker, hetter på hettegensere... Jeg var rød på ørene, i panna og i nakken. Hver gang jeg vasket håret så det ut som om noen var blitt myrdet i dusjen.

Jeg har fortsatt rødt hår - enn så lenge, men nå er det farget med permanent farge så det farger ikke av på alt. Jeg skal snart farge bort det røde. Ikke for at jeg ikke trives som redhead men fordi jeg er lat. Ettervekst er så ork. Jeg prioriterer heller ikke å dra til frisør for å farge håret så jeg har gjort alt selv. Jeg har lyst til å spare håret mitt langt og da burde man vel heller ikke farge håret så mye. Jeg vil heller ha langt brunt(naturlig) hår enn kort rødt hår. ;)

Men selvfølgelig nå som jeg har bestemt meg for å kvitte meg med den røde fargen snart så har jeg blitt overrøst med kommentarer om hvor godt jeg kler rødt hår og hvor fin fargen er. Jeg har brukt litt forskjellige nyanser av rød men håret mitt har for det meste vært mørkerødt/burgunderrødt.

{{

I går var vi i bryllup. ♥ Hurra for kjærligheten! Sambo kjøpte seg ny Riccovero-dress for anledningen og jeg fikk overtalt han til å kjøpe seg sløyfe. Hurra! Han har aldri brukt sløyfe tidligere, kun slips. Altså slips er jo også fint men jeg synes at sløyfe er enda finere :') Jeg hadde på meg min første maxi-kjole ever, selvsagt fra Ebay. Ingen hadde fortalt meg hvor struggle det er å gå med maxikjole i trapper da. Eller hvor mange som trødde på kjolen min mens jeg satt ved bordet og folk skulle gå forbi... Men jeg fikk mange fine kommentarer. Gult er kult!

Jeg spiste salat, gulrotkake, drakk ipa og koste meg. Jeg måtte til og med danse med brudgommen! Jeg har aldri danset slik før så jeg regner med at jeg så ut som en pinne med malplasserte hender. *le*

{{
Mitt alt. ♥

De siste ukene har bestått av hagefest og hyttetur. Eller det vil si at vi dro på hyttetur, men endte opp med å ligge i telt. SKULLE HA GÅTT TIL SPECSAVERS. Haha, neida. ♥ Jeg elsker jo å ligge i telt så det gikk bra! Selv om det ble en del syt fra sambo da vi våknet opp tidlig en morgen med steiksol på teltduken og sikkert rundt 30 grader inne i teltet. Å slå opp telt i skyggen nei hva er det for noe. :')

Naturechild med pollenallergi si.

Nå har vi en uke ferie igjen. Det vil si at sambo startet på jobb igjen på mandag mens jeg har fri til neste onsdag. Det har vært deilig med en relativt rolig sommerferie - I motsetning til i fjor hvor vi var 2 uker i USA. Jeg sa det i fjor og jeg sier det i år igjen: Borte bra, men hjemme best!

{{
Vi feiret tanta til sambo's 60 års-dag. ♥ Mysigt! 

Hallo i luken. Nå har jeg gått gjennom hele vennelista mi på facebook flere ganger og det endte med at jeg slettet 61 personer. Folk som ikke hilser på meg når vi møtes face to face. Folk jeg ikke har snakket med eller sett på årevis. Folk jeg har null kontakt med. Folk jeg gikk i klasse med tidligere for eksempel. Det kan godt hende at noen blir fornærmet av den grunn men det driter jeg i. Jeg er lei av å få opp så mye tilfeldig og uinteressant dritt på facebook. :')

Ellers så har jeg sett en dokumentar i dag som gjorde inntrykk: Who killed Lindbergh's baby? De som kjenner meg vet at jeg lever for mord/voldtekts- og bortføringssaker.

{

Forrige helg var det Pride-parade på Sortland for første gang noensinne. ♥ Jeg var såklart der! Ikke bare fordi jobben min(Stormberg) var støttespiller men fordi kjærlighet er noe jeg oppriktig bryr meg om og vil kjempe for. Hurra for kjærleiken!

{{

Jeg og bestevenninna mi startet dagen med champagnefrokost før vi dro bort til paraden og gikk i tog. Vi var ombord på hurtigruta før turen gikk videre til kulturfabrikken hvor vi hørte på sanger og taler etterpå. Det ble en kjempefin dag og jeg håper at det kan bli et årlig arrangement på Sortland/i Vesterålen.

{

{{

På mandag startet ferien min. 3 uker. Som jeg har skrevet tidligere så har vi ikke så store planer. PRIDE-parade, hyttetur og bryllup. Det er vel det. Det stresser meg litt egentlig. Jeg er redd for å få for mye tid til å tenke og overanalysere. Jeg må holde meg opptatt. Blir jeg sittende å tenke så går det til helvedde. Hodet mitt, hjernen min, tankens kraft. Jeg er min egen verste fiende.

So far so good, men det kan ha noe å gjøre med det faktum at vi har sett 15 filmer i det siste. Jeg gleder meg til i morgen i hvert fall. Da blir det champagnefrokost og PRIDE-parade med bestevenninna mi. ♥

{

Hvor rart er det ikke at jo mer man gjør iløpet av en dag jo mer energi har man til overs? Jeg har merket at hvis jeg har fri en dag så kan jeg ligge på sofaen å se på youtube hele dagen mens de dagene hvor jeg har jobb så kommer jeg hjem og hiver meg over middag, oppvask og klesvask. Jeg synes at det er ganske ironisk egentlig.

Jeg har hørt at folk påstår det samme om fyllesyke. Hvis du bare ligger i sengen og synes synd i deg selv så kommer du til å føle deg dritt, men står du opp og tar fatt på dagen så kommer formen til å bli bedre etter hvert. Ikke at jeg vet noe om dette siden jeg aldri blir fyllesyk. :') Wonderchild.

Nå har jeg begynt å se på RuPaul's Drag Race og jeg elsker det. You better work! Jeg synes at det er helt lov å være slappis en gang i blant og bruke hele dagen til å se på serier.


Fine Lothepus-lua svigermor har strikket til meg. ♥

Haha, i dag skal jeg by på meg selv. Dette er en historie som skjedde meg her om dagen.

Jeg var pottetett av allergi men jeg måtte snike meg en tur på butikken, ettersom at nærmeste butikk er rett over veien fra huset vårt så er det vanligvis null stress... På tur inn i butikken ser jeg at det sitter 3 personer ved inngangen som virker plagsomt positive. Jeg skvatt til da de overivrig ropte "HEI!" så jeg snudde meg for å se om det var noen jeg kjente Tårene triller ettersom at jeg er superallergisk. Jeg trasker inn i lokalet og røsker med meg blå powerade og hvitost før jeg går til kassen. Jeg står å tørker tårer mens jeg pakker i handleposen min siden allergien har tatt overhånd. På tur ut av butikken blir jeg bråstoppet av gjengen med aktivister. De prater om skolegang for jenter i fattige land. Jeg føler meg ekstremt brydd og vil egentlig bare løpe hjem.

Den ene damen var svensk, og da hun oppdaget at jeg hadde på meg en kent-genser så spør hun om jeg er svensk... Jeg var virkelig ikke i humør. Vanligvis hadde jeg blitt superglad for å snakke om kent og sikkert vist fram min nye tattoo i samme slengen. Jeg forsøker å komme meg unna ved å takke nei men de fortsetter å presse på meg shitloads med informasjon, prosenter og elendighet. Tårene mine triller og jeg skjønner ikke at aktivistene ikke ser det? Kanskje de trodde at jeg sto å grein for fattige jenters skolegang(?) Til slutt tar dama frem et nettbrett og vil ha kontaktinformasjonen min slik at jeg kan støtte deres organisasjon månedlig. Til nå har jeg allerede forsøkt å takke nei uten resultat... Så når dama spør om telefonnummeret mitt så lyver jeg og sier at jeg akkurat har fått meg ny telefon med et nytt nummer som jeg har hjemme, så jeg kan hente den og komme tilbake!

Det funket. Takk gud.

Jeg dro rett hjem og låste døra ifall de skulle komme etter meg. Resten av dagen var jeg smålig irritert over hele situasjonen. Jeg fikk også litt dårlig samvittighet siden jeg måtte lyve for å komme meg unna men det var jo ingenting annet som funket. Jeg skjønner at du forsøker å verve folk men ta et nei takk da. Det er forskjell på å være en god selger og en straight up plage.

{

Dessuten støtter jeg mest organisasjoner som har med dyrevern å gjøre. :') I hovedsak NOAH, Dyrevernalliansen og WWF. Hadde aktivistene stått der for å verve folk som skulle betale for å hjelpe nesehorn eller noe, sign me up!

Jeg elsker å ha noe å se fram til, noe å glede meg til. Jeg lever virkelig for fine planer som konserter, festivaler og andre happenings. Om 2 uker tar jeg og sambo ferie og den samme uka skal det arrangeres PRIDE på Sortland for første gang! Jeg gleder meg! Stormberg(jobben min) er med som støttespiller så jeg skal selvsagt gå i tog og rope hurra for kjærleiken! <3 Jeg har kjøpt inn pride-flagg og er i full planlegging av outfit for anledningen!

Så langt har vi ikke så store ferieplaner enda, men vi skal i det minste på hyttetur og i bryllup. Kos!

For en uke siden tok jeg ny tatovering! Jeg har hatt lyst på en kent-tatovering lenge og jeg fant ut at nå var det på tide. Jeg og sambo var på avskjedskonserten deres i Kiruna i oktober i fjor og det var så vakkert. ❤ Nå har jeg kent og In Flames tatovert på meg så nå mangler jeg bare RHCP så har jeg mine 3 favoritter.

Jeg har allerede tatovering i nakken og på begge underarmene men det er flere år siden sist jeg tatoverte meg. Jeg grudde meg en god del denne gang, tidligere har jeg kun vært glad og spent. Jeg hadde nemlig hørt at innersiden av overarmen skulle være ganske pain, men jeg ble positivt overrasket siden det var no problem at all! :')

{


Vi är för alltid.

Hallo i luken.

Jeg har vært helt ødelagt av allergi de siste dagene. Jeg er allergisk mot støv, pollen og katter. Love my life. Spesielt siden allergien oppstod helt plutselig for typ 3 år siden. :') Jeg blir så sykt slapp når jeg er tett i pappen. Alt er slitsomt. Får jo nesten ikke puste hvis jeg prøver å spise for eksempel.

Whatevz. I dag så jeg ferdig siste episode av Breaking Bad. Jeg begynte på det i forrige uke og det var vel bra. Ikke "omg verdens beste serie" men bra. Jeg føler serier er hypet opp 99% av tiden. Jeg synes ikke at Orange Is The New Black var  bra heller - bra men ikke superbezt. Jeg og sambo får vel knø oss til å se Game of Thrones snart, blir vel skuffet der også. ;)

Jeg føler meg fortsatt ganske careface. Jeg går på autopilot. Oh well, jeg hadde i det minste en kjempefin helg hos svigermor. Etter cirka 7 år med mas fikk hun endelig klippe håret mitt. Senere på kvelden ble vi med et vennepar på fisketur. Det vil si at vi jentene drakk pils mens mannfolkene fisket. :)


What keeps me going. ♥

De siste dagene og ukene føler jeg at jeg har gått på autopilot. Jeg har hverken vært superglad, sint eller trist. Bare likegyldig. Men jeg har opplevd helt ut av det blå at jeg kan få "gråten i halsen". Det vil si at det føles ut som om jeg er på tur å begynne å gråte, plutselig - Av ingenting. Hva det kommer av vet ikke jeg, men jeg synes det er ganske snodig.

Greit at jeg har slitt mye med depresjoner og at jeg gråt så å si daglig tidligere... men da var jeg jo lei meg, negativ, isolert, innesluttet osv. Well well, jeg får vel bare håpe på bedre tider snart. Dette livet svinger jo som Tarzan i lianer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"En ulykke kommer sjelden alene" heter det. Gjelder dette brudd også? Eller har det noen sammenheng med sommeren? Jeg vet om og kjenner flere som har blitt single i det siste og jeg synes at det er litt pussig. Det virker som at et brudd er som en dominobrikke som utløser flere brudd etter hverandre.

Jeg har lest litt om dette før - at det påstås at hvis venninna di dumper typen sin så er det større sannsynlighet for at du kommer til å gjøre det samme enn hvis alle sammen er par. Jeg skjønner det jo på en måte, at man blir mer mottakelig til å påvirkes av andres valg og handlinger. Men jeg synes fortsatt at det er rart. Hvis en venninne klager om typen hennes til meg så betyr ikke det at jeg også kommer til å klage på min sambo liksom... Er du i et ulykkelig forhold, kom deg ut. For all del. Men ikke dra med deg venninna di. Eller jo forsåvidt. Hvis du lykkes så var nok ikke forholdet deres så sterkt i utgangspunktet uansett.

Har det noe med sommeren å gjøre kanskje? Jeg føler at mange absolutt vil være singel på sommeren siden dette er sesongen for lite klær(let's be honest: nakenhet) på sene sommerkvelder med litt for mye alkoholer og kos. "Single and ready to mingle!"  Ikke kast bort forholdet ditt på en sommerflørt da.

Jeg trodde aldri at jeg skulle bli 18 år.
Jeg trodde aldri at jeg skulle bli 20 år.
I år blir jeg 25 og jeg er fortsatt sjokkert over at jeg enda er her.

Jeg har slitt mye i mitt liv. Både fysisk og psykisk. Jeg har lekt med tanken om å ta mitt eget liv så lenge jeg kan huske. Hadde det ikke vært for min fine sambo så hadde jeg nok ikke vært her nå. Da jeg var 17-18 var jeg helt ødelagt. Jeg gråt hver eneste dag. Jeg kuttet meg på håndledd og lår. Jeg kastet opp maten jeg spiste. Jeg var folkesky som få og ble senere diagnosert med sosial angst. Jeg gikk til helsesøster og psykolog, hele pakken. Hvorfor skulle det feile meg så mye? Det fikk jeg spørsmål om.

I ettertid blir jeg irritert av å tenke på hvor trangsynt og lite innsatt visse mennesker både er nå og var da. Hvorfor skal du være lei deg uten grunn? Du som har det så fint med et tak over hodet og mat på bordet. Du som har kjæreste, jobb, hus... "Du har ingenting å syte over". Hvis du selv aldri har opplevd angst, depresjoner eller andre psykiske lidelser så kan du bare holde kjeft. Det handler ikke om hva man har eller hva man ikke har. Forskning viser at i mange tilfeller er det de som har mest som har det verst. Penger, materialistiske saker, venner, forhold... Det spiller ingen rolle hvis psyken er på bærtur.

Ofte lå jeg i sengen hele dagen. Sliten av å puste, utmattet av å være i live.
Jeg har det bedre nå, men jeg føler at det alltid kommer til å prege mitt liv. Og jeg kommer alltid til å stå opp for temaet psykisk helse, siden jeg som mange andre ikke greide å gjøre det da jeg var midt oppi det selv.

Hei. Jeg har aldri vært flink til å starte blogginnlegg. Skukke tru at jeg blogget så å si daglig i 5 år tidligere si. For tiden har jeg tenkt mye på å slette bloggen. Men så ombestemmer jeg meg ettersom at det ikke gikk lang tid fra jeg slettet min forrige blogg til jeg var tilbake igjen. Jeg liker å ha en plass å la fingrene løpe fritt over tastaturet. Den stunden jeg ikke hadde blogg gikk det hardt ut over kompisene mine, jeg spammet på chat for å si det mildt.

Tidligere hadde jeg en såkalt "rosablogg". Da tok jeg masse bilder og skrev om alt fra antrekk og innkjøp til mat og tanker. Nå for tiden blir det mest tanker. For noen virker det kanskje helt absurd å sitte å blottlegge seg om sin psykiske helse på en blogg men for meg kommer det ganske naturlig. Det er ikke noe jeg prakker på folk eller snakker om til alle - men har du valgt å klikke deg inn her så regner jeg med at du vil lese om det. Og synes du at det blir for dystert til tider så er det jo bare å trykke på krysset i hjørnet og gjøre noe annet istedenfor.

En grunn til at jeg ikke blogger så mye atm er fordi jeg har det ganske bra for tiden. Jeg blogger alltid mest når jeg er langt nede i kjelleren. En annen grunn er at jeg har en gammel murstein av en pc. Bare å skru den på er en tålmodighetsprøve. Jeg fikk jo et nettbrett i bursdagsgave av min fine sambo som skulle gjøre det enklere men jeg har fortsatt ikke noe tastatur til taben så det er litt struggle.

Jeg ble spurt om jeg hadde blogg for et par uker siden. "Nei, men jeg hadde det før." Jeg føler at da jeg hadde rosablogg hadde jeg en blogg. Det jeg har nå er mer en notatblokk med skisser av følelser, tanker og situasjoner. Samt av og til litt tilfeldige innlegg om høytider og kos. Kristìn versus verden.

Processed with VSCO with f2 preset

Sen blogging, as usual.

Selvfølgelig startet jeg påsken med å bli syk. Heldigvis varte det ikke så lenge så jeg fikk tatt meg en tur hjem til øya mi, både for å besøke familien min og for å feire bestekompisen min som ble 26 år. *woop woop* Jeg hadde ikke vært hjemme i år, og sist gang jeg var hjemme på øya i flere dager i strekk var i august i fjor før lillebrorsan flyttet hjemmefra så det var kanskje på tide nå. Pluss at lillebrorsan var jo hjemme fra Trondhjæm i påska så det var godt å få litt tid med han igjen - den ene dagen så vi 3 filmer på rad. :')

Min svarthvite påske was like:

{{

{{

Jeg fikk dette som påskeegg hos min sambo. ♥ Søt!

{

Nei, jeg stavet ikke kvinNedagen feil. Jeg synes at kvinnedagen heller ble til en kvinedag. (Les: whine)

Jeg ville ikke sjekke instagram, jeg ville ikke se på twitter, jeg ville ikke lese om det på facebook eller blogger. Jeg har skrevet et innlegg tidligere her om at jeg er så langt fra feminist man kan komme. Kanskje er det fordi jeg skjemmes over mitt eget kjønn alt for ofte, eller kanskje det er fordi hadde jeg fått velge selv så hadde jeg lett valgt å være mannfolk.

Jeg grøsser mens jeg kikker på et hav av bilder av kvinnfolk med teksten GIRL POWER...

Ja til likestilling, likelønn, likeverd og rettferdighet ja. Men du oppnår ingenting av det ved å la håret under armene gro, poste bilder av mensen eller å være en allment surken bitch. Å være feminist er ikke lengre det det en gang var. Nå dras mannfolk ned i dritten og blir stemplet som både pedofile og voldtektsmenn. Altså.... LOGIKK?

Si at du hater mannfolk du. Dra alle under samme kam du.

Fighting Feminism.
Anti-Feminism is not anti-woman.
Stand up to feminists bullying.


Jeg liker ikke høytider. Helligdager og overfladiske tradisjoner. Det var greit før siden det var rimelig romantisert da jeg var yngre men jeg føler at jo eldre jeg blir jo mer misliker jeg det ettersom at jeg blir mer og mer realistisk. Det er så mange forventninger til høytider. Det er julegaver og påskeegg i fleng. Det skal liksom være "god stemning" og "glede" mens jeg assosierer derimot høytider med stress og skuffelse. Jeg føler at uansett hva jeg gjør så blir det feil og noen blir misfornøyde.

Jeg klarer ikke å besøke alle, jeg klarer ikke å fordele tiden min likt på alle. Så blir det urettferdig og folk blir fornærma. Kan jeg melde meg ut av tradisjoner og høytider noen plass? Sign me up!

Påska i fjor var 90% dritt og resterende fyll.

Litta fredagsutblåsning da.

Jeg er et svakt menneske, det tror jeg alltid at jeg har vært. Jeg har aldri sett på meg selv som en sterk person, hverken fysisk eller psykisk. Jeg har ofte havnet i "offer-rollen" og blitt både brukt og misbrukt. Jeg har latt folk styre over meg. Både familie, venner og partnere. Når du har blitt kontrollert hele ditt liv blir det fort rutine og du er fullstendig klar over det selv, men du vet ikke hvordan du skal komme deg ut av den posisjonen.

Jeg kaller sambo for "sjefen". Det er jo en spøk - men samtidig, han er jo sjefen. Jeg spør han om alt. For noen år siden ble han lei og irritert over at jeg spurte om alt mulig. Og at jeg unnskyldte meg for alt. "Kan jeg, får jeg, er det greit at..."

Jeg har alltid sagt at det som ikke dreper gjør deg sterkere, samtidig så synes jeg at det er litt ironisk fordi da skulle jeg faen meg vært hulken til nå.

{

Jeg har vel egentlig glemt å gi kjæresten min skryt for den fine julegaven jeg fikk av han. Give credit where credit is due. Jeg fikk nemlig et trådløst headset fra Dr. Dre ♥ Det er faktisk andre gang jeg har fått et Dr. Dre headset i julegave hos han! *le* Jeg fikk et i 2013 også men det var et såkalt solo headset. Hverken trådløst eller stort. ;) Pluss at det forrige var "on-ear" mens mitt nye er "around-ear" som jeg synes er mye mer behagelig.

Hva skjedde med det forrige lurer du kanskje på? Well, jeg hadde jo dreads da jeg fikk det så jeg var litt større i omkrets rundt hodet den gang - Det knakk midt oppå hodet mitt :( Jeg forsøkte å lime det men det var dessverre en tapt sak. Heldige meg som fikk et nytt, større og bedre nå da!



Processed with VSCO with f2 preset

Folk må slutte å ta seg selv så jævlig høytidelig hele tiden! Jeg satt og kikket gjennom kommentarfeltet til TV2 her om dagen og jeg ble rystet. Ja, jeg snakker om kommentaren til Anniken på Bloggerne. Hun hadde altså klart å lire av seg at hun synes det var lite mandig at to mannfolk trillet tur med barnevogn. SO WHAT?! Herregud, jeg kunne lett sagt noe verre. Den shitstormen hun fikk etterpå var virkelig ufortjent og helt blåst ut av proporsjoner.

Takk gud for at jeg ikke er med på TV, så mye dritt som kommer rennende ut av kjeften min. Jeg synes at det er helt latterlig at kommentaren hennes ble sett på som både kjønnsdiskriminerende og homofob. Kom til Nordland folkens. Slutt å vær så up-tight. Jeg tror at enkelte folk, spesielt journalister og kritikere leter etter ting å ta kjendiser og offentlige personer på. En fjær blir fort til ti høns.

Også sitter voksne folk og skriver side opp og side ned i kommentarfelt om at hun ikke fortjener og leve. Pluss hundretalls kommentarer om hvor dum hun er. Hah, og det er ikke du som driver med offentlig drittslenging da? Årrrajt.

"En gang utro, alltid utro" Nei. Jeg er i mot denne påstanden. Jeg mener at omstendighetene har alt å si. Er du lykkelig så er du ikke utro. Så enkelt er det faktisk. Jeg vet om folk som har vært utro i fortiden men som så fant sin drømmepartner og ble trofaste. Men denne gangen måtte jeg spise ordene mine til slutt.

Jeg hadde en god venninne for noen år en, faktisk kalte jeg henne min beste venninne. Det var mye fest og fyll på oss. Hun ble kjæreste med en felles kompis av oss, jeg vet ikke hvor mange uker det gikk før hun var utro. Det ble litt drama rundt det hele men jeg sto opp for henne. Jeg fikk slengt "En gang utro, alltid utro" i fleisen men jeg feiet det bort som tull og tøv. Det var jo selvsagt grunnet omstendighetene rundt, samt at hun akkurat var kommet inn i forholdet så hun var ikke vant til å ha en kjæreste og de uskrevne reglene som følger med.

Et år senere. Venninna mi har nå ikke bare type men en samboer. Det var fortsatt fest og fyll på oss, og jeg reagerte litt på at hun både kysset på folk og satt på fanget til andre mannfolk på nachpiel. En stund senere fikk jeg vite at hun hadde vært utro atter en gang... til slutt ble det ikke atter en gang men gang på gang. Jeg ble oppgitt, for det første er jeg imot utroskap og for det andre så hadde jeg stått opp for henne. Støttet henne. Svart de som kritiserte henne. Det kom til og med fram at hun hadde virkelig prøvd å skjule det fra meg. Hun hadde fått sidesprangene hennes til å sverge at de ikke skulle fortelle meg om utroskapet. Som om jeg var typen hennes... Der tenker jeg at hun visste selv innerst inne at det hun gjorde var galt, ellers hadde hun vel ikke følt at hun måtte skjule det. Derfor skjønner jeg ikke at hun klarte å fortsette på dette viset. Samvittighet where u at???



En gang utro, alltid utro? Tydeligvis. For visse personer i hvert fall.

Nå har jeg ikke sett vedkommende på 1 år typ. Null kontakt, nada. Et slikt selvdestruktivt menneske som ødelegger både kjærlighetsforhold og vennskapsforhold. Jeg vet at du har lav selvtillit men oppmerksomhet fra fremmede er bare kortvarig lykke. Å ligge rundt kan vel føles digg der og da men dagen derpå vedder jeg på at du føler deg enda verre enn du gjorde i utgangspunktet.

"Long time no blog". Jeg så i arkivet mitt at hele februar kom og gikk uten at jeg blogget et eneste innlegg. Men slik er livet. Som jeg har skrevet tidligere så har jeg alltid skrevet blogginnlegg best når noe har plaget meg. Når jeg har følt meg dritt. Nå for tiden er livet ganske bra, med kjærlighet, hus, jobb... Jeg trives!

Jeg kommer fortsatt til å ha bloggen, som mitt fristed til å skrive om livet. Selv om skrivingen kommer nok til å gå litt opp og ned i perioder. Jeg kan i det minste skryte av min fine samboer for se hva jeg fikk hos han i valentinsgave. ♥


Roser, ostepop, vin, cava, farris, stearinlys, godteri og te. Den mannen der altså! <3

{{
Det fineste jeg har. ♥

Jeg har fri i dag, ingen alarmklokke som ringer. Jeg våkner uansett klokka 9. Jeg orker ikke. Lukker øynene igjen og sovner til slutt. Jeg våkner klokka halv 11 av at jeg hører at det er noen på trappen. Jeg ligger under dynen og lytter. Det kommer to svake bank fra ytterdøra. Jeg ligger igjen i sengen. Jeg hører at vedkommende går ned trappen så jeg står opp og kikker ut - bak gardinen. Jeg ser postbilen kjøre avsted.

Jeg sier at jeg ikke sliter med angst og det psykiske lengre, men det kommer nok alltid til å være der. Et snev av det i det minste. Det er det samme når et ukjent nummer ringer meg, jeg tar ikke telefonen. På en måte kan man vel si at jeg unngår fremmede. Bortsett fra på byen etter litt alkohol. Da går det bra. Falsk selvtillit. Samtidig så jobber jeg i butikk så jeg får øvd meg på det sosiale hver dag.

Jeg er glad for at jeg ikke sliter med sosial angst slik som jeg gjorde før. Hyperventilering, gråting, klump i magen... Jeg ble direkte uvel. Noen ganger var det til og med angst for angsten. Altså frykt for å skulle få angst ute blant folk. Samtidig skal jeg vel ikke rope så høyt siden det eneste panikkanfallet jeg har hatt i mitt liv opplevde jeg i fjor. Midt i køen på Universal Studios i Orlando.

Jeg har kommet fram til at konklusjonen i mitt hode er at når du har fått høre så mye dritt om hvor udugelig du er... fra dine nærmeste. Er det da rart at man blir skeptisk til fremmedfolk?

For rundt 2 uker siden farget jeg håret mitt mørkerødt... and I love it! Jeg har aldri hatt rødt hår tidligere - men en gang hadde jeg en lignende rød/lilla farge. Den gang bodde jeg hjemme og farget håret hos frisøren, mens nå brukte jeg en semipermanent farge fra Manic Panic som betyr at fargen vaskes ut mer og mer for hver gang man dusjer håret. Men jeg trives veldig godt med det så jeg har allerede bestilt en ny boks hårfarge. :)

Siden jeg har mest erfaring med bleking som ikke farger av så fikk jeg meg et lite sjokk i begynnelsen. En rød nakke og røde ører er jo pent... Nå har jeg lært til neste gang at jeg burde bruke rød, lilla eller svart lue, genser/topp og jakke i begynnelsen. For ikke å snakke om sengetøyet. ;)

Processed with VSCO with m5 preset

Processed with VSCO with a4 preset

I fjor... (?) Rart å skrive "i fjor" når jeg snakker om 2016... men men. I fjor hadde jeg som nyttårsforsett å spise sunnere. Dessverre så varte ikke dette så veldig mange måneder. Jeg tror det er fordi jeg var alt for streng med meg selv. Jeg sluttet helt å spise ostepop - som liksom er min holy grail. Jeg spiste aldri potetgull eller godteri, kun "sunnere" godis som for eksempel popcorn på lørdag også videre. Det endte såklart med at jeg sprakk - sikkert fordi jeg stilte alt for høye krav til meg selv.

Så i år så har jeg fortsatt tenkt til å spise sunnere - Jeg er jo såklart fortsatt vegetarianer, snart på mitt femte år. Men jeg kommer ikke til å leve på riskjeks og gulrot slik som jeg gjorde i begynnelsen av 2016. En annen ting som var dritt med dette nye kostholdet var at jeg ble en ordentlig lettvekter når det kom til alkohol. Hvis alt man har spist i løpet av en dag er knekkebrød så går rusen fort til hodet på en.

Men kosthold og sunn mat er ikke mitt største nyttårsforsett. Mitt største nyttårsforsett er å fortsette å stå opp for meg selv. Å ikke la meg selv utnyttes av falske venner og mennesker med dårlige intensjoner. Er du dumsnill så kommer folk til å utnytte deg. Har du en venninne som ikke kan glede seg over din suksess så lenge det ikke gagner hun selv? Let that hoe go. Man trenger ikke slik negativitet i livet sitt! Folk som konstant rakker ned på en, eller får deg i dårlig humør. Jeg er lei. Uansett hva man sier og gjør så blir det feil. Til slutt så orker man bare ikke mer. *sett inn muskel-emoji her*

Processed with VSCO with c1 preset

For første gang noensinne så har jeg feiret jul hos- og vært hele romjula hos svigermor. Tidligere år så har jeg reist mye mellom familien min og svigermor. Mens nå overnattet vi hos svigermor hele tiden også var jeg bare en dagstur på julaften hos familien min og åpnet julegaver. Grunnen til dette var fordi det ble så mye sosialt ellers i jula. Både første og tredje juledag var vi på puben med fine folk. Ellers har jeg og min kjære både vært på besøk og hatt besøk med litt pilsing og kos.

Siden jeg var hos svigermor på julemiddagen så ble det vegisterkaker(les: vegetariske medisterkaker) til middag - i motsetning til jula før da jeg motvillig spiste potet til middag... Jeg er vegetarianer på mitt femte år nå, get over it.

Jeg har hatt en kjempefin jul med mye fest og kos. :) Fine presanger fikk jeg også!

{



{

Nå er det et par uker siden jeg blogget sist, men som dere vet så kommer jeg nok aldri til å blogge daglig igjen slik som jeg gjorde for et par år siden. Jeg tenker kvalitet over kvantitet. Det er ikke alltid like lett å blogge heller. Som jeg har skrevet tidligere så har jeg jo mest blogglyst når det er noe som plager meg, en sak jeg brenner for eller når jeg har noe (dritt) hengende over meg. Å blogge er mitt utløp, istedenfor å gråte eller drive med selvskading som jeg har gjort tidligere. Uansett - Godt nytt år fine folk!

Endelig har vi kommet til 2017. Jeg har gledet meg og sett fram til å starte et nytt år med min kjære. Hadde noen spurt meg for et par måneder siden hvordan mitt 2016 har vært så hadde jeg nok svart ganske negativt. Selvfølgelig har det vært oppturer slik som valentinsdate med RSP, ferien vår i USA, festival med Sondre Justad og avskjedskonserten til Kent. ♥

Men det har også vært nedturer. Dødsfall i familien, krangling, dritt.
Påsken min var helt forferdelig.

Men så snudde året plutselig om på slutten. Jeg fikk meg en ny jobb som jeg trives kjempegodt i, og ikke minst så ble jeg og min kjære huseiere! <3 Måtte 2017 bli et fint år, uten så mange berg- og dalbaner. På forhånd takk!

{{
Bilder fra gårdagens feiring.

Hei alle søtiser! Nå er det virkelig lenge siden jeg har blogget. Det er over en måned siden jeg blogget "random", altså om livet uten å skrive om et spesifikt tema eller en problemstilling. Hva har skjedd siden sist da? Jeg har hatt bursdag og fylt 24 år... og jeg har fått meg ny jobb, hurra!

Jeg hadde jo bursdag på Black Friday i år, så i bursdagsgave til meg selv unnet jeg meg en liten bestilling fra Jeffree Star Cosmetics... *gledeshyl* men dessverre har jeg ikke mottatt produktene enda. Anyhow - Jeg hadde en kjempefin bursdagsfeiring! Jeg fikk et nettbrett hos sambo. ♥ Det er nok derfor jeg ikke har blogget så mye i det siste siden jeg ikke har brukt pc'en mer enn en gang i uken cirka. Jeg fikk også til sammen 5 flasker vin og cava. Jeg har de fineste vennene. :')

Her kommer litt bilder fra bursdagen min. Så blogges vi en annen dag!

{

{



{{
Fineste gavene da! Jeg fikk ikke tatt bilde før jeg hadde drukket opp litt av % doe. *fnis*

Homeless. You're not less of a person without a home.

Jeg så nettopp på Ryan Higa sin årlige video hvor han og noen av de andre gutta kler seg ut som ninjaer og gir mat, klær og pledd til hjemløse. Da jeg så tittelen på youtube-videoen så skjønte jeg at jeg kom til å gråte siden disse videoene alltid gjør meg så emosjonell. Den ene personen hadde til og med en katt. *tåre i øyekroken*

Noen mener at det er helt dust å ta seg av et dyr når man allerede strever med å ta vare på seg selv. Men jeg tenker at de som sitter ute hjemløse med en katt eller en hund må være jævlig uselvisk og kan ikke finnes egoistisk siden de allerede har ingenting, og det lille de eier og får deler de med et kjæledyr.



Jeg bodde før på en hybel som det egentlig ikke var lov til å leie ut. Jeg hadde ikke kjøkken eller noe som helst uttak for komfyr. Og jeg klagde til alle jeg kjenner. Jeg klagde på at jeg ikke hadde kjøkken...

Jeg hadde fortsatt en seng, et badekar, toalett, kjøleskap, mat, klær, varme, elektronikk også videre også videre. Jeg blir så flau over meg selv når jeg setter det i perspektiv. I Ryan's video ser man at folk bor i pappesker og har alt de eier i en gammel handlevogn. Jeg så flere mannfolk med langt hår, og selvfølgelig har de langt hår - de har jo ikke råd til å gå til frisøren. Og de eier sikkert ikke en saks engang.

Ryan ga mat, klær og pledd til 45 personer og bare det faktum at han fant 45 hjemløse i Las Vegas på så kort tid knuser hjertet mitt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sett pris på det du har, vær takknemlig. Det er lett å klage over alt man ikke har. Men setter man det i perspektiv så føler man seg fort som en bortskjemt drittunge.

Jeg har vært litt på vippehusken om jeg skulle blogge om valget i USA eller ei. Til slutt så bestemte jeg meg for at jo, jeg må vel det. Jeg er ikke så ekstremt politisk engasjert men jeg har fått med meg overraskende mye i valget. Jeg trodde 100% at Hillary skulle vinne. Bare det faktum at Trump skulle komme til makta var helt ubegripelig for meg. Jeg føler med immigranter, "Black lives matter". Jeg tenker på folk i LGBT-samfunnet, altså lesbiske/homofile/bifile/transer... Alt de har kjempet for i mange år kun for å få likestilling. Trump-tilhengere kaller det urettferdig og mener at de er kravstore ??? Det er jo ikke akkurat som om homofile kjemper for å slippe å betale skatt. Vi må fortsette å kjempe for alle skal ha rett til å gifte seg med den de elsker. Uavhengig av kjønn, farge, rase eller religion.

Det virket så ekstremt fjernt for meg at Donald faktisk skulle bli USA's nye president. Jeg skulle ønske at Obama hadde fått vært president i 4 år til. Han og Michelle gjorde jo virkelig en forskjell. Den første mørkhudede presidenten. Nå skal en menneskelig ostepop få styre? Sesongavslutninga av de forente stater folkens.

Neida. Joda. Neida.
Jeg håper jo at han ikke får styre fritt selv om han er president. Jeg håper at han blir holdt under strengt oppsyn og at han får seg en lærepenge jo før jo heller. Rastistisk, kjønnsdiskriminerende, mannsjåvinist.

Tidligere så har jeg tullet med at jeg er en ulykkesfugl å ha i bil. Jeg har vært med i flere kollisjoner, utforkjøringer og bilhavari. Da jeg og min sambo skulle på julebord i Svolvær for noen år siden så streiket bilen i en tunnel. En gang jeg, sambo og svigermor skulle kjøre over Sortlandsbrua så rygget en hjullaster rett i oss og smadret panseret på svigermors bil. En gang var jeg og en daværende kompis ute og kjørte bil og siden han ikke brukte blinklys så kræsjet en forbipasserende rett i siden på bilen hans. En glatt vinterdag for flere år siden skulle sambo hente meg hjemme på Andenes - det endte med at vi havnet sidelengs i grøfta på Strandland. For en måned siden da jeg og sambo skulle kjøre til Kiruna på Kent-konsert så punkterte vi luftbelgene på bilen...

Alt dette er kanskje ikke min feil, og det har utrolig nok alltid endt godt. Det vil si at ingen har blitt skadet - og vi kom oss på både julebord og Kent-konsert. ;)

Men jeg vet ikke helt... Den siste uken har jeg ved 2 tilfeller sett folk miste lappen/bli stoppet av politiet. Kanskje det er en tilfeldighet siden det har blitt is/glatt og folk sladder og leker seg i bil - det får konsekvenser. ;)

Edit: cirka en time etter at jeg skrev dette blogginnlegget skulle jeg gå på butikken... da jeg åpnet ytterdøra sto politiet der med enda en "rånebil" de hadde stoppet gitt!

{

Du irriterer meg så sykt i blant. Så merker jeg at det du sier og gjør plager meg også blir jeg enda mer irritert siden jeg lar det gå inn på meg. Det eneste som betyr noe i hele verden er visst deg og din hobby. Du er overfladisk. Du svever på likes og kommentarer og har null koll på hvordan ting egentlig fungerer i det ekte liv.

Uansett hva man skal fortelle deg så snur du det over på deg selv og din interesse. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Jeg er så mettet. Hver gang telefonen min ringer og jeg ser at det er deg så har jeg ikke lyst til å ta den fordi jeg vet at jeg kommer til å være i ekstremt dårlig humør etterpå.

Du spør meg om ting men midt i svaret mitt så prater du i kjeften på meg eller bytter samtaleemne. ??? Hvorfor spør du meg om ting hvis du ikke vil høre svaret. Det er så ekstremt frekt og respektløs. Du virker så falsk. Utad er du så glad på mine vegne men i telefonen til meg kommer sannheten frem.

Nå er det lenge siden jeg faktisk har satt meg ned for å blogge om livet, om følelser og om alt mulig. Den siste tiden har jeg kun blogget spesifikt om et tema eller noe som har plaget meg. Det har vært ekstremt mye som har stått på plakaten de siste ukene siden jeg og sambo har flyttet i vårt første hus. ♥ Tenk at vi har eget hus da gitt! Alle rundt meg sier at jeg er så utrolig heldig men det har nok ikke gått helt opp for meg enda. Det føles fortsatt veldig surrealistisk ut og egentlig som om vi er på ferie eller på besøk hos noen andre. Men det er jo veldig deilig å ha sitt eget hvor man ikke må ta hensyn til en husvert mens man spiller musikk for eksempel.

Jeg og sambo var utkledd på halloweenfest for første gang i år. Siden han hater alt av masker, parykk, sminke, linser også videre så kjørte vi ganske safe. Jeg bestilte hjem originale One Tree Hill-kostymer siden det er min absolutt favorittserie. Han som basketspiller og meg som cheerleader. Det ble en bra kveld med mine beste. :)

Processed with VSCO

Nå har vi kommet til november, som betyr bursdag for min del. Egentlig så hadde jeg ikke så veldig lyst til å feire bursdagen min siden jeg har dårlig erfaring med det. Jeg synes at det ofte er dårlig oppmøte på bursdagsfester og at det virker som at folk heller vil dra på tilfeldige vorspiel - noe som jeg ikke helt forstår siden jeg selv heller drar i en bursdag jeg er invitert i enn et random vors liksom. Men nå tror jeg at jeg skal feire likevel... Jeg har jo tross alt bursdag på en fredag. ;) Jeg har allerede kjøpt bursdagsgave til meg selv som jeg kan vise i et annet blogginnlegg.

Å stille en person et ultimatum er et stort nei i mine øyne. "Hvis ikke du gjør det/er villig til dette så kan vi ikke være sammen"... Nei. Man skal bli enige om ting sammen, man inngår kompromiss og bøyer seg etter hverandres behov. Det skal aldri være enveiskjørt. Jeg og sambo har våre forskjeller men det vi har av ulike meninger og interesser fyller vi i hverandre slik at vi til sammen blir 100%.

Ultimatum er på en måte det samme som blackmail. "Hvis du gjør dette så skal du få.." I don't give in to blackmail. Jeg har hørt om veldig mange som bruker blackmail på barna sine. For eksempel: Hvis du er flink og sitter i ro i kirka i dag så skal du få det beste du vet til middag... Men jeg synes ikke at dette er riktig. Det skal nemlig ikke være nødvendig å få en "gulrot" for å oppføre seg eller for å gjøre det som er rett.

Det skal heller ikke være nødvendig å stille ultimatum. Aldri. Det som skjer det skjer, og til slutt ender man opp der man er ment til å være uansett. Du kan ikke endre eller forskynde skjebnen. Man skal ikke leke gud.

Jeg er en ganske sosial person. Påstår jeg selv i hvert fall. Min sambo er ikke helt enig. Det vil si at jeg er veldig sosial når det kommer til fest og alkohyler men kanskje ikke så sosial til hverdags. Jeg liker å være på besøk hos folk, og jeg liker å ha besøk nå som vi har flyttet i eget hus. Men ikke på søndager. Søndager er chill, søndager har jeg som regel på meg joggebukse og hettegenser, og ligger på sofaen hele dagen med håret opp i en dott. Det er ganske bra for å være meg siden jeg tidligere kalte søndag for styggedag, det var dagen da jeg alltid overanalyserte alt og ble "emo". Nå for tiden så vil jeg bare se på youtube/serier/filmer hele dagen og slappe av med godis. Jeg orker ikke å fikse meg/sminke meg ergo føler jeg meg ganske stygg og derfor liker jeg ikke at folk kommer innom på søndager. *le* hæsjtægg overfladisk.

Som jeg har nevnt flere ganger tidligere så ble jeg diagnosert med sosial angst som 18-åring derfor synes jeg selv at jeg er veldig flink til å være sosial - når jeg først er det. Det har skjedd mange ganger at jeg ikke har orket å være sosial med folk som har overnattet etter fest så jeg har oppholdt meg på soverommet til vedkommende har dratt hjem - men bare på søndager. Jeg takker aldri nei til et vors eller en fest og jeg er nokså mye sammen med vin-venninna mi for tiden. ♥

{{

Som jeg har skrevet tidligere så oppfordrer jeg ingen til drikkepress men alkoholen har hjulpet mitt sosiale liv ekstremt mye. Jeg sier ikke at man skal drikke seg av føttene men det er mye lettere å snakke med fremmede og slappe av etter et par glass vin eller noen pils.

Jeg behøver ikke din negativitet i mitt liv. Vårt forhold/vennskap gir meg ingenting annet enn frustrasjon og irritasjon. Jeg tenker at det må være jævlig kjipt å bruke livet sitt på å være surken og furt. Eventuelt sur og fornærmet hvis det er enklere å forstå enn mine nordlandske ord.

Du skal få en sal hos meg, siden du nekter å komme ned fra din high horse. Du skal få en luftfrisker hos meg siden du er fisefin, og du skal få stemmerett og skatteoppgjør hos meg siden du er veslevoksen.

Slutt å vær så prippen. Jeg er lei av å stå på pinne for en person som ikke bryr seg. Du spør meg om ting fordi du er nysgjerrig, ikke fordi du bryr deg. Du har ikke evne til å glede deg over andres vegne uansett. Så lenge noe ikke gagner deg så gir du totalt faen. Du kan aldri være glad over noe andre oppnår, presterer eller får.

Egoist.

Som jeg har skrevet tidligere så har jeg en ekstrem samvittighet til tider. Jeg forsøker å holde den i sjakk men den minste lille tingen kan gjøre meg både trist og glad på andres vegne. I dag står temaet samlivsbrudd klistret i hjernebarken min. Først så leste jeg på en blogg om et forhold som nettopp hadde tatt slutt, også så jeg en vlogger på youtube som fortalte om deres samlivsbrudd. Som leser og seer så blir man jo genuint lei seg på deres vegne. I hvert fall blir jeg det. Man føler jo at man har en relasjon til bloggerne og vloggerne som man følger og som man kanskje har fulgt i flere år. Jeg synes at det er kjempetrist å se og høre om par som går hver til sitt. Selv om jeg forstår at det kan være den riktige avgjørelsen.

Det sies at de vanskeligste valgene ofte er de rette.

Jeg vet at et brudd aldri er gøy. Uansett om man er den som dumper eller den som blir dumpet. Tro meg, jeg vet - fordi jeg har vært i begge situasjonene. Men det blir feil å skulle fortsette et forhold hvis det er enveiskjørt. Du kan ikke være sammen med partneren din kun for hans eller hennes del. Livet er for kort til å sløses bort på forhold som ikke er optimale. Hvis du gråter ekstremt mye over forholdet ditt og kjærlighet så må du nesten spørre deg selv om du er sammen med et menneske eller en løk.



Kjærlighet kan gjøre så forbanna vondt, men det kan også være den beste følelsen i hele verden. ♥ Og selv om du finner deg selv helt knust av hjertesorg så er det fortsatt fint. Trist-fint liksom.

På søndag etter Farmen så ble jeg sittende å se på Vårt Lille Land på TV 2. Det omhandlet en mann som endelig skulle stå fram og fortelle sin historie. Historien om hvordan han hadde planlagt det som kunne ha blitt Norges første skoleskyting. Han skulle skyte fire gutter i klassen pluss læreren som følge av mobbing.

Det fikk meg til å tenke. Jeg var aldri populær på skolen. Jeg var heller utstøtt, ett outcast eller en underdog om du vil. På barneskolen ble jeg mobbet, mens på ungdomsskolen satt jeg for det meste med musikk i ørene og holdt på med mitt. Jeg hadde noen venner men det hele var ganske overfladisk. Jeg var flink på skolen. Jeg har alltid vært glad i å skrive. Hadde vi norsk, engelsk eller samfunnsfag så rakk jeg gjerne opp hånda og spurte hva jeg skulle gjøre nå ettersom at jeg var ferdig med oppgavene allerede. På grunn av dette ville folk gjerne være på gruppearbeid med meg, men det var jo bare for å slippe å gjøre noe av jobben selv. Jeg ble spurt flere ganger om å gjøre lekser og innleveringer for folk - om så for penger. Jeg svarte alltid nei. Falske folk...



Nå er det over 7 år siden jeg flyttet hjemmefra og det jeg skal fram til med dette blogginnlegget er at ting blir bedre. Det er vanskelig å se positivt på det når man er midt oppi det. Det er jo tross alt de samme folkene man møter 5 dager i uka i mange år. Men det har så ekstremt lite å si for deg videre i livet. At jeg iblant gruet meg til å gå på skolen eller at jeg ble utsatt for erting, mobbing og stygge hendelser har absolutt ingenting å si for mitt liv den dag i dag. Jeg har ikke blitt formet som menneske over det faktum at jeg ble mobbet som barn. Og skulle det ha hatt noen innvirkning på meg så er det som jeg har skrevet flere ganger tidligere: Det som ikke dreper gjør deg sterkere. Mobbing sier mer om personen som mobber enn mobbeofferet. Den dag i dag har jeg null kontakt med folk jeg gikk i klasse med før. Ofte ender det jo slik at de som var populære og ufine på skolen kanskje ikke får det så bra som voksne. Oh how the mighty have fallen. Eller at de som var utstøtt kan prestere bra i det voksne liv. Rise of the underdog. 
Kanskje er det karma?

Kent-konserten var helt fantastisk! Jeg måtte kjempe for å holde tilbake tårene ettersom at stemninga var så vakker men samtidig trist og følelsesladet siden det snart er over. 17 desember har Kent sin siste konsert noensinne. *tåre i øyekroken*

Opplegget i Kiruna var nydelig. Det ble spilt Kent på hele hotellet, på Sibylla, på bussen og i butikkene. Takk for alt Kent. ♥ Jeg kommer nok til å være evig takknemlig over at jeg har fått vokst opp med dette fine bandet.

{

{

{

{
Den sista sången. <3

I morgen skal vi ENDELIG på Kent's avskjedskonsert i Kiruna! ♥ Jeg har gledet meg i 3 måneder så nå er det virkelig på tide. Det er fortsatt uvirkelig at jeg skal få se Kent live, kanskje går det opp for meg i morgen etter at vi har ankommet Kiruna - Eller kanskje innser jeg det ikke før jeg står i det samme lokalet som Jocke Berg og puster inn samme oksygen som han. *sommerfugler i magen*

{

Jeg kaster pengene mine etter Kent-merchandise for tiden. Jeg må jo hamstre alt før det er for sent. Jeg har pakket ned både t-skjorte og genser som den fangirl'en jeg er, og min kjære har også fått seg en Kent-genser. Jeg håper at jeg får til å ta et bilde av oss i matchende merch, min kjære er jo ikke så glad i å være med på bilder men... *ondskapsfull latter*

Jeg gleder meg ekstremt mye til å bli ferdig med flyttingen! Nå er det snart 1 uke siden vi kjøpte oss hus men vi har ikke fått nøklene enda. Den offisielle overtagelsen blir nok ikke før i neste uke og det er litt pain egentlig... Jeg har allerede begynt å pakke, rydde og kaste ting. Starten er nok alltid det verste, før man virkelig kommer seg i gang med flyttingen.

Vi må jo kjøpe oss ny postkasse og endre adressen vår på alt av nettsider... The struggle is real. Hilsen Ebaypia92. *fnis* Jeg tenkte at jeg kunne sette sammen en liten kollasj av plagg og kosmetikk som jeg ønsker meg. Som jeg skrev tidligere så har jeg levert sikkert 14 poser med klær i UFF-containere og i dag dro jeg og leverte 3 til. Vi har også gått gjennom alle klærne til min kjære og det ble minst 10 poser med alt fra bukser til sko og hettegensere som vi skal levere. Det er flere har spurt hvorfor jeg leverer/gir bort klær istedenfor å selge de og tjene penger på det. Det er fordi at jeg heller vil ha karmapoeng enn penger. ♥

Jeg må kjøpe meg nye tightser. De som kjenner meg vet at jeg har levd i tights siden '09. I fjor kjøpte jeg meg min første bukse på mange år og nå har jeg 3 stykker som jeg bytter mellom. Men let's be real - ingenting slår en tights når det kommer til komfort. Dessverre så har jeg enten blitt lei av mine og levert de til tøyinnsamling eller så har det blitt hull i skrittet, så nå er det på tide med noen nye godbiter! - Det vil si etter at vi har flyttet inn og fått oss postkasse. ;)



Det er kjempelenge siden sist jeg lagde en slik kollasj. Det skjedde ofte på min forrige blogg(les: rosablogg) og jeg skjønner hvorfor jeg gjorde det så mye der for dette var jo gøy!

Hurra! På fredag la vi inn bud på et hus, for første gang. Noen timer senere tikket det inn en melding om at vi hadde fått det! Vi ventet med å annonsere det før i går siden vi ville fortelle det til våre foreldre og husverter først.

Huset er relativt lite, med to soverom. Også er det hvitt. ❤ 
Jeg har alltid drømt om å bo i ett hvitt hus.

Så nå blir det flytting gitt. Det beste med å flytte må jo være at man får seg en ordentlig opprydding samtidig. Jeg har allerede levert sikkert fjorten poser med klær i UFF-containere.

{

Jeg regner med at det kan bli et opphold på bloggfronten i oktober siden vi skal være ferdig innflyttet til 1 november, men det er vel forståelig. :)

I går var jeg hår og makeup-modell for en lærling på Sax & Kam på Sortland. Temaet på oppgaven hennes var "rocka". Hun klipte opp håret mitt, graderte og klipte alle tupper. Sist gang jeg klipte meg var i juni så det var kanskje på tide. ;) Jeg fikk også undercut i nakken! Det vil si en barbert trekant. Til slutt flettet hun håret mitt og sminket meg med sort øyenskygge og rød leppestift. Under får dere se resultatet! 

{

"I know I can treat you better than he can and any girl like you deserves a gentleman." - Shawn Mendes.

Man gir, og gir, og gir. Ingenting forandrer seg. Vet du hvorfor? Fordi det ikke handler om alle de andre. DU må ta tak i livet ditt og stå opp for deg selv. Hvis du ikke klarer å verdsette deg selv, være glad i deg selv og stille krav så kommer folk til å fortsette å trø på deg. Du gir de jo faktisk lov til å bruke deg som sin personlige dørmatte. De ser ingen problem med det. Ingenting endrer seg over natta. Folk er utakknemlige og kravstore. Uansett hvor mye du gir av deg selv så kommer det aldri til å være nok for vedkommende som ikke setter pris på deg.

I dag er jeg overlykkelig over å ha en fantastisk kjæreste som alltid er så ubeskrivelig snill med meg, og som overrasket meg med vin i helga. Det er de små tingene som teller. ♥ Det skal så lite til for å vise takknemlighet. Gi dine nære og kjære en liten oppmerksomhet i hverdagen og du kommer til å få smil, latter og glede i retur.

{

Jeg har allerede begynt å grue meg til jula... Jeg elsker julegaver, adventskalendere, pepperkaker, gløgg, julemusikk og den herlige stemningen. Da jeg var yngre elsket jeg alt med julen. Nå derimot - Not so much.

Jeg blir irritert når jeg får snaps av kompiser som sitter å tar seg en juleøl med familien. Jeg blir misunnelig når jeg ser familier som feirer nyttårsaften sammen. Jeg blir smålig sjalu på folk som bare hygger seg og har det topp.

Jeg husker at svigermor spurte meg i fjor hva julemiddagen min var... Potet. Jeg er jo så "vanskelig å ha med å gjøre" siden jeg er vegetarianer.



Vi går aldri overens lengre enn en helg. I lengda blir det dritt.

I går leste jeg en kommentar på Facebook som jeg synes at var så brilliant at jeg må skrive om det. Det var en jente som spurte etter tips og råd. Hun var i et dårlig forhold og visste ikke hva hun skulle gjøre. Da fikk hun en kommentar som lød slik: Se for deg en sandwich. En sandwich med masse digg fyll som ser kjempegod ut. Men ettersom du begynner å spise av den så finner du små drittklumper inni den. Vil man da si at sandwichen var god? Nei. Med andre ord så kan ting se så bra ut fra utsiden men egentlig være helt dritt.

Et dårlig forhold kan bli kamulfert av det lille positive man har. Men når det blir mer negativt enn positivt så er det ikke verdt det. Been there done that. "Når han er snill, så ER han snill" - Det funker ikke slik. Man skal gjennomsnittlig ha det fint. Med respekt, humor, glede, trygghet og ærlighet. Alltid. ♥

Blod er tykkere enn vann - men vann smaker bedre.

Det sies at man ikke kan velge familien sin. Det er forsåvidt sant. Men ettersom man vokser opp så starter man jo etterhvert sin nye og egen familie. Pluss at man gjerne får en svigerfamilie med på kjøpet. Min svigerfamilie er fantastisk. ♥ Både svigermor, svigerfar og svigerstemor.

Jeg skulle ønske at familie var like "enkelt" som vennskap. Jeg skiver det i anførselstegn ettersom at visse saker aldri er enkle uansett, men har man et dårlig vennskap så kan man kutte ut personen totalt. Man kan jo kutte ut familie også men det er mye vanskeligere, og mye mer drastisk. Selv om jeg vurderte det da jeg var yngre. Jeg ville fjerne/bytte ut det ene etternavnet mitt, jeg bruker det jo aldri uansett.

Takket være deg så har jeg slitt mye med det psykiske. "Koffør ska det feile dæ så mykje?!" Etter flere helsesøstre og psykologer klarte jeg endelig å innse at problemet ikke ligger hos meg. Jeg krever ikke mye, men normal folkeskikk hadde jo vært fint.

I natt kom det siste albumet av Kent ut. Best of Kent. Med 4 nye låter. De siste sangene Kent noensinne kommer til å gi ut. *klump i halsen* Jeg har mixed feelings. På en måte så gledet jeg meg kjempemye til de nye sangene skulle komme, men nå føler jeg meg trist siden det aldri kommer flere.

Det er nå 3 uker til avskjedskonserten i Kiruna og jeg lurer på om jeg kommer til å stå der og gråte som et barn.

Om jag hade lite kärlek så var den till dig. 
♥♥♥

{

Forleden dag fant jeg skjorta di nederst i klesskapet mitt. Den gule flannelskjorta med grønne striper. Jeg ble overrasket over meg selv siden jeg nesten ble litt sentimental og nostalgisk.

"Sigaretter, tomme flasker. Han er heldig, han er heldig.
Denne vinen, denne vinen var til oss"
- Unge Ferrari.

Jeg har sett deg gråte. Jeg har sett deg naken.

Vi hadde ingen framtid. Men vi hadde det gøy. Livet var en fest. Og det var forsåvidt ganske skøy - så lenge det varte. Til realiteten slo inn og hverdagen kom.

Jeg er rystet. Bare i dag har jeg lest så mye sjokkerende på facebookgrupper og jeg er faktisk bare medlem av 3 stykker. Den ene er en sminkegruppe hvor spørsmålet basically var: Er det bare jeg som synes at highlighter er stygt? Det stod ikke ordrett slik men det var jo det poenget var uansett... Hvorfor bryr folk seg så ekstremt? Liker du highlighter - bruk det. Liker du ikke highlighter så lar du vær. Det er faktisk så enkelt. Folk bryr seg alt for mye om hva andre gjør, tenker og mener.

Den andre gruppen handler om vegetarisk mat. En dame spurte etter tips og råd siden hun har en håpløs mann som enten ikke snakker til henne eller så kjefter han på henne og maser om at hun må spise kjøtt... Hva skjedde med respekt? Hva skjedde med å få ta egne valg? Jeg er vegetarianer selv så jeg vet godt hvor mye kritikk man kan få. Jeg har til og med en eks-kjæreste som prøvde å få meg til å spise kjøtt etter 3 år uten... Det er uakseptabelt og direkte stygt gjort. Jeg ble genuint lei meg på kvinnens vegne.


Frihet.

En av facebookvennene mine skrev en status som lød slik:"Kunne du slettet en venn fordi han eller henne hadde feil politisk syn?" Og kommentarene var mange. Alt fra folk som svarte at de fjernet homfober og rasister til folk som sa ja, de hadde slettet folk på grunn av politiske uttalelser. Mitt svar var: Nei. Folk er forskjellige og det hadde jo vært kjedelig hvis vi alle var lik og mente det samme. You do you boo!

Jeg har et snev av OCD. Spesielt når det kommer til Youtube. Når jeg begynner å følge en ny person på Youtube så må jeg se ALLE videoene på den youtubekanalen. Da mener jeg absolutt ALLE.

Noen av de jeg har sett alt av er Jenna Marbles, Julien Solomita, Therese Lindgren, Jeffree Star, Nigahiga, Bart Baker, Anna Akana, MaxNoSleeves, Kingsley og selvfølgelig diverse bloggere. Nå holder jeg på med å se alt av Manny MUA, Jaclyn Hill og NikkieTutorials.

The struggle is real.



Jeg er slik når det kommer til sminke også. Jeg kan for eksempel ikke begynne på en ny highlighter før jeg har brukt opp den jeg originalt brukte. Jeg har alltid reserve-produkter liggende men jeg kan ikke åpne de eller teste de før de gamle har blitt tom.

Av og til har jeg så sinnsyke stalking-skills at jeg blir imponert over meg selv. For eksempel så ringte en kollega av min kjære angående en annonse på en kjøpe-bytte-selge-gruppe på Facebook. En selger hadde lagt ut en Apple TV og han lurte da på hva selgeren skulle ha for den. Da han bare fikk en stygg kommentar tilbake begynte han og stusse litt.

Så spurte min kjære om jeg kjente til noen med det navnet, og jeg gikk og kikket på facebookprofilen hans. Min første tanke var at: Hei, han ligner jo på Heath Ledger! To googlesøk senere og jeg fant profilbildet hans... Det var jo nemlig et bilde av Heath Ledger... 

Jeg er så god. *raise fist* Ok, nok skryt nå.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gammelt bilde. Hello baby dreadies!

Det er mye snakk om kroppspress i media for tiden. Unge jenter legger seg under kniven og sprøyter inn gift i hytt og gevær. Jeg skjønner det.

Jeg har hatt lyst til å operere min egen kropp, og i en viss grad så vil jeg fortsatt det. Men ikke mine personlighetstrekk som gjør meg til meg. For eksempel så synes jeg tidligere at jeg hadde en uhyre stor nese. Den var gedigen, tjukk og i veien. Nå derimot, nå bryr jeg meg ikke om nesen min lengre. Jeg piercet septum(oksering) i nesen min på 18-årsdagen min og siden den gang har jeg vært fornøyd. Jeg synes at piercingen tok fokuset bort fra nesen min og over på selve ringen heller. Skjønner jeg derimot at andre vil ta en neseoperasjon? Ja. Men tenk på hvis du en dag får en datter, som har din gamle potetnese. Kommer du da til å synes at datteren din har en stygg nese siden det var den samme du selv hadde før du opererte deg? Mest sannsynlig ikke.

Vil du ikke at datteren din/barnet ditt skal ligne på deg?
Med din nese, dine kinnbein og din panne?

{

Jeg skjønner at vi er utseendefiksert for tiden og at idealet av en kvinne er formfull med store bryst og en rund rumpe. Dessverre kan vi ikke alle ha dobbel D i bh-størrelse og schvære rumpeballer. Og ikke minst - tenk hvor kjedelig verden hadde vært hvis alle var lik! Du er unik og det er jo det som gjør deg til akkurat deg.

For noen år siden var mitt motto: Jeg er kanskje litt gal, men jeg tør i det minste å være original.

I dag har min kjære bursdag! ❤ Eller som jeg skrev til han på en av pakkene hans og på Facebook: "Shit pomfritt, du er min favoritt!" Så i dag har jeg slått på stortromma og både bakt oboykake og lagd hjemmelaget pizza som vi har koset oss med. :) I morgen blir det en aldri så liten feiring med gode venner og alkohyler.

I bursdagsgave fikk han hele 4 pakker fra meg, Dayuuumn gurl! De inneholdt en genser, en hoodie, en jakke/parkas og masse godteri. :) Bursdagsbarnet var i det minste fornøyd! Han er som et barn - han blir mest glad for de gavene han kan konsumere. ;)

{

Her om dagen var jeg og min kjære på butikken og handlet mat. Plutselig kommer det et par forbi oss som prater høylytt om et annet navngitt menneske... "Hvem har en kongepuddel når man ikke har jobb? Når man såvidt har råd til mat?!"

Dette er selvfølgelig ikke den verste drittslenginga jeg har vært vitne til men jeg synes at folk burde tenke seg om... Det finnes øyne og ører overalt. Og hva hvis vedkommende elsker hunden sin over alt i verden og heller prioriterer å bruke sine cæshmånnis på hundemat enn å unne seg selv saker og ting? I mine øyne er det fullt forståelig siden jeg er dyrevern101. Hvis du er en dyrevenn så skjønner du at det finnes personer som hadde gått til enden av jordkloden for kjæledyret sitt.

Uansett, jeg mente ikke å spore av i dette innlegget og skrive spesifikt om dyrehold men jeg skulle bare fram til at det var vel strengt tatt en konversasjon paret heller kunne ha hatt hjemme eller i bilen sin.

Da jeg ble singel for over 2 år siden så hadde jeg ikke lyst til å snakke om bruddet. Jeg ble jo dumpet. Det er ikke noe gøy å ha hjertesorg for å si det slik. Jeg vet jo at minst 80% av de som spør bryr seg ikke, de er bare nysgjerrige eller vil ha noe å fortelle videre/sladre om. Jeg fortalte selvsagt mine nærmeste om det, men de utenforstående de kunne reise dit pepperen grodde for all I care.

Siden jeg hadde lite lyst til å møte på ekskjæresten min på byen så reiste jeg hjem til øya mi og familien min så å si hver helg i 10 måneder. Det var egentlig en ganske dårlig plan siden jeg uansett møtte han på jobb og sprang på han på butikken. Pytt pytt.

Mens jeg var hjemme på øya mi så var det mye alkohol med i bildet. Det endte som regel med både vors, fest og dansebar hver fredag og lørdag. Etterhvert som ordet spredde seg om at jeg var singel så var det flere som prøvde seg men jeg var ikke ute etter et nytt forhold. Jeg og min kjære var sammen i mange år og jeg behøvde tid for meg selv. Så jeg takket nei til folk på fylla. Da fikk jeg såklart kommentarer som lød slik: "Ka? E du lesbisk eiller?!"... Dette fikk jo selvsagt Andøya sin verste sladregjeng med seg og før jeg visste ordet av det så hadde jeg et rykte på meg for å være lesbisk. Hvis jeg ikke var lesbisk hvorfor skulle jeg da jobbe som telemontør, ha dreads og ikke ville snakke om bruddet mitt... Man skulle nesten tro at Andøyposten hadde hatt et bilde av meg på forsiden av avisen med overskriften: David dumpet Kristìn fordi hun er lesbisk.

"Velkommen til Nordland, der ryktene spres fortere enn skogbrann."

I begynnelsen svarte jeg selvsagt nei til påstanden om at jeg var lesbisk. Men jeg innså jo fort at jo mer jeg prøvde å benekte det - jo mer trodde folk at jeg faktisk var lesbisk. Så det endte med at jeg enten ikke svarte noe som helst eller så svarte jeg: Ja, hva hvis jeg er det?! Er det et problem??? Da ble folk svak og jeg fikk svar som: "Nei nei, jeg har en tante/onkel/kompis som er homofil/lesbisk. Jeg har ingenting i mot skeive folk!"...



Det var min storytime om hvordan jeg ble beryktet som lesbisk i nesten ett år. Heldigvis trodde i det minste min kjære mor på meg, ellers hadde jeg vel blitt arveløs...

Don't make someone your everything because if they leave you'll have nothing.

Det sies at man aldri skal gjøre en person til sitt alt, fordi hvis vedkommende da drar fra deg så sitter du igjen med fint lite/ingenting. Jeg vet godt hvordan det der er ettersom at jeg har måttet unnskyldt meg til både familie og venner etter at jeg ble dumpet for et par år siden. Da jeg var sammen med han det gjelder så gjorde jeg han til mitt alt. Alt handlet om han, vennene hans og familien hans.

Min familie og mine venner kom alltid i andre rekke, og det er flere grunner til at jeg tok bussen hjem til familien min så å si hver helg i 10 måneder etter bruddet.



Nå er vi sammen igjen - jeg og min kjære. Men denne gangen har jeg vært flink. Jeg tviholder fortsatt på familien min og mine nærmeste. Selv om vi har mange felles venner så er det godt å vite at jeg har folk som er "mine" også. I et brudd så blir det jo gjerne slik at folk føler at de må velge side. Da er det ekstra dritt hvis de fleste velger vedkommende som dumpet deg og du sitter igjen med hjertesorg... og på toppen av det så har du ingen å vende deg til.

Til dere som prater dritt og henger ut personer dere misliker - Uansett om det skulle være en eks-kjæreste eller en eks-venninne. Stopp. Ingenting irriterer folk mer enn å se personen de misliker ha det fint. Et smil og et suksessfullt liv kommer til å tære opp vedkommende fra innsiden. Hold deg for god til å synke ned på andres nivå. Hev deg over drama, dritt og kleinhet. Tro meg, du får igjen for det senere.

Og til alle dere som ikke klarer å heve dere over ting, som heller er ufine med dårlig oppførsel... Karma kommer nok til å bite dere i rumpa!

Ikke vær en kald bitch.

Jeg har vært en selverklært bitch tidligere og det var ikke noe kult. Jeg var ikke lykkelig da for å si det slik. Selvfølgelig så kan det noen ganger være bedre å la ting prelle av enn å ta inn over seg alle andres problemer. Men ikke skyv unna de som bryr seg. Du har kanskje lyst på avstand fra andre akkurat nå, men den avstanden kan fort bli omgjort til ensomhet.

Du er skamløs. Jeg tror ikke at du eier samvittighet, og gjør du det så har du i hvert fall et jævla godt pokerfjes.

Jeg gikk fra å være en selverklært bitch til å kalle meg selv for Kristìn Samvittighet Eriksen. Jeg fikk dårlig samvittighet for ALT. Helt til jeg satt igjen som dritten i midten. Sliten og lei av å alltid skulle være der for alle andre. Hva med meg da? Jeg har hatt nok av problemer selv til å skulle kunne ta på meg ansvaret for alle andre sine problemer også. For 1 år siden skrev jeg følgende Facebook-status: "E hærved dritlei av å dediker så mykje ti og energi på folk som e utakknæmli og ikke sætt pris på det. Æ kan ikke vær psykolog førr aille."

Jeg har måttet jobbe med meg selv. Det har tatt lang tid, men jeg har endelig sluttet å skulle stille opp for gud og hvermann uten å få noe i retur. Jeg er ferdig med å være psykolog. Jeg har innsett at jeg har latt meg utnytte gang på gang. Hvorfor skal jeg stille opp for noen i et brudd når ikke jeg hørte et knyst fra vedkommende i mitt eget hjerteskjærende brudd for et par år siden?

Både forhold og vennskap er en two-way street. Det går begge veier. Hvorfor skal jeg være den eneste som bryr meg? Ikke kast bort livet ditt på folk som utnytter deg. Vær heller der for de som fortjener det. ❤

Størst av alt er (kj)ærligheten.

Et forhold uten tillit og ærlighet er ikke noe forhold i det hele tatt. Det kan være vanskelig men man må lære seg å stole på partneren sin. Ærlighet er det viktigste i et forhold spør du meg. Humor og trivsel er selvsagt også viktig, men ikke like viktig som tillit.

Jeg forteller min kjære alt, og da mener jeg virkelig ALT. Iblant kan det til og med bli for mye babling på meg. Jeg er slik som Lily og Marshall på How I Met Your Mother. Jeg forteller han alt... Jeg kan snakke om eksen min - ingen problem. Jeg vet at mange reagerer på det og mener at man ikke skal snakke om fortid med sin fremtid men jeg føler at det virker mer mistenksomt og feil hvis man skulle føle at man måtte skjule det, eller stikke fortiden sin under en stol.

Min kjære kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv, og det faktum at han kjenner til all min bagasje og fortsatt vil ha meg... Det er helt utrolig. ♥

Neida, joda, neida. Nå begynner det å bli høst! Brrrrr...

Min kjære har bursdag i september, så jeg har noe å se fram til i det minste. Selv om jeg egentlig bare venter på at det skal bli oktober siden vi skal på avskjedskonserten til Kent i Kiruna da. *glede seg* :D

Jeg håper at september blir en bra måned. En måned med latter og glede. Jeg kjenner at det er etterlengtet nå. Det behøves. Det har vært så alt for mye i hodet de siste ukene. Jeg må sette meg ned en dag og få ryddet opp i rotet.

Stå for det du sier. Ikke lur deg unna. Lyv ei.

Tenk over hva du sier, og hvem du sier det til. Sannheten kommer alltid for en dag. Hvis jeg har vært uheldig og sagt noe jeg ikke burde ha sagt så kan jeg i det minste stå for det. Det verste jeg vet er når man konfronterer noen også blir de helt sånn "Hæææ, neeei, det har jeg aaaldri sagt..." Bitch please.

Vær litt ydmyk. Du er ikke best i hele verden. Selv om det virker som at du kan alt og vet alt, og ingen andre har noe de skulle ha sagt. Jeg blir kvalm.



Är det en sak jag har lärt mig av mina misstag är det skyll inte ifrån dig.
- Kent.

Livet er for kort til å sløses bort. Livet er for kort til å brukes på falske og negative mennesker.

Jeg tar hverken meg selv eller livet mitt så veldig høytidelig. Jeg orker ikke å bruke masse tid og energi på dritt som ikke har noe å si senere i livet uansett. Jeg har aldri skjønt meg på folk som krangler, overdriver og tar helt av for ingenting. Bagateller er og forblir bagateller. Jeg er oppvokst under ganske strenge kår. Det vil si at alt skulle være sånn og sånn. Petimeter, perfeksjonist eller hva du nå vil kalle det. Derfor er jeg stikk motsatt selv. Jeg roter, jeg søler, jeg griser, jeg kaster. Det er ikke så nøye. Hvis jeg tømmer ut en melkepakke på gulvet? Oida. Men det går bra. Det var ingen som døde av den grunn.

Når jeg blir gammel og grå så har jeg ikke lyst til å se tilbake på livet mitt med anger. Jeg trives som jeg er. At andre folk velger å ta på vei for ingenting får være deres problem. Jeg kunne aldri funnet på å sette meg ned og åpenlyst sutre fordi jeg ikke fikk den hamburgerdressingen jeg ville ha lizm.



Jeg er positiv. Du er negativ. Yin og Yang liksom.

I går mens jeg så på Gossip Girl og lot tankene løpe fritt så kom jeg til å tenke på dette med kjærlighet. Å elske noen. I alt for mange bøker, serier og filmer hører man om folk som elsker to personer og nå må velge hvem h*n vil ende opp med. Jeg har også hørt om dette i det virkelige liv men jeg setter et stort spørsmålstegn ved det.

Jeg mener at man ikke kan elske to personer på en gang. Man kan elske flere personer i løpet av livet ja, men ikke samtidig.

Så sier vedkommende som er usikker slik: Jammen hadde du elsket meg så hadde du ikke tvunget meg til å ta det vanskelige valget. - Jammen kjære lille venn... Hadde du elsket en person av hele ditt hjerte så hadde det ikke vært noe spørsmål en gang. Enten så elsker du noen eller så gjør du ikke det.

Samme med folk som har elsket. Du kan ikke si den ene dagen at du har mistet alle følelser for vedkommende mens dagen etter så står du og gråter fordi du eeelsker han jo... Ferdig snakka.

I helga var det Fæsterålen - En festival her i Vesterålen som er ganske ny. Den startet i fjor. Jeg var ikke der i fjor så jeg var ganske spent. Pluss at Sondre Justad skulle spille i år. De som kjenner meg vet at jeg elsker Sondre Justad. :')

Jeg tok dessverre ingen bilder på fredag annet enn en screenshot fra svigerbrors mystory - siden jeg var opptatt med å blø neseblod etter å ha fått en albue midt i fleisen under Staysman & Lazz... Men på lørdag tok jeg noen bilder både på vorspiel og under konsertene. Jeg turte ikke å ta så veldig mange bilder siden det ble en del dytting og kaos i publikum, spesielt under Sondre Justad.

Men vi koste oss uansett! ♥

{

{

{

{

Processed with VSCO with b5 preset

{

{

Jeg er en veldig positiv og blid person egentlig. Derfor blir folk gjerne overrasket hvis jeg åpner meg og forteller om min bagasje og mine psykiske problemer. Jeg er flink til å legge negativitet og dritt igjen hjemme.

Jeg vet at veldig mange jenter blir i dårlig humør når de har mensen, mens jeg har alltid sett på det som en liten unnskyldning for å kunne oppføre seg litt bitchy. Såklart skjønner jeg at hvis magen kjennes ut som en tørketrommel så kan man bli litt gretten, men jeg tror at visse jenter smører litt tykt på. Eller så krangler, bjeffer og kjefter de mens de bruker pms som en unnskyldning. Jeg merker altså ingen forskjell på mitt eget humør uansett om jeg har mensen eller ikke.

En ting som faktisk har noe å si for humøret mitt er derimot sulten min. Hvis jeg ikke har spist på en god stund så kan jeg bli litt (h)angry. Spesielt hvis magen min rumler og jeg ikke har mat tilgjengelig i dette øyeblikk, da kan det bli litt surmuling og himling med øynene fra min side. Som regel er jeg flink til å passe på det selv, jeg forsøker å spise lite men ofte - slik at jeg holder det gående og slik at jeg ikke kommer til det stadiet hvor jeg blir hangry. :)

{

Nå har jeg ikke blogget på over en uke. "Waaaaah?!" Men jeg har mine grunner. Det skjedde noe i begynnelsen av forrige uke som satte alt i perspektiv. Jeg har så å si ikke vært hjemme. Jeg har lyttet, trøstet og støttet mine nærmeste. Det er noe som har gått ut over meg selv også, men ikke i like stor grad føler jeg. Det er slik jeg er. Jeg setter mine nærmeste foran meg selv og lytter til deres problemer. Selv om jeg egentlig har mer en nok med mine egne issues. Til slutt så blir det for mye, det koker over og jeg sliter meg selv ut. Psykisk og fysisk.

Jeg sov så å si hele helgen. Etter et par (alt for mange) søvnløse døgn så var det veldig ettertraktet. Jeg begynte til og med å hallusinere. Da sier det seg vel selv at jeg hadde manko på søvn.

Denne uken blir det begravelse. ♥

Jeg hadde nettopp et ordentlig "Awww-moment". Jeg har fulgt Jenna Marbles på Youtube i mange år og i dag innså jeg at manageren hennes sin datter heter Bowie. Fordi Rome(som manageren heter) og hennes partner var så store fans av David Bowie. *smelte*

Det fikk meg til å tenke litt på dette med navn. Navn har ganske mye å si for en person egentlig, selv om uttrykket sier at "Navnet skjemmer ingen". Hvis du først assosierer et navn med en viss person så kommer du nok alltid til å gjøre det. For eksempel så ville min kjære mor egentlig at storebroren min skulle hete Andreas, men det ville slettes ikke pappa ettersom at han kjente en gammel gubbe på hjembygda som het det - men som ble kalt Andras...

Jeg har møtt mange som har ødelagt fine navn for meg. Navn jeg i utgangspunktet likte kjempegodt. For eksempel så synes jeg tidligere at Brage var et nydelig navn - Helt til i tenårene da jeg fikk meg en kjæreste som het Brage. Nå assosierer jeg alltid det navnet med han så det er herved ødelagt. *uskyldig latter*



Selvfølgelig kan navn endres over tid også. Selv om du har gått i klasse med en som het for eksempel Mathias, så kan du senere i livet møte en annen Mathias som kommer til å endre hele ditt syn på akkurat det navnet. Fortvil ikke! ;)

Jeg var et rart barn. Jeg er nok fortsatt ganske rar den dag i dag men jeg har i hvert fall blitt litt mer skeptisk. Da jeg var barn trodde jeg på ALT folk fortalte meg. Nå snakker jeg ikke om at jeg trodde på julenissen eller tannfeen. Hvis noen fortalte meg en historie eller usanne fakta så slukte jeg det rått. For eksempel så trodde jeg i mange år at det fantes 1 hårstrå på hodet vårt som kaltes "hovedhåret". Det vil si at hvis man mistet dette ene hårstrået så kom alle de andre også til å falle av. Så hvis noen lugget meg eller jeg røytet så tenkte jeg alltid: "Neeei, hva hvis det der var hovedhåret?!"

Ganske stupid jeg vet. Jeg trodde at hvis man ropte inn i en boks og skrudde lokket på så kunne man høre lyden neste gang man åpnet den. Jeg fikk høre at jordkloden var flat og jeg trodde på det. Jeg trodde også at rogn var mensen til krabber.... En kompis lurte meg med at skilpadder ikke hadde avføring, altså at de aldri bæsjet liksom. Det hørtes jo fornuftig ut. Logikk hva er det.

Jeg er fortsatt litt sånn den dag i dag. Folk kan fortelle skrøner og vandrehistorier på fest og jeg tror på alt de sier. Derimot så har jeg begynt og ta ting med en liten klype salt. Jeg har nemlig blitt lurt så mange ganger at det egentlig ikke er morsomt lengre. *le*

I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om noe som irriterer meg. Jeg er ekstremt glad i dyr så dyrevern er noe jeg brenner for. Jeg kjenner en person som har en katt som vedkommende ikke skulle fått lov til å ha.

Så å si hver gang jeg er der så kommer katten springende. Sitter jeg i bil så ser jeg bare at kjeften er åpen, mens kommer jeg gående så hører jeg jo mjauingen og jamringen på lang vei. Selv om det ikke er min katt så har jeg kjøpt kattemat til den flere ganger, både våtfôr og tørrfôr. Det virker som at veldig mange katteeiere tenker som så at når det er sommer så kan man bare reise fra katten sin uten å gi den mat fordi den fanger jo alltids fugler og mus... Nei. Hvis en katt er vant til å være "huskatt" som får servert fôr hver dag så må du jo belage deg på at du må fortsatt kunne skaffe katten dette selv om du kanskje er på ferie et par uker eller borte på en liten helgetur.

Det skal ikke så mye til. Man kan få noen til å passe katten, eller til å i det minste se til at den har rikelig med mat og rent vann. Eller du kan kjøpe slike dispensere som fylles etter med fôr selv ettersom katten spiser.

Jeg blir så irritert siden jeg blir lei meg på kattens vegne. Det er så unødvendig. Klarer du ikke å stille opp med det som er helt primært og grunnleggende for en katt så skulle du ikke hatt dyr, enkelt og greit.


(Dette er svigermors katt Lurven, det er altså ikke han innlegget handler om.)

Jeg var 16 år da jeg flyttet hjemmefra. Det er faktisk 7 år siden i år. Jeg tenkte at jeg kunne skrive litt om akkurat det. Lillebroren min har akkurat flyttet hjemmefra og til Trondheim så jeg har kjent en god del på den følelsen for hans del. Men han er tross alt 19 og skal studere på NTNU så jeg tror at han kommer til å trives kjempegodt der! Og han har nok godt av litt luft under vingene han også. ;)

Jeg var bare 16 år og skulle studere videre på skole. Jeg hadde gått grunnkurs elektro på hjemplassen min men noe 2-år videregående hadde vi ikke. Derfor måtte jeg flytte. Den nærmeste skolen for min del var i Lødingen, 2 timer unna barndomshjemmet mitt. Det endte derimot med at jeg flytte til Narvik. 4 timer unna. Hvorfor det? Fordi jeg hadde anbefaling fra psykolog og helsesøster.

Jeg husker at jeg følte meg sååå voksen da jeg flyttet. Selv om jeg egentlig bare var en liten drittunge. Jeg hadde aldri skjært meg min egen brødskive en gang. Jeg hadde aldri vasket klær også videre også videre. Det var mye jeg skulle lære, og plutselig skulle jeg bli så voksen og ansvarlig over natta. Jeg husker at jeg ikke hadde lyst på vaskemaskin siden det var nytt og skummelt for meg. *le* Men min kjære mor prakket på meg en vaskemaskin slik at jeg ikke skulle komme drassende hjem med skittentøyet mitt.

Jeg husker hvor mye jeg gledet meg. Jeg kalte det å flytte for "lyset i enden av tunnelen". Nå skulle jeg endelig få bestemme hva jeg ville ha til middag hver dag, hvor lenge jeg ville være oppe eller hva jeg ville finne på til en hver tid. Jeg var så spent.

Sannheten er at realiteten slår deg fort i fleisen og du innser hvor gørrkjedelig det egentlig er å både handle mat og å lage mat til bare deg selv. Også skal man styre en knøttliten økonomi av et latterlig borteboerstipend... Nei huff. For ikke å snakke om at man aldri har tenkt over alt det kjedelige man må bruke penger på. Q-tips, dasspapir, oppvaskmiddel, tøymykner... Blæ.



I ettertid synes jeg kanskje at jeg var litt vel ung, men samtidig så angrer jeg ikke på det. Jeg ble jo formet til det mennesket jeg er i dag, selv om jeg måtte innom en relativt lang periode med brunkrem først.

Ved to tilfeller tidligere i mitt liv har jeg hatt "dating-appen" Tinder. Jeg skriver "dating" i gåsøyne, siden majoriteten av de som bruker denne appen enten har kjæreste allerede eller så har vedkommende ingen intensjoner om å møte deg in real life uansett.

Jeg husker at det var litt morsomt å swipe da, søndagshobbyen min... Spesielt hvis jeg var hjemme hos foreldrene mine på øya jeg kommer fra og fant en hel haug med kjentfolk som jeg vet er i forhold. Det er som jeg har skrevet tidligere: Vet kjæresten din at du er singel?

Jeg sier ikke at det ikke kan bli forhold av det. Jeg vet om folk som har møttes på Tinder og som fortsatt er kjærester den dag i dag. Men jeg hadde Tinder såpass lenge at jeg innså hva det som oftest gikk ut på. I min erfaring var det enten useriøse folk som ikke ville møte deg uansett men som kanskje ville ha det litt gøy med litt griseprat og nakenbilder, eller så var vedkommende 4923 mil unna, eller min favoritt: Fuckboys som kun bruker Tinder for å "hooke" = tilfeldig sex/one night stand.

Hvis han ikke allerede var i forhold som sagt...

Jeg vet at det har blitt mye diskutert om man skal kunne ha Tinder mens man er i et forhold eller ikke. Jeg stemmer for nei. Hvorfor i guds navn skal du ha en *kremt*... "dating-app" hvis du er lykkelig opptatt?

Jeg svarte deg ikke da du spurte meg på Facebook om jeg skulle ut på 16 mai, jeg svarte deg ikke da du ringte meg flere ganger natt til lørdag for et par helger siden og jeg svarte deg heller ikke på Snapchat da du spurte meg: "How's life?" her om dagen.

Hvorfor er visse personer så ekstremt trege til å ta et hint? Det må jo føles helt latterlig ut å hele tiden prøve å nå ut til en person som bare ignorerer deg.

Ferdig snakka.

Au. Jeg klemte nettopp min venstre langfinger i døra, fingeren med diamantringen jeg har fått etter svigerstemor på. Hevelsen har begynt og jeg kan kjenne min egen puls i fingeren. Great.

Jeg forsøkte å gå og legge meg. Det var en tapt kamp med mine demoner av tanker. Denne bloggen virker sikkert ganske rar for en utenforstående. I et øyeblikk skriver jeg åpenlyst om min egen psykiske helse og i neste legger jeg ut bilder av sminke... Bloggen er mitt fristed. Jeg liker veldig godt å skrive men i blant er det greit med litt mer overfladiske og rosa blogginnlegg også.

Jeg tenker. Jeg tenker så alt for mye. Uttrykket "tenker så det knaker" Det er meg. I blant har jeg det ikke så bra med meg selv, andre dager føler jeg meg som kongen av jorda. Jeg tror at jeg sliter litt med å finne balansen. Som regel er det ingen mellomting. Enten så er jeg overlykkelig eller så føler jeg meg helt søppel.

Jeg var hjemme hos familien tidligere i uken. Jeg tok avskjed med lillebrorsan, nå har han nemlig spredd vingene sine og flyttet til Trondhjæm sjø. Jeg tenker på da jeg selv flyttet hjemmefra, for 7 år siden. Kanskje skal jeg dedikere et blogginnlegg til det.

{

Har dere hørt om Shop Miss A? Det er en nettside som selger sminke og andre søte ting, og ALT koster 1 dollar! Jeg kjøpte meg sminkekoster, løsvipper, leppestifter, brynpomade også videre. Hvert produkt betalte jeg bare 1 dollar for. :D

Jeg trodde først at dette var en asiatisk nettside men etter litt research fant jeg ut at varehuset til Shop Miss A ligger i Texas. Jeg var litt skeptisk til å bestille meg undertøy der pga. størrelsen men nå som jeg vet at det ikke er asiatiske størrelser uansett så prøver jeg meg kanskje på undertøy neste gang.

Leveringstiden var ganske lang, men det kan jo også være akkurat nå ettersom at det er sommer og mange har ferie. Det blir nok ikke siste gangen jeg bestiller fra Shop Miss A. Er man tidlig ute så kan man jo handle mange fine julegaver der. ;)

Det beste av alt er at alle produktene selvsagt er dyrevennlige, så ingenting er testet på dyr.

{

Jeg gikk på ungdomsskolen da jeg begynte å slite med spiseforstyrrelser. Først på det anorektiske plan hvor jeg forsøkte å holde meg unna mat. Jeg tygde tyggis for å lure magen til å tro at jeg spiste. Skolematen min lå strødd i hele kjelleren vår. Altså lunchen - brødskivene jeg hadde fått med meg på skolen. Noen ganger klarte jeg å kaste maten på skolen men jeg ville jo helst ikke at noen skulle se det så som oftest hadde jeg med meg lunchen min hjem igjen. Først forsøkte jeg å gi brødskivene til måkene utenfor men det ble bare støy og bråk av det, så da fant jeg ut at jeg kunne jo faktisk kaste brødskive etter brødskive i "utekjelleren". 

Dette ble jo selvsagt oppdaget til slutt så jeg fant ut at jeg måtte lage meg en ny plan. Denne gangen ble det bulimi. Jeg spiste, og jeg spiste mye. Jeg snek til meg knekkebrød hver gang min mor var ute av huset. Jeg kastet ostepop inn romvinduet mitt, og puttet ostepop-poser i joggebuksa mi mens jeg gikk forbi foreldrene mine. Ingen skulle vite noe. Det var ikke enkelt. Det var ikke alltid at det passet seg å gå på nærmeste toalett rett etter at man hadde spist. For eksempel så hadde jeg store problemer hos farmoren min. Jeg følte alltid at hun skjønte det.

Jeg holdt på med dette ganske lenge. Både mens jeg bodde hjemme og etter at jeg flyttet på hybel. Jeg prøvde litt andre ting også. Som for eksempel "kopp-metoden". Det vil si at man lar seg selv spise - men kun så mye som man får plass til i en kopp. Eller porsjonen med mat kunne bare være så stor som din egen knyttneve..

Spiseforstyrrelser er ikke kult. Det er ikke noe å ønske seg. Jeg fikk jo alt til å stoppe opp i kroppen min siden jeg hadde bulimi midt i tenårene. Jeg mistenker jo fortsatt at det er derfor jeg ikke har særlig med pupper. En god stund etter at jeg sluttet å kaste opp alt jeg spiste så var jeg fortsatt veldig kvalm hvis jeg spiste meg ordentlig mett.


På mitt smaleste var jeg 31 kilo. Jeg var pen, men jeg var svak.

Jeg lurer på så ekstremt mye forskjellig. Alt fra teite og tilfeldige tanker til de store spørsmålene i livet. Slike tanker kommer spesielt på kvelden når jeg skal legge meg. Det er veldig ofte at jeg til slutt bare må stå opp igjen ettersom at det blir så mye surr og kaos i hodet mitt. "Hvorfor bruker isbilen melodien til Norge rundt?" "Hvorfor heter napoleonskake napoleonskake?" "Hva prøvde den første personen som melket en ku egentli på?"

Hvorfor er jeg her? Hvorfor er jeg i live? Eller hvis vi skal sette det litt på spissen - hvorfor var akkurat jeg den raskeste sædcella?




Det er ikke bra med for mange tanker og for mye overanalysering heller.
Da blir jeg gæærn.

Hvorfor skal du slite med så mye? Hvorfor er det så mye som feiler deg?

Dette er spørsmål jeg har fått flere ganger og jeg blir faktisk litt fornærmet. Det er jo ikke akkurat som at jeg har valgt å være diagnosert med sosial angst, oppleve panikkanfall eller alt annet jeg har slitt med i mitt liv. Det er ikke gøy å forklare livshistorien sin til atter en ny psykolog. Det er heller ikke en fest å ha en hjerne som kan få meg helt på tryne. Det var ikke morsomt med spiseforstyrrelser og det var heller ikke en vits å drive med selvskading.

Det som irriterer meg er at det for noen år siden var "inn" å slite. Det var "inn" å ha angst, depresjoner også videre. Jeg skjønner det ikke. Hvis du har opplevd ekte psykiske plager så er det ikke noe du ønsker din verste fiende en gang. Angst er ikke å grue seg til noe eller å ikke synes at noe er skøy. Angst er seriøse greier, real shit.

De som later som at de har psykiske problemer er de som ødelegger det for oss som faktisk sliter med noe. Plutselig blir man sett på som lat og en taper hvis man ikke kommer seg på jobb/skole en dag på grunn av for eksempel angst. Og det er helt forståelig, når det blir brukt som en unnskyldning for å få sove lenge og være hjemme - uten styggen på ryggen.



Ikke si at du har angst hvis du ikke har det. Det er bedre måter å få oppmerksomhet på enn å få sympati for en psykisk lidelse du ikke har.

God mandag folkens! Jeg har kost meg kjempemye i helga. Jeg fikk med meg min kjære på den årlige hagefesten, og jeg tror faktisk at han koste seg han også. ;) Han var litt skeptisk først og det måtte litt masing/overtaling til før jeg fikk han med meg, men man må tørre å si ja - og gå ut av sin egen komfortzone. Ja til flere eventyr! ♥ Vi var på hagefesten både fredag og lørdag, helt til lørdagsnatta hvor vi dro videre til en kollega av min kjære på "kollega-fest". Med andre ord så har vi fått mye ut av helga. :)

{

Bernard Briis Band opptrådte på hagefesten.

{

Jeg fikk spørsmål om hvilke psykiske lidelser jeg sliter med. Det er ikke så veldig mye nå lengre i forhold til før, men jeg kan jo fortsatt svare på det.

Jeg sliter med panikkangst. Heldigvis ikke så ofte - men det skjer. Som for eksempel da vi var i Universal Studios i Orlando på ferie. Da fikk jeg panikkangst i køen på vei inn til et eller annet 3D-opplegg. Jeg måtte bare ut av folkemengden. Så jeg gikk og satte meg alene i skyggen hvor jeg både hyperventilerte og gråt før jeg klarte å roe meg ned.

Jeg er diagnosert med sosial angst. Den diagnosen fikk jeg da jeg var 16 år. I år blir jeg 24 så jeg kan si at det blir bedre. Man lærer seg å leve med det selv om det er vanskelig iblant. Det høres kanskje dumt ut men alkohol har hjulpet meg mye. Får man litt innabords så er det mye lettere å snakke med fremmede. Dette kan jeg sikkert lage et lengre blogginnlegg om senere.

Jeg tror derimot aldri at psykiske lidelser som for eksempel angst slipper deg helt. At det blir bedre, ja. Men jeg tror nok alltid at det kommer til å finnes spor av det i deg. Man må bare lære seg å gjøre det om til noe positivt heller. Det som ikke dreper gjør deg sterkere. :)

Etter at jeg kom hjem fra ferien og innså hvor lite jeg egentlig hadde shoppet til meg selv så unnet jeg meg en liten shoppingrunde på Kicks. ;) Jeg er fortsatt på jakt etter den perfekte foundation, og endelig fikk jeg kjøpt meg min første lipliner. NYX har visst blitt mitt nye favorittmerke. ♥

Jeg har egentlig aldri vært særlig interessert i sminke men i det siste har det blitt en ganske stor hobby. Jeg ser på sminketutorials på Youtube og drømmer om nye børster og paletter. Sminke og hår er den største lidenskapen til bestevenninna mi og jeg tror at det er slik det har smittet over på meg.

{

Det jeg liker best med å ha denne bloggen er at det ikke er noe press. Jeg må ikke prestere hver dag. Nå har det gått en uke siden jeg blogget sist og du vet hva det betyr. Det betyr at jeg har det fint for tiden. Blogglysten er på topp når jeg er "nede", har en dårlig periode eller når det er noe som plager meg. Bloggen er mitt utløp. Plassen hvor jeg får ut frustrasjon, sinne også videre. Derfor sier det seg selv at når jeg er glad og fornøyd så er skrivelysten lik null.

Jeg fikk veldig fine ord av søskenbarnet mitt i morges, om bloggen min. ♥ "Tenk om det du skriv hjelpa andre som slit, sånn at de får hjelp?" Det er jo det jeg vil oppnå. At bloggen hjelper meg selv er bare et pluss. Jeg har allerede opplevd at folk har kommentert både her på bloggen og kommet bort til meg ute på byen og fortalt om bloggen min - At de synes at jeg er modig som skriver så åpent og ærlig om min psykiske helse og at ordene mine har hjulpet dem.

Det tok meg mange år å komme hit, som vil si at det blir bedre. Hvis mine ord kan gjøre en pitteliten forskjell for akkurat deg så skal jeg være fornøyd. Det samme gjelder de som ikke sliter. De som aldri har følt angst, panikkanfall eller noe som helst. Kanskje klarer bloggen min å få vedkommende til å innse at noen andre sliter, eller kanskje vedkommende bare vil lese om hvordan hverdagen til folk med psykiske lidelser er. Det er ikke et lett tema å hverken snakke eller skrive om, men jeg gjør en ærlig sjanse.

Hipp hurra! Jeg vant Douglas' siste konkurranse hvor premien var en Tria hårfjerningslaser. Jeg var veldig spent på dette produktet siden jeg aldri har prøvd noe lignende tidligere. So far har jeg bare prøvd produktet en gang og det sto i instruksjonen at man kunne forvente å se det ferdige resultatet etter rundt 3 måneder(!). Jeg kommer til å fortsette og bruke laseren en gang i uken, enn så lenge så synes jeg jo fortsatt at det er veldig spennende og morsomt så. ;) Spør meg igjen om e måned. *le*

Jeg startet med leggene mine. Først leste jeg alt som sto i instruksjonsboka nøye ettersom at jeg ikke vil gjøre noe feil og plutselig ende opp med for eksempel pigmentflekker... Det sto at på leggene skulle man bruke "instrumentet" rundt 600 ganger. Per gang tar laserstrålen kanskje 1,5 centimeter med hud, så dette tar tid gitt! Men hvis man ender opp med et silkemykt resultat så er det jo virkelig verdt det!

{

I helga var vi på hyttetur i Malangen på hytta til svigermor. Malangen ligger cirka en time fra Tromsø. Det var kjempekoselig. ♥ Bålkos, pils og grilling av soyapølser. Og ikke minst å få se min kjæres familie på morsiden igjen. :)

{

{{

Må gjentas snart!

Ellers har vi ikke gjort så mye annet enn å spille Pokèmon GO. Jeg følte meg jo så kul som hadde det før det kom ut i Norge - men nå er jo alle som skaffet seg Pokèmon GO lenge etter meg kommet mye lengre enn meg. *le* Jeg er snart på level 12.

Jeg har faktisk skaffet meg Pokèmon GO! *fnis* Det er jo alt jeg har sett på Youtube i det siste så... Jeg tror derimot ikke at det er noe jeg kommer til å spille i lengden. 1: Jeg har egentli aldri vært så interessert i Pokèmon... annet enn da jeg og storebroren min samlet på pokèmonkort på barneskolen.
2: Man må ha wifi/mobildata på telefonen for å spille, og jeg har jo enda ikke skaffet meg abonnement så. *le*

Ellers så er det vel et bra spill. Jeg har allerede skaffet meg en del pokèmon, og jeg har faktisk et pokestop rett utenfor døra. ;) Jeg synes jo at det er bra at det har kommet et spill som får folk til å være ute - bevares. Men folk kommer til å skade seg av det spillet også. Både de som spiller mens de kjører bil og folk som er i sin egen verden på telefonen og ikke følger med hva som skjer rundt seg in real life.

Jeg synes også at det er dumt at man kan fange den samme pokèmon flere ganger. Det hadde vært mye mer spennende og morsomt hvis det bare var 1 per stykk.

Jeg må vel dedikere et eget blogginnlegg til Universal Studios Orlando. Vi var der i 1 dag, men vi dro innom begge parkene. I den første parken var vi innom Doctor Doom - kjempegøy "fearfall". Hulken var dessverre stengt. :( så dro vi innom Spiderman hvor de hadde et dritkult 3D-opplegg. Vi satt i en slags vogn med 3D-briller på oss men det var ikke som å være på kino for å si det slik! Alt rørte på seg... vi fikk vanndråper på oss, vi ble snurret/dratt i også videre. Det føltes ut som at vi var i en helt annen verden. ;)

De andre var innom 2 berg-og-dalbaner i vann men det hadde ikke jeg lyst til så da ventet jeg heller på utsiden, må passe på sminken vøtt! Så tok vi Harry Potter-toget over til park nr. 2 hvor vi tok en stor Harry Potter-berg-og-dalbane som het "Dragons Challenge". Etter det dro de andre på et par 3D-opplegg, blant annet Terminator. Jeg skulle egentlig bli med men da vi sto i kø og ventetiden var 60 minutter så kjente jeg at kroppen min sa stopp. Jeg hadde vært alt for lite flink til å få i meg nok mat/noe salt og drikke. Så det endte med at jeg gikk å satte meg i skyggen hvor jeg hyperventilerte litt før jeg klarte å roe meg ned. Etter det tok de andre en annen berg-og-dalbane mens jeg spiste popcorn og fikk i meg vann. :) Jeg synes at det var veldig koselig i parkene, å oppføre seg som barn. Men samtidig så var det ekstremt varmt, lange køer og alt for mye folk. Når den korteste ventetiden er 60 minutter så takker i hvert fall jeg for meg. Jeg synes at det heller kunne vært slik at de bare slapp inn så og så mye folk i parken i utgangspunktet. Men det var en opplevelse, selvfølgelig. :)

Processed with VSCO

{{

{

Processed with VSCO{

{{

{

Som jeg skrev tidligere så fikk jeg ikke bare en forkjølelse med meg hjem fra USA, jeg fikk både øyebetennelse/katarr og ørebetennelse også! Så den siste uken har vært veldig rolig. Jeg og min kjære har sett en god del filmer, blant annet et par av Harry Potter-filmene. Det mest slitsomme(og produktive) jeg har gjort er vel å vaske maskin etter maskin med klesvask etter ferien... men alt er jo slitsomt når man er syk. :(
 
Heldigvis har øynene mine blitt normal igjen. Jeg plages derimot med verdens største dott i venstre øre. Det irriterer meg grenseløst, spesielt siden jeg har hatt den i en uke nå. Hørselen min er virkelig nedsatt av det, så jeg sier til absolutt alt.

Men jeg klager ikke! Selv om formen ikke har vært på topp så er i det minste humøret det. I morgen skal jeg endelig møte bestevenninna mi igjen. ♥ Og i helgen blir det kanskje en tur til Tromsø!


Hvis noen lurer på hvorfor så mange av bildene mine har tykke sorte rammer rundt seg så er det fordi at det var the shit i mine "emo" år, rundt 2006-2009 da de fleste bildene ble tatt. ;)

Jeg og min kjære krangler sjeldent, og når vi gjør det så er som regel det hele avsegstyrt på under en time. Hverken jeg eller han er langsint. Har vi et problem så tar vi det opp med hverandre der og da også fortsette livet som normalt. Det jeg ikke skjønner er folk som krangler mye og ofte, eller folk som gir partneren sin gaver som unnskyldning.

Gjør eller sier jeg noe dumt, så unnskylder jeg meg for det. ♥ Kent - Skyll inte ifrån dig. Å unnskylde seg med blomster og konfekt trodde jeg egentlig at bare var en myte... men i ettertid har jeg innsett at ganske mange gjør dette egentlig. Men hvorfor? Hadde jeg vært irritert/sur/sint så ville jeg heller hatt en ærlig og ekte unnskyldning enn nye sko liksom...

Det virker falskt i mine øyne. Kanskje får du et nydelig smykke men hver gang du ser på det eller tar det på deg, kommer du ikke da til å tenke på hvorfor du fikk det? Fordi partneren din kanskje hadde dårlig samvittighet eller bare ville bli ferdig med en krangel. Jeg er glad for at jeg aldri har fått noe som helst materialistisk som kompensasjon for en krangel eller diskusjon.

Da vi reiste til USA så var jeg veldig spent på hvordan alternativene for meg som vegetarianer skulle være der borte... men jeg er veldig positivt overrasket! Jeg har tatt mye bilder av god mat som jeg har spist, og det er med vilje. Jeg må skryte av både Miami og Orlando når det kommer til mat. :) På flere menyer var det til og med slik at alle rettene sto vegetarisk også kunne man for eksempel: "add chicken or shrimp for 2$" - Det vil si at retten i utgangspunktet var veggis også fikk man valget om å tilsette kjøtt/fisk/skalldyr for et par ekstra dollar. :)

{{
Quesadilla og nachos på Breezes, Orange Lake, Orlando.

{{
Sandwich på Tiki Bar og Caesar salad i Miami.

{
Beste salaten på beste tyske restauranten. ♥ Hofbräu München Bayside.

{
Veggisburger på Norman's i Miami.

{{
Pizza margherita i Miami og Subway. ♥ Min favoritt!

{{
Tomatsuppe med basilikum på Miami airport og pasta i Oslo før avreise.

Nam! Nå i ettertid ser jeg at jeg ikke tok bilder av så mye mat som jeg hadde trodd, selv om det der og da føltes ut som at jeg dokumenterte alt. *le*

Vegetarseksjonen til Walmart var gedigen(!) så der skulle jeg gjerne hamstret en del - dessverre så ble det ikke slik denne gangen siden vi var ute å spiste hver eneste dag. :( Men kanskje en annen gang hvis jeg og min kjære reiser til USA alene. ;)

For tiden er jeg veldig glad. Selv om både jeg og min kjære ble syk med en gang vi kom hjem fra USA så har humøret vært på topp. Jeg føler meg bare positiv, glad og heldig for tiden. Jeg hæsjtægget "happydays" på instagram mens vi var på ferie, men det er fortsatt happy days selv om vi har kommet hjem. :)

Det var stor forskjell å komme fra 30-40 plussgrader og hjem til usle 8 varmegrader her... jeg ble ødelagt allerede på flyturen. Jeg bruker alltid å bli litt tørr i halsen på fly men ikke ille. Selvfølgelig hadde jeg en liten drittunge bak meg som sparket i flysetet mitt slik at jeg fikk vondt i nakken også. : ) og da vi kom hjem var det ikke bare vond hals, hoste og snørr som stod for tur, neeeeida... Jeg fikk både øyebetennelse/katarr og ørebetennelse også!

Considering alt det jeg nettopp har ramset opp så er det egentlig ganske fantastisk at jeg har det så bra med meg selv for tiden. Angsten har jeg ikke kjent på en god stund, og jeg har kun hyperventilert 1 gang i sommer. *klapp på skuldra* Som regel er søndager verst for meg, så jeg spurte min kjære i går:
- Kommer det tell å bli styggesøndag i dag trur du?
- Næ.


Processed with VSCO
En liten throwback til Orlando.

Jeg har skrevet tidligere at jeg føler meg som et mindreverdig menneske. Jeg er både under gjennomsnittet smart og under gjennomsnittet flink.

Jeg sier ikke at jeg er under gjennomsnittet smart bare fordi jeg får lave resultater på IQ-tester altså. Jeg merker i det daglige liv at jeg ikke henger med i folk sine "voksne" samtaler. Lillebroren min har vært smartere(mer intelligent) enn meg så lenge jeg kan huske. Jeg husker at vi tok IQ-tester for mange år siden... jeg var kanskje 14 som vil si at han var rundt 10 år - og selv da fikk han bedre score enn meg. Men han er faktisk så smart at han kan være med i Mensa så...

Men... er egentlig uvitenhet et tegn på dumhet? Eller er det bare det at jeg ikke bryr meg? Jeg vet jo mye om det jeg interesserer meg for og det jeg bryr meg om. Spør meg om band, lyrics, fargekoder på telekabler, vegetarmat, dyrevennlig kosmetikk også videre. Det kan jeg svare på!

Jeg vet kanskje ikke helt hva IS/ISIS er, eller hvilket land Frankfurt lå i før jeg ankom Frankfurt flyplass... men så uttaler jeg meg ikke om ting jeg ikke vet noe om heller. Det er noe av det verste synes jeg - Folk som skal være nesevise og veslevoksne og snakker om ting de egentlig ikke kan noe om. Sit yo ass down.

Dessuten vil jeg heller være snill og dum, enn å være smart og frekk. ;)

I påska skrev jeg et blogginnlegg om at det svenske bandet Kent skal ha avskjedskonsert i år - "Kent går i graven"... og jeg har hatt SÅ lyst til å dra ettersom at jeg aldri har sett de før og Kent er tross alt yndlingsbandet mitt etter Red Hot Chili Peppers. Billettene ble utsolgt så fort at i Oslo skapte de til og med en ekstrakonsert. Jeg så derfor rimelig mørkt på å få oppleve Kent. En annen ting er at det er jo avskjedskonsert, som vil si at det er siste sjanse noensinne til å få sett de live.

Æææh! Gjett hva?! Jeg og kjæresten min skal på avskjedskonserten deres i Kiruna i oktober. *gledeshyl* Stakkars kjæresten min er vel dritlei av å høre på mitt mas.. pluss at han mener at jeg kun har spilt det nye albumet på repeat siden det kom ut. ♥



Gjett hvem som satt å så på Kent live på Youtube i flere timer i går... det rant en tåre her og der ettersom at jeg er så sykt heldig!

Jeg måtte jo lage et eget innlegg for shoppingen i USA. Jeg har dessverre ikke shoppet så mye som jeg egentlig hadde håpet på, men jeg er fortsatt ganske fornøyd! Jeg fant meg faktisk en del plagg på Walmart som jeg måtte ta med meg hjem! Ellers så var jeg innom Sephora og H&M i Miami. Bath & Body Works, Vans og Converse på Sawgrass Mills i Fort Lauderdale. NYX og Perfume Outlet i Orlando samt Voodoo Rock 'N Roll Store i Old Town i Kissimmee.

Her er det jeg kjøpte til meg selv, ellers kjøpte jeg en del gaver til bestevenninna mi og til kompisen min som passet chinchillaguttene mens jeg var borte. :)

Processed with VSCO with hb1 preset

Processed with VSCO with a4 preset

Processed with VSCO with c1 preset

Processed with VSCO with hb1 preset
Sephora foundation, Kat Von D pudder og liquid lipstick.
NYX setting spray, shine killer og liquid lipstick.
Bath & Body Works body mist og små anti-bac.
Yndlingsparfymen min - Britney Spears Midnight Fantasy i både liten og stor.
Pluss en fil til neglene som jeg fikk gratis hos en søt salgsmann. :)



Processed with VSCO with a5 preset

Processed with VSCO with hb1 preset
Converse og Vans fra Sawgrass Mills i Fort Lauderdale. De hvite til høyre kjøpte jeg på H&M i Miami.

Som dere kanskje har skjønt så er jeg hjemme fra ferie nå. Vi hadde noen fine uker i Miami og Orlando men det var sykt godt å komme hjem! Borte bra men hjemme best. ;) Jeg har vært så ødelagt etter hjemreisen at huff. Jeg fikk så vondt i nakken på flyturen etter at en liten drittunge satt bak meg og sparket i flysetet mitt. Samtidig så fikk jeg tørr hals, som alltid på fly - men denne gangen var det helt ekstremt. Ikke nok med det - dagen etter at vi kom hjem så fikk jeg øyebetennelse også, hurra!

Det var ekstremt varme dager i USA. Jeg og kjæresten min er jo ikke så glad i å hverken sole oss eller å bade... så den første uka i Miami var vi på stranden(Miami Beach)/ved bassenget hver dag, mens etter at vi dro til Orlando så var det litt mer chill med rolige formiddager mens de andre slikket sol. I Miami var det mest strandliv og shopping mens i Orlando så var vi en dag på Universal Studios, og en dag i Old Town i Kissimmee hvor vi ble kastet opp i lufta i over 160 kilometer i timen i slingshot. Det ligger til og med video av dette på youtube. *le*

Det var ekstremt varmt til tider... ikke bare varmt men klamt. Hvis jeg skal til USA flere ganger så tror jeg heller at vi reiser til en kjøligere stat. ;)

Her kommer noen bilder fra ferien. :) Bilder av vegetarmat i USA, Universal Studios og shopping kommer senere!









{














Fine svigermor. ♥

En venninne tipset meg om Club VITA. Blir man medlem der får man et kort fra VITA og med det så opptjener man seg poeng hver gang man handler på VIta. Disse poengene kan man bruke i Club VITA's premie-shop og få fine produkter. Etter at jeg fikk meg kortet har jeg handlet på VITA minst 5 ganger... Sist gang brukte jeg over 700,- der. Whooops *dådyransikt* ;)

{Processed with VSCO

På bursdagen min fikk jeg en gratis lypsyl fra VITA i bursdagsgave, ellers har jeg for det meste handlet produkter fra Isadora. Jeg kjøpte lypsyl og skrubb fra Bulldog pluss Dear Barber shampoo til kjæresten min som han fikk i adventskalenderen sin i fjor. ♥

Processed with VSCO

For et par uker siden tipset bestevenninna mi meg om at man kunne bestille produkter fra KICKS nå og få regninga i september! Woah, det er vel en bra deal? Det endte med at jeg kjøpte meg et par BB-creams, translucent pudder, solkrem til ansiktet og vippelim fra DUO. :) Til nå har jeg brukt det sorte vippelime fra DUO ettersom at jeg alltid har dipliner under uansett - men det er jo litt ufresht med sorte limrester på øyelokkene når jeg tar av meg sminken på kvelden *le* så jeg fikk lyst til å prøve det hvite/gjennomsiktige. :)

Grunnen til at jeg kjøpte meg BB-creams er at jeg skal til USA(Florida) i helgen og da tenkte jeg å bruke en BB cream med solfaktor, istedenfor en tykk foundation. :) Jeg behøver sårt sminketips til varmen, ettersom at jeg aldri har vært på ferie på en så varm plass før!

Det har ikke blitt så mye blogging i det siste, og enda mindre skal det bli. Whaaat?! Jeg har nemlig tenkt til å la pc'en min være igjen hjemme mens jeg reiser på ferie til Florida. Jeg reiser i helga og kommer til å være borte i litt over 2 uker. Grunnen til at jeg ikke vil ta med meg datamaskinen er både fordi jeg tror at jeg ikke kommer til å bruke den så mye uansett og fordi at jeg ikke har lyst. Jeg har lyst til å slappe av og ha ferie liksom. Jeg ser for meg at ferien kun kommer til å bestå av bading, soling, shopping, alkohyler og koselige stunder med min kjære, svigermor, svigerbror, kjæresten hans og sønnen deres. :)

De siste dagene har jeg derimot vært helt søppel. Jeg stresser meg selv så ekstremt. I går kastet jeg opp to ganger av nervøsitet. Jeg overanalyserer og tenker så mye på flyturen at jeg får vondt i magen og blir fysisk dårlig. Jeg har aldri tatt fly så lenge før og jeg har heller aldri tatt fly ut av landet tidligere. Jeg har aldri tatt et så stort fly før - selv om alle mener at det er en positiv ting i forhold til Norwegian og Widerøe som jeg har fløyet med. Det var også snakk om at jeg kunne få valium før flyreisen men jeg har bestemt meg for å heller satse på å drikke alkohol for å roe nervene ettersom at jeg aldri har tatt valium før og ikke vet hvordan det hadde påvirket meg, men ved å drikke alkohol oppstår et nytt problem - da må jeg jo bruke toalettet, og jeg har aldri i det hele tatt sett et flydass. Hæsjtægg klaustrofobi. 

Ok. Nå har jeg satt ned foten. Nå er jeg ferdig å stresse med det. I går kveld gikk jeg å la meg i solarium for å få tankene over på noe positivt heller, og det fungerte faktisk. :) I dag har jeg vært i byen og kjøpt inn det siste jeg behøvde(les: sminke+++) til turen. Så ble jeg sittende på utecafè med en god venninne i over en time og det gjorde meg virkelig godt. ♥ Ellers så har jeg akkurat sett ferdig sesong 1 av The Catch. Spennende!

I så fall er du heldig!

Jeg har SÅ lyst til å dra tilbake til Karlsøya i år også - Jeg var jo der på hippiefestival i fjor. Dessverre kræsjer Karlsøyfestivalen med årets ferie som går til USA. Forhåpentligvis kommer jeg meg dit til neste år! Jeg tenkte uansett at jeg kunne skrive ned min huskeliste for festivaler. Karlsøyfestivalen var en real Festival med stor F... med det mener jeg at vi sov i lavvo og tisset på utedo.







- Forbered deg på all slags vær. Jeg hadde for det meste på meg støvler og fleecejakke.
- Solbriller og lette t-skjorter/topper er også et must!
- Skifteklær generelt. Vi opplevde både fint vær og regn så det gjelder å komme beredt.
- Eventuelt solkrem hvis det trengs.(Jeg ler mens jeg skriver dette punktet siden jeg er en hardbarka nordlending som såvidt har kjent sol...) 
- Det kan være litt tricky med hygiene på festivaler, så husk på antibac, våtservietter og toalettpapir.
- Ettersom at vi lå i lavvo så hadde vi jo vår egen plass å oppbevare ting så jeg hadde bag'en min, mat og drikke(les: alkohol og nøtter) der.
- Sovepose, liggeunderlag også videre. Vi stoppet på Mekk i Tromsø og kjøpte oss billige campingstoler som vi skrotet etter festivalen.



Ellers så spørs det jo hvordan festival man skal på og hvor tilgjengelig man er/vil være. Vi hadde ikke med oss powerbank'er så vi ble fri for strøm på alt av telefoner og fri for musikk i lavvoen - Men det var faktisk helt greit ettersom at det var en super opplevelse uansett.

I dag tenkte jeg at jeg kunne vise dere noe av det jeg er mest fornøyd med fra Ebay. Jeg har vært en Ebayholic i cirka et år nå. Jeg har tatt meg selv i nakkehåret og tatt en pause fra Ebay akkurat nå men jeg har bestilt ekstremt mye fint tidligere!


Nøkkelringer som jeg kjøpte til bursdagen til bestevenninna mi. ♥


Løsvipper, sovemaske og min "ugly christmas sweater".


Cateye solbriller, bikini og passcover.


USB(minnepenn), lue, matt lipgloss og Bob Marley t-skjorte.


My Calvins.

Processed with VSCO
Kopp til svigermor og Volbeat t-skjorte til min kjære.

Processed with VSCO
Tights og One Tree Hill t-skjorte.


Hårbånd og Hamsa smykke.


Initialet til min kjære. ♥

Jeg kunne ha fortsatt lenge, men jeg får vel heller lage flere slike blogginnlegg senere. :) Hvis det er noe du har lyst på link til så er det bare å spørre!

I fjor fikk jeg fagbrev som telemontør(telekommunikasjonsmontør). I dag fikk min kjære fagbrev som energimontør. Hipp hurra! Så nå er vi montører begge to. ♥ Jeg synes at det er morsomt å tenke tilbake på da vi gikk grunnkurs elektro sammen, hvem hadde vel trodd at vi skulle ende opp med slike ordentlige yrkestitler. ;)



Jeg regner med at det tar 6-9 måneder før han får hannes fysiske fagbrev i posten. *le* Ettersom at jeg nettopp fikk mitt!

Jeg og min kjære holder på å se Harry Potter-filmene. Jeg tviler på at vi får sett alle 8 før vi skal reise i helgen men vi får se. Vi skal jo på Universal Studios i Orlando hvor det finnes "The Wizarding World of Harry Potter". Jeg ble veldig nostalgisk av å se filmene, siden jeg så 2 av de på kino som barn.

Jeg begynte å tenke tilbake. I ungdomsårene begynte jeg å slite med angst(++) og barndommen min var kanskje ikke den beste. Jeg får lyst til å riste meg selv som barn og si at "Det du bekymrer deg for nå, har absolutt ingenting å si senere i livet". Mobbing for eksempel. Det faktum at jeg ble mobbet på skolen har ikke påvirket mitt voksne liv i noen grad. Annet enn at jeg synes at det er helt dust når jeg møter på vedkommende som mobbet meg mest/verst. Det er så falskt. Hun gir meg alltid en klem mens hun sier: Heeeeei! og jeg bare: Heeeeeei(du som mobbet meg hele barneskolen)...

Det jeg skulle fram til er at det du stresser med, sliter med eller bekymrer deg for i dag som 12/14/16-åring har ekstremt lite å si for ditt videre liv. Jeg husker godt hvordan det var, jeg ville bare bli voksen så fort som mulig slik at jeg endelig skulle få ta egne avgjørelser. Man tror liksom at det er så gøy å kunne bestemme alt selv. Men det er mye som følger med det å være voksen som ikke er så gøy. Å betale regninger, skatt, lån også videre.

Man tror også at det skal bli så jævli bra å flytte hjemmefra. Jeg trodde i hvert fall det. Jeg var bare 16 år når jeg flyttet hjemmefra. I ettertid synes jeg at jeg var en liten drittunge. Men der og da var jeg jo "sååå voksen". Jeg trodde at det skulle bli supert å kunne velge middagen min selv hver dag, bestemme selv når jeg ville legge meg, hva jeg ville gjøre hver dag også videre. Nei. I begynnelsen er det kanskje kjempegøy å handle inn mat og bestemme selv hva man vil spise men etter hvert så blir man så lei av både butikker og matlaging at man driter i hele middagen. Dessuten så er det så kjedelig å bruke penger på q-tips, dasspapir og vaskepulver... Det tenker man ikke over mens man bor hjemme.

Så kjære barn/ungdom - Ikke stress med å vokse opp for fort. Tiden går fort nok av seg selv.

Da jeg var hjemme i barndomshjemmet mitt hos familien tidligere i uken så begynte lillebroren min å snakke om at Florida er jo beryktet for å være en crazy stat. Jeg skal jo reise til Florida(Miami og Orlando) om en uke og det var derfor han tok det opp. Med det mente han at Florida ofte er på nyhetene, og ikke på en positiv måte. Seriemordere, voldtektsmenn, øksemordere, massedrap med skytevåpen også videre. Jeg tenkte ikke så mye over det før jeg leste på VG tidligere i dag om at det hadde vært masseskyting på en nattklubb i Orlando i natt. Pray for Orlando florerer nå rundt på internett.

Jeg ble sjokkert. Jeg scrollet meg inn på flere nyhetssider og leste om saken. 50 mennesker døde og over 50 mennesker ble sendt til sykehus med skader. Skytedramaet skjedde på en homseklubb(nattklubb for homofile)... Bra at jeg ikke har tenkt meg på homseklubb uansett!

Jeg håper at vårt opphold i både Miami og Orlando går smertefritt. Uten skuddveksling og terror.

I januar kjøpte jeg meg en almanakk fra Ebay, og den er fin! Jeg har aldri vært særlig flink til å skrive i almanakker tidligere, selv om jeg forsøkte mens jeg gikk skole. Men i år har jeg vært kjempeflink til å skrive ned alt av avtaler, møter og bursdager og det er jo så oversiktlig og greit! :)



Mmmm, biola med havregryn. ♥

Nå er det 1 uke igjen til vi reiser til Florida! Det vil si at vi reiser neste lørdag, men da går turen bare til Oslo. Søndagen reiser vi videre til USA/America/ Florida/Miami! Wohoo. :D Jeg gru-gleder meg fortsatt. Jeg er i hvert fall veldig spent. Jeg gruer meg til flyreisen og varmen... ettersom at jeg aldri har opplevd slik varme før så lurer jeg på om jeg kommer til å smelte! *le*

Jeg gleder meg til nye opplevelser, og ikke minst - shopping!

Først skal vi være en uke i Miami. Der blir det shopping, soling, bading også videre. Jeg har allerede sett på flere haul's så jeg vet hvor jeg skal gå for å handle. :)





Så drar vi til Orlando for å være der i en uke også. Der står Universal Studios på plakaten, pluss at svigermor har snakket om at det finnes spennende outlets der - så det gjelder å ikke bruke opp alle lommepengene i Miami! ;)

Jeg blir litt stresset av å tenke på det. Det er mye som skal gjøres før vi drar.
- Jeg vasker klær til den store gullmedalje.
- Vi må dra til svigermor og hente kofferten jeg skal låne.
- Jeg må pakke ferdig. Jeg tenkte å ta med meg klær for en uke og satse på å kjøpe meg klær til uke nr. 2.
- Jeg må få handlet det siste jeg behøver, det vil si lett fottøy som for eksempel sandaler + en ny eyeliner. 
- Jeg må skifte på buret til chinchillaguttene mine, kjøpe inn nok mat, og prate med han som skal passe de. Han har passet de før sånn sett, men det var i 5 dager. Denne gangen skal jeg være borte i 16 dager. Wuæææ!

Processed with VSCO

"Gresset er ikke grønnere på den andre siden, men bak skyene er himmelen alltid blå."

Jeg siterer meg selv fra et tidligere blogginnlegg gitt. ;)  Men det er sant. Hvis gresset er grønnere på den andre siden så har du glemt å vanne ditt eget.

I går leste jeg et delt innlegg på Facebook som satte tankehjulet i gang hos meg. Innlegget handlet om menn i forhold. Det lød slik: "Kjære ektemenn. Det er en grunn til at andre kvinnfolk er så mye mer attraktiv for dere enn det dama di er. Det er fordi at de kvinnfolkene dere sikler etter blir tatt vare på av sine menn. Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Lær deg å ta vare på din egen kone så skal du se at hun også er attraktiv."

Altså... Unnskyld meg? For det første av alt - Hvem i guds navn synes at alle andre er mer attraktiv enn sin egen partner?! Da er det jo noe riv ruskende galt.

Jeg fortalte min kjære om dette og han sa at det sikkert bare var en bitter kjerring som hadde skrevet teksten. Greit det, men jeg synes uansett at den var stygg. Hvis du ikke synes at din egen ektefelle er attraktiv så hvorfor i guds navn er du sammen med vedkommende da? Dessuten synes jeg at det ble formulert på en fæl måte, liksom at alle mannfolk er overfladiske griser som bare bryr seg om utseendet.

Jeg skjønner jo på en måte poenget - man skal ta vare på sin elskede og ikke bry seg så mye om alle andre... men jeg synes fortsatt at det var en dum måte å skrive om temaet på.

Who peed in your cheerios?

Jeg er en rimelig positiv person, spesielt blant andre mennesker. Hvis jeg har en dårlig dag hvor jeg føler meg trist eller sint så legger jeg det igjen hjemme hvis jeg skal være sosial den dagen. Dessverre så er jo ikke alle mennesker slik. Alt for ofte møter jeg sure ansikter som glefser sinte kommentarer og svar til meg. Det kan være personen i kassen på butikken, en tilfeldig forbipasserende eller kanskje bussjåføren. Jeg er ikke en supersosial person selv men jeg forsøker i det minste å være hyggelig. Jeg sier alltid nei takk til kvittering og ja takk til pose. Jeg hilser alltid på bussjoføren/taxisjoføren når jeg kommer inn i kjøretøyet og jeg sier adjø til bussjåføren hvis jeg går av fremst i bussen.

Jeg tok buss tidligere i uken og som vanlig så smilte jeg til sjåføren. Null respons. Jeg bruker også å betale akkurat det beløpet bussturen koster, siden jeg har tatt den et par ganger nå(...) så vet jeg jo hva det koster. De fleste sjåførene setter pris på det og bruker å gi meg kommentarer som: "Næ, sjå dær!" Men neida. Denne gangen var det ingenting å hente hos den likegyldige sjåføren.

I alle yrkesfag - og spesielt innen servicebransjen så mener jeg at det er viktig å være hyggelig mot kundene sine - det er jo da de kommer tilbake. ;)

Etter at jeg var ferdig med å se alt av NRK-serien Skam så begynte jeg å se på en annen NRK-serie som heter Jeg mot meg. Det var lillebroren min som tipset meg om denne dokumentarserien etter at han hadde sett den i psykologitimene sine på skolen. Jeg kan vel si at serien gjorde inntrykk.

Serien handler om 8 unge folk med ulike psykiske lidelser. Angst, rusproblemer, spiseforstyrrelser, ensomhet også videre. Jeg anbefaler deg å ta en titt på det hvis du synes at det høres interessant ut. Selv om ikke alle kan kjenne seg igjen eller har hatt disse problemene selv så er det viktig å snakke om teamet. Depresjoner er jo for eksempel litt tabubelagt men vi må slutte å stikke det under en stol nå. Samfunnet må slutte å se ned på de som sliter med psykisk bagasje.

Tidligere slet jeg mye med angstanfall selv. På den måten at jeg hyperventilerte, gråt og jeg enkelte dager klarte jeg ikke å gå ut og møte folk. Jeg ble diagnosert med sosial angst i 2011. Jeg har både gått til flere psykologer og på sosial angst-kurs. Heldigvis er hverdagen min lettere nå, men jeg føler samtidig at angst og andre psykiske lidelser er noe man ikke blir helt kvitt uansett. Det har preget mitt liv veldig.

Ta en dag av gangen. Ikke stress med ting. Sett deg små mål og unn deg noe godt å spise eller kjøp deg selv en liten gave i belønning når du får til oppgaver eller klarer situasjoner som du har gruet deg til. Angsten før angsten - angst for å få angst er det verste.


Bildet er av 15 år gamle meg. Første gangen jeg åpnet meg og skrev litt om bulimien.

For 1 år siden klagde jeg på at jeg aldri hadde opplevd å få blackout etter en fuktig kveld på byen. Jeg ble kalt for "hobbyalkoholiker" siden jeg drakk og festet hver eneste helg i flere år. Grunnen til at jeg ville oppleve blackout var at jeg aldri hadde gjort det tidligere mens de rundt meg ofte snakket om det. Jeg konkluderte med at jeg ga meg vel alltid før jeg fikk såpass høy promille at jeg hadde fått blackout.

Plutselig en dag så opplevde jeg det. Det var skummelt gitt. Så begynte jeg å spise mindre/jeg begynte på en diett ettersom at jeg ville ned i vekt, da opplevde jeg plutselig blackout ofte. Sorte hull i hukommelsen min, mye snøvling og jeg gikk på tryne mer enn jeg gikk beint. Tidligere så levde jeg på ostepop, det har jeg blogget om før - og det er ikke en overdrivelse eller noe jeg bare sier. Jeg spiste ostepop istedenfor middag. Uansett så ble jeg hverken dritings eller fikk blackout av den grunn. Så begynte jeg å spise sunt. Salat, riskaker, gulrøtter og knekkebrød. Jeg innså fort at junk gir deg mer metthetsfølelse enn sunn og lett mat. Moralen i historien er: Spis deg alltid god og mett før du drar ut på byen. Ikke gjør som meg som heller drakk meg mett på pils.

Jeg er fortsatt glad i å ta meg en fest men nå har jeg innsett at det finnes mye annet fint i livet. Jeg behøver faktisk ikke alkohol for å være glad. :)

Er jeg feminist? Nei. Jeg er nok så langt i fra som det går an å være. *gapskratt*

Er jeg stolt over å være jente/kvinne/dame/hokjønn? Nei. Hadde jeg fått velge selv så skulle jeg lett vært mann. Jeg har gått et typisk "guttefag" på skolen - elektro. Jeg har kun brødre, jeg har gått i klasse med kun gutter og jeg har jobbet sammen med kun mannfolk. Har jeg lidd noen nød? Nei.

Tidligere hadde jeg flere guttevenner enn jentevenner, det vil si at jeg kom bedre overens med mannfolk. Jeg syntes at det var så lett å kommunisere med mannfolk ettersom at de er mer rett fram og ærlig enn kvinnfolk. Jenter hvisker, baksnakker og skaper drama. Har en dude et problem med meg så sier han det gjerne direkte til ansiktet mitt. En kjerring derimot kan fortelle det til ti av hennes venninner før jeg får høre det av en som fikk høre det av en som fikk høre det av henne...



En annen ting er dette med å få barn. Hvis man havner til sengs med noen dritings på en fest så har ikke gutten noe han skulle ha sagt hvis hun bli gravid og vil bære fram barnet. Kvinnfolket har all makten og det synes kanskje noen jenter at er rett og rimelig siden det er hennes kropp = hennes valg - men jeg synes at det er urettferdig. Plutselig sitter stakkaren der med skjegget i postkassa og må betale barnebidrag til barnet fyller 18.

Nå for tiden virker det som at der er "inn" å være feminist og at det er derfor så mange plutselig kaller seg selv for det. Jenter lar håret gro under armene, flasher tits og snakker åpenlyst om mensen fordi det blir sett på som feministisk... Til tider skammer jeg meg faktisk over å være kvinnfolk.

Jeg er nok under gjennomsnittet flink. Jeg har skrevet et lignende blogginnlegg tidligere om at jeg føler meg under gjennomsnittet smart - link.

- Jeg er kjempedårlig i matte så min hoderegning er som regel alltid feil.
- Jeg er ikke flink til å tegne, alt jeg tegner ser ut som en misformet manga-figur.
- Jeg er ikke særlig organisert. Jeg har alltid vært rotete, arvet fra min far.
- Jeg er ikke husmormateriale en gang. Ain't no wifey. Bare spør mine kjære som fikk lilla skjorter etter at jeg vasket hans hvite t-skjorter sammen med en mørkeblå morgenkåpe...

Kjæresten min er kjempeflink. Han er flink på jobb, han er god i matte, han kan alt om bil, han kan geografi i motsetning til visse andre(meg) også videre også videre. Han er veldig lettlært og tar ting fort. Jeg derimot, jeg forstår ikke. Uansett hvor hardt jeg prøver så skjønner jeg ikke. For eksempel så skjønner jeg ikke dette med % alkohol i flasker. La oss ta en liten flaske Underberg som eksempel. 44% alkohol... med min logikk skulle man da blitt mye mer beruset av det enn en flaske vin med 8,5% alkohol. Jeg skjønner jo at det har med mengden å gjøre, og at Underberg-flasken er mye mindre... men samtidig så klarer ikke hjernen min å fatte konseptet. Jeg har hatt den diskusjonen med flere men alle har gitt opp å prøve og forklare det for meg.

Jeg har flere ganger blitt sett på som en kronidiot når jeg har svart feil på spørsmål, eller spurt andre om spørsmål som tydeligvis er helt på tryne.

Jeg føler at det eneste jeg noensinne har vært flink til er å skrive. Norsk og engelsk har alltid vært fagene jeg fikk best karakterer i på skolen. Jeg har alltid likt å skrive. Når jeg har klaget over at jeg ikke er flink til noe så har jeg fått svar som: "Eeeh... du e flenk å blogge(?)" Skriving er terapi for meg, uansett hva som har skjedd eller hva som plager meg så får jeg alltid ut alt av frustrasjon/sinne/tristhet ved å uttrykke meg på bloggen. Som jeg har skrevet før så blogger jeg alltid best når noe plager meg. Kanskje jeg skulle ha blitt journalist likevel, slik som rådgiveren min på ungdomsskolen mente.

Søndag, aka den verste dagen i uken - også kjent som styggesøndag. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg har slike søndager som jeg kaller for styggesøndag. Det er uavhengig av om jeg har vært på fest eller om jeg har vært edru, og uavhengig av om jeg er alene eller ei. Så ikke er det ensomhet og ei heller alkohyler som er årsaken. Jeg mener at det er fordi at man får så mye fritid på "hviledagen". Tid til å tenke og la hjernen vandre fritt i kaos.

For et par år siden var styggesøndagene verre enn de er nå. Så det har jo i det minste skjedd framgang. Jeg pleide å la alt av problemer og tanker ligge å ulme under overflaten helt til søndagen kom, da eksploderte det og jeg var som regel i veldig dårlig humør. Jeg gråt mye før. Jeg er en ganske følsom person egentlig, jeg kan gråte av filmer, jeg kan gråte av glede, jeg kan plutselig begynne å gråte av savn. Nå for tiden så gråter jeg ikke så ofte men jeg tror samtidig at det er bra å gråte iblant. Da får man ut følelser og negativitet, også kommer man seg over ting ved å gråte ferdig.

Dessuten kan det være veldig godt å kunne gråte. Men slik har jeg ikke alltid tenkt. Det var faktisk psykologen min som fikk meg til å innse at det å gråte ikke er en svakhet. Det er for eksempel mye bedre å gråte enn å drive med selvskading(kutte seg) for å få ut smerte. Ja, jeg snakker av erfaring.

Er du trist eller har en dårlig dag og føler deg nede? Gråt.
Du er bare menneske, og det er fullstendig lov.

I dag tenkte jeg at jeg skulle dedikere et blogginnlegg til den mest utakknemlige jeg kjenner. Du som ble sur fordi jeg kjøpte deg Tuborg i flaske og ikke på boks. Du som ble surken hvis jeg ikke kom hjem med Jack Daniels til deg. Du som ble sur hvis jeg ikke ville spandere inngang på deg på baren, selv om jeg hadde lyst til å dra på den andre uteplassen med gratis inngang. Du som surket hvis jeg ikke ville kjøpe deg en ny boks snus.

Men jeg skjønner det, du surket fordi det fungerte. Jeg orket ikke å høre på ditt syt, så jeg kjøpte deg snus og alkohol, og jeg spanderte på deg det du ville ha. Jeg blir så irritert av å tenke på det. Jeg brukte så mye tid, krefter og ikke minst penger på deg. I begynnelsen var det gøy fordi jeg følte meg hyggelig og du ble alltid glad og takket. Jeg likte å kalle meg selv for "sugarmama"... men så ble du så vant til det at du ble direkte sur hvis det var noe jeg ikke ville kjøpe til deg eller spandere på deg.

Jeg skjønner ikke hvorfor du fortsatt ringer meg, plager meg. Just let it go already.

Hvorfor er dette en ting?! For dere som ikke vet hva "clickbait" er så er det når et blogginnlegg eller en nyhetsartikkel har en overskrift som skal fenge lesere til å trykke seg inn på deres side men når man leser det som står lengre ned så handler det ikke om det man tror, eventuelt så blir ting veldig overdramatisert. Overskriften er altså blåst helt ut av proposjoner. For eksempel hvis en gravid blogger skriver: Vannet har gått! så tror man jo at hun er på tur å føde... men neida, det var visst bokstavlig talt vannet i springen som var borte et par timer gitt!

Bloggere(og nyhetssider) gjør jo såklart dette for å få lesere, men det er ganske dust egentlig. Tenk hvis TV skulle ha gjort det samme og vist en reklamesnutt som ikke hadde noe som helst med programmet eller programmets innhold å gjøre. "I kveldens episode: Thomas Numme døde!" også ser man på Senkveld så ble Thomas Numme overlykkelig og "døde av glede"... *klask i panna*



Jeg skjønner hverken når eller hvorfor det ble sosialt akseptabelt å holde på slik? Det irriterer meg grenseløst. Samme med de Facebook-oveskriftene som lyder slik: "Du vil ikke tro hva som skjedde videre!" Alle klikker seg inn for å se, men det var mest sannsynlig noe helt forutsigbart som skjedde.

I lengden tror jeg egentlig ikke at det er så veldig lurt å holde på slik heller. I hvert fall ikke som blogger ettersom at jeg har hørt om flere som har kuttet ut diverse blogger fordi de er drittlei av villedende overskrifter. Selvfølgelig kan det bli vanskelig å finne på unike overskrifter etter at man har blogget i noen år - trust me, den forrige bloggen min hadde jeg i 6 år så jeg vet hvordan det er... men man behøver jo fortsatt ikke å lure folk.

Takk for meg!

Jeg er ikke en person som hater mandager, jeg liker mandager ganske godt. En ny, blank start på uka! Denne mandagen var jeg i Harstad sammen med foreldrene mine. Bønder på bytur. ;) Jeg og mamma var på shopping, og jeg fikk et par fine ting hos henne som jeg tenkte at jeg kunne vise i dag.

Jeg fikk en powerbank til mobilen min. Mamma har skrytt så mye over sin powerbank at jeg måtte jo skaffe meg en slik selv. Pluss at det er jo kjempelurt å ha en slik ettersom at jeg reiser til USA om et par uker og jeg aner jo ikke hvor mange reiseadaptere vi kommer til å ha med oss på turen. :)

Jeg fikk også en slettetang, hurra! Dumme meg ga jo bort alt jeg hadde av stylingverktøy da jeg hadde dreadlocks... jeg hadde en krølltang, en ion-børste, en mini-slettetang og en slettetang og jeg ga bort alle sammen. *klask i panna* Så når jeg klipte meg så tipset frisøren/bestevenninna mi meg om å heller krølle håret med en slettetang siden man får mye mer tilfeldige krøller av det, så det ikke ser så stivt ut. :) Så jeg fikk denne hos min kjære mor. ♥ Jeg har prøvd den et par ganger til nå... men jeg synes ikke at jeg er noe særlig flink. *le* Jeg må vel ta meg en tur på Youtube å kikke litt... Dessuten, øvelse gjør mester!

Processed with VSCO

God morgen godtfolk! I dag skal jeg til Harstad sammen med mamma og pappa. Bønder på bytur med andre ord. ;) Jeg sitter å smatter i meg bringebær-biola med havregryn akkurat nå og jeg blir vel plukket opp om ikke så alt for lenge. Helgen min var kjempefin forresten, vi fikk plutselig ordentlig sommervær her oppe i nord! Fredagen brukte jeg og min kjære til å kose oss ute i solen med pils, vi bare tok livet helt med ro med andre ord. Lørdagen var vi på fest i Sigerfjord hos en kollega av min kjære, så koselig!

{

Jeg elsker å gå med band t-skjorter og det har jeg gjort siden jeg var kid og fikk bestille meg t-skjorter fra Rockshop på mamma sin regning. *le* Jeg innså nettopp at Rockshop ikke finnes lengre... Jeg føler meg gammel. Uansett, en ting som irriterer meg veldig er når folk går med band t-skjorter til band de såvidt vet om, eller enda verre - de som går med band t-skjorter uten å i det hele tatt vite at det er det(!)

Lillebroren min gikk rundt med en RUN-D.M.C. t-skjorte uten å vite hva i alle dager det var for noe... og jeg husker at jeg leste på bloggen til en venninne at hun hadde kjøpt seg en Ramones-skjorte men følte seg ganske dum da hun fikk vite at det var en bandlogo - hun hadde bare sett det på andre og trodd at det var inn/mote... *klask i panna*

Skal du først gå rundt med en Iron Maiden-skjorte eller whatsoever så burde du kanskje vite om minst 3 sanger av bandet først! Det plager oss hardbarka blodfæns. Neida, jeg setter det litt på spissen nå men dere skjønner hva jeg mener. ;)



Hilsen fangirl92 som har t-skjorter og topper av Red Hot Chili Peppers, In Flames, Kent, Iron Maiden, Slayer, Iggy Pop, Guns N' Roses, Bob Marley, Bring Me The Horizon, Rolling Stones, The Smiths, Nirvana, Daft Punk, Sex Pistols, Ramones, Lil Wayne, Arctic Monkeys, KoЯn, Tupac, The Cure, Wu-Tang Clan, Bullet for My Valentine... Ja, sikkert flere som jeg ikke kommer på i farten. *rødme* Hvorfor er ikke jeg groupie?!

Om under en måned reiser jeg til Florida sammen med min svigermor, min kjære, broren hans, kjæresten til broren hans og babyen deres. Vi skal være borte i 16 dager og jeg er så spent! Jeg var veldig usikker på om jeg skulle hive meg med på tur, både på grunn av flyskrekken min og siden jeg har to chinchillagutter å tenke på... men min eks-kollega som passet på krapylene mens jeg var på Karlsøya i fjor kunne gjøre det nå også, så etter mye overtaling og fantasier om både alkohyler og valium på flyet så sa jeg endelig ja. *le*

Jeg er veldig spent på hvordan flyturen kommer til å bli doe... Jeg har hørt rykter om hele 13 timer(!) i fly. Jeg freaker vanligvis ut på en halvtimes innenlandsreise liksom...

Processed with VSCO with c1 preset

Jeg kjenner allerede at jeg gru/gleder meg. For det første så måtte jeg jo skaffe meg pass, siden jeg aldri har hatt det tidligere(!) Jeg har jo bare vært i Norge, Sverige og Finland så jeg har aldri hatt behov for pass tidligere i mitt liv. Jeg visste heller ikke hvor varmt det kom til å være der. Vi skal til Orlando og Miami... da svigerbroren min var på besøk for å fikse flybillett til meg så gikk samtalen slik:

Min kjære: Æ ska ikje ha på mæ shorts dær!
Svigerbror: Ska du sett dær i dongeriboksa liksom?!
Jeg: Hallo, det e jo USA... Ikke Alanya liksom..
Svigerbror: Eeh Kristìn.. Det e ofte varmar i Miami enn i Thailand...


Oops. Så mye visste jeg om geografi, temperatur og verden gitt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Passet mitt får dere ikke se ettersom at jeg så ut som den bollen på passbildet. *le* Men har jeg ikke fint passcover? :D Ebay i mitt hjerte. ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har kjøpt meg nye kjoler og solbriller til turen, og jeg tenker kun på sommerklær for tiden... men samtidig så tenker jeg at man kan jo ikke reise dit med en stappfull koffert. Jeg tar heller med meg lite klær slik at jeg har en god unnskyldning til å shoppe litt. ;)

Her kommer et bedre bilde av min nye frisyre. Jeg har jo dessverre hverken krølltang eller rettetang selv lengre ettersom at jeg var så lur at jeg ga bort alt mens jeg hadde dreadlocks.. så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal fikse håret eller hvilke frisyrer jeg kan lage med mitt "nye hår" da men. Jeg synes jo at bølger og krøller er så mye finere enn slett hår så... Jeg får vel ta meg en liten tur på Youtube for å hente litt inspirasjon. :)



 Jeg tenkte også at jeg kunne vise bildene jeg hadde som inspo før jeg klipte meg:

     

Jeg sa til frisøren min at jeg ville farge håret i en slags sjokoladebrun farge, men hun sa at en kaldere brunfarge kom til å passe meg bedre så da ble det heller slik. :)

Jeg har nevnt tidligere på bloggen at jeg har vært en bitch - Selverklært bitch, men på 2 år så endret jeg meg helt totalt. Jeg ble Kristìn Samvittighet Eriksen. Jeg fikk dårlig samvittighet for alt og alle, og ville heller sitte i dritten selv enn at det skulle være noen av mine nærmeste som var lei seg. Jeg tenkte at jeg kunne skrive litt om dette i dag.

Jeg begynte i ganske tidlig alder å slite med angst, spesielt sosial angst. Jeg var den sjenerte kiden som oftest ble sett med musikk i ørene. Headphones on, world off. Så flyttet jeg til Narvik som 16-åring og startet hos en ny pskolog, etter mange psykologtimer og tilogmed sosial angst-kurs så begynte jeg så smått å få selvtillit, sakte men sikkert. Problemet var at det endte med at jeg fikk alt for mye selvtillit på en gang. Jeg ble en real bitch. Jeg endret meg totalt. Jeg brydde meg ikke om familien min, jeg brydde meg ikke om vennene mine, jeg var ikke snill mot meg selv og jeg var en dust mot samboeren min...

Det endte med at jeg ble dumpet ettersom at samboeren min synes at vi vokste fra hverandre siden jeg rett og slett forandret meg så ekstremt mye. - Og jeg gjorde jo det. Når jeg tenker på det i ettertid så vil jeg bare krølle meg sammen i fosterstilling. *cringe* Jeg har skammet meg veldig mye i ettertid, og jeg har beklaget og unnskyldt meg mye til mine nærmeste. Det gikk så 1 år hvor jeg ikke gjorde så veldig mye egentlig... Livet mitt besto av alkohyler og jobb. Sakte men sikkert så begynte jeg å ta tak i mitt eget liv, dessuten så mistet jeg mye av (den negative) selvtilliten min etter bruddet. Jeg ble plutselig "psykolog Kristìn" som ble alt for snill/dumsnill og som alltid skulle være der for alle andre.  Det var ikke så nøye med meg - så lenge alle andre hadde det bra så var jeg fornøyd.

Som dere kanskje har skjønt til nå så fikk jeg kjæresten min tilbake igjen. ♥



Men plutselig hadde jeg det motsatte problemet. Jeg hadde dårlig samvittighet for alt og alle. Jeg var veldig mye lei meg og ofte så følte jeg et stort press på meg siden jeg alltid skulle ha tid til alle andre. Hvis jeg ikke stilte opp så ble enkelte folk direkte skuffet. Jeg skulle bære deres bagasje også, i tillegg til min egen. Det ble både slitsomt og feil så jeg bestemte meg for å begynne å stå opp for meg selv igjen. Det er jo ikke bra å la seg overkjøres totalt heller!

Selvtillit kan være en fin ting, så lenge det kommer i små porsjoner. Nå vil jeg si at jeg heller har dårlig selvtillit enn for god selvtillit, men det er helt greit ettersom at både jeg og de rundt meg trives med at jeg er slik! :) Bare vær den beste versjonen av deg selv, så er det ingen som kan ønske noe mer uansett.

Etter at jeg så alt av Sweatshop så sitter jeg egentlig igjen som et stort spørsmålstegn. Problemet ligger såklart ikke i at noen har det som jobb å sy klær, noen jo faktisk gjøre det også. Vi skal jo ikke måtte behøve å gå naken, men store selskap som for eksempel H&M må jo få opp øynene og kunne betale arbeiderne sine en lønn som det er mulig å leve av. En levelønn rett og slett. Jeg skrev dette innlegget om Sweatshop i går: Link. Men jeg reflekterer fortsatt over problemet. Jeg var en av de som blindt trodde på at maskiner sydde det meste(les: alt) av sømmer og tråder på våre t-skjorter og andre klesplagg. Jeg bruker jo til og med å klippe bort merkelapper på tightser og singletter fordi at de klør. Jeg har vel aldri tenkt på at en stakkars liten person har som jobb å sitte rett opp og ned i mange timer om dagen for å sy slike merker på plaggene våre...

Jeg har sett at mange som har kommentert på Facebook-siden til H&M den siste tiden. "Når skal arbeiderne deres få en lønn å leve av?" Det støtter jeg fullstendig, og jeg har tilogmed skrevet det selv - Jeg som i utgangspunktet digger H&M. Jeg synes at det er riv ruskende galt å holde på slik. At de store selskapene tjener bøttevis med penger mens små, slitne fingre dovner bort og folk besvimer på arbeidsplassene sine i land som Cambodia.

Kommer jeg til å boikotte H&M? - Nei. Jeg har alltid vært veldig glad i å handle på H&M, spesielt i Divided-kolleksjonen. Men, jeg synes selvsagt at de skal slutte å se mellom fingrene. Dette er jo ikke greit!



Jeg tror ikke at å boikotte H&M er løsningen. Jeg tror at det hjelper mer å fortsette å snakke om temaet. Gjør det relevant! Uansett hvor mye H&M prøver å stikke det under en stol så er det ikke greit. Forhåpentligvis så innser de store sjefene det snart.

Jeg hater de stille stundene hvor jeg blir observant på min egen pust. De irriterende øyeblikkene hvor jeg både kjenner og hører meg selv puste. Jeg har mange ganger i mitt liv fått høre at jeg puster tungt. Jeg er fullstendig klar over det. Tidligere så hyperventilerte jeg en del på grunn av angst og da slet jeg også med pusteproblemer. Heldigvis skjer det så å si aldri lengre, men jeg sliter en del med allergi som gjør meg tungpustet ettersom at jeg som oftest ikke får nok oksygen av å bare puste med nesen. Hilsen Bulldogpia92.


Getting used to my new hair - det er fortsatt uvant!

I dag har jeg lyst til å skrive litt om selvmord. Det er et ganske vanskelig tema egentlig, og kanskje et litt tabubelagt emne men jeg tror at det er viktig å prate åpenlyst om det. Jeg har hørt folk som har sagt at de synes at det er egoistisk å ta sitt eget liv. "Tenk på de pårørende som sitter igjen liksom." Og ja, jeg skjønner hvor dere vil, men jeg er ikke enig. Jeg tror at hvis en person har bestemt seg 100% for å ta sitt eget liv så er det nok lite man kan gjøre for vedkommende. Noen får kanskje hjelp og ombestemmer seg, mens for noen blir det bare utsatt også tar de kanskje det siste steget senere i livet heller.

Jeg synes at alle mennesker har rett til å bestemme over sitt eget liv. Hvis noen føler at de ikke har noe igjen å leve for så synes jeg at de skal få lov til å slippe, at de skal få lov til å hvile. Derfor er jeg også for aktiv dødshjelp. Gamle mennesker eller syke mennesker som er sliten og trøtt på livet synes jeg at skal få lov til å sovne stille inn. Jeg hadde selv en nær slektning som ble liggende i opptil en uke ettersom at det ikke var noe annet å gjøre enn å vente.

Jeg oppfordrer ikke til selvmord. Det må dere ikke tro. Jeg sier bare at jeg har forståelse for at livet kan bli for stort for noen, visse har en veldig tung last å bære. Selvfølgelig blir man trist og lei seg når noen går bort, enten de har valgt det selv eller ikke. Men jeg synes ikke at det er noe å bli sint for, eller å klandre vedkommende. Alle takler sorg på forskjellig måte og noen blir kanskje sure på en nær person som har tatt livet av seg, men innerst inne så tror jeg egentlig at de klandrer seg selv heller... og det blir heller ikke rett. Har en person bestemt seg og fullfører det så synes jeg heller at man skal hedre vedkommende og huske alle fine minner og gode stunder. ♥

Dette er såklart bare min mening. Jeg respekterer at andre mennesker tenker og synes noe annet. Jeg har en del kunnskap om dette med selvmord og selvmordstanker ettersom at jeg har vært innom psykiatrien et par ganger i livet selv. Visste du for eksempel at det er flest unge menn som tar livet av seg? Hva tror dere det kommer av? Jeg tenker at det kanskje har noe med "stolthet" å gjøre. At de ikke åpner seg like lett som kvinner, og plutselig renner begeret over og byrden blir for stor.

Mitt beste tips er alltid kommunikasjon. Snakk med dine nærmeste, forklar de situasjonen. Fortell at du er lei deg/trist/nede/deprimert. Synes du at det er vanskelig å ta det muntlig så kan du skrive ned følelsene dine heller. Eventuelt forsøk å skriv et såkalt selvmordsbrev, bare for å lese det selv. Da jeg gikk på sosial angst-kurs så skrev jeg brev til meg selv. Brevene fikk jeg hjem i postkassen noen måneder senere og det var stort å se framgangen og forskjellen på hvordan livet svinger og går sin gang.

Jeg stjal kjæresten sin t-skjorte i dag jeg. Jeg tenkte kanskje at jeg kunne skrive en liten oppdatering om hvordan det går med nyttårsforsettet mitt, som var å være flinkere til å spise sunt/slanke meg/gå på diett. Det virker som at det er litt fy-fy å åpenlyst si at man vil slanke seg eller at man går på diett men jeg skjønner ikke hvorfor det skal være noen big deal, det er jo min kropp og mitt valg så!



Sist gang jeg kom med en liten update så skrev jeg at jeg hadde vært flink i januar og februar, men i mars så skjeiet jeg litt ut. I april tok jeg tak i det og klarte å holde meg selv i tøylene igjen, jeg unnet meg selv å spise godis(les: ostepop) helgene men det ble ikke hver helg av den grunn. Jeg har det fortsatt slik mens nå har jeg latt være å spise så mye søppel(les: ostepop) i helgene også. :) Jeg er ikke særlig glad i hverken chips, godteri eller sjokolade... men ostepop kommer for alltid til å være min største guilty pleasure. Grunnen til at jeg kaller det for guilty pleasure er fordi jeg elsker å spise alt av cheez doodlz, cheez heartz, cheez ringz også videre men jeg får så å si alltid dårlig samvittighet etterpå - overfor min egen kropp. Dessuten føler jeg meg mye slappere, og i dårligere humør og dagsform generelt enn hvis jeg gomler på gulrøtter, nøtter eller drikker en god smoothie. :)

Jeg vet at trening også er viktig for å opprettholde en slank figur, men for meg er kosthold viktigere ettersom at jeg generelt er i fysisk aktivitet så det er ikke der problemet ligger. "80% av treningen blir gjort på kjøkkenet uansett."
Det vil si 80% kosthold + 20% trening. :)

Jeg har akkurat sett ferdig alt av Sweatshop, og jeg må virkelig si at det setter ting i perspektiv. Jeg fikk tårer i øynene flere ganger, både av sesong 1 og 2. Tenk på dine problemer, det som plager deg for tiden. Jeg føler meg bortskjemt. Folk dør av fattigdom og sult, folk jobber seg bokstavlig talt ihjel. Og her sitter vi i et av verdens rikeste land uten å løfte en finger for å hjelpe.

Har du ærlig talt tenkt over hvem som har laget klærne dine? At en person har sydd hver eneste søm på t-skjorten din? Nei, jeg tror ikke det. Jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke har gjort det, og jeg er veldig glad i klær og mote. Jeg lurer på hvor mange personer jeg hadde møtt hvis jeg hadde samlet alle som har sydd eller hatt noe å gjøre med plaggene jeg har i min garderobe.

Living Wage now.
Hvorfor skal det være så jævla vanskelig???

En person jeg har på Facebook postet dette tidligere: "Hørte nettopp på nyhetene, at hver 4. time dør en person i Norge av lungekreft. Kan ikke alle bare slutte å røyke?" også hadde hun skrevet i kommentarfeltet at folk har for dårlig viljestyrke...

Jeg kommenterer ikke så ofte på Facebook til folk men i dag fikk jeg lyst til å gjøre det. "Ka me oss som ikke har løst tell å slutte? :)" Da ble jeg kalt for ignorant gitt. Jeg har røkt i 7 år i år. Det er ikke det at jeg ikke er motivert til å slutte å røyke, jeg har bare ikke lyst. Kanskje en gang i framtiden så bestemmer jeg meg for å slutte, og jeg tror ikke at jeg kommer til å ha noe særlig problem med å gjøre det heller ettersom at jeg er såpass sta som jeg er. Da jeg ble vegetarianer for eksempel så bestemte jeg meg bare og kjøtt har ikke fristet siden, og det er over 3 år siden. :)

Jeg blir bare litt irritert når folk driver med anti-røyk propaganda. Folk må få velge selv. Vil jeg røyke en 20-pakning om dagen så får jeg gjerne det. Såklart kan man ta litt hensyn og ikke røyke andre folk oppi ansiktet såklart men. ;)


Hilsen meg som har en mor som hater alt som innebærer røyk og røyklukt, etter flere år med kritikk så har hun endelig klart å godta at datteren hennes røyker, og jeg kan tilogmed ta meg en røyk mens vi er på fototur sammen.

Jeg hadde dreads i 2 år. Jeg fikk meg dreads i september 2013 og i slutten av fjoråret begynte jeg å gre de ut. Det var en lang prosess gitt! Tålmodighetsprøve. Og herregud så mye løshår som satt fast inne i hver dread. Jeg røytet store hybelkaniner mens jeg holdt på...

Uansett, jeg hadde bursdag i november og i bursdagsgave hos bestevenninnen min fikk jeg blant annet en gratis klipp og farging hos henne til etter at jeg var ferdig med å gre ut dreadsene - ettersom at hun er frisør. :) Det tok mange måneder å gre ut dreadlocks'ene, spesielt siden jeg ble så sykt lei av å holde på med det. I begynnelsen var det gøy, men da jeg kom til de verste med mest knuter i bakhodet. Nei ass. Det gjorde vondt i armene mine. Jeg hadde flere små dreads-klumper her og der ettersom at jeg hadde flere ukers opphold mellom hver gang jeg orket å sette meg ned å gre ut håret, og det endte med at jeg ikke ble ferdig med alt før i påsken i år. 

I ettertid synes jeg at det er helt sykt at jeg i det hele tatt fikk det til. Det var mange som ikke trodde at jeg skulle klare det uten å klippe meg. Men en ting kan jeg si sikkert og det er at jeg aldri kommer til å få meg dreads igjen uten å ha framtidsplaner om å klippe de av meg når jeg blir lei. Grunnen til at jeg ble lei sist var at de ble tyngre og tyngre, spesielt når de var våt. Ja man vasker fortsatt håret selv om man har dreads folkens. Jeg ble derimot også lei av å vaske håret med dreadsshampoo som luktet våt hund... Mmmm. Plutselig fikk jeg et kjempelite hode synes jeg. Alt av capser/snapbacks og bandaner måtte jeg stramme i etterkant, for ikke å snakke om hvordan det var å gå med hjelm.

Anywhore, det var egentlig ikke dreads dette blogginnlegget skulle handle om - men min nye frisyre! Nå har jeg endelig fått ny frisyre og ny hårfarge. Det er litt vemodig ettersom at jeg elsker å ha langt hår men pytt pytt... Det vokser jo alltids ut igjen. ;) Dessuten sa frisøren at jeg fikk veldig tykt hår etter klippen og det er jo en positiv ting! Jeg valgte å farge det i en kaldere brunfarge. :)

I natt kom det siste albumet av Kent ut! Jeg er todelt - På en måte så vil jeg rope Hallelujah(!) over hvor fint og gjennomført det er(som vanlig)... men samtidig så er det jo veldig vemodig ettersom at det er det siste albumet Kent noensinne kommer til å slippe. Jeg skjønner derimot at de legger ned, ettersom at Kent har vært et band siden 1990. Det er alltid lurt å gi seg mens man er på topp - selv om jeg tviler på at Kent noensinne hadde blitt dårlig, jeg blir i hvert fall aldri lei!

Takk Joakim, Martin S, Markus og Sami. Pluss Harri og Martin R(tidligere bandmedlemmer) ♥ Det finns inga ord för det på det här jävla språket.

Min Last.fm-bruker har plukket opp at jeg har hørt på Kent over 5000 ganger. 
Jeg er evig takknemlig.



Jeg vurderer å hamstre denne genseren i flere farger. Jeg har sett at den finnes i både blå, gul, rød, hvit og sort også. Ja takk. Gotta catch 'em all!

For en tid tilbake skrev jeg et innlegg som jeg kalte for "Sykelig sjalu" - Link. Den opplevelsen jeg skrev om der skjedde for 1 år siden. Jeg trodde derfor at vi var ferdig med den saken men tydeligvis ikke. Forrige helg ble jeg invitert på fest på lørdag, men ettersom at jeg og min kjære tok oss en spontan tur ut på fredag så bestemte vi oss for å bare være hjemme på lørdag heller. I ettertid høres det jo nesten ut som at det var en god idé. Kompisen jeg skrev om i det innlegget hadde nemlig dratt på den festen ettersom at vi er fra samme plass og har samme vennegjeng her. Nå er kjæresten/eksen/hva enn jeg skal kalle henne blitt gammel nok til å dra ut på byen gitt, så hun hadde visst kommet og skapt drama for han på en uteplass og noe av det første hun hadde sagt var: "KORR E HO KRISTÌN?!?"



Jeg fatter det ikke... Jeg har aldri gjort noe som helst med kompisen min som sagt. Jeg har aldri gitt henne noen grunn til å mislike meg eller noe slikt. Kompisen min stakkars, han får ikke engang ha meg som venn på Facebook... En annen ting som jeg ikke nevnte i det forrige blogginnlegget er at en dag da jeg skulle til en annen kompis så gikk jeg forbi der vedkommende bor, og da kom hun løpende ut: "Kristìn?! Ska du tell han - - -?!?" Altså unnskyld meg men sitter hun med kikkert i vinduet eller noe? Dessuten var det dritkleint da jeg forrvirret fikk fram et svar som lød noe slik: "øøøh nei".. også tuslet hun inn igjen. Altså... what???

Kompisen min er kjempehyggelig når jeg treffer han ute. Vi shottet fireball sammen på baren tidligere i år og det var så koselig å møte han hjemme på russekickoff(1 mai). Vi kan tydeligvis bare ikke ha kontakt over internett for da blir hun insane in the membrane. I fjor sommer var jeg tilogmed på vorspiel med han og bestefaren hans mens hun var på ferie. Selvfølgelig føles det jo litt feil ettersom at jeg vet at det aldri hadde gått om hun var hjemme... men samtidig så er jo ikke det mitt problem. ;) Hilsen jenta som vet at man kan ha kompiser uten å være noe mer eller ha baktanker om det.

Tilbake til hverdagen igjen ja... Jeg har egentlig hatt noen rolige røde dager forsåvidt. Min kjære hadde blitt sykt mens han var sørpå så fra han kom hjem forrige onsdag og resten av uka + helga var det totalt avslapping på kalenderen. Vi har sett et par filmer og ellers gjort fint lite. Det er deilig å slappe av men jeg blir jo veldig rastløs til slutt så jeg var kjempeglad for at vi ble invitert på fest på 16 mai! Da dro vi til et vennepar og bestevenninna mi ble også med dit så det var skøy. :)



17 mai da? Det dalte snø ned fra himmelen her... i fjor var jeg hos den samme kompisen på 16 mai som i år bare at da hadde jeg på meg shorts husker jeg. Jeg har aldri hatt noen særlig tradisjon for 17 mai. Champagnefrokost? Hva er det? Dessuten så kom ikke min nye finkjole tidsnok i posten uansett... Så det ble avslapping og film da også gitt!

Da jeg blogget om falske øyenvipper sist(her) så hadde jeg allerede bestilt meg nye. De nye er tynnere, lengre og skal se mer naturlige ut. :) Nå har jeg testet de i noen uker og jeg liker de kjempegodt! Kanskje enda bedre enn de forrige siden disse føles enda mer behagelig ut på. *tommel opp* Jeg kommer nok til å blogge mer om falske øyenvipper fremover ettersom at jeg allerede har kjøpt meg 4 forskjellige nye typer. Ooops. ;)

Jeg har vanligvis ikke mascara på meg for tiden, kun på øyenvippene nede hvis jeg skal på fest eller i finere anledninger. Ellers så har jeg ikke lyst til å bruke mascara på vippene ettersom jeg vil at de skal vare så lenge som mulig, slik at jeg kan bruke de samme vippene flere ganger. Noen dager har jeg derimot mascara på øyenvippene helt ytterst men det hadde jeg ikke mens jeg tok disse bildene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"You're way too young to be broken. You're way too young to fall apart." - 3OH!3.

Jeg savner barndommen min, og jeg gleder meg til å bli gammel. Mens akkurat nå føles det ut som om jeg er i en slags ekkel og vanskelig mellomperiode av livet. Jeg er sliten, jeg er lei, jeg er håpløs og jeg føler meg som oftest bare i veien. Jeg er unødvendig bruk av oksygen.

Det jeg skriver høres sikkert veldig sytete og klagete ut men jeg er hverken utakknemlig eller trist. Jeg er bare ærlig. Jeg er svimmel og til tider skulle jeg ønske at jeg bare kunne besvime og våkne opp en bedre plass og i en bedre tid. Forhåpentligvis skjer dette før jeg besvimer i badekaret og glemmer at jeg ikke kan svømme. Neida, den var drøy. Hysj.

Jeg er spent på å se hvor livet mitt er om bare en måned fra nå av, men jeg får vel bare ta en dag av gangen.


Dette blogginnlegget skrev jeg ifjor. Nå går jeg lysere tider i møte. :)

I 2014 var jeg hjemme på øya mi(Andenes/Ainnes) så å si hver helg i 10 måneder. Det var mye fyll og fanteri og jeg savner den tiden utrolig mye. Da startet helgen min med en busstur på 2 timer, så hjem til mamma sin tomatsuppe for så å hoppe i dusjen og skifte klær før jeg ble hentet også bar det på vorspiel med en haug latter, mye sigarettrøyk, en del singstar og et par drikkeleker. Så var det ut på Riggen eller Mea og opprettholde den gode stemningen. :)

Jeg er heldig som har hatt så fine mennesker i mitt liv!





     













































Nå er jeg fri for sjanser. Jeg er så lei av å høre "vesst æ bære får en sjanse tell!" NEI. Jeg er kjent for å gi folk litt for mange sjanser, også sårer jeg meg selv i prosessen. Jeg har alltid satt alle andre foran meg selv, men det er det slutt på nå. For hva skjer når man setter alle andre foran en selv? Man drar seg selv ned i dritten også blir man ulykkelig og trampet på.

Jeg er sliten og jeg er lei. For det første av alt så orker jeg ikke mer, for det andre av alt så har jeg ikke råd til mer og for det tredje av alt så vil jeg ikke mer. "Vil du æ ska fer?" Jepp. Nå kommer jeg sikkert til å få en shitstorm fra mine nærmeste som advarte meg, men det er livet. Det var min feil å gjøre og nå må jeg takle konsekvensene.


Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden. Heldigvis har jeg en helt annen hverdag nå for tiden. :)

I fjor skrev jeg en Facebook-status som lyder som følgende: Kjære tyrker, selv om du er hot & sweet så fungerer ikke dette. </3



Jeg hadde da vært på tidenes spontanfylle sammen med min daværende bestevenninne. Vi hadde først vært i en bursdagsfest før så å dra ut på en uteplass her som nå er nedlagt... Der ble det shotting, shot på shot og hoppeslott... Jeg elsker jo å shotte tyrker men dagen derpå var jeg så sinnsykt klein. "I dag hater jeg meg selv og livet, selvfølgelig på en litt ironisk og humoristisk måte da. Jeg tror aldri at jeg har vært så beruset som jeg var i går i hele mitt liv. Jeg husker bare små klipp fra natten. Men det er kanskje like greit. Tydeligvis så har jeg gått rundt og sagt YOLO i går, mens jeg var "fraværende". En kompis skrev til meg at jeg så bra ut i går og jeg husker ikke engang at jeg møtte på vedkommende."

Note to self: shorts og shots går ikke overens.

"Jeg blir aldri dårlig dagen derpå. Bakrus, hodepine og kvalme eksisterer ikke. Men skam og fylleangst har jeg pirket litt borti. Jeg tror jeg skal gå i dvale nå. Sees aldri."

Det var den første og eneste dagen i mitt liv at jeg har opplevd fylleangst og jeg vil fortsatt rulle meg sammen som en liten ball i fosterstilling når jeg tenker på det. Jeg elsker fortsatt å shotte tyrker men etter den dagen så har jeg tatt det litt piano. ;)

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er dårlig til å vaske sminkekostene mine, det blir så fort glemt. Jeg kommer gjerne på det rett før jeg skal til å bruke de og jeg kan jo ikke akkurat påføre sminke med våte koster. Tidligere pleide jeg alltid å kjøpe nye børster etter en stund - istedenfor å vaske de, mens nå har jeg funnet et par favoritter. Jeg er ekstremt "vanedyr" så jeg har faste koster til alt av produkter. Jeg tenkte at jeg kunne vise dere det i dag, samt hvordan man vasker børstene sine lettere med et såkalt Brush Egg. :)

Disse sminkekostene og produktene bruker jeg hver dag.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg kjøpte mitt "Brush Egg" på Ebay og det hjalp meg faktisk overraskende mye!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg blir helt sjokkert hver gang jeg vasker sminkekostene mine, ettersom at det finnes SÅ mye overflødig sminke igjen på de!

De siste dagene har jeg mimret mye tilbake til Karlsøyfestivalen i fjor. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne dra dit i år også men dessverre så kræsjer det med årets ferie(som jeg kommer til å skrive mer om senere). Jeg har kjempelyst til å dra tilbake til Karlsøya, for det var litt av en opplevelse! Det er en kjempefin øy og festivalen var superkoselig. Det er med god grunn at slagordet er "En festival med mening!" ♥ Forhåpentligvis så kommer jeg meg dit til neste år igjen!








Jeg har blogget mer om festivalen her: Link.

Jeg synes at det er helt sykt hvor stor innvirkning en person kan ha på ditt liv. Hvor fort ting kan forandre seg, og hvor lett en av dine nærmeste kan bli til en fremmed. Jeg har mistet kontakt med flere som en gang i tiden var mine nærmeste og det er aldri særlig gøy.

Selvfølgelig kan man bare skli fra hverandre med tid og avstand, men nå mener jeg heller de forholdene som aldri blir de samme igjen. Kanskje kutter man kontakten helt, eller kanskje kan det gå flere måneder mellom hver gang man snakker sammen men det fungerer fortsatt.

Da jeg gikk på skolen så var det jo alltid noen personer jeg ble sterkere knyttet til, som jeg møtte hver dag og gjerne var sammen med etter skoletid også, og i ettertid kan jeg jo se hvor mye disse personene endret meg - både i væremåte og talespråk(uttrykk).

Da jeg flyttet til Narvik for å gå videre på skole så mistet jeg kontakten med så å si alle mine nærmeste fra hjemplassen min. Jeg er en person som fort blir lei og gir meg hvis jeg føler at jeg er i veien. Når det blir slik at det bare er jeg som tar kontakt og bare jeg som forsøker å holde kontakten så orker jeg til slutt ikke mer, for da føler jeg meg masete og plagsom.

Det er også interessant og se hvor og hvordan man tilfeldigvis møter personene som plutselig blir en stor del av livet ditt. Ikke visste jeg da jeg var på festival og en bitch av en vakt kjeftet på meg for å stå ute og røyke på trappa at hun senere skulle bli min beste venninne, før så å ende opp som en fremmed for meg igjen...

Vi mennesker er alt for dårlig til å sette pris på det vi har. "Du vet ikke hva du har før du mister det." Man ønsker seg noe som er rimelig uoppnåelig og skulle man mot formodning få det så vil man bare ha mer, større, bedre.

Man er utakknemlig, rett og slett. Av og til får jeg slike øyeblikk hvor jeg bare sitter og tenker. Jeg er takknemlig. Takknemlig over min mor som bærte meg fram selv om jeg var en vanskelig baby, takknemlig over min far som alltid har vært mitt største forbilde. Takknemlig over mine brødre som har banket litt vett i meg. Takknemlig over min kjære som alltid støtter meg og holder føttene mine godt plantet på jorden. Takknemlig over bestevenninna mi som får meg til å le som ingen andre og takknemlig over bestekompisen min på øya som jeg alltid har det skøy med. Takknemlig over flotte kompiser, venninner, bekjente og resten av familien.

Men dette er noe jeg har lært meg - å sette mer pris på livet og de fine folkene jeg har i mitt liv. Fordi jeg har vært veldig utakknemlig tidligere. Ikke ta noe som en selvfølge, ikke ta noen for gitt. Vær flink til å si til folk hva du føler og hva du mener, ikke tenk at du alltids kan ta det i morgen.

Er du takknemlig så skal du se at du kommer langt i livet med gode sjeler rundt deg.

Husker dere at jeg skrev et blogginnlegg om at Kent skal ha avskjedsturnè og konsert i Oslo i oktober? - Her. Jeg surket litt over det ettersom at jeg sikkert ikke kommer til å få muligheten til å se de. Jeg har aldri sett Kent før men de er fortsatt et av yndlingsbandene mine. Det var selvfølgelig ikke nok med det, nå skal mitt absolutt yndlingsband også ha konsert i Oslo, i september(!)... Ja, jeg snakker selvfølgelig om Red Hot Chili Peppers. Det har vært yndlingsbandet mitt siden jeg var 8 år gammel. Jeg har aldri sett de heller før... *grine*

Av disse 2 så hadde jeg faktisk heller valgt å se Kent i år, ettersom at det er avskjedsturnè som vil si at til neste år er ikke Kent et band lengre... RHCP har jeg også kjempelyst til å se, men jeg skulle egentlig ønske at jeg hadde sett de mens John Frusciante var gitarist i bandet. Ikke fordi jeg synes at Josh Klinghoffer er dårlig, men come on - han er jo ingen Frusciante...


Jeg var en søt 15-åring som dro på juleball i Red Hot Chili Peppers t-skjorte og slips mens alle andre var stivpyntet...

I det siste har jeg fått høre fra flere folk - både fremmede og kompiser at jeg er "spydig". Dette synes jeg var litt gøy og jeg skyldte på at det er fordi jeg er fra Ainnes(Andenes). Men når jeg virkelig tenker over det så vil jeg ikke kalle meg selv for en spydig person. Jeg føler selv at jeg hverken er ufin eller upassende, jeg er meg selv og jeg kommer ikke til å tone meg ned for noen. Det viktigste er å trives med seg selv og de som ikke liker meg behøver ikke å være rundt meg heller.

Jeg har skrevet før at folk mener at jeg er veldig ærlig. Nå har jeg også fått høre at jeg er direkte. Noen måper og sier: "Ja, det va jo rætt fram! Ikkje nåkka gå rundt grøten hær næi!" når jeg spør om ting. Mens jeg har også hørt:"Du e så dirækte, løw it!"

Kanskje er jeg litt spydig, men det er jo bare gøy. Jeg kommer ikke til å endre meg i det hele tatt... Å være kjent for å være ærlig og direkte er vel ikke det verste uansett.

Siden jeg har vært ute på byen så å si hver helg de siste par årene så kan jeg fortelle litt om min erfaring med fulle, selvgode mannfolk. Jeg er veldig klar på at nei betyr nei. Jeg takler ikke mas så hvis et mannfolk prøver å overtale meg, "friste meg" eller prøver å inngå et kompromiss etter at jeg har takket nei til å for eksempel bli med vedkommende hjem, da blir jeg lei og irritert. Hvis vedkommende enda ikke gir seg etter det så blir jeg pissed. Da kommer sintemannen i meg ut.

Som jeg har skrevet før så er jeg ikke så ofte sint, men når jeg først blir sint da blir jeg ordentlig sint. En gang ble jeg holdt fast utenfor en uteplass av en fremmed bergenser som skulle dra meg med seg hjem. Planen hans fungerte ikke så bra - jeg er tydeligvis sterkere enn jeg ser ut.

Jeg har opplevd at folk har prøvd å tvinge meg til å være med og jeg har en ganske lang lunte men til slutt så tar det fyr. En gang brukte jeg 2 timer på gå hjem fra fest på grunn av selvgode mannfolk.

En gang hadde jeg på meg tights med hull på knærne og en kar begynte å stikke fingrene sine inn i tightsen min, jeg dyttet han bort først men han tok ikke hintet. Så sa jeg nei, men han fortsatte enda... Til slutt ble jeg så lei at jeg tok tak i lillefingeren hans og dro den bakover. Han overga seg tvert og jeg trodde faktisk at fyren skulle begynne å grine.

Nei betyr nei. Vennligst respekter det. Ikke prøv å overtale eller lure noen til å gjøre noe som helst mot deres egen fri vilje. Nå har jeg nevnt mannfolk som eksempler her siden jeg skriver av erfaring - men jeg vet om kvinnfolk som gjør dette mot mannfolk også.

Slutt med det.

Jeg hater å snakke i telefonen. Jeg har fått mye kjeft av folk ettersom at jeg ikke er så flink til å ta telefonen når noen ringer meg. Jeg liker det ikke! Send meg en snap, eller skriv til meg heller. Jeg liker å skrive, men jeg hater å prate - i telefonen vel å merke. Det er 2 personer jeg jevnlig snakker i telefonen med, og det er min kjære mamma og min kjære. Selv de(eller spesielt min kjære) klager på at jeg er så klein i telefonen.

Jeg synes at det blir så mye tørrprat, og jeg blir så lei. Jeg er en av de som gjerne går rundt hele leiligheten i løpet av en telefonsamtale. Jeg hadde en venninne tidligere som alltid ringte meg, selv om hun visste at jeg hatet å snakke i telefonen. "Hvilken unnskyldning har du for å ikke snakke med meg i dag da?" Jeg behøver vel ingen unnskyldning, jeg er bare ærlig og sier det som det er. Å bable om været? Nei takk, jeg kan heller kikke ut av vinduet. Har jeg lyst til å høre på litt sladder og drama så setter jeg på en episode av Gossip Girl.

Jeg er en lytter når det kommer til telefonen, ikke en taler. En telefonsamtale med meg høres gjerne slik ut fra min side: mhm, åja, okei, ja...

Kanskje jeg har et lite snev av "fonofobi" = angst for telefoner.

Herregud, nå som min kjære er borte så er jeg helt på trynet selv. Jeg "døgnet" natt til i går, det vil si jeg la meg i 10-tiden i går formiddag og sto opp halv 4. Resten av gårdagen så gjorde jeg ikke så veldig mye heller. Jeg dro en tur på butikken mens resten av dagen ble for det meste brukt til å sitte klistret framfor pc-skjermen på Youtube. Jeg holder på med å se alt av Therese Lindgren, men i går tok jeg meg en pause fra det og kikket på alle videoene til Dennis og Kristin(Styleconnection)... Så skøy!

Vel, noe produktivt fikk jeg faktisk gjort i går. Jeg ryddet i alle klærne mine og jeg fikk jammen vasket håret også gitt! Jeg har fortsatt ikke lagt meg enda for i dag... så jeg "døgnet" natt til i dag også. "Døgnet" = Jeg kommer sikkert til å legge meg snart. Flotters!


The bags under my eyes are prada.

Plutselig møter man en person, en person som i dine øyne er så hinsides nydelig. Vedkommende blir så det første du tenker på når du våkner om morgenen, og det siste du tenker på før du sovner om kvelden. Denne følelsen, den er fantastisk. Hvis du noen gang får en slik følelse eller kommer i nærheten av det så grip tak i den og hold fast med begge hendene. Det handler om å våge, om å satse og om å bare hoppe i det. "Den som intet våger, intet vinner".

Jeg blir craycray i en slik situasjon. Jeg blir til en stalker som vil imponere med å vite alt om bakgrunn og opprinnelse. Jeg blir clingy og ringer deg gjerne et par ganger på fylla. Jeg blir needy og fyller snapchat'en til vedkommende. Jeg blir ekstremt glad og vil alltid prøve å få vedkommende i godt humør.

Men samtidig så blir jeg også veldig nervøs, veldig teit og veldig skeptisk. Nervøsiteten kommer av seg selv, spesielt i edru tilstand. Jeg blir veldig dum og jeg hører liksom hjernen min roper til meg mens jeg snakker: "Nei! Hvorfor sier du dette Kristìn?!" Jeg blir skeptisk ettersom at jeg er redd, ingen vil vel bli såret eller skuffet. Det skal litt til for å få min interesse, jeg er noe kravstor når det kommer til en potensiell partner. Kanskje prøver jeg å lete etter feil, bare for å beskytte meg selv.

Fra nå av skal jeg la meg selv rives med.


Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden, mens jeg var søt og usikker.

Jeg har sett at både bloggere og youtubers har kalt videoer for "Storytime" og fortalt en historie som har skjedd de, enten da de var barn eller senere i livet. Jeg tenkte at jeg kunne prøve meg på en slik i dag. Før jeg gjør det så må dere huske på at jeg ikke tar meg selv så høytidelig.

I fjor var jeg i Bodø, jeg hadde fagprøve der og det var kaotiske tilstander. Historien starter i glasshuset hvor jeg var inne på Cubus en ettermiddag og kikket på klær. Jeg så på tightser siden det var lenge siden sist jeg hadde kjøpt meg en fin tights. Jeg skulle da prøve denne tightsen i prøverommet på Cubus, men da jeg kledde av meg dongeritightsen jeg allerede hadde på meg så falt det plutselig ut en truse... Det sier litt om hvor stresset jeg var. Den trillet bare ut av tightsen min og jeg vet enda ikke den dag i dag hvordan jeg hadde klart å gå rundt med den inni der... Ja, jeg gikk ut av Cubus med en brukt truse på innerlomma. Hvorfor skriver jeg dette? Fordi det er gøy, og ingen kan påstå at jeg ikke byr på meg selv i hvert fall. ;)

Hola chicas! I skrivende stund har jeg blitt gressenke. Min kjære er på kurs i Oslo, Skien og Trondheim og kommer ikke hjem igjen før onsdag kveld. Jeg har nok å finne på de neste dagene så tiden blir nok å gå fort, pluss at det er jo godt å få savnet hverandre litt av og til. Derimot synes jeg at det er veldig deilig å ha Snapchat nå! Jeg tenker tilbake på før(for 6 år siden) da vi hadde avstandsforhold, han i Bodø og jeg i Narvik - og vi kommuniserte over msn... *le*

I dag står litt Ebay-shopping på plakaten, det er nemlig lov å unne seg noe fint iblant! Nå er jeg kun på utkikk etter lette sommerklær. ;)


VSCO: versusverden
INSTA: versusverden

Δ
Shameless self-promoting all day erry day!

Jeg har aldri skjønt meg på folk som krangler, folk som er langsinte og bruker alt for mye tid og energi på bagateller. Selvfølgelig kan folk irritere meg, det er bare å lese innleggene mine som heter "Pesten", de inneholder ting og situasjoner som irriterer meg grønn... men nå mener jeg folk som virker som at de begynner å krangle med vilje - bare for å krangle.

Jeg har et vennepar som har kranglet mye den tiden de har vært sammen. I hvert fall tidligere, så å si hver gang vi var på fest så kranglet de. Dagen derpå var de bestevenner igjen og latet som ingenting selv om de kvelden før hadde reist hverandre dit pepperen gror. Jeg ble alltid så flau i disse situasjonene, så pinlig berørt. De kunne stå på et nachspiel og rope hverandre i ansiktet: "Jeg hater deg!" mens dagen etter så elsket de hverandre igjen...

Jeg husker spesielt en gang - vi skulle spise sammen før vi dro på fest, men da begynte de å krangle fordi hun mente at han hadde kjøpt feil hamburgerdressing... og da var resten av kvelden ødelagt. Altså... hæ? 

HVORFOR bruke unødvendig tid og energi på dette? HVORFOR orke det?

Jeg mener det samme om folk som tar helt av for småting som de selv har forårsaket, f.eks veltet et glass melk eller knust en tallerken. Jeg kjenner flere som blir sintemann i slike øyeblikk(som jeg har skrevet om før) mens jeg sier bare: "Det går bra, ingen døde." Jeg setter situasjonen litt på spissen da men det er jo faktisk sant. Hvorfor bruke unødvendig tid og energi på noe som ikke har noen som helst innvirkning på ditt liv egentlig?

Hvorfor er mennesket aldri fornøyd med livssituasjonen sin? Hvorfor strever man alltid etter mer? Man vil alltid ha mer, større, bedre. Jeg føler av og til at jeg er frøken aldri fornøyd. Uansett hvor mye penger jeg har, eller hvor mye klær jeg kjøper meg så vil jeg alltid ha mer. Man får aldri nok.

Det hjelper vel kanskje å prøve å sette mer pris på det man har, og trives med hvordan livet ditt er just nu - i dette øyeblikket. Samtidig så tror jeg at det ligger i vår natur å alltid hige etter mer. Det er ikke å være utakknemlig, det er bare slik vi er programmert.

Jeg er spesielt slik når det kommer til årstidene. Når det er vinter så savner jeg sommer, mens når det er sommer og varme så savner jeg vinter og jul. Jeg liker sommeren med tanke på lyset, solen, varmen, temperaturen... mens jeg liker vinteren på grunn av jul, snøscooterkjøring, peiskos og kakao. Det gjelder å se det fine i alt. Høst og vår kan være noe realt dritt med regn, sludd og sørpe men det er også fine farger på blad og løv. Vi går en fin tid i vente uansett om vi venter på sommer eller vinter.

Som jeg har skrevet før så har jeg vært en bitch. Tidligere i mitt liv klarte jeg ikke å sette pris på noe, hverken i mitt eget liv eller å glede meg over andres suksess. Men det er det slutt på nå. Etter mye jobbing med meg selv.

Jeg har vært mye sjalu/misunnelig i mitt liv, jeg har ikke klart å sett på andre jenter som pene individer. Jeg "hatet" de heller fordi det var mye lettere. Men jeg kom meg over det til slutt, etter mye psykisk arbeid.

Ja, det kan være vanskelig å skulle være stolt over seg selv når man føler at alle rundt seg har prestert og utrettet mye med master- og bachelorgrader, de rundt deg får barn og gifter seg, de vokser opp. Mens du selv føler kanskje at livet står litt på vent for deg. Vel... Du er ikke alene.

Jeg har skrevet før at jeg føler at alle rundt meg vokser og blomstrer som mennesker, mens jeg bare sitter her og spiser ostepop mens jeg følger med på et kinolerret. Men det er greit, i hvert fall nå - nå som jeg klarer å glede meg over andres suksess. Dessuten er det mye jeg kan glede meg over på andres vegne som jeg ikke vil oppleve selv... som å få barn. Jeg har ikke lyst på barn, men jeg er selvfølgelig glad på andres vegne, selv om jeg hverken blir sjalu eller misunnelig - ikke litt engang. :)

Jeg finner nok min plass i livet jeg også, til slutt.

Hvor SYKT irriterende er det ikke når man klarer å knuse et helt pudder? I det siste har jeg knust både solpudderet mitt og øyenbrynspudderet mitt. Slapphendt eller? Jeg er veldig klønete men jeg blir likte sint på meg selv hver gang. Tidligere har jeg bare fortsatt å bruke pudderet etter at det var knust - de bitene jeg klarte å redde, eller så har jeg knust det helt og brukt det som et løspudder.

Men da jeg klarte å knuse mitt nye solpudder som jeg så å si akkurat hadde fått så fikk jeg lyst til å reparere det så jeg googlet litt og fant ut en effektiv måte!

Det første man må gjøre er å knuse pudderet helt, jeg brukte en teskje til dette. Så heller man i litt sprit(anti-bac) og legger en gjennomsiktig plastpose over, mens man bruker skjeen til å prøve å jevne det utover. Så lar man pudder stå å tørke(jeg lot mitt stå i 2 døgn bare for å være helt sikker) også kan man bruke det som kompaktpudder igjen! Mitt solpudder ser litt jalla ut nå siden jeg mistet en del av bitene på gulvet som gikk helt i oppløsning, dessuten var jeg ikke så nøye med å få det flatt/jevnt og fint. *le* Men nå kan jeg i hvert fall fortsette og bruke det. ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg ser nå at det ikke ser så veldig fint ut, men jeg er superstolt over at jeg klarte å redde det uansett. *rødme* Jeg kunne jo tørket av kantene da...

Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden.

"Studies have shown that writing about personal experiences and issues can improve mood disorders, reduce doctor visits and even boost memory."




I natt opplevde jeg søvnparalyse for første gang noensinne. Bestevenninna mi har vært plaget med søvnparalyse og fortalt meg mye om det. Jeg syntes jo bare at det hørtes spennende ut så jeg har googlet mye om hvordan man kunne oppnå det. Det er et par uker siden jeg begynte å sette meg inn i det - med videoer og informasjon, og i natt fikk jeg endelig oppleve det.

Det er skummelt/ubehagelig/ekkelt men jeg ble så glad siden dette er noe jeg virkelig har prøvd å få oppleve.(Ja, jeg er tydeligvis litt mentalt skadet) Jeg våknet i halv 3-tiden i natt og kjente at noen lå under dyna sammen med meg, jeg kunne se vedkommende men jeg kjente ikke igjen ansiktet. Personen holdt meg fast og jeg prøvde å få knyttet neven for å slå etter han men det eneste jeg klarte å bevege var øynene mine. Da jeg til slutt kom meg ut av paralysen og slo rundt meg med knyttneven så var det jo ingen der... Først ble jeg veldig forvirret og litt redd, men så tenkte jeg YES! Endelig.

Jeg håper at jeg får oppleve det flere ganger, det eneste som bekymrer meg litt er at kanskje jeg kommer til å bli ille plaget med søvnparalyse hvis jeg fortsetter med å prøve å tvinge det frem.

- Ikke bli i et forhold bare fordi du føler deg ensom.
- Ikke vær i et forhold bare fordi du ikke vil være alene.
- Ikke bli i et forhold bare fordi du er lei av å lete etter den rette.
- Ikke vær i et forhold hvis den du er sammen med ikke føles ut som den rette.

Hvis du har en eks-kjæreste som du har dumpet så kan du ikke tro at du bare kan knipse med fingrene også skal vedkommende komme løpende tilbake. Hvis du ville vært sammen med vedkommende skulle du vel ikke dumpet han/hun i utgangspunktet. Vil du egentlig ha personen? Eller vil du bare ikke at noen andre skal ha h*n heller? Hvis du går tilbake til eksen din fordi du er ensom eller lei av å lete så... Jeg har ikke ord.

Hvorfor tror folk at forhold skal fungere når det allerede har vært slutt? Jeg tenker slik at hvis det faktisk har vært offisielt og ordentlig slutt så var det nok en såpass seriøs grunn til dette at det ikke kommer til å fungere uansett. Ja, man kan prøve på nytt så mange forsøk man bare orker men jeg tror uansett at det er et dødt løp. I lengden handler det bare om å ha det bra og trives.

^ Slik tenkte jeg før. At hvis det hadde vært slutt mellom 2 personer så kom det aldri til å fungere igjen. Nå tenker jeg annerledes, nå tenker jeg som så at hvis man har fått litt avstand, frihet og pusterom fra hverandre så kan det gå seg til. Hvis man har vært borte fra hverandre over lengre tid før man velger å gi det en ny sjanse så tror jeg at det kan gå helt fint. Men hvis man gjør det slutt og er sammen igjen etter cirka 3 dager så tror jeg ikke at det blir noe bedre. Ja, jeg snakker av erfaring. Man kan ikke endre seg over natten, men man vokser med tid og erfaring.

- Du gir bare opp fordi det er lettere.
- Du gir det ikke en sjanse engang.
- Du bare har det dritt akkurat nå så da orker du ikke.
- Du er feig.


Unnskyld meg, men når ble det OK for andre folk å fortelle meg hva jeg føler? Akkurat nå i mitt liv er det mye som er ustabilt og jeg liker faste rammer, derfor blir jeg stresset og kanskje litt unødvendig paranoid. Men jeg vil være alene med mine problemer. Vil jeg gråte så gjør jeg det, vil jeg holde det inne så gjør jeg det. Enkelt og greit. Jeg føler at hvis jeg for eksempel skulle vært i et forhold nå så hadde jeg bare dratt vedkommende ned i dritten sammen med meg, og det hadde aldri fått noe bra utfall. 

"Du kan ikke trives med andre, før du trives med deg selv."
^ Jeg tror at det stemmer veldig bra, hvis livet ditt er kaos og du inviterer folk inn i ditt kaos kommer det nok ikke til å fungere i lengden.

Nå er det slutt på Kristìn Samvittighet Eriksen. Fra nå av skal jeg lytte til mine nærmeste venninner. "I'm no garlic bread!" Jeg er ikke noe second choice, og ingen skal måtte settle for meg. "Du blir jo dratt til alle kanter og får kjeft for ting ufortjent" Jeg har alltid vært så flink å gi råd til andre, men jeg må virkelig bli flinkere til å følge mine egne råd og rådene andre gir meg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden. Herregud som livet mitt har snudd seg siden da, på en positiv måte. ♥

Jeg er veldig glad i å handle på nett. I desember lagde jeg adventskalender til kjæresten min med så å si bare kalendergaver fra Ebay og jeg handlet alle fjorårets julegaver på Ebay. Andre sider jeg liker å bestille fra er H&M, Nelly, Junkyard og Douglas. Jeg tok helt av med Nelly en stund - for et par år siden, men jeg tok meg selv i det og sluttet litt med det. Jeg var da en såkalt Nellyholic og bestilte klær fra Nelly hver eneste måned. So far har jeg bare bestilt klær fra Nelly 1-2 ganger i år *highfive til meg selv*



Jeg bestilte også veldig mye fra Yves Rocher før. VELDIG mye. Ofte 2-3 ganger i måneden. Jeg synes det var så kjekt siden man ikke måtte betale regningen før 3 måneder etter at man får produktene. På den tiden brukte jeg så å si bare sminke fra Yves Rocher også så det var jo greit mens nå varierer jeg mer med kosmetikk og makeup.

Jeg har forsøkt å minimere nettshoppingen, og jeg har erfart flere ganger at jeg heller burde kjøpe klær i butikk med mulighet til å prøve plaggene slik at de ikke blir for stor/små/kort. Jeg har blitt ganske flink. Ebay er jeg dessverre fortsatt ganske hyppig på siden det er så lett å tenke at "det er jo så billig" men jeg prøver å holde meg i tøylene der også. Istedenfor å hente fjorten pakker hver gang jeg sjekker postkassen så har jeg heller lyst til å glede meg over å få en pakke og vite hva den ene tingen jeg venter på er.

Processed with VSCO

Klær og ting fra Ebay som ikke blir brukt eller som ikke passer orker man jo ikke å sende tilbake uansett siden det bare blir ekstra kostnader av det så jeg skal ha en storopprydding snart og gi bort mye. Jeg er flink til å levere klær i UFF-containere. :)

For en stund siden bestilte jeg meg falske øyenvipper fra Ebay. Jeg hadde da ikke brukt falske øyenvipper siden jeg bodde i Narvik(les: 6-7 år siden). Jeg kjøpte meg så DUO-lim siden det vippelimet som følger med falske øyenvipper bare bruker å være dårlig dritt i min erfaring. *le*

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her er jeg sminkeløs med kun vippene på meg(med dipliner under da). Ja, eg tar de på først, jeg vet at det ikke er "riktig rekkefølge" men det er slik jeg gjør det! ;) Jeg bruker heller ikke mascara på de ettersom jeg vil at de skal vare så lenge som mulig.

Da jeg dro hjem til Andøya i helga så tok jeg med meg mascara og lot vippene ligge hjemme, etter å bare ha brukt falske øyenvipper i noen dager. Det var stress å begynne med mascara igjen gitt!


På begge disse bildene bruker jeg falske vipper. Jeg er frelst. Lashes on fleek!

Jeg har skrevet før at jeg synes at det føles ut som at alle andre lever livet, mens jeg sitter og ser på mens jeg spiser ostepop. Det føles slik av og til. Jeg er bare en statist. Folk kjøper seg hus, får barn, gifter seg... What do I have to show for it? Vel, jeg har jo et fagbrev så jeg er jo ikke helt håpløs men... *le*

Av og til savner jeg skolebenken. Hadde jeg vært smartere så hadde jeg kanskje omskolert meg og begynt på noe nytt, noe som hadde sikret meg en bra jobb med trivsel og fine mennesker rundt meg. Jeg synes nesten at det virker litt romantisert å være student(???) Nå har jo jeg aldri gått på noe høyskole eller universitet men jeg synes at det virker veldig fint å studere noe som man synes er veldig spennende. Det virker motiverende og koselig... Jeg håper ikke noen slitne studenter leser dette mens de sitter og snøfter til meg. *dråpe i tinningen*

"Hadde jeg vært smartere" = Jeg føler meg under gjennomsnittet intelligent. Ukentlig føler jeg meg som en potet sammen med andre mennesker fordi jeg enten ikke aner hva de snakker om, eller så klarer jeg ikke å bry meg. Lillebroren min er så smart at han kan være med i Mensa... Sånn helt seriøst. Mens jeg tenker "cool story bro" når folk snakker om radon-nivå og jeg ser for meg noe som innebærer sporten golf når jeg hører om golfstrømmen.

Don't worry, dette er bare en litt komplisert tid i livet mitt. Jeg fyller 24 i år men jeg føler meg som en pensjonist allerede. Jeg får vel vurdere å investere i en rullator snart...

Jeg fant en artikkel om eks-kjærester + Facebook og jeg fikk lyst til å skrive litt om dette temaet selv. Jeg har flere ekser. Har jeg alle på vennelista mi på Facebook? Nei, men jeg har noen. Han jeg var sammen med forever og fant tilbake til - altså han som er kjæresten min nå... Vi hadde alltid hverandre på Facebook. Jeg fortalte alltid åpenlyst om han, at vi hadde vært forlovet og at vi enda hadde kontakt. Vi dro ut og spiste på bursdagen min selv om vi ikke var sammen, vi spilte fifa sammen, han hjalp meg å flytte osv. Vi hadde så mye historie at det var ikke til å stikke under en stol uansett. Jeg slettet noen bilder av oss på Facebook, det vil si de verste klisjbildene = kyssing og lignende. Men vi hadde opplevd så mye sammen... Barnedåp til gudbarnet mitt, konfirmasjon til lillebroren min og flere begravelser. Noen bilder fikk ligge der. Jeg prøvde aldri å glemme han. Han hadde alt for stor innvirkning på livet mitt uansett. Hjerte hjerte, nå føler jeg at jeg kanskje sporet litt av her men...

- Burde man slette eksen sin fra Facebook?
Det kommer an på situasjonen vil jeg si. Plager det deg å se hva vedkommende gjør/legger ut? Eller har du fått deg en ny kjæreste så kanskje det plager han/henne? Hvorfor skal du ha eksen der? Har dere fortsatt kontakt eller vil du bare ha muligheten til å stalke litt?

- Må man slette alle bilder av eksen sin fra Facebook?
Igjen, det kommer an på situasjonen. Jeg vil si at det er greit å ha bilder så lenge de ikke er ordentlige kjæreste-bilder med kyss og hjerter liksom. Men også her så må man jo ta hensyn til en eventuell ny kjæreste og hva han/hun hadde syntes.

- Kan man fortsatt ha kontakt med eksen sin?
Har du eks-kjæresten din på Facebook så er jo det en ting, men har du vedkommende på Facebook for å spamme vedkommende? Jeg har en eks-kjæreste som sendte meg opptil 10 snaps hver gang han var på fest, jeg svarte ikke på en eneste en men han ga seg ikke uansett... Det blir fort slitsomt, en stk. blokkering der gitt!

Prøv å snu på det. Hadde du likt at kjæresten din fortsatt var venn med sin eks på Facebook? Hadde du syntes at det hadde vært gøy å finne bilder av de sammen på Facebook? Hadde det plaget deg at kjæresten din fortsatt hadde kontakt med eksen sin? Det skal være like regler for begge parter. I mitt tilfelle er det kun med D at jeg har spart på bilder og både møttes og hatt kontakt jevnlig, og det er jo egentlig helt greit siden han er min igjen nå. ♥



Nå nevnte jeg ikke en gang situasjonen hvis man har barn med eks-kjæresten sin, ettersom at det er veldig fjernt for meg siden jeg aldri har vært i et forhold som innebar kids. Samme med om kjæresten din eller du selv er veldig sjalu. Sjalusi er ikke gøy, og det bare er du selv som kan jobbe med det.



Nå er jeg hjemme i barndomshjemmet mitt. Det ble dessverre ikke noe blogging i går ettersom at dagen gikk kjempefort og før jeg visste ordet av det så var det kickoff og russedåp! :) Fredagen var jeg sammen med bestekompisen min, vi drakk pils og tok oss en tur ut. I går derimot... håhå. Lillebrorsan har jo blitt en del høyere enn meg nå, pluss at han har skjegg så det er veldig mange som har spurt om han er kjæresten min. *le*

Vi hadde det uansett kjempegøy på fest! Det ble visst både dans og klatring i klatrestativ...



Ja, overskriften er en sang av Odd Nordstoga. Jeg har en mor som spilte ihjel Luring-albumet hans mens jeg bodde hjemme.

I morgen skal jeg hjem til mamma, pappa og lillebrorsan. Jeg gleder meg veldig! Jeg har ikke vært hjemme siden i januar og jeg kjenner at det er long overdue. Sist gang jeg var hjemme så var jeg på besøk hos min avdøde (far)mor. ♥ Lørdagen skal jeg på lillebrorsan sin russedåp og russekickoff. Jeg gleder meg veldig... man skulle nesten tro at det var jeg som var russ igjen! :') I morgen kveld skal jeg på besøk til bestekompisen min, det kommer nok til å bli kjempekoselig. :)

Hjem til øya mi. Jeg var på tur å si at jeg ikke hadde vært på øya mi siden i januar, men det er ikke sant. Jeg har jo en svigermor som også bor på "øya" og der har vi vært et par ganger på både middag og overnatting i år. Ellers da? Jeg sitter oppe og venter på kjæresten min. Han jobber natt nå og jeg tenkte at jeg skulle være snill og vente på han ettersom at jeg drar i morgen formiddag.



Åh, jeg klør i fingrene etter å smake på alt det gode jeg har kjøpt inn til meg og lillebrorsan! Lillebroren min er 19 år men han har så å si akkurat begynt å drikke så smått så jeg prøver å være "kul søster" med å kjøpe inn litt cider og rusbrus og slikt til oss! *holder opp peace-tegn*

Haha, morroklumpen i meg kom ut da jeg skulle skrive overskriften.

Jeg som de fleste andre jenter har ikke lyst til å ha "bart"... Det vil si hvite dunhår på overleppa, jeg synes at det er veldig unødvendig og lite sjarmerende. Etter at både en kollega og eks-kjæresten min påpekte at jeg hadde "bart" for et par år siden så begynte jeg å teste ut produkter for å fjerne det. Jeg endte opp med denne voksen fra Acorelle og den har jeg brukt siden. Acorelle er selvfølgelig dyrevennlig! *tommel opp* I pakken er det 20 voksstriper + en liten flaske med olje som man skal påføre etterpå for å få bort eventuelle limrester og jeg synes også at oljen hjelper til med å "roe ned" huden ettersom at man blir litt rød etter voksingen. Jeg synes ikke at det er så veldig vondt, men jeg er ganske dårlig på å rive av stripsene selv så jeg bruker å spørre kjærsten min om han kan gjøre det. *le* Det er jo som å rive av et plaster, man må gjøre det raskt og brutalt men det blir fort til at man gjør det langsomt - og da kommer jo ikke alle hårene med.

Følelsen etter at man har vokset er helt fantastisk, det er så mykt og herlig! Jeg anbefaler å vokse på kvelden før man skal legge seg og ikke rett før at man skal ut på fest eller slikt, det har jeg nemlig gjort selv og det endte med at jeg gikk å pudret meg hele kvelden for at rødheten ikke skulle synes. *klask i panna*

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I helgen skal jeg hjem til familien min. Lillebroren min er nemlig russ! Så jeg skal bli med på hans russedåp og "russekickoff" :')

Lillebrorsan er rødruss. Jeg har også vært rødruss, pluss at jeg har vært svartruss 2 ganger. Nei, jeg har ikke gått det samme flere ganger, eller byttet linje på videregående. Etter at jeg gikk grunnkurs elektro hjemme på Andenes så flyttet jeg til Narvik hvor jeg gikk 2-året data & elektronikk, der var jeg svartruss for første gang. Så gikk jeg 3-året dataelektroniker også på Oscarsborg i Narvik og da ble jeg svartruss igjen. 3-året er ikke påbudt men man får kortere lærlingetid av å ha gått det ekstra året.

Så flyttet jeg til Sortland og begynte på allmenn påbygging(3P) og da var jeg rødruss. Noen synes kanskje at det er litt massivt og overkill å være russ 3 ganger... men jeg skulle gjerne vært det igjen! Det var så gøy. :D Jeg er kjempeengasjert i lillebroren min sin russetid. *le* Jeg har spurt han om alt fra russeknuter og russeavis til strykemerker og svartelista.









OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Jeg har en kompis som påstår at han aldri kommer til å bli i et nytt forhold. Jeg har fortalt han at slik kan man jo ikke tenke. Aldri si aldri. Hvis du blir stormforelsket i noen skal du da la sjansen gå fra deg fordi du er redd for å bli såret igjen?

Det er som å si at du ikke vil høre på musikk siden alle sanger tar slutt... Man kan vel fortsatt nyte sangen så lenge den varer. Ja, jeg fornorsket nettopp en quote fra One Tree Hill.

Jeg sier ikke at man MÅ, BØR eller SKAL være i et forhold, men jeg synes ikke at man skal slå tanken helt fra seg heller. I mine øyne bør man være åpen for kjærlighet. Ta det som det kommer. Hvis du møter noen du trives sammen med så synes jeg du skal hoppe i det og gi det en sjanse. Man kan jo ikke styre hva man føler heller.

Jeg leste nettopp blogginnlegget til en blogger som hadde offentliggjort at det var slutt mellom henne og eks-kjæresten etter 4 år sammen. Det gjorde meg egentlig litt lei meg innvendig og jeg fortalte kjæresten min at jeg synes det er så trist å lese setninger som "Det var ingenting dramatisk som skjedde, vi bare vokste fra hverandre"... Kjæresten min svarte raskt med: "Så bra at vi e slutta å væks då!" ;)

Jeg har hørt mange som sier at avstandsforhold aldri fungerer. Hvorfor ikke? Jeg og kjæresten har hatt avstandsforhold før og det fungerte fint. Jeg har til og med skrevet før at jeg synes det finnes visse fordeler med å ha avstandsforhold, som at man gjør det meste ut av tiden man har sammen og at man aldri krangler. Det viktigste i et hvert forhold er tillit. Stoler man ikke på hverandre så har man ikke noe særlig til forhold uansett. Kj(ærlighet).

Noen mener at avstandsforhold kan klassiferes som "Out of sight, out of mind" som vil si at en person kanskje oppfører seg singel selv om vedkommende egentlig er i et forhold, siden kjæresten ikke er i nærheten uansett. Mens jeg mener at "Absence makes the heart grow fonder". Dessuten, klarer kjæresten din og du selv å ha et avstandsforhold over lengre tid så har dere nok et ganske sterkt forhold som kan overleve det meste. :)

Halloy! Denne formiddagen har jeg vært uten internett.. Hurra. Det eneste som er bra med å være fri for internett er at man blir jo så produktiv! Jeg har vært på politistasjonen og fikset meg pass for første gang i mitt liv! Woaaah, hvorfor det Kristìn??? - Det skal jeg fortelle på bloggen senere. :D Jeg har også fått vasket klær og snart skal jeg lage vegetariske wienerpølser til middag. :) Først skal jeg kikke litt mer på Therese Lindgren på Youtube. *hektet*

{

Happiness is a state of mind.
Å være glad er en følelse, kanskje en dagsform... mens glede er så mye mer. Hvordan oppnår man glede og lykke? Man kan gjøre ting man liker, ting som gjør deg glad. Men da varer vel ikke gleden så lenge. Hvis jeg (nett)shopper så opplever jeg kortvarig lykke, mens hvis jeg er rundt folk som gjør meg glade - bestevenninna mi, kjæresten min, familien min og svigerfamilien min da er jeg glad over lengre tid. Drar jeg på vorspiel eller fest med de beste jeg vet, da vet jeg at jeg kommer til å være glad og føle meg veldig bra. Assosierer du deg derimot med folk som ikke er bra for deg, folk som drar deg ned i dritt og får deg til å føle deg nede da er det på tide å stå opp for seg selv og gjøre noe med det. Jeg har hatt flere "giftige venner" - folk uten gode intensjoner. You don't need that negativity in your life!

Jeg tror at hemmeligheten bak glede er fine folk, god mat og drikke, memorable øyeblikk, latter og eventyr. Med eventyr mener jeg ikke at man absolutt må reise eller oppsøke utfordringer, men å gjøre noe nytt og spennende. Man må tørre å ha et åpent sinn til nye opplevelser. :)

Hvis du er i et forhold, vær så snill å gi partneren din oppmerksomhet. Nok oppmerksomhet. 

Hvis en person ikke får nok oppmerksomhet fra partneren sin blir man lettere mottakelig for oppmerksomhet fra andre for å få fylt sitt behov. Hvis jeg ikke får oppmerksomhet fra deg men fra noen andre så kommer jeg selvfølgelig ikke til å bry meg om deg - men heller vedkommende som er interessert i å gjøre en innsats.

Det er mange faktorer som kan spille inn på hvorfor du ikke får nok oppmerksomhet, kanskje gir h*n noen andre mer oppmerksomhet enn hva h*n gir deg, eller kanskje vedkommende har et seriøst problem. Jeg har selv erfaring med å være i et forhold med en med spilleavhengighet. Da man var ung og bodde hjemme hos foreldrene sine så kunne det gå greit, men når man skal bo sammen med noen som man ikke engang klarer å holde en samtale med fordi vedkommende er langt inne i et spill med hodetelefoner og mikrofoner og hele pakken... Jeg var sammen med vedkommende i 2 år, men bruddet kom bare 4 måneder etter at vi hadde flyttet sammen.

Jeg sier selvfølgelig ikke at man skal gjøre alt sammen, som jeg har skrevet før skal man ha "egne" venner og "egne" interesser/hobbyer også. Men det er stor forskjell på å gjøre alt sammen og å nesten ikke se hverandre i det hele tatt. Kommunikasjon er nøkkelen i et hvert forhold men hvis du har prøvd å snakke med vedkommende og prøvd å lagt planer og gjort ting sammen og det ikke fungerer så er det ikke verdt det. Hvis du bare får tomme løfter og skuffelser tilbake så er det bare å komme seg bort. Ikke vær i et forhold bare fordi du venter på at det skal bli bedre, fordi du venter på lyset i enden av tunnelen. Ikke kast bort tiden din på noen som ikke vil bruke tiden sin på deg.

Man må få vedkommende til å innse at spillet på dataskjermen går ingen steder - men du kan forlate.

Overskrift: RSP & Thomax, Odrik - Føle mæ fræmmed.

Alle mennesker har vel perioder hvor man føler seg ekstra glad, veldig trist eller bare helt "content"(likegyldig). Jeg var vært litt nede for tiden. Jeg har en kjæreste som veldig ofte spør "Ka det e?" eller "E det nåkka?" - gjerne flere ganger samme dag, helt til jeg irriterer meg over spørsmålet i seg selv. Jeg innså at jeg har vært litt nede ettersom at jeg sa at det ikke er noe spesielt som plager meg, jeg har bare følt meg litt nede den siste tiden. "Ja men sånn har jo du hadd det di siste 2 månan" svarte han.

Jeg tror det hele startet når bestemoren min døde tidligere i år. Jeg synes fortsatt at det er så uvirkelig. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg må ringe henne, og besøke henne snart. Jeg hadde plutselig mistet alle kontaktene fra telefonen min så jeg satt og la inn de numrene jeg kunne utenat og de jeg hadde i loggen. Jeg holdt på å legge til "Mor & Far" igjen. Jeg synes fortsatt at det er uvirkelig at bestefaren min er død også, selv om det er 1 år siden nå.
 
Jeg er en veldig positiv og blid person egentlig. Men jeg synes det er helt greit å ikke skulle være smilende og glad hver dag. Jeg synes egentlig at det er helt greit å være litt nede i blant. Jeg skjønner ikke hvorfor det skulle bli sett på som noe negativt? Jeg tror at det er viktig å kjenne på følelsene sine. Både de positive og de negative. Jeg lar meg selv være trist og jeg lar meg selv gråte hvis jeg har behov for det.


Tusen takk for at du holder ut med meg kjære. Jeg er nok ikke alltid så lett å ha med å gjøre men han kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. ♥ The love of my life! Han er mitt anker - han holder meg fast slik at jeg ikke flyter avsted. Sammen med han så behøver jeg ikke alkohol for å roe meg ned og ha det fint.

Når man får både gratis frakt og 10% rabatt så benytter i hvert fall jeg sjansen til å klikke hjem noen nye plagg fra H&M denne søndagen! :) Jeg har jo vært hekta på slike ribbestrikkete topper med polokrage en stund nå. Min nye obsession må være slike "lace up" gensere. Jeg har allerede en hvit, en grå og en turkis/sjøgrønn fra Ebay og nå venter jeg på 2 til gitt!

Jeg har aldri hatt en poncho i mitt voksne liv så jeg er veldig spent på denne!


Veldig fornøyd med polotoppen min! Den har jeg allerede fått siden jeg har kjøpt plaggene ovenfor i to puljer. Kan jo ikke handle så ekstremt mye i gangen... ;) Poloen fikk være med meg på gårdagens festligheter. Jeg ble vartet opp med kaffebaileys og før jeg viste ordet av det fikk jeg en bikini i hendene og da bar det plutselig i jacuzzi!

Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden. Nå har jeg snart lagt over alle innleggene fra min gamle blogg!
- - -


I går hadde jeg en dårlig dag. Ikke på grunn av noen spesiell hendelse ? det var ingen som hadde sagt eller gjort meg noe. Men jeg følte meg bare... nede. «Jeg blir dum i pyjamas, og jeg blir dum med frakk.»

Jeg mistet såklart internett imens jeg følte meg trist/lei... Siden jeg ikke helt vet hva jeg var eller hvordan ord jeg skal bruke for å forklare det så sier jeg bare at jeg var nede. Så jeg badet og ryddet og vasket klær og tørket støv og var ganske produktiv. Jeg tok til og med oppvasken - når jeg tar oppvasken for å prøve å bli i bedre humør da er jeg nede da.

Jeg tenker ekstremt mye til tider, jeg overanalyserer alt. Jeg har blitt flinkere å la være/ikke bry meg like mye nå som for noen år siden men det skjer av og til uansett. 80% av det folk gruer seg til og bekymrer seg for skjer aldri uansett.

Jeg tror jeg må finne meg en hobby. Jeg er glad i å jogge/løpe/gå tur og være ute. Kanskje jeg skal ta opp fotograferingen min litt igjen og kombinere det med å være ute. Da jeg hadde «rosablogg» ble det til slutt til at jeg bare tok bilder av meg selv så jeg mistet litt interessen for det. Når folk spør meg hva jeg gjør om dagene så vet jeg aldri hva jeg skal svare.. Jeg jobber, sover, spiser ostepop og fester i helgene...

Jeg vil ikke kalle bloggen min for en hobby, dette er mer et utløp. Nå som jeg har denne bloggen skjønner jeg ikke hvordan jeg kun klarte å blogge om noe så overfladisk som innkjøp og «outfits» før. Jeg er veldig glad for at jeg har dette som mitt fristed, og bloggen har hjulpet meg mye når det har stormet rundt meg. Jeg merker jo at jeg har mest skrivelyst når jeg er trist, sint, eller ensom. Så for bloggen sin del skulle jeg kanskje følt meg nede litt oftere.

Jeg vil fortelle litt om det som en gang var min beste venninne. Nå er hun ikke min venninne engang.

Vi var veldig close i et par år, men det var flere... egentlig ganske mange klinsjer mellom oss. Jeg føler at jeg gjorde det meste for å tilfredsstille henne - og alle andre. Jeg har alltid vært en person som har satt alle andre før meg selv. Det er liksom ikke så viktig med meg så lenge alle andre har det bra. Men det skal jo være en two-way street. Jeg prøver å bli flinkere på dette. Flinkere til å stå på mitt og stå opp for meg selv.

Jeg er ikke en supersosial person, som regel er jeg bare sosial i helgene og i festrelaterte situasjoner. Å ikke konsumere alkohyler hver eneste fredag og lørdag er jo fortsatt nytt for meg etter et par år som såkalt "hobby-akoholiker". Hun klaget på at vi kun møttes når det var snakk om vorspiel og fest, at vi aldri hang sammen ellers. Jeg følte derimot ikke at hun hadde noe særlig å klage på siden jeg har funnet på mer med henne(edru) enn med de fleste andre jeg er close med.

Anywhore, det var ikke godt nok. Jeg foreslo at vi fortsatt kunne være venninner selv om vi ikke skulle værre "bffs" lengre, men det sa hun at jeg bare skulle drite i - også slettet hun meg fra alt av sosiale medier. Greit det, jeg respekterte hennes valg.

Dette er flere måneder siden. Nå i helga møtte jeg plutselig henne ute på byen. Noe som kom som en overraskelse siden hun ikke bor her engang. Med en gang hun så meg så ville hun prate, hun snakket om hvor mye hun savnet meg og angret på alt som hadde skjedd. Jeg hørte på henne, jeg jattet vel litt med. Så stakk jeg av, til en annen uteplass. Hun sto og ropte etter meg og kjæresten mens vi gikk hjemover senere på kvelden, men jeg orket ikke. Jeg tenkte bare: Nope!

Jeg var rimelig beruset i helga så jeg - og de andre som vet dette er stolt av meg. Jeg klarte å holde meg, jeg var sterk. Jeg brøt ikke sammen og sa: Ja såklart kan vi være venner igjen! Nei. Den skuta har seilet gitt. Jeg regner med at det bare hadde blitt på samme viset igjen. Jeg kan ikke være i et dominerende forhold, hverken kjærlighetsrelatert eller vennskapelig.

Hun forsøkte også å skrive til meg på Facebook, og legge meg til som venn igjen. Hvorfor i guds navn skulle jeg ville gjøre det? Du ba meg om å drite i alt, og da gjør jeg det. Det var ene og alene ditt valg.

Jeg husker at den svenske bloggeren Kissie skrev et blogginnlegg for noen år siden hvor hun hang ut andre bloggere og klaget på at de "bare" blogget 1-2 ganger per dag mens hun blogget maks 4 ganger på en dag!!! (Viktig)

Jeg sier heller nei, kvalitet over kvantitet! Jeg vil heller lese en blogg som blir oppdatert 1-2 ganger om dagen med fine bilder og kanskje litt lengre tekst, enn 4 blogginnlegg med lite tekst og kanskje lite bilder også... Jeg vil heller lese en mer utfyllende tekst som bloggeren har lagt litt tid og sjel i enn et daglig innlegg som lyder slik: "Hei jeg stikker bare innom en snartur for å..."

Dessuten så kan det jo bli for mye av det gode også. ;) 

Dette innlegget skrev jeg for over 1 år siden, det handler om meg og kjæresten min... Bare at på den tiden var han eksen min. Åh, jeg var så bitter. Jeg hadde fortsatt hjertesorg og savnet var stort. Nå for tiden har vi det veldig fint sammen men jeg har lyst til å publisere dette blogginnlegget anyways. All the feels.

Jeg fikk meg kjæreste ganske tidlig. Jeg ble i et seriøst forhold ganske tidlig og allerede i en alder av 16 år hadde jeg samboer. Da jeg var 19 var jeg forlovet. Jeg hadde kjent han jeg var sammen siden jeg ble konfirmert selv om vi ikke ble sammen før noen år senere. Jeg vil påstå at vi var sammen ganske lenge med tanke på hvor unge vi var, vi var jo bare kids da vi ble kjærester... vi ble voksne sammen.

Høres ut som et eventyr, gjør det ikke? Å finne drømmeprinsen sin i så ung alder, at det er gjensidig kjærlighet og at man ender opp sammen. Men dette eventyret hadde ikke noen lykkelig slutt. Gutten dumpet meg i januar 2014, godt nytt år og fin start på året ja. Plutselig skulle jeg være alene, bo alene og klare alt alene. Det var veldig rart, men jeg overlevde det også gitt, selv om han har ødelagt meg på mange måter. Nå er jeg rimelig skeptisk til ekteskap og forlovelse. Siden det er et løfte om at man skal gifte seg i framtiden og han brøt løftet. Hvordan skal jeg da kunne stole på at jeg ikke brenner meg igjen?

Folk spør meg enda om jeg ikke synes det er trist at det ikke fungerte mellom oss, og jo såklart er det kjipt at vi ikke kunne være det superparet som er sammen fra man er ungdom og hele livet ut. Men det er jo ikke noe å gjøre med det siden han valgte meg bort. Selv om han kom 1,5 år etterpå å prøvde å få meg tilbake. Var det too little, too late? Jeg frykter bare at han egentlig ikke ville ha meg, siden han viste liten interesse for meg i fjor mens jeg var singel. Med andre ord: Hva hvis han egentlig ikke ville ha meg men ingen andre skulle få meg heller? Eller kanskje han bare var ensom, eller kanskje han var lei av å lete etter en ny kjæreste. Ikke vet jeg, og jeg kommer sikkert ikke til å få vite svaret heller...

Nå har jeg blitt tatovert i nakken 4 ganger. Første gangen tatoverte jeg navnet hans - ja, jeg var ung, dum og forlovet. De 3 andre gangene har vært cover-up og etterfylling på min Jesterhead som er maskoten til det svenske bandet In Flames. Det er ikke så gøy å bli tatovert i nakken. Det er faktisk ganske forjævlig siden det er over sentralnervesystemet, så hver gang jeg har gjort dette så har jeg tenkt på han. Han som knuste meg og ødela meg på flere måter. Det verste av alt er vel det faktum at han ikke engang er klar over dette selv, eller hva vet vel jeg...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvorfor skal alt være en konkurranse? Hvorfor skal man alltid måtte streve etter å være best, flinkest, penest, snillest?

Den dag i dag kan jeg enda ikke svømme ordentlig på grunn av skolesystemet. Jeg har vært på tur å drukne flere ganger i mitt liv. Svømmelærerens måte å lære meg å svømme på var å svømme rundt med meg i en balje - Jeg lærte såklart kjempemye og det var ikke flaut i det hele tatt(!)... så ble jeg litt eldre og vi begynte med stafetter men jeg måtte hele tiden oppholde meg på "grunna", som endte med at jeg bare gikk frem og tilbake og latet som om jeg svømte siden jeg nådde ned til bunnen med føttene. Til slutt orket jeg ikke å ha svømming mer, fordi jeg alltid ble valgt sist og det bare ble mobbing av det. Så jeg sluttet å være med, sluttet å møte opp.

Hvorfor kunne ikke livet vært slik at alle fikk medalje, bare for å delta? Slik som man fikk da man gikk i første klasse på barneskolen...

Gjennom tidene så har jeg fått en god del kommentarer om ørene mine. De er utvidet men jeg synes da ikke at de er store! Jeg begynte å strekke ørene mine i 2010 - til kjæresten min sin store fortvilelse. Jeg skulle da bare ha 6 millimeter egentlig, også baaare 8, 10... 12 og slitt fortsatte det. Det er vanskelig å slutte når man først har begynt å strekke ørene fordi hullene ser fortsatt så små ut. ;) Nå har jeg hatt 16 millimeter i 4 år men jeg har i flere år hatt plugger på 18mm liggende. Jeg har egentlig ikke lyst til å strekke de mer nå fordi da blir jeg sikkert størrelseblind og ender opp med et hull som jeg kan få plass til et glass i, eller mobilen min. *le* Dessuten har jeg så mange fine plugger og tunneler som er 16mm at jeg får vel bare la hullene være slik som de er. :)

Min kjære mor var heller ikke særlig glad for at jeg gjorde dette. Jeg fikk hull i ørene da jeg var rimelig ung, jeg var vel bare 5-6 år. "Du skulle aldri fådd håll i øran så tili om æ vesste at di kom tell å end opp sånn!" eller den klassiske kommentaren om at det er slike ører folk i Afrika har. Ja unnskyld meg mamma, men det er vel ikke min skyld at jeg ikke kommer fra Afrika...

Jeg begynte å strekke hullene i ørene mine med en navlepiercing, så brukte jeg en tunnel med en o-ring på, og videre brukte jeg spiraler. Det eneste jeg ikke brukte spiral på var fra 12mm og til 16. Ettersom jeg gikk med 12mm i ørene i 1 år cirka så kunne jeg gå rett fra 12 til 16 uten problemer. Jeg strakk alltid et øre i gangen ettersom det var billigere å bare kjøpe 1 av hver spiral, og jeg ventet alltid minst 1 måned før jeg utvidet hullet videre.



^
Jeg levde med disse gjennomsiktige spiralene på 12mm i over et år husker jeg, nå i ettertid som jeg har behagelig og myke silikon-tunnels i ørene så skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte å ha disse i ørene mens jeg sov og hele tiden.



En gang dro jeg på butikken uten å ha noe i ørene, og let's be honest - hullet ser litt ut som en liten anus... kompisen min som satt i kassen oppdaget dette og utbrøt: æææsj, rumpehull i ørene! *fnis*

Jeg skrev i begynnelsen av april at nå er jeg back on track med dietten min/nyttårsforsettet mitt. Jeg har vært flink de siste ukene og holdt meg unna usunne saker bortsett fra i helgene. Jeg var flink både i januar og februar, men i mars skeiet jeg ut. Nå er jeg supermotivert til tusen. Ikke bare spiser jeg sunt men jeg har også begynt så smått å trene litt!

Om 2 måneder skal jeg sannsynligvis være med på noe spennende og gøy så jeg vil virkelig se bra ut til da, slik at jeg kanskje til og med tør å ta på meg kjole eller shorts for anledningen. Mer om dette kommer selvfølgelig på bloggen senere. ;) Nå sitter jeg bare og kikker tilbake på bilder av meg selv fra den tiden da jeg var flink til å både spise sunt, løpe/jogge, danse zumba og trene generelt.

Dessverre(som dere kanskje kan se på håret mitt) så er de fleste bildene rundt 2 år gamle. *knis*






Jeg kjenner at jeg må ta meg en tur i klesskapet og grave frem litt freeeshe treningsklær altså!

Jeg har vært avhengig av Instagram i flere år nå! Jeg har brukt appen siden 2012. Men jeg prøver å beherske meg i forhold til før. Før postet jeg 4+ bilder hver eneste dag. Nå poster jeg 1, kanskje 2 bilder daglig... og i helgene er det ikke alltid at jeg poster noe som helst - da er jeg for opptatt med å ha det gøy med alkohyler, gode venner og tullball! ;)

INSTAGRAM: versusverden





Det du vil ha akkurat nå, i dette øyeblikk er kanskje ikke det som kommer til å fungere i lengden. Tenk over hva du sier og hva du gjør. For eksempel etter litt inntak av alkohyler så kontakter du kanskje eksen - kjempegod idé der og da, men i morgen og i framtiden? Not so much.

Ikke bytt ut hva du langsiktig vil ha for noe som gir deg kortvarig glede. Jeg kan faktisk sammenligne dette med fitness-fanatikere som spør slik: Hva vil du helst ha? Hamburger akkurat nå eller drømmekroppen i lengden?...

Uansett hva min hjerne som jeg som oftest kaller "stupid brain" finner på å tenke så prøver jeg å være litt streng mot meg selv. Er dette noe jeg virkelig vil? Eller kjeder jeg meg bare? Eller kanskje jeg bare føler meg ensom?

Er man trist så er det lettere å gi etter fristelser. Fristelsen kan være flere ting. Det kan være nærhet fra andre personer, mat(gjerne junkfood), det kan være fristende å bryte seg selv ned med for eksempel selvskading og spiseforstyrrelser. Bare for å føle noe, for å få ut psykisk smerte på en fysisk måte.



Så tenk deg godt om, ikke ta større beslutninger hvis du ikke er sikker på at det er dette du vil i lengden også. For det å måtte leve med konsekvensene etterpå er ikke alltid så enkelt. Det føles faktisk ganske så unødvendig i ettertid...

Er det mandag allerede?

Jeg håper dere har hatt en kjempefin helg, det har jeg. Fredagen ble det bare avslappning med Supernatural og "chicken" tandoori(vegetarisk med soya). Lørdagen bar det i barnedåp før vi så dro på innflytningsfest hos en kompis. I går hadde kjæresten besøk av en kompis som overnattet fra lørdagen av så jeg lå på soverommet hele dagen og kikket på The O.C. Kjekt med TV og Netflix i flere rom! ;)

Nå må jeg finne meg noe å spise her. Ønsker alle en fin mandag!



Jeg fikk kjæresten med på et bilde etter dåpen. Han har kameraskrekk til tusen så når jeg faktisk får lov så benytter jeg sjansen! ;)

Jeg liker ikke å snakke om ting som bekymrer meg, folk som gjør meg trist eller noe som plager meg. Da prøver jeg heller å skyve det unna og tenke positive tanker. For eksempel hvis man har en syk eller gammel slektning, så tenker hele familien at vedkommende kanskje ikke har så lang tid igjen på denne kloden vi kaller jorda... men man behøver jo ikke absolutt å si det høyt - selv om det kommer til å skje, realistisk sett.

Jeg liker ikke å høre slikt, selv om folk påstår at det er best å "face the truth". Jeg vil heller leve lykkelig uvitende i en boble med turkise kattunger og sukkerspinn.

Jeg har sett så å si alt av Millionaire Matchmaker og Patti sier alltid til sine klienter når de skal ha mini-dates at de skal holde seg til nøytrale emner og ikke diskutere hverken politikk eller religion.

Jeg skjønner det på en måte siden... let's face it - de fleste kriger og disputter som har vært gjennom tidene er på grunn av enten politikk eller religion. Religion og livssyn fascinerer meg. Jeg føler at nå for tiden er det "inn" å være ateist. Det er ikke nok å si at man ikke tror på noen gud eller følger noen religion, nå skal man også stemples som ateist. Jeg er derimot ikke ateist.

Jeg var et veldig religiøst barn. Jeg er kristen, det vil si at jeg er både døpt og konfimert kirkelig. Jeg pleide å lese det nye testamentet på sengen, den første e-posten min fikk passordet "himmelen", og jeg ba ofte. Jeg trodde at man kunne kommunisere med de døde i himmelen når man ba, at himmelen hadde en slags "telefonsvarer" hvor jeg kunne legge igjen beskjeder til mine avdøde besteforeldre. I ettertid synes jeg egentlig at dette var et ganske søtt og uskyldig syn på livet(og døden).

Er jeg fortsatt superkristen? Nei. Jeg går ikke i kirka på søndager akkurat... men jeg er fortsatt medlem av den norske kirke, og skal jeg mot formodning gifte meg en vakker dag så vil jeg gjerne gjøre det i kirka. Jeg var i begravelse for et par måneder siden og nå i helga skal vi i barnedåp. ♥

Jeg har alltid vært glad i å skrive. Selv om musikk har vært en stor del av livet mitt i alle år så har jeg aldri hatt interesse for å kunne skape musikk selv. Ja, jeg har sunget solo på skoleavslutninger på barneskolen og på juleball på ungdomsskolen men jeg lærte meg aldri å spille noe slags instrument. Jeg kan såvidt Smoke on the water og Lisa gikk til skolen på gitar. Ellers vil jeg heller høre på andres stemme, melodi og komponering. Men tanker og meninger - det har jeg mange av.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har prøvd meg på gitar flere ganger siden faren min både spiller og bygger gitarer, men jeg har alltid blitt småsur for at jeg ikke har fått til også har jeg gitt opp.

Jeg har vært interessert i å lese også, jeg brukte dag ut og dag inn før på å lese blogger, og før det igjen leste jeg manga. Jeg har også lest et par gode bøker i mitt voksne liv, det vil si mest krim. Jeg forguder Jo Nesbø.

Jeg har alltid hatt lyst til å skrive selv også. Norsk og engelsk var yndlingsfagene mine på skolen før videregående og yrkesfag. Fordi det var da jeg fikk lov til å skrive fritt, når vi fikk oppgaver som innebar noveller, eventyr og fortellinger var jeg veldig fornøyd. Jeg hadde jo en rosablogg i 6 år, som jeg har nevnt tidligere. Men der la jeg mest ut bilder og den handlet om overfladiske ting som dagens antrekk og innkjøp. Nå vil jeg heller skrive om følelser og ekte saker. Jeg vil skrive noe som betyr noe for noen. Jeg vil skrive noe som kanskje kan hjelpe akkurat deg, kjære leser. Jeg vil skrive om livet, at det er det hardeste man noen gang skal gjennom - men at det er verdt det. At all smerte, hjertesorg, tårer og dritt er verdt det. For til slutt ender man opp der man er ment til å være uansett.

Jeg vil skrive noe som kan hjelpe, at ordene mine går inn på en. Jeg påstår ikke at jeg skal klare å endre verden med et par bokstaver, men hvis 1... selv bare én person hadde kommet opp til meg og sagt at ordene mine har betydning så skulle jeg vært veldig fornøyd.

Dette blogginnlegget skrev jeg i fjor og nå i ettertid har jeg opplevd at folk har kommet bort til meg ute og sagt at de liker bloggen min og det jeg skriver om. ♥

La oss si at du gnikket på en gammel lampe og en magisk ånd dukket opp slik som i Aladdin... og ånden sier at du får oppfylt 3 ønsker. Hva ville du ønsket deg da? "Jeg ville ønsket meg 3 ønsker til" Nei, jeg hater når folk sier det. *le skamløst* Det virker så ekstremt utakknemlig i mine øyne. Hallo, du har jo allerede fått innfridd 3 valgfrie ønsker. Er ikke det nok liksom?

Hva ville jeg ønsket meg da... penger? lykke? drømmejobben? hund? Jeg er ikke en veldig kravstor person, ei heller er jeg vanskelig å blidgjøre. Hadde jeg fått spørsmålet for 1 år siden hadde jeg sikkert svart ostepop, ostepop oooog ostepop. Men nå som jeg forsøker å ikke leve på det lengre *kremt* så ville jeg kanskje svart hund, hus og $$$ cæshmånnis. Ikke for å høres ut som en bortskjemt drittunge men de som sier at lykke ikke kan kjøpes for penger de vet bare ikke hvor man skal shoppe. ;) Neida, men såklart er livet bedre med penger. Det er jo mye mindre bekymringer og en stor byrde som blir løftet av skuldrene til alle og enhver. Har man rikelig med penger så behøver man vel ikke å stresse med regninger, husleie og lån - hvis man har det.

Det er det samme som å vinne i lotto, jeg vet om flere som sier at de hadde sagt opp jobben sin på sekundet og reist på ferie eller flyttet til utlandet. Jeg vet ikke helt jeg. Jeg tror heller at jeg ville prøvd å leve livet som normalt men unne meg selv mer. Plutselig kunne jeg shoppe alt jeg ville ha fra Nelly, spandere på alle vennene mine på byen, dra på konserter, gi til veldedige formål som jeg støtter. Les: Noah og Dyrebeskyttelsen, og ikke minst kjøpt meg min egen snøscooter med el-start. ;)



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har i alle år sagt at uttrykket "en gang utro - alltid utro" ikke stemmer. Ingen forhold er lik og i mine øyne er man ikke utro så lenge man trives. Er man lykkelig så har man ingen behov for å være utro. Jeg vet at mange mener at once a cheater, always a cheater men jeg sier nei til den påstanden. Hvis du finner deg selv i et ulykkelig forhold hvor du blir dratt ned i partnerens dritt og ikke ser noen enkel utvei i sikte, ja da skjønner jeg faktisk desperasjonen og frihetsfølelsen utroskap kan gi. Jeg tror også at noen velger å være utro for å prøve å forårsake et brudd. Har du prøvd å dumpe partneren din fjorten ganger uten hell? Han klarer alltid å overtale deg om at ting skal bli bedre? "Bare eeen sjanse til!" Jeg forstår deg.

Jeg har aldri vært utro selv, ikke etter at jeg ble voksen og i et seriøst forhold i hvert fall. Jeg har alltid hatt såpass respekt for mine partnere at jeg har endt forholdet før jeg har gjort noe som helst med noen andre. Men jeg dømmer ikke. La meg ta et eksempel. Du våkner opp bakfull og jævlig en tidlig søndagsmorgen, kjæresten din som liksom skal være den beste og fineste personen du har, har knust tallerkener og glassflasker på gulvet ditt, smekket deg med flathånda så du er helt rød på kinnet og gitt deg blodsprengte øyne av at du satt gråtkvalt og hikstet etter pusten i flere timer i natt. Alle sier at du fortjener bedre men du klarer ikke å gi helt slipp på han. Når han er snill så er han jo veldig snill!

^ Jeg har vært der. Jeg har vært i forhold som jeg ikke har trivdes i. Jeg har vært i forhold som har skraltet. Venninnene mine og familien min sa at jeg fortjente mye bedre men jeg følte ikke det selv. Så lenge alle andre rundt meg hadde det fint så va det ikke så nøye med meg. Jeg var ikke utro for å komme meg ut av dette men jeg forstår de som tyr til utroskap for å få en slutt på et destruktivt forhold. For det er en ekstremt vanskelig situasjon når man sitter midt oppi det.

Det jeg egentlig skulle fram til med dette blogginnlegget er at jeg dømmer ikke deg om du forteller at du har vært utro i et (dårlig) tidligere forhold. Jeg skjønner. Jeg fatter. Jeg forstår. Men selv om jeg for harde livet prøver å overtale folk om at "en gang utro, alltid utro" ikke stemmer så er det dessverre mange som motbeviser meg der. History has got a funny way of repeating itself. Jeg mener også at det ikke finnes noen unnskyldning til å være utro. Uansett hvor full du er så kan du ikke skylde på alkoholen - Den som svelger velger. Og hvis det er fordi du er i et dårlig forhold så sier jeg ikke at det er greit, jeg sier bare at jeg ikke kommer til å dømme deg. Det er kanskje den letteste utveien for noen.

Hva er søvn?

Jeg er helt utslått av allergi. Jeg har dessverre slike dager i blant(ofte). Oftere og oftere i det siste og det kommer vel av at pollensesongen står for dør. *gråte en liten flom* I dag har jeg sett et par episoder av The O.C. - Ja, jeg har begynt å se det nå... jeg liker slike nostalgiske og søte serier! Ferdig med Orange is the new black vettu, da må man finne seg noe nytt(gammelt) å se på. ;) Jeg har også vært på kontoret til kjæresten min og plaget han litt. Han har akkurat startet på fagprøven sin stakkars. Men han har fagprøve i 20 dager - min varte i 4 dager. *stress*



Ellers da?... Jeg har scoret flere husmorpoeng i dag. Først bakte jeg vaniljemuffins med sjokoladebiter i til min kjære. - Må jo være litt ekstra snill med stakkaren som har fagprøve. ;) Også kjøpte/lagde jeg lunch som han får med seg på jobb i morgen:


Yoghurt, solrik, gulrøtter, 2 brødskiver med ost og skinke + 1 skive med ost og paprika. Kinderharen er en "intern" joke. ;) Det er mange som spør meg om han også er vegetarianer, svaret skjønner dere vel nå - Nei. Han spiser derimot soyamiddager sammen med meg. *tommel opp*

Kroppspress på tv, internett og ellers i sosiale medier. Kroppspress inni og utenpå blader og magasiner. Kroppspress på reklamer, kroppspress overalt.

Jeg føler at alle er litt blinde på seg selv egentlig. Jeg kan for eksempel si at jeg selv synes at jeg ser tjukk ut, selv om mine venninner har en helt annen oppfattelse av meg. Jeg tror egentlig at det handler om aksept. Å kunne akseptere seg selv. Men samtidig føler jeg at man aldri blir fornøyd. Selv om man går mye ned i vekt eller opererer seg så tror jeg ikke at man plutselig blir fornøyd av den grunn. Jeg tror heller at man oppdager nye sider av seg selv som man ikke liker. Hvis jeg bruker meg selv som eksempel så kan jeg si at det som plager meg mest med kroppen min er puppene mine og jeg har lyst på silikon, men jeg tror ikke at jeg hadde blitt lykkelig av å operere brystene. Jeg tror bare at jeg hadde funnet en ny kroppsdel å mislike etterhvert. Så til slutt hadde jeg vel vært operert hundre ganger og hatt restylane og botox opp etter ørene.

Jeg skrev et blogginnlegg om dette for noen år siden på min forrige blogg og da husker jeg at jeg ramset opp alt med kroppen min jeg hadde lyst til å fikse på. "Jeg har lyst på silikon i brystene, fettsuging av lår og legger, hvitere tenner, operere nesen, restylane i overleppa og fillers i ansiktet slik at jeg får tydelige kinnbein siden jeg synes at det ser ut som at jeg har bollekinn."

Jeg har fortsatt lyst på silikon, og jeg har lekt med tanken på å fylle restylane i overleppa mi - siden jeg synes at den bare ser ut som en strek når jeg smiler med tennene. Problemet er at jeg er redd for å bli "størrelseblind" og ende opp med tidenes duckface. Lår og legger tildekker jeg så godt det går, du ser meg sjelden med shorts - men det er i hovedsak ikke fordi jeg synes at de er for store men fordi jeg hater cellulittene jeg har på baksiden av lårene.



Hvitere tenner er vel ikke så sjokkerende siden man kan oppnå det med både tannkremer og tannbleking hjemme. Jeg hatet nesen min før jeg tok septum(oksering i nesen), nå føler jeg at ringen får mer oppmerksomhet enn nesen i seg selv så folk legger ikke merke til hvor stor den egentlig er. *le* I profil synes jeg derimot at den er grusom og jeg skulle fortsatt ønske at jeg kunne kjøpe meg en søt, liten, operert "blogger-nese". Fillers i ansiktet har jeg fortsatt lyst på men nå har jeg blitt flinkere å sminke meg. Det vil si at jeg bruker contouring som (forhåpentligvis) gir en effekt av fyldigere og tydeligere kinnbein. :)

Moralen i historien er vel: Prøv å aksepter deg selv så godt det går, og tenk deg godt om før du opererer eller endrer på noe. Det du hater med deg selv kan være akkurat det noen andre elsker.

Man må jo prøve ut diverse faser for å se hva man trives med og hvordan man vil ende opp til slutt, det har hvertfall jeg gjort. Jeg vil påstå(og har fått høre) at jeg har vært både "emo" og "barbie/fjortis/bimbo" tidligere.

Dette er det jeg mener med emo. Jeg brukte alt for mye sminke, og mesteparten av sminken hadde jeg under øynene. Jeg kledde meg enten veldig fargerikt eller helt svart. Jeg brukte sløyfer og hadde barnslige motiver på både hårpynt og t-skjorter daglig. Jeg hadde armene fulle av armbånd.









Så flyttet jeg hjemmefra og jeg ble litt vel påvirket av det nye Narvik-miljøet. Med andre ord ble jeg et blondt brunkremtryne. Noen av guttene på skolen kalte meg for oompa loompa, og i ettertid synes jeg selv at jeg så rimelig tøsete ut. Der og da brydde jeg meg fint lite - det må jeg jo ha gjort siden jeg gikk slik i 2 år.









De siste årene har folk kalt meg for hippie... eller hippiesigøyner. Nå har jeg jo ikke dreads lengre så nå for tiden føler jeg ikke at jeg har noen spesiell stil egentlig. Noen dager vil jeg kle meg i helsort med mørk sminke mens andre dager kler jeg meg i fargerike tie-dye "hippieklær". Jeg er bare meg, og det får være evig nok. :)

"You make sad look beautiful, Brooke Davis."

Dette blogginnlegget skrev jeg i fjor mens jeg holdt på med å se alt av One Tree Hill for 10+ gang. OTH er en av mine absolutt yndlingsserier og det har det vært siden jeg var kid og så på det hver dag etter skoletid. Det er en nostalgisk og fin serie. ♥

Julian sier også i serien at: "Happiness is a mood, not a destination." Det stemmer, det er lov til å være trist akkurat som at det er lov til å være glad, sulten og trøtt. Jeg skjønner ikke hvorfor samfunnet i dag enda skal male alt rosenrødt og romantisere livet. Hvorfor skal man skjemmes over å slite litt? Den som kjemper blir bare sterkere og sterkere, og hva hadde vel livet vært uten utfordringer.

Sannheten kommer alltid frem til slutt.
Vil du vite noe - spør.
Ærlighet varer lengst.
 
Jeg har hørt flere som har sagt at de kan fortelle "en liten hvit løgn i ny og ne" men jeg tenker slik at hvis man først har begynt å lyve om de små tingene kan det vel fort balle på seg og plutselig lyver man om større ting også.
 
Jeg er en rimelig ærlig person. Jeg har flere ganger fått høre at det er veldig lett å bli kjent med meg og at jeg er veldig åpen... kanskje litt for åpen og ærlig til tider. Men det er vel bedre å "wear my heart on my sleeve" enn å være like innesluttet og lukket som en gammel sardinboks.
 
Da jeg var barn/tenåring og bodde hjemme var jeg en veldig utspekulert person. Min mor pleide å si at jeg alltid prøvde å lure og snike. Det som fristet mest å gjøre var såklart de tingene jeg ikke fikk lov til, og det var jo selvfølgelig det jeg gjorde. Men så vokser man opp og finner ut at det ikke er så stort å kunne spise godteri i ukedagene eller leke med fyrverkeri hvis man vil.



Hvorfor lyver vi egentlig? Jeg vet at noen får et "rush" av det. Jeg vet også at det er veldig lett å fortsette å lyve om en historie eller en hendelse hvis man først har begynt. Men i bunn og grunn er det helt unødvendig og slår som regel tilbake i ansiktet på en - siden sannheten alltid kommer for en dag.

Jeg har skrevet før at jeg tror at alt skjer for en grunn og til slutt ender man opp der man er ment til å være uansett. Jeg synes at livet er mye lettere med dette tankesettet. Det er så mye man ikke kan styre i livet uansett, så hvorfor skal man bruke tid og energi på å prøve? Jeg føler at man har et mye mer avslappet syn på livet hvis man lar ting skje naturlig. Hvis noen dør eller noe dritt skjer så prøver jeg å komme meg over det med å tenke at det skulle skje nå, og at det ikke er noe jeg kunne gjort for å forhindre det uansett. 

Ikke stress. Chill.
^ Det er litt ironisk av meg å si det ettersom jeg stresser en hel del. Jeg stresser for ikke å stresse... Jeg går alt for tidlig til busstoppet og venter på bussen bare for å være helt sikker på at jeg ikke mister bussen. Jeg står opp tidlig og rusher av sted til avtaler også går jeg rundt i byen i 20-30 minutter og bare venter. Jeg stresser for så å ha dødtid mens jeg selv må vente ettersom at jeg er så tidlig ute.

"Ikke ta livet så seriøst, ingen kommer seg ut av det i live uansett."

Jeg er en veldig hyggelig person. Jeg er snill med de som er snill med meg. Jeg tror alltid det beste om folk til det motsatte er bevist. Kanskje er jeg litt for godtroende og dumsnill... Folk har kalt meg både "luremus" og "player" siden jeg liksom skal ha gitt folk falske forhåpninger med å være hyggelig. Hvorfor er det slik at hvis jeg er hyggelig så ser noen mannfolk på det som flørting? Jeg prøver meg ikke på deg selv om jeg smiler og prater hyggelig med deg. Jeg har flere kompiser enn jeg har venninner men det har såklart oppstått vanskelige og kleine situasjoner når det har blitt slik. Jeg hater at man ikke kan være genuint snill lengre uten at folk skal tro at man har en baktanke. Hvis jeg hilser på deg så betyr det ikke at jeg automatisk vil være med deg hjem altså!

For en stund siden så ville en god kompis invitere meg med på fest. Denne kompisen har jeg kjent lenge nå. Jeg har vært hjemme hos han og hengt sammen med han flere ganger både mens jeg har vært i forhold tidligere og mens jeg har vært singel og det har aldri vært noe mer. Plutselig skrev han til meg på Facebook: Er du sammen med en som heter Daniel??? Jeg svarte: David. Ja.

Kompisen min svarte bare med sadface/triste-emojis. Jeg dro ikke på festen siden jeg endte opp på et annet vorspiel og kompisen min unnskyldte seg med at han bare var "kanakkis"(full). I går dro jeg ut på byen og jeg møtte en annen kompis jeg ikke har sett på rundt 1 år, noe av det første han sier er:
"Æ likte ikkje måten du playa han ... på!"

What?! Jeg har vel ikke playet noen. At jeg er i et forhold er vel ingen hemmelighet. Det står på Facebook, Instagram og overalt. Jeg har til og med coverbilde/header av meg og kjæresten på facebookprofilen min. Så at kompisen min ikke har fått med seg dette er faktisk ikke mitt problem. Jeg føler ikke at jeg har gitt han falske forhåpninger heller. Jeg har hverken flørtet eller insinuert noe som helst med han.

Å være player/playe noen synes jeg at er mer enn det uansett. I mine øyne er en player for eksempel en som flørter, gir falske forhåpninger og "led them on" slik at jenter skal falle for det, bli forelsket og ha sex med vedkommende. Også driter han i de etterpå. En som bare er ute etter sex men gir folk falske forhåpninger om et forhold - er en player.

Dessuten har jeg tenkt litt på dette med falske forhåpninger. Det er jo en two-way street. Selv om jeg er hyggelig og positiv, og et mannfolk kanskje håper på noe mer så må de jo uansett klare å tenke såpass rasjonelt at de kan skjønne at jeg ikke nødvendigvis har noen baktanke. Det er faktisk mulig å ha det morsomt sammen ute selv om man ikke har lyst til å dele seng med vedkommende.

Dette blogginnlegget skrev jeg i fjor. *le*

Det er sommer i lufta, jeg har sett både blomster og bier allerede. Jeg innså akkurat at dette med blomster og bier har jo en dobbel betydning - så ikke misforstå hva jeg mener. ;)

Sommeren er fantastisk. Varme, lys, sol, hav, grilling, pils, solbriller, is, vannmelon. Ja takk! Men jeg har også tenkt over hvor irriterende sommeren kan være. Alle er så forelsket, så lykkelige. De bader sammen, reiser på ferie, sover i telt...

Jeg føler meg ganske ensom til tider. Nesten alle av mine nærmeste har en spesiell person i sitt liv. Jeg har ostepop... Ja, jeg føler på en måte at alle andres liv passerer i revy mens jeg sitter og spiser ostepop. Det er nok litt teit å klage over å føle seg ensom så kort tid etter mitt siste forhold, men i fjor var jeg "flink til å være singel" - da trivdes jeg alene og hadde det topp. Akkurat nå føles det ikke like kult.

Jeg har 3 bestevenninner og alle har fått seg både kjæreste og samboer i år. Hvor er min prins? Kanskje jeg bare trenger en sommerflørt... men jeg er virkelig ikke flink til dette. Jeg kan ikke flørte. Jeg gjør narr av folk, jeg ler av navnet ditt og jeg tuller. Beklager for at jeg er så ødelagt, jeg får skylde på mine tidligere erfaringer.

"Men kanskje du behandler meg som hvem som helst. For du har glemt alt, nei, kanskje du ringer, nei, kanskje bare meg som er så usikker..."



2016: Livet mitt er helt forandret. For eksempel så har jeg bare en bestevenninne nå, da jeg skrev innlegget så hadde jeg 3! Dayuuumn... Men jeg er ikke trist av den grunn. Det er jeg selv som har tatt tak i livet mitt og kvittet meg med folk som ikke var bra for meg i utgangspunktet. Hvis det er mer drama og dritt i forholdet ditt enn det er positivitet og glede så er det noe galt. Når jeg sier forhold så mener jeg både vennskapelig og kjæreste-forhold.

Dette med "sommerflørt"... Hva er det egentlig som gjør at folk blir våryr? Er det lyset og varmen fra solen? Temperaturen? Mindre klær? Lange sommernetter med kalde drinker? Bålkos med en kassegitar og allsang? Ikke vet jeg, men jeg liker det!

For en tid tilbake ble jeg plutselig helt uforventet dratt inn i sjalusidramaet til en kompis. Det fikk meg til å tenke over dette med sjalusi i parforhold. Jenta til kompisen min er ung og veldig sjalu. Hun begynte plutselig å skrive til meg på Facebook og lurte på hva i guds navn jeg hadde gjort med kjæresten hennes. Hadde vi hatt sex? Hadde vi kysset? 

Nei. Vi hadde vært på vorspiel i lag, slik som vi har vært fjorten ganger før uten at det har vært noe problem... Hun begynte å spørre om jeg hadde vært i huset deres, om han hadde noe kallenavn på meg, hvilken farge huset deres hadde, hun sporte om vi kunne møtes for dette var "ikke greit!" og hun skulle ha telefonnummeret mitt. I begynnelsen prøvde jeg å forklare meg og være så hyggelig som mulig, men til slutt ble hun bare ufin, usaklig, barnslig og rett og slett teit så da ga jeg opp.

Jeg prøvde jo å gjøre det beste ut av situasjonen, for kompisen min sin del i hvert fall siden det er han som må liste seg rundt kvinnemennesket. Men det er faktisk noe av det dummeste jeg har vært borti. Jeg har aldri rørt kompisen min noe mer enn å ha gitt han en klem, ei heller har jeg hatt lyst til det. Jeg har kjent han i mange maaange år siden vi kommer fra samme plass, så han er "friendzoned" i mine øyne. Men hun overanalyserte jo alt og sa jeg skulle bare trø meg selv i trynet, reise langt bort, aldri snakke med han igjen og at jeg hadde ødelagt alt.

Kjære lille venn, det er du som ødelegger alt. Og selvfølgelig var alt vinklet mot meg og hvor ille jeg var - hva med å bare stole på kjæresten sin? Hm? Du vet sånn god gammeldags tillit?

God morgen... Egentlig ikke. Jeg har vært helt ødelagt av allergi siden i går. Jeg føler meg dritt så hva passer vel bedre da enn å prøve å løfte seg selv opp med litt nettshopping? ;)

Nelly har "Mid season sale" med opp til 60% rabatt! Jeg klikket hjem et par topper pluss at jeg fikk en topp fra Nelly av kjæresten min i forrige uke. Alle toppene er ribbestrikket/finstrikket og med polokrage. Jeg er helt hekta på det for tiden! Jeg begynner å få en fin liten samling med topper og t-skjorter i slike modeller i både rød, hvit, sort og grå/melange. Jeg får aldri nok!

De nye innkjøpene:



Mine favoritter av toppene jeg allerede har. Jeg digger den melange/lysegrå-fargen!

1 fra Bik Bok, 2 og 3 er fra Nelly, 4 fra H&M.

I går hentet jeg flere småpakker fra Ebay i postkassen min. Jeg får enda pakker av og til men jeg har blitt mye flinkere enn jeg har vært tidligere med nettshoppingen min. Jeg fikk blant annet en grønn neglelakk som skifter farge etter temperaturen. Det vil si at når jeg blir varm/kald så bytter den farge mellom grønn og gul. Jeg har også kjøpt meg en klar top coat som gjør neglelakken matt. Jeg har akkurat begynt å bruke neglelakk igjen etter å ha vært uten det i 3 år - den første lakken jeg kjøpte meg i år var rosa men nå er jeg dritlei av den *le*.

Jeg mottok også en matt lipgloss fra Imagic. Den er ganske beige/brun og jeg synes egentlig at den er kjempefin! Det er selvsagt litt uvant på meg ettersom jeg aldri har gått med noe slikt før men jeg tror at jeg kommer til å like den. It's growing on me! ;)

Processed with VSCO with m5 preset

Processed with VSCO with f2 preset
Bob Marley-fangirl 2000. Beanien kom også i posten nå!

Jeg hadde som nyttårsforsett å spise sunt og gå ned i vekt. Jeg var flink i januar og februar, i mars skeiet jeg ut. Nå er jeg back on track på dietten min og nei, det er ikke en aprilspøk.

Bær, yoghurt, smoothie, salat, knekkebrød, gulrot, nøtter, riskaker, juice og havregryn. Det er jo godt! Men jeg skjønner ikke hvorfor enkelte sunne alternativer skal være så dyre... Jeg sto å kikket på slike små plastbegre med bringebær og blåbær på Prix og de kostet jo skjorta(!)



I dag har jeg spist popcorn siden det er helg. Det er lov å kose seg! - Men bare i helgene. ;) Middagen ble "chicken" tandoori med soyabiter. Så godt! Så lenge jeg holder meg unna ostepop så tror jeg at det kommer til å gå bra. Ostepop er min største svakhet *rødme*. Jeg var uten det i 2 måneder tidligere i år, helt til det ble priskrig i butikkene og det ble ekstremt billig. Men jeg er "alt eller ingenting" - enten spiser jeg ostepop så å si hver eneste dag eller så må jeg la det være 100%. Jeg er som en addict. "Det skal godt gjøres å spise bare 1." Derfor holder jeg meg heller til popcorn eller kims crisp's i helgene. Grønnsaker er jo også nydelig med holiday dip!


God helg fra solariumspia92!

Jeg var nede i byen og tok sol tidligere i dag og som vanlig gikk jeg forbi Skohuset. Jeg kikket på bordene med sko på salg som sto utenfor og der så jeg mine nye vintersko! Jeg har ønsket meg Converse med vinterfor så lenge jeg kan huske. Jeg har hatt 2 par falske med foring men aldri de ekte. Jeg elsker Converse og får aldri nok mange par. Helt siden jeg var et barn har jeg syntes at Converse er verdens fineste sko! De hadde før kostet 1100,- mens nå var de nedsatt til 299,- !!! Hallais, det er jo tidenes kupp! Jeg har sett etter nye vintersko en stund nå siden det har blitt hull i mine boots fra Nelly, men jeg har jo så å si levd i de i 2 år nå så det er vel ikke så rart.

Jeg har røde, grå, beige og grønne Converse, pluss et par kopier med det amerikanske flagget på og et par kopier som er hvite "flatforms"(platåsko). Tidligere har jeg hatt rosa, lysegrønne, sorte, sølvfarget og gullfarget. Jeg har sikkert glemt noen nå men pytt pytt! Jeg har til og med lave støvler fra Viking som ser ut som/er en etterligning av Converse.

Mine nye er burgunderrøde, SÅ fine! ♥





Jeg har blitt kalt for selfie-dronninga flere ganger, ettersom jeg tar en god del selfies. Men det har jeg gjort siden jeg var en neve stor. Jeg har i alle år eksperimentert med bilder av meg selv og bilderedigeringsprogrammer. Jeg tar ikke så mange bilder med speilreflekskamera lengre, det var mer før da jeg hadde min "rosablogg", nå er det mer mobil(VSCO og Instagram) det går i.

"Mange psykologer linker selfier til narsissisme, mental sykdom og avhengighet."

Vel, jeg er jo min egen kritiker. Jeg gransker kanskje bilder av meg selv litt for ofte. Jeg kjenner til alt av arr og skavanker jeg har - både i ansiktet, på armene og kroppen.

Det er ikke alltid like gøy, å ta 325 bilder av seg selv og være fornøyd med 1 eller kanskje 2. Men så er det jo det ene bildet man faktisk er fornøyd med, det hjelper på humøret og selvfølelsen. Enkelte dager kan man føle at man ser bra ut i speilet men at man ikke klarer å fange dette opp med mobilen, eller man kan bli positivt overrasket over hvor bra et bilde ble på en dårlig dag.

Det virker kanskje veldig overfladisk å ha det å ta bilder av seg selv som hobby, men jeg trives som selfie-dronninga jeg. ;)



Bare gamle bilder, hei dreads!

Å bli kalt idiot er det verste jeg vet. Kall meg gjerne dust, dumming, fjomp eller noe drøyt... men akkurat ordet "idiot" - Jeg kjenner det går kaldt nedover ryggraden bare av å tenke på det.

"En annan färg på buren, för oss idioter" (Kent - Idioter).

Dette blogginnlegget har jeg vurdert å skrive nå i en uke men jeg har aldri satt meg ned for å gjøre det. Det har tært på hjernebarken min og nå var det endelig på tide å få gjort det om til ord. Det kommer sikkert til å bli rotete men jeg er rotete i hodet akkurat nå. Jeg synes det passet godt i dag siden det tordner og buldrer utenfor husveggen.

Jeg skjønner ikke hvordan du kan få deg selv til å være ordentlig verbalt ufin mot et annet menneske. Ikke bare fordi jeg får dårlig samvittighet av den minste lille ting... men jeg blir helt satt ut. Å kalle et annet voksent menneske for ting helt opp i ansiktet er faen meg det verste. Jeg prøver ikke å preike om ordtak som: Har man ikke noe fint å si så behøver man ikke å si noe i det hele tatt... Men, du kan vel prøve å tenke deg litt om før du slenger med leppa.

Som Jenna Marbles og Julien Solomita sier i sine vlogs: Had it!

Forrige helg var jeg og bestevenninna mi hos søstra hennes en tur og når vi kom satt hun og så på Orange Is the New Black. Jeg hadde aldri sett det før men jeg hadde hørt mye bra om den serien. Mens vi var der så vi vel 2 episoder, og nå har jeg kommet til sesong 2. Hei, jeg heter Kristìn og jeg må alltid se ferdig alle serier og filmer som jeg begynner å se på/blir introdusert for... Så nå ser jeg både på det, Skam og Sex and the City.

I dag skal vi til svigermor på middag, hun hadde bursdag i påsken så jeg har kjøpt henne en liten bursdagsgave. :) Fin kopp, ikke sant?
Mariusgenseren strikket svigermor til meg for 3 år siden. ♥

Processed with VSCO with f2 preset

Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden. Mye har endret seg siden da... heldigvis.

Jeg har flere nære venner, og noen av de går ikke overens. Noen av de lurer på hvordan i guds navn jeg tolererer henne hele tiden, eller hvorfor jeg orker å stille opp for han uansett hva. Og hva er egentlig grunnen? At jeg er alt for glad i vedkommende. Noen av mine nærmeste skulle jeg egentlig kuttet ut, jeg har fått høre fra de aller fleste at de ikke skjønner seg på meg og hvordan jeg klarer å ha destruktive mennesker rundt meg. Men jeg er som sagt alt for glad i de, og kanskje litt dumsnill.

Noen av de kan være veldig ufine til tider, egentlig noen real bitches... men jeg bryr meg ikke så veldig siden jeg vet at når jeg virkelig trenger noen så er vedkommende der for meg.

Men det skal noe til for å komme i min "inner circle", egentlig takler jeg hverken mas eller drittslenging men er du allerede innafor så er det mer akseptabelt. Uten å nevne navn så kan jeg jo si at bestekompisen min kaller meg for en tøs og bestejenta mi har jeg disputter med alt for ofte. Men jeg er uansett så alt for glad i de begge to. ♥

Det er mange nøkkelord i et godt forhold:
Tillit, kommunikasjon, avstand, oppmerksomhet, tid.

Med avstand mener jeg at man må få sitt eget space til å gjøre det man vil gjøre alene. Man  ikke alltid gjøre alt sammen, man  ikke alltid legge seg samtidig hver kveld eller dusje sammen. Man må også få rom til å bedrive med det man selv liker - slik som å dyrke hobbyer og interesser. Jeg har hørt kompiser som har klaget over de mannfolkene som alltid har med seg kjæresten sin når de for eksempel skal skru bil eller ha "guttekveld". Tillit blir flettet inn i avstand siden man må stole på hverandre selv om man ikke kan se hverandre. Jeg vet jo om folk som blir helt loco crazy etter at kjæresten har vært borte i en halv time... Jeg har jo vært i flere seriøse forhold og bodd sammen med flere mannfolk, og det er jo ikke slik at når han eller jeg har dratt ut en liten tur så er det hæla i taket og tenna i tapeten...

Med oppmerksomhet og tid så mener jeg å være flink til å gi komplimenter, gjør noe spesielt selv om dere har vært sammen en god stund. Overrask h*n med en liten gave i hverdagen... Det skal ikke mye til for å glede partneren din. De små tingene er de store tingene. Sett av tid til hverandre - se film, gå tur, spill kort, dra på shopping, spis middag på restaurant. Bare gjør noe annet enn det samme gamle hele tiden, så blir tilværelsen aldri kjedelig heller.

"Miiin dag i daaag, hærregud førr en hærsli dag!"

Denne natten og denne dagen har vært den verste jeg har hatt på lenge. Det er så mye dramatikk i livet mitt for tiden at jeg ikke klarer å håndtere alt. Jeg vil bare rulle meg sammen i en liten ball og kaste meg selv på havet.

 Å ha 2 stykker som kjemper for din tid og oppmerksomhet er ekstremt slitsomt, jeg føler at de står og river meg i hver sin arm og til slutt kommer jeg til å revne på midten. Begge mener at jeg ikke har gitt dem en real sjanse. Unnskyld meg? Hvorfor i guds navn skal jeg bare dele ut sjanser i hytt og gevær? Ding ding ding, kom å hent!... Jeg tror nok ikke det nei.

Nå er jeg så lei at jeg har innsett at jeg må ta grep selv. Jeg må slutte å alltid sette alle andre foran meg selv, og jeg må slutte å prøve å gjøre alle andre fornøyd - For det ender bare med at det backfirer på meg også sitter jeg igjen i dritten. Dritten i midten, også blir alle sur og sint på meg. Jeg kan ikke engang telle på en hånd alle som furtet til meg i natt. Det er greit, jeg har kalt meg for "Psykolog Kristìn" før men det finnes faktisk en grense på hvor mye dritt en person skal klare å takle alene.

Hipp hipp!


Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden. Jeg synes at det er helt sykt å tenke på hvor mye livet mitt har forandret seg siden da. Jeg har det mye bedre nå(!) men bare det å lese dette innlegget hit me right in the feels.

Jeg har vært i et par seriøse forhold siden jeg ble "voksen", men jeg vil påstå at ingen forhold er like.

Jeg har vært i et forhold som var veldig gøy til tider, hver dag var en fest liksom. Jeg føler at vi levde i nået og ikke stresset eller bekymret oss noe særlig over framtiden. Vi gjorde mye gøy sammen som restaurantbesøk, shopping, spontane fester, grilling også videre. Så å si alt vi gjorde innebar alkohol. Nå er jeg i et helt annet forhold. Nå er jeg i et forhold med stabilitet, ærlighet og trivsel. Det er veldig seriøst, og vi kan snakke mye om framtiden og livets store spørsmål. Jeg koser meg veldig sammen med min bubula(big bang theory-referanse). Jeg sier ikke at vi ikke drar på fest, aldri griller eller spiser på restaurant altså. Men det er så mye mer enn bare det.

Det er viktig å være sammen med noen som man kan tulle og skøye med, men som også er der for deg i tunge perioder og i vanskelige stunder. Jeg er nok en ekstremt vanskelig person å være rundt for å prøve å støtte og trøste når jeg er "nede" ettersom jeg alltid stenger meg selv inne og skyver folk unna. Det skal litt til for at jeg virkelig slipper folk inn på meg. Men nå er det jo faktisk ingen andre i verden som kjenner meg bedre enn kjæresten min, vi vokste jo opp/ble voksne sammen. Han er den som har sett meg på mitt verste og fortsatt vil ha meg.

Et forhold kan være fantastisk - så lenge man har kommunikasjon, tillit, ærlighet, frihet og humor. ♥

Nå kjenner jeg at jeg virkelig savner min bebbeh som jeg ikke har sett på 1 uke i morgen. Da kikker vi på 5 år gamle bilder folkens!







Jeg har såvidt nevnt min første forelskelse i et blogginnlegg tidligere om "min første gang". Jeg var 14 år på denne tiden og jeg falt pladask for en ny gutt i klassen - en langhåret gitarist med isblå øyne og ring i øret. Han likte ikke meg, men han likte kanskje oppmerksomheten siden vi snakket mye på msn og jeg så å si stalket han. Jeg snikfotograferte han og sendte han lapper på skolen. Ikke bare var han langhåret og supersøt i mine øyne, men han hadde akkurat flyttet fra Mosjøen, samme byen som besteforeldrene mine bodde i. Jeg møtte han til og med helt tilfeldig i Mosjøen en gang.

Ikke for å høres selvgod eller "storkar" ut, men han er liksom the one who got away. For å forklare det på en annen måte så er han den eneste jeg har vært hodestups forelsket i uten å ha fått. Siden jeg ble tenåring har jeg vært rimelig heldig og endt opp med guttene jeg ville ha. Men ikke denne karen, på en måte føltes det ut som at han bare lekte med meg men samtidig så er det nok jeg som hadde for høye førhåpninger. Sist gang jeg nevnte han så skrev jeg: "Han snurret meg rundt lillefingeren og hadde han bedt meg om å hoppe fra Risøyhamnbrua så hadde jeg sikkert gjort det også. I ettertid synes jeg at det er litt festlig å tenke på at jeg bare var 14 år og at det hadde så mye og si, senest i fjor ble det tull mellom oss liksom."

Jeg tror jo at alt skjer for en grunn og at til slutt ender man opp der man er ment til å være uansett, så tydeligvis var det ikke ment å være oss. Det er så rart å tenke tilbake på en annen periode i livet hvor helt andre personer var dine nærmeste. Man så fram til helt andre ting og man hadde et helt annet syn på fremtiden enn hva man har nå. Anywayz, jeg kom meg over han til slutt og nå unner jeg han alt godt. Jeg hadde faktisk kontakt med han senest i går. :)


Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke var populær på ungdomsskolen ass....

We used to have it all, but now's our curtain call. 
At least we stole the show.


Samvittighet er mitt mellomnavn. Jeg har skrevet en del om samvittighet tidligere og at jeg har alt for mye av det. Anger og tvil er også noe jeg bærer på i livets ryggsekk. Det er bare så mye som skjer i livet mitt og til tider har jeg mest lyst til å sette meg ned å bare se på at livet passerer. Fordi jeg er så usikker på alt, jeg vet det ikke finnes noe fasitsvar men det hadde gjort alt så mye lettere. Jeg hater å ta større valg, fordi jeg føler alltid at jeg feiler. Jeg vet at det er menneskelig å feile men jeg synes det er skummelt. Konsekvensene av mine valg kan være det som tipper meg over kanten, det som får begeret til å renne over.


Blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden.

Ettersom jeg har sett så mye på sosiale medier om den nye NRK-serien Skam så tenkte jeg at jeg måtte sjekke det ut selv. Nå har jeg sett 1 sesong av det og jeg synes faktisk at serien er ganske bra. Jeg skjønner problemet med å skulle vite hvem man er som person allerede på videregående. Jeg endret meg ekstremt mye de årene jeg gikk på videreågende. På førsteåret var jeg "emokid" som vil si at jeg gikk i mye rart som ballerinaskjørt, masse hårsløyfer, armene fulle av armbånd og alltid sterk sort eyeliner rundt øynene. På andreåret ble jeg "barbie/bimbo" da jeg flyttet til Narvik. Jeg var et blondt brunkremtryne i 2 år før jeg fant en ny look. Jeg har prøvd ut det meste når det kommer til utseendet. Men jeg tenker som så at man må jo prøve ut forskjellige stiler for å se hva man trives med.

Nå i ettertid er jeg en helt annen person enn jeg var på videregående. Spesielt siden jeg endret meg så mye bare fra grunnkurs og til 2 året på vgs:







OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har aldri skrevet åpent og ærlig om spiseforstyrrelser selv om jeg har hatt en del forskjellige blogger i mitt liv. Men siden dette er den mest usminkede bloggen jeg noen gang har hatt så tenkte jeg at jeg kunne prøve å åpne meg litt ekstra.

Jeg har slitt med dårlig selvtillit så lenge jeg kan huske, jeg ble en del mobbet som barn siden jeg var annerledes og ikke fikk alt som var "inn" og alt som andre barn enten hadde eller ønsket seg. Slik som for eksempel blånisseluer, jeg fikk aldri det ettersom min mor sa at de luene var dumme og bare til pynt siden de var såpass "oppå" hodet istedenfor rundt... jeg levde i en finlandshette for å si det slik.



Da jeg ble tenåring ble jeg enda mer usikker på min egen kropp og utseendet. Det endte til slutt med at jeg fikk et anstrengt forhold til mat. Jeg prøvde først å slutte å spise/spise mindre men det var enklere sagt enn gjort. For eksempel en gang ved middagsbordet kastet jeg raspet gulrot ut av vinduet og trodde at jeg skulle slippe unna med det... Det gjorde jeg ikke. Jeg fikk også en god del kjeft når min kjære mor og far fant ut at jeg pleide å kaste skolematen min. Først kastet jeg den til måkene utenfor men dette ble fort oppdaget siden det er bråkete fugler, spesielt når de krangler om brødskiver... Så jeg gjemte heller maten min i kjelleren vår... Det var ikke særlig populært. Jeg klarte ikke engang å snike skivene mine i søppeldunken uten at jeg fikk pes for det - fordi søppelmannen kunne nemlig nekte å hente søppelet vårt om det lå noe løst nedi dunken som ikke var pakket i søppelposer.

Ja, jeg var en utspekulert og rebelsk ungdom som ikke ga meg så lett. Men til slutt ble jeg lei av å snike meg rundt for å gjemme bort og skjule mat, så jeg fant ut at jeg heller kunne spise maten min som normalt så lenge jeg kastet opp etterpå. Da kom jeg til å bevare metthetsfølelsen uten å legge på meg. Win win!



I ettertid var det ikke særlig win... På mitt minste/tynneste veide jeg 31 kilo og dette var på videregående. Jeg har fått høre i ettertid at jeg har lagt på meg mye og at jeg er tykk nå. Og ja, i forhold til hvordan jeg var så er jeg vel "tjukk" nå. Men unnskyld meg for at jeg klarte å ta tak i problemet mitt og at jeg ikke er syk lengre.

Lenge etter at jeg sluttet å kaste opp alt jeg spiste så ble jeg ekstremt kvalm hvis jeg spiste meg ordentlig mett - siden kroppen min ikke var vant til å holde på mat. Jeg drakk proteinpulver fra Big Mass for å legge på meg. Alt var slitsomt, jeg klarte jo nesten ikke å løfte en melkepakke uten at det føltes ut som at armene mine skulle knekke i to. Jeg hadde null energi, og i ettertid føler jeg at jeg fikk det meste til å stoppe opp i kroppen min. Siden det er i midten av tenårene man skal utvikle seg mest. Derfor er det kanskje min egen feil at jeg kan kalle brystene mine for myggstikk og at jeg har lyst til å ta silikon. Men det i seg selv er en annen historie.

Jeg føler enda at jeg har et vrangforestilt syn på hvordan drømmekroppen ser ut, siden jeg fortsatt favoriserer "beinrangel" og synes at det er nydelig når man kan se tydelige kragebein, hoftebein og ribbein. Men min tid som skinnybitch er nok over for godt.


Se så tynn jeg var i tottilottene! Les: lår og legger.
Hello thigh gap... Akkurat det savner jeg faktisk litt.

Noe av det som irriterer meg mest i hele verden er folk som ikke vil ta et nei. Er det virkelig så vanskelig å forstå at nei betyr nei?

Alt for ofte har jeg opplevd at folk har spurt meg om ting og når jeg svarer nei, så fortsetter de bare å spørre og mase... Da jeg var yngre hadde jeg store problemer med å si nei. Psykologen min sa at det å si nei skal man ikke se på som en svakhet, men en styrke. Det er fullstendig lov å si nei til ting man ikke har lyst til. Etter at jeg gikk til psykolog ble jeg flinkere til å si nei til både folk og hendelser jeg ikke hadde lyst til å oppleve.

"Jammen, koffør ikke?" Fordi jeg sier det. Hvorfor er det egentlig slik at man nesten må ha en unnskyldning for å slippe unna noe man ikke har lyst til? Hvorfor føles det ut som at man må ha en god grunn? Det er ingen lover som sier at man fortelle hvorfor man sier nei til noe eller noen, men det virker uansett som om det er slik samfunnet er i dag. Hvis jeg sier nei til en tur på byen, besøk eller shopping så burde det jo være nok at jeg sier nei - uten å måtte skylde på at jeg er blakk eller syk. Kanskje jeg er trøtt, eller kanskje jeg bare virkelig ikke har lyst til å dra ut og møte folk den dagen.

Jeg får jo alltid så dårlig samvittighet og jeg føler at jeg skuffer folk når jeg sier nei. Men man må faktisk kunne stå opp for seg selv og si nei av og til ellers kommer man til å bli totalt overkjørt. Ja, jeg snakker av erfaring.


15 år gamle meg. (emokid) 
Jeg skulle ønske at jeg på den tiden hadde hatt like mye livserfaring som jeg har nå, da hadde nemlig tenårene vært mye enklere.

Kent er et av mine yndlingsband og det har det vært så lenge jeg kan huske. I år skal Kent ut på avskjedsturné og jeg er SÅ trist over dette. "KENT GÅR I GRAVEN" leste jeg på Facebook. Så de avslutter med en best of-turné og etter at jeg leste om dette har jeg spurt(og sikkert maset litt på) kjæresten min om ikke vi kunne dra til Oslo eller Trondheim for å se de, siden jeg aldri har sett de live. Han sa at vi kunne snakke om det når det nærmet seg oktober - Nei. Nå er billettene utsolgt og jeg er enda mer ulykkelig. Les: overdramatisk trist jente.



Nå er det annonsert at de skal ha en ekstrakonsert siden den andre i Oslo spektrum ble så fort utsolgt. Jeg har sååå lyst til å dra. *Krysse alt av fingre og tær*

Og ellers da? Hm... Jeg holder på å høre ihjel den nye singelen deres "Egoist". Jeg elsker videoen de la ut da de annonserte turnèen. Det er en mash-up(samling) av alle coverbildene deres. Jeg har sett videoen flere ganger men jeg får fortsatt frysninger hver gang.

Jeg hadde ingen planer for helgen og skulle egentlig bare være hjemme og slappe av siden jeg har vært førkjølet, men ettersom jeg var på bedringens vei uansett så dro jeg på kjempekoselig besøk på fredag og i går ble det pilsing og en liten tur på byen.

For 2 minutter siden så jeg ferdig den siste episoden av Frustrerte Fruer. Nå føler jeg meg litt som en frustrert frue... jeg synes alltid at det er så trist når man er ferdig med en serie. Jeg sitter alltid igjen litt sånn: Hva skal jeg gjøre nå da? Hvordan skal jeg fortsette livet mitt? Satt litt på spissen da men. Haha.

De siste månedene har jeg sett alt av både Prison Break, Scrubs, Making a murderer, Svenske Hollywoodfruer og Frustrerte Fruer. Hva blir det neste tro? Jeg vurderer Sex and the City. Hvorfor er tittelen egentlig oversatt til sex og singelliv? Når ble city til singelliv?
Livets store gåter da gitt.

^ Overskriften er en logikk jeg hverken liker eller tror på.

Jeg mener at hvis et par, to individer ikke går særlig godt overens så burde man ikke holde sammen selv om man har barn sammen. Da er det bedre for alle parter med litt avstand. Jeg er ikke skilsmissebarn selv men de fleste jeg har hatt rundt meg siden jeg var liten har vært det. Og det kan jo ikke være all bad, de får jo to julaftener!... Neida. Fra spøk til revolver.

Reiser dere på ferie sammen? Gjør dere noe sammen? Har dere en felles hobby? Sover dere sammen? Hvis svaret er nei og dere ikke engang sover i samme etasje så...

Hvis dere krangler mye og åpenlyst med barn tilstede så burde dere kanskje høre med barnet hva han/hun synes. Barn har lett for å klandre seg selv for de voksne sine problemer. For alt dere vet går kanskje barnet rundt å ønsker at dere skiller dere, for husfredens skyld.



Mye krangling og dritt, selv rundt middagsbordet = Kanskje dere virkelig har problemer? Jeg sier ikke at skilsmisse er den eneste utveien, men heller siste utvei. Kommunikasjon og parterapi kan vel også fungere.

Det samme gjelder par eller eks-kjærester som får barn sammen som et siste forsøk på å holde sammen... Hvis det stormer rundt dere allerede så tviler jeg sterkt på at det blir noe særlig bedre av å prøve å stifte en familie sammen.

Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden. Aaah, good memories.

Jeg har egentlig aldri vært særlig glad i dialekter. Jeg synes at søringer(mannfolk) høres ekstremt feminine ut, men det er jo såklart bare fordi jeg er nordlending selv. Jeg hatet dialekter med skarre -r. Slik som de har i Stavanger og Bergen - Helt til i fjor.

I 2014 ble jeg kjent med en person fra Bergen som fikk meg helt hektet på dialekten. Nå høres Lars Vaular veldig rett ut! og Bjørn Hellfuck var artisten jeg hadde spilt mest på Spotify hele året.

Bill. mrk.: Bergenser ønskes.
Vi kan hoppe på bekkalokk sammen og se hver eneste Brann-kamp.
Til og med regnet er sjarmerende.


"Eg pleide å ha en kjæreste og hon va faen det nærmeste som eg har vært no ærlighet og en normal tilværelse. Men gode ting - de skjærer seg"

Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden etter at jeg hadde sett en dokumentar om Aaron Swartz. IMDB: "The Internet's Own Boy"

Denne dokumentaren gikk veldig inn på meg. I korte trekk handler den om Aaron, en ung hacker som forsøker å bruke egenskapene sine til å frigjøre kunnskap for alle online. Han forsøkte ikke å tjene penger på hacking eller å hacke på gøy/for å tulle med nettsider. Han mente at alle skulle kunne finne informasjon gratis på internett uten å måtte betale for å laste ned dokumenter slik at selskaper tjener masse penger på informasjon som både kunne og skulle vært tilgjengelig og lovlig for alle. Til slutt ble det for mye for Aaron med FBI, Secret Service, arrestasjon og rettsak så det endte med at han tok sitt eget liv.

Hvorfor gikk denne dokumentaren så inn på meg? Er det fordi jeg er interessert i det som omhandler dataelektronikk? Eller fordi jeg er over gjennomsnittet interessert i koding som html og css?

^ Begge påstandene stemmer, men denne dokumentaren handler om å stå opp for seg selv og det man tror på. Kjemp for dine rettigheter og ikke la folk, firma eller i denne sammenhengen - myndighetene trø på deg. Jeg har faktisk vært i den situasjonen flere ganger... ikke med myndighetene men i situasjoner hvor jeg har måttet kjempe for mine egne rettigheter og vært "vanskelig" og "kranglevoren" for å få det jeg fortjente. Der og da føles det nok lettest og bare ta den enkle utveien, å gi opp og bare gå, uten å gjøre noe nummer av saken. Men man må stå opp for seg selv. Står du ikke opp for deg selv kommer ingen andre til å gjøre det heller.

Selv om alt kanskje føles håpløst til tider så oppfordrer jeg alle til å stå opp for det som betyr noe. Det trenger ikke å bety noe for alle, så lenge det betyr alt for noen. Har du en hjertesak? Kjemp for den.

 

Jeg og kjæresten min hadde avstandsforhold for 6 år siden så jeg vet litt om dette temaet og i dag fikk jeg lyst til å dele litt av min erfaring. Etter grunnkurs elektro på videregående flyttet han til Bodø og jeg til Narvik. Så vi bodde hver for oss i 1 år før han flyttet inn hos meg i Narvik og vi bodde der sammen i 1 år før vi flyttet videre sammen - til Sortland.



Kan avstandsforhold fungere? Absolutt. Men da må man ha tillitt og stole på hverandre. Det er fordeler med å være i et avstandsforhold også, tro det eller ei.

- Man krangler aldri. Jeg og kjæresten gjorde ikke det i hvert fall. Man vil gjøre det beste ut av tiden man har sammen. Vi koste oss alltid med filmer, turer, shopping, fester og kos. Netflix & chill liksom. ;)

- Man gleder seg og teller ned uker og dager til man skal se hverandre igjen. Jeg husker bussturene med sommerfugler i magen og de søvnløse netterne i forkant hvor jeg var så spent.



Ulempene er dessverre flere. Det var jo litt gøy å se hverandre på webcamera eller å snakke i telefonen men det er jo ikke det samme som å fysisk være i samme rom sammen. Jeg husker at vi fortsatt brukte msn på den tiden. Nå for tiden er det jo så mye enklere med Snapchat osv.

Det verste var å ikke vite når vi skulle møtes igjen. Hadde vi en dato eller en ferie i nær framtid så var det greit, men det ble mye savn og jeg gråt en hel del mascara på puten min i den perioden. Heldigvis var vi flinke til å besøke hverandre. Jeg tok bussen til Bodø flere ganger selv om det både var dyrt og tok lang tid. Jeg gikk på bussen i 4-tiden og var ikke framme i Bodø før nærmere 11 på kvelden. Men det var helt greit fordi jeg satt bokstavlig talt å trippet i bussetet i 7 timer.

En gang sneik jeg til og med med meg rotten min i et reisebur i sekken min fordi jeg skulle være der i nærmere 2 uker. Det var i russetiden vår i 2010 da jeg fikk "fri" hos læreren min for å være hos han i 2 uker siden jeg hadde så lite fravær. "Fri" = Jeg fikk med meg skolearbeid da. Og for dere som kanskje synes at det var teit at jeg feiret halve russetiden min med han og Bodin-russen så don't worry - Jeg har vært russ 3 ganger så jeg mistet ikke noe særlig av min egen russetid med mine medruss av den grunn. ;) 



Hei, jeg heter Kristìn og i dag har jeg en tilståelse og komme med. Jeg har inkludert mine nærmeste alt for mye når det kommer til kjærlighet og forhold. Jeg har latt deres innvirkning hatt alt for mye å si for meg og mine valg. Men nå er det slutt på det. Selv om jeg håper og tror at mine nærmeste bare vil mitt eget beste så synes jeg at noen av de har en rar måte å vise det på - ved å bli sint når jeg tar egne valg. Jeg trodde at så lenge jeg hadde det bra og trivdes så skulle de rundt meg være fornøyd. Men tydeligvis ikke.

Oppskriften er å ikke inkludere for mye. Jeg har fått mye dritt den siste tiden og jeg vet at jeg må bli flinkere til å åpne meg og si ifra når noe plager meg og når jeg har problemer, jeg skal slutte å være "Miss Independent" hele tiden.

Både venninner og kompiser har klaget på valgene mine, men jeg skjønner egentlig ikke hva problemet er. Jeg må jo bare gjøre det som føles rett for meg. Tar jeg feile valg er det jo jeg som må leve med konsekvensene etterpå uansett. Men men, det er vel i slike situasjoner man får se hvem som virkelig er der for en, uansett hva. Jeg har også opplevd at kompiser og venninner har tatt avgjørelser som jeg ikke var helt enig med eller som jeg synes var dumme valg, men jeg har vel ikke kuttet dem ut, kritisert eller slengt med leppa av den grunn. Selvfølgelig synes jeg det er trist at mine valg skal ødelegge vårt vennskap, men for all del - hvis det skulle så lite til så får det bare være.


Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden.

Å være "sintemann" er å være ordentlig sint eller sur. Både kvinnfolk og menn kan være sintemann. Det er et ord jeg skapte for et par år siden og nå bruker de fleste av mine nærmeste det også.

Jeg har aldri skjønt meg på folk som bruker tid og energi på å være sint og irritere seg over små ubetydelige ting. Jeg pleier å si: "Det går bra, det var ingen som døde" når folk tar helt av over bagateller. Hvis du for eksempel søler ut en melkepakke på gulvet så er ikke det verdens undergang.

Og ikke minst, folk som er langsinte. Det er noe av det verste. Selv om du kanskje hadde en god grunn til å bli sint i utgangspunktet så er det jo ikke verdt å ødelegge flere timer, dager eller uker over. Mitt beste tips er å ikke ta ting så særiøst.

Jeg blir sjeldent sint... men når jeg først blir sint da er jeg ordentlig sint. Da rister jeg, jeg blir så sint at jeg begynner å grine og det har gått ut over både pc'en min og tallerkener.

Kjærlighet er en investering sies det. Egentlig er jeg ikke så glad i å skrive om kjærlighet, ei heller føler jeg meg så flink til å gi tips og råd når det kommer til kjærleiken... selv om det kanskje er det jeg hjelper mine nærmeste mest med. Jeg lærer så lenger jeg lever.

Nøkkelordene mine er ærlighet, frihet og humor.

Med ærlighet mener jeg at du skal kunne kommunisere med partneren din. Snakke om hva som helst, ha en diskusjon om dagens nyheter eller en samtale om et tema som betyr noe for deg. Hvis man lurer på noe så spør man og vil man ikke vite svaret så spør man ikke. Så enkelt er det faktisk når man bryter det ned i småbiter. Løgner er vel det som ødelegger flest forhold - både vennskap, i samliv og familiehemmeligheter.

"Frihet under ansvar". Selv om man er i et forhold skal man også kunne gjøre egne ting. Ta vare på dine gamle hobbyer og interesser. Man skal heller ikke glemme sine egne venner. Jeg har vært i flere forhold siden jeg ble "voksen" og jeg har erfart at man må gi og ta for at man skal fungere sammen.

Jeg har tidligere vært i forhold som handlet veldig mye om den ene partens venner og familie, og fint lite om mine folk. Da ble det skjevt, og det var ikke noe gøy. I ettertid har jeg unnskyldt meg til både kompiser, venninner og familie. Dette er ikke for å kritisere eller for å gi noen dårlig samvittighet, fordi jeg vet at det fort kan bli slik. Spesielt hvis man bor nærmere den ene partens venner og familie. Når jeg tenker over det er vel egentlig jeg en ganske grei kjæreste siden jeg går best overens med mannfolk og trives best med guttaboys uansett. Det har aldri vært noe problem for noen av mine partnere å ta meg med til kompiser på besøk. Men jeg har vært sammen med mannfolk som absolutt skulle være med til mine venninner og det var ikke like gøy bestandig...

Med humor mener jeg at man skal kunne være seg selv til tusen. Man skal kunne være kjempeteit og barnslig og le av alt. Man skal kunne vise både sin beste og verste side.



Et forhold skal være en two-way street. Ikke noe enveiskjørt tull. 50% fra hver part og en dæsj humor så blir det bra! Ingen skal bestemme mer over den andre eller måtte føle seg underdanig.

Blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden.

Det er vanskelig å holde humøret oppe når det føles som om alt går galt.
"When nothing goes right, go left." 

Men man må forsøke, man kan ikke bare gi opp. Gresset er ikke grønnere på den andre siden, men bak skyene er himmelen alltid blå. Man må prøve å plukke seg selv opp istedenfor å falle helt i staver.

Vær sammen med folk som gjør deg glad, har du ikke muligheten til dette så får du gjøre deg selv glad. Se en film, begynn å se en ny serie, lag deg noe godt. Hold på med noe du liker som for eksempel tegning, fotografering, skriving, spill. Dediker tiden din, og livet ditt til noe som betyr noe for deg.

Jeg bestemte meg for å ta et par pils i godt selskap i går, dette endte med både pils, sprit og shots. Jeg hadde egentlig ikke tenkt meg på byen heller men gjett hvem som endte opp der gitt! Alt i alt var det en veldig morsom kveld, mens i dag kjennes det ut som at noen har stått med en motorsag i halsen min. Jeg tror det skyldes all synginga(vrælinga) i bilen. Stakkars sjåfør. Jeg var nemlig halve kvelden på vorspiel og halve kvelden på bilfest.

I kveld er jeg bedt i bursdag men helt ærlig så er jeg ikke supergiret på fest i dag også... Whaaat?! Hva er det som skjer med meg? I know right. Så jeg får se hva jeg finner på senere. Nå skal jeg fortsette mitt Frustrerte Fruer-maraton. Bare 1 sesong igjen. Iiik.

Jeg har hatt noen rare drømmer i det siste. For eksempel har jeg drømt at jeg måtte ta fagprøven min på nytt igjen, selv om jeg har fagbrev - som jeg også hadde i drømmen. En annen drøm var at jeg ble jaget av en illsint elg... jeg er litt redd for elger så da den begynte å løpe etter meg ved en elvebredde fant jeg ut at jeg skulle prøve å svømme fra den. Det gikk ikke så bra siden jeg egentlig aldri har lært meg å svømme ordentlig.

Alle drømmene mine føles så ekte, selv om jeg i ettertid både kan le og riste på hodet av det jeg skal ha opplevd i drømmen. Jeg har aldri satt meg inn i å lære meg å styre mine egne drømmer. Som regel drømmer jeg om folkene rundt meg, de nærmeste jeg har. Jeg drømmer også en del om dyr, men som oftest i en positiv sammenheng og ikke slik som elg-drømmen min...

Jeg synes drømmetydning virker spennende, og jeg har prøvd å sette meg inn i slike "drømmesymboler" og hva de skulle kunne bety. Men jeg synes drømmer er litt vanskelige. Jeg husker mest og drømmer mest rare ting etter at jeg har konsumert alkohol. Det påstås jo også at man bare husker noen få prosent av det man drømmer, og at man alltid drømmer selv om/når man ikke kan huske noe som helst.

Jeg har i alle år fått høre at jeg er en veldig positiv og blid person. Jeg tror at jeg skal begynne å spille poker fordi jeg tror at jeg hadde vært rimelig flink til å bløffe og lure folk med pokerfjeset mitt. Jeg har vært mye nede i tunge perioder og dårlig humør har preget de siste årene men det er nok ikke mange som har merket noe til det. Jeg er egentlig bare flink til å legge det igjen hjemme. Jeg er smilende og blid til alle jeg møter. Selv barn og eldre folk på butikken som ikke smiler tilbake til meg.

Da jeg gikk på selvtillit og sosial angst-kurs het kurset "For trang maske". Jeg føler i blant at jeg går rundt med en maske blant folk. De som smiler mest og virker mest lykkelig, carefree og happyface kan også være de som er mest ulykkelige innvendig.

Jeg har følt meg mye ensom, selv om jeg vet at jeg ikke er alene. Overfladisk lykke er ofte kortvarig men jeg omfavner den uansett.

Jeg hadde lyst til å lage et innlegg med litt random informasjon om meg selv. :)

- Når jeg drikker energidrikker/cider og øl av boks så MÅ jeg rive av åpneren før jeg drikker av boksen. Når folk legger merke til at jeg gjør dette har jeg fått høre at det skyldes "OCD".

- Jeg klarer ikke å gå forbi et vindu/speil uten å speile meg i det. Kjempegøy når jeg innser at det sitter noen inni bilen/innenfor ruten jeg ser meg selv i.

- Jeg spiser alt for sjelden ordentlig middag når jeg ikker er sammen med kjæresten min. Jeg synes det er så kjedelig å både lage middag og spise middag alene. Det er vel hovedgrunnen til at jeg levde på ostepop før.

- Jeg tror på alt folk forteller meg, absolutt alt. Mine nærmeste synes at dette er kjempegøy siden jeg tror på alt av tull og tøys, og alltid lar meg lure...

- Jeg er ganske flink til å huske både navn og nummer, jeg har derimot ikke god retningssans. Dette har endt med flere lange kjøreturer hvor jeg ikke har klart å finne fram. Jeg har også gått meg bort, i fjor gikk jeg meg bort i Bodø.

- Jeg er ikke så glad i å snakke i telefonen men jeg skriver gjerne lange tekster i chatten på Facebook. Men det jeg liker aller best er å bruke Snapchat og "snappe" frem og tilbake.

- Jeg har aldri smakt en dressing som jeg har likt siden jeg synes alle smaker majones. Jeg er derimot veldig glad i salsasaus og holiday-dip.

- Jeg er vegetarianer og har vært det i over 3 år nå, men jeg kunne nok ikke blitt veganer siden jeg er over gjennomsnittet glad i hvitost.

- Jeg har hatt det meste man kan ha av gnagere og smådyr. Jeg har hatt flere hamstere, marsvin, kanin, rotte og nå har jeg to chinchillagutter. Det første jeg gjorde når jeg flyttet hjemmefra var å skaffe meg en rotte med navn Nova. ♥



 

Tidligere i dag da jeg kikket rundt på internettet kom jeg over en annonse for Nelly hvor det var 50% på topper. Jeg benytter da sjansen til å klikke hjem noen nye basisplagg. <3 Basisplagg <3 som sagt - jeg har fått helt dilla. Jeg synes det er så kult at man kan bruke det til hverdags, eller style antrekket litt opp og bruke det til fest også.

Jeg har også fått dilla på grått for tiden, spesielt lysegrått. Det er SÅ fint! Jeg synes også at slike "rib"-topper og gensere er kjempefine. Jeg tror det står for ribbestrikket(?)... uten at jeg skal si noe for sikkert. *rødme*

Nye herligheter:

Pluss denne toppen, men den fant jeg ikke nærbilde av.

Jeg har nevnt det litt tidligere - at folk ikke setter pris på noe før det er borte. Friheten til å være alene blir sett på som ensomhet, men blir man plutselig frarøvet dette så blir det fort et problem. Folk som ikke kan oppføre seg i et forhold men er helt knust etterpå, det er ikke synd i deg... du hadde sjansen!

Hvorfor kan man ikke se det man har mens man har det? Dette gjelder så å si alt, jeg kan sitte i timevis og se på gamle bilder av meg selv og synes at jeg så mye bedre ut der enn hva jeg gjør nå. Jeg var så tynn...og jeg hadde fint hår. Listen er lang.

Hvorfor skal man være så jævlig etterpåklok hele tiden? "Det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man aldri gjorde" + "Den som intet våger, intet vinner"

*kaste seg selv foran en skolebuss*

For et par helger siden var kjæresten i Sverige på scootertur, jeg benyttet da sjansen til å ha en todagers full-on partyhelg med bestevenninna mi. Det var kjempekoselig helt til vi dro ut. Humøret mitt dalte. Hvorfor? Jeg møtte da en kompis av kjæresten min som jeg har "kjent"(møtt og snakket med på fest) i over 3 år nå. Vi snakket helt vanlig og plutselig utbryter han: "Jeg vet ikke om jeg egentlig burde fortelle deg dette, men David var utro forrige helg..." Jeg ble stående å nøle et par sekunder før jeg svarte: "Nei? Forrige helg var vi sammen i Sverige..." Men da fortsatte han bare samtalen med at han måtte ha blandet helgene og at det måtte ha vært en annen dag. Jeg stoler selvfølgelig på kjæresten min, spesielt etter så mange år som trofast og ærlig. Men jeg ble jo i dårlig humør ettersom jeg synes at dette var rart og unødvendig. Hva skulle han oppnå med det liksom?

Det endte med at jeg fortalte kjæresten min alt da han kom hjem, og han ble småsur/sjokkert siden han trodde at dette var en god kompis. Helgen etter møtte vi den samme karen ute på byen igjen. Kjæresten min bestemte seg da for å konfrontere han, og jeg ble egentlig litt skeptisk siden jeg så for meg noe slik som: "Nei ka faen, det har æ aldri sagt!" Men kompisen hadde ikke prøvd å skjule det, han svarte bare helt harmonisk: Ja, jeg skulle bare teste forholdet... What the hell?! 

Kjæresten min sa da at han aldri ville høre noe slikt igjen, og vi lot det gå. Men jeg synes fortsatt at det er veldig skummelt med slike folk. For det første så fortsatte han jo å lyve til meg/lure meg selv om jeg tok han i det. For det andre så kom det aldri noen "Æ kødda!"-punchline mens jeg snakket med han. Og for det tredje så tenker jeg at slike folk kan vel starte rykter for alt og ingenting. Neste gang er det vel liksom jeg som har vært utro her i mens han er i Sverige...






Haha, jeg elsker someecards! *gapskratt*

Jeg er ikke redd for deg lengre. Jeg er ferdig med å føle meg som en usikker liten pyse. Nå kan jeg endelig slippe disse ekle følelsene. Jeg skal aldri mer scanne uteplassene i det jeg kommer inn døra for å se om du er der. Jeg har ikke hatt lyst til å møte på deg, jeg har prøvd å unngå deg for alt i verden. Men nå slipper jeg alt. Jeg har det bra. Jeg har det veldig fint uten deg. De fine minnene tar jeg med meg, alt drama og dritt får gjerne forsvinne i glemmeboka.

Jeg har aldri vært flink til å la ting gå. Jeg er flinkere til å rippe opp i minner og følelser. Jeg vil være vennskapelig med alle. Jeg vet jo innerst inne at ikke alle kan gå overens og like meg, men jeg prøver så godt jeg kan. No hard feelings. Dette er min closure. Mitt siste oppgjør.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I det siste har jeg hørt en del på Beyoncé. 

Jeg føler at jeg sitter midt i kaoset akkurat nå. Jeg får ikke til noe. Jeg klarer ikke. Det er vanskelig når man føler at man ikke fortjener noe særlig bedre selv om mine nærmeste mener noe annet. Karmatrollet slår inn og jeg tenker at siden jeg har hatt mye bra i livet mitt så er det kanskje på tide at jeg får tunge perioder. Natten var et tåkete mareritt men nå har jeg i hvert fall en bekymring mindre i livet mitt.

Jeg er min egen verste fiende. Jeg tror at hvis man åpnet hjernen min hadde den hatt en stor sort klump med ordet "samvittighet" på. Jeg tenker alt for mye, jeg overanalyserer alt. Det påstås jo at 85% av ting man bekymrer seg over aldri skjer uansett.

Jeg har skrevet før at jeg er en ekstremt ærlig person, til tider for ærlig... men når jeg møter motgang og blir trist så stenger jeg meg selv inne. Jeg åpner meg ikke for folk når det stormer rundt meg. Kun de aller, aller nærmeste.


Blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden.

Livet - det vanskeligste du noen ganger kommer til å måtte takle.
Livet er fullt av opplevelser, følelser, overraskelser, oppturer, nedturer, motgang og kjærlighet. Å være i live kan føles som det beste i hele verden, eller en tung følelse som gir deg en klump i magen. Livet er ikke rettferdig, ei heller lett.



"Livet er en dans på roser".. en dans på torner vil jeg heller påstå. Det er så mye man skal klare, før har jeg sammenlignet livet med et spill og det gjør jeg fortsatt. Man får quests, altså oppgaver man må takle. Man blir hele tiden satt på prøve. Kanskje mister man noen man hadde nært... familiemedlemmer dør, man har hjertesorg eller man mister jobben. Man sliter med økonomien, man mister huset, mister barna sine, kanskje man overgir seg til lettere ikke-permanente utveier som rusmisbruk eller kanskje finner man plutselig seg selv med gjeld opp til ørene.

Til tider er det å være i live helt forjævlig. Enkelt og greit.

Jeg mener også at livet ofte blir romantisert. Mannfolk smiler bredt med penger, damer, biler, musikk, suksess. Kvinnfolk koser seg med shopping, champagne, nye sko og hunks. Jeg vil påstå at livet er mer en den nye neglelakken din eller at du har fått ny spoiler på sportsbilen din. Jeg har vel nevnt tidligere at jeg har vært rimelig materialistisk og overfladisk tidligere da jeg var yngre, men nå har jeg lært meg å sette mer pris på det som virkelig betyr noe... slik som cheez heartz. ;)


Dette blogginnlegget skrev jeg for et år siden.

De siste månedene har jeg vært barnevakt i ny og ne. Jeg har vært barnevakt for onkelungen til kjæresten min, mens moren hans går på universitet. Han var bare 2 måneder da jeg begynte å passe han, nå er han 4 måneder. Han er en liten søtklump men det er ikke alltid like lett så litt gråting blir det jo selvfølgelig... men kosen veier opp for det. Dessuten har jeg blitt mye flinkere til å trille barnevogn uten å kræsje i alt jeg ser. Haha.

Jeg er en sliten pike. Spesielt siden jeg har døgnet de siste nettene. Les: Ikke fått sove og blitt så rastløs av å bare ligge der at jeg til slutt har stått opp igjen. Småbarnslivet er vel flott det, men jeg liker at jeg kan låne han for litt kos for så å levere han tilbake igjen. :)

Jeg lurer på når jeg egentlig ble så full av samvittighet, jeg var ikke slik før. Som jeg har skrevet tidligere så var jeg en bitch. Selverklært bitch i det minste. Nå kan jeg nesten ikke si eller gjøre noe før jeg drukner i dårlig samvittighet.

Til tider føles det ut som at alt jeg sier er galt og uansett hva jeg gjør så blir noen såret. Jeg bryr meg alt for mye om andre mennesker tror jeg. Men det får være min byrde, og jeg tror nok ikke det er den dårligste egenskapen å ha.

Jeg bare lurer på når jeg ble slik, for når jeg tenker tilbake på min fortid kan jeg dessverre ikke si det samme. Jeg tror til og med at jeg knuste hjertet til minst en gutt da jeg var ung og ufin. Da jeg trodde jeg var dronningen av verden, og brukte så mye brunkrem at jeg lurte kompiser med at jeg smurte nuggati i ansiktet. Det verste er at jeg ikke synes det er rart at de trodde på meg. . Nå synes jeg ikke at det er rart, der og da synes jeg jo selv at jeg var nydelig med mitt blekte ødelagte tyggishår og brunorange ansikt med kritthvite ører.


18 år gamle Kristìn i Narvik som akkurat hadde innrømmet for sin kjære mor at hun hadde begynt å røyke.. for 2 år siden - da hun var 16.

Medjattere er de som aldri har egne meninger, de bare jatter med. For eksempel: Hva skal vi ha til middag i dag? - Det kan du bestemme, samme for meg, jeg vil ha det du vil ha.. listen er lang. Jeg har kjent til folk som har vært i forhold hvor de sier at de aldri krangler, diskuterer eller er uenige. Noen synes kanskje at dette høres ut som paradis på jord men jeg synes det høres rimelig kjedelig ut. For det første så liker jeg en god diskusjon om en seriøs sak og for det andre kunne jeg aldri tenkt meg å vært sammen med noen uten egne meninger.

Jeg liker at andre folk har andre meninger enn meg så lenge de også respekterer at vi er forskjellige og har ulike synspunkt. For å vende det andre veien kan jeg jo også si hvor kjedelig jeg synes det er når folk bare svarer "uansett" når jeg spør om noe.. uansett om spørsmålet er hva vi skal finne på eller hva vi skal spise. Selvfølgelig liker jeg å få viljen min til tider, men ikke å overstyre eller bli overstyrt.

Jeg har blitt veldig styrt tidligere i mitt liv så nå prøver jeg å stå opp for meg selv mer enn noen gang. If you don't stand for something you'll fall for anything.

Forutenom blogging er mine største fritidssysler Instagram, Snapchat og Facebook. Jeg har blitt flinkere på Instagram synes jeg siden jeg tidligere spammet og la ut minst 5 bilder om dagen. Samme med Snapchat, da det var nytt sendte jeg fellessnaps av middagen min(osv) til alle. Men jeg er stolt av at jeg aldri har lagt ut noe på my story noen gang.

På Facebook sitter jeg ikke å blar og ser på statusoppdateringer, jeg er som regel ikke inne på selve Facebook en gang, jeg oppholder meg på Messenger-appen. Jeg snakker med folk, mine nærmeste. Jeg skriver med mine nærmeste så å si hver dag. Jeg har en bestekompis i Oslo og flere på Andøya der jeg selv er fra. Jeg prøver å være der for mine nærmeste og gi dem tips og råd så godt det går. Til tider kaller jeg meg selv bare for "Psykolog Kristìn" fordi det er slik det føles.

Jeg synes det var litt ironisk i fjor da jeg ble spurt om tips angående kjærlighet og forhold. Siden jeg da var blitt dumpet etter et langt forhold.. Jeg hadde vel ikke noen særlig successrate akkurat. Jeg har vært sammen med folk mens jeg har følt at jeg har måttet ta på meg psykologrollen online, og da har jeg fått kommentarer som:"jeg skjønner ikke at du gidder" osv. Det har ikke med å gidde å gjøre, jeg er litt obsessed og klarer ikke å la være. Jeg setter mine nærmeste foran meg selv og vil bare at alle skal ha det bra, selv om det finnes et uttrykk som sier "you can't please everyone" så vil jeg i det minste prøve.







Blogginnlegget var skrevet for 1 år siden. Oh how the tables have turned.

I 2014 da jeg var singel snakket jeg mye med mine nærmeste om at den neste kjæresten min skulle være så tilnærmet lik drømmebildet mitt som mulig... Advarsel: dette er det mest overfladiske blogginnlegget jeg noen gang har skrevet.. joda, hvorfor skulle man være sammen med noen som ikke er den fineste man vet om eller den beste personen man noen gang har møtt - MEN jeg vet jo at personlighet er viktigere enn utseendet... og ikke minst humor(!)

Jeg hadde da en liste over kriterier som jeg ville at min nye utkårede skulle fylle ut. Denne listen viste jeg til mine nærmeste og de bare lo av meg og syntes at jeg var teit. Det var jo mest på skøy mens nå i ettertid er jeg helt enig med mine nærmeste og jeg har dessverre erfart at et bra utseende ikke kan gjøre opp for mangelen på en god personlighet.

- Han skulle ha langt hår. "Har man langt hår er alt greit." I ettertid ler jeg av meg selv mens jeg rister på hodet og tenker at NEI, det er virkelig ikke slik.
- Han skulle gå med Converse. Converse er de fineste skoene som finnes, skulle jeg(mot formodning) gifte meg skulle jeg giftet meg i Converse.
- Han kunne gjerne ha hull i øret eller utvidede ører slik som jeg selv har. Med hull i bare det ene øret skulle det være ring, ikke bling-bling.
- Han skulle ha en careface stil, ergo ikke være særlig interessert i merkeklær.
- Han skulle være sterk men ikke ha veldig markerte muskler som sixpack siden jeg virkelig ikke synes det er så fint som alle skal ha det til.
- Han kunne gjerne ha tatoveringer men helst ikke randome tatoveringer som tribals eller koi-fisker bare fordi at det er "kult"- noe som jeg forresten ikke synes at det er.
- Han kunne gjerne ha føflekker og fregner siden jeg synes at det er nydelig.



Så sluttet jeg med mine høye standarder og jeg sluttet å tenke så overfladisk. Så lenge man finner seg en kar som man trives sammen med så skal man være fornøyd. En som kan få meg til å føle meg bra, uansett om han har kort hår eller merkeklær. Dessuten blir jo en person finere i utseendet hvis vedkommende har en fin personlighet, mens dersom personen er en drittsekk blir vedkommende automatisk styggere i utseende også. Nå trives jeg veldig godt med sossesveis-mannen min. ♥

Jeg tenker på Barney i How I met your mother som sier: 
"I slept with her once and I caught feelings!" om Robin.

Å bli smittet, å bli forelsket, å bli skutt av amors pil. Det var gøy da jeg var yngre - jeg var forelsket i kompisen til storebroren min, jeg var forelsket i nabogutten, jeg var forelsket i gutten i klassen, jeg var forelsket i broren til venninnen min. Ja... jeg var forelsket. Alle var så pene, og da var det nok å være pen. Jeg trengte ikke å vite fornavnet til fyren før jeg var blitt forelsket. Jeg endret preferanser oftere enn jeg skiftet sokker.

Men det var før, når det å være "kjærester" var å sitte og se på hverandre og fnise på hver sin side av klasserommet. Kjempeseriøse greier... Nå hadde det ikke vært like lett, i hvert fall ikke når man er så kravstor som jeg har blitt. Jeg hadde hverken orket, turt eller hatt lyst til å hoppe inn i noe som ikke føltes 100% riktig. Jeg synes jeg har brukt min porsjon av tid og energi til folk som tydeligvis ikke har vært rett for meg.

Men jeg savner jo såklart litt å være kid og uskyldig igjen. Jeg husker at jeg var så forelsket i gutten i musikkvideoen til Bomfunk MC's - Freestyler. Han var den første jeg så med dreads noensinne. *stjerner i øynene*

Er følelser noe man plutseli får? Eller kanskje det er noe som ligger å ruger i underbevisstheten. Jeg var jo "bare bestevenn" med kjæresten min i 2 år før vi ble sammen og det endte med et relativt langt forhold, og etter 2 år fra hverandre fant vi tilbake til hverandre igjen. Det er jo veldig greit å kjenne hverandre før man blir sammen, så blir det ingen overraskelser og man vet allerede at man trives og fungerer godt sammen.

For noen år siden da jeg begynte å bli en shoppaholiker elsket jeg å handle på Bik Bok og jeg kjøpte så å si alle mine klær dær. Men så synes jeg at det tapte seg litt så jeg begynte å handle mye mer på Carlings heller - back in the dayz da Carlings bare hadde et pittelite hjørne med jenteklær. Det var da jeg oftest gikk med dødningehoder og hullete/mønstrete/fargete tightser. Jeg har skrevet om "stil" før og at jeg ikke har noen spesiell stil lengre... Men at jeg har vært/blitt kalt både emo(mye sort) og hippie(mye farger og dreadlocks på hodet). Nå som jeg føler meg mer voksen innser jeg at jeg går med litt av alt egentlig. En dag kan jeg gå i helsort mens en annen dag tar jeg på meg min regnbuefargede topp og blomsterkrans i håret.

Jeg har blitt mer glad i basisplagg, topper med polokrage for eksempel. Jeg synes det er så pent! Og cardigans, jeg har bare... 3 stykker tror jeg men jeg synes det er så fint med slike klær som man kan bruke til hverdags men også se mer "classy" ut til fest.

Jeg har fått opp øynene for H&M. Tidligere handlet jeg bare fra Divided-kolleksjonen mens nå sikler jeg over fine gensere, singletter og dongeribukser.

Disse godbitene har jeg klikket hjem fra H&M. *glorie over hodet* Men er det ikke det søndager er til for? Avslapping og nettshopping. ;)

Har du noen gang vært eller blitt forelsket i noen men du føler ikke at du kan fortelle vedkommende det? Kanskje er vedkommende opptatt, kanskje en alt for god kompis som du er redd for å miste eller kanskje vedkommende er en person du virkelig ikke burde falle for... Men du gjør det uansett.

Man kan ikke noe for hva man føler eller hvilke signaler kroppen sender ut når man er sammen med et annet individ. Men det er en veldig vanskelig situasjon å skulle holde tilbake og late som ingenting. Spesielt for meg som er så åpen og ærlig med alt mulig ellers. Kanskje har jeg en kompis som jeg egentlig skulle ønske var noe mer men mine nærmeste forteller meg at det ikke hadde kommet til å fungere, dessuten er jeg livredd for å ødelegge det gode forholdet vi allerede har. Mange tror forsåvidt at vi er kjærester, og det hjelper ikke så mye på egentlig. "Oppfører han seg ordentlig? Er han snill med deg?" Ja... men kanskje ikke på den måten jeg helst skulle ønske.

Dette var skummelt å skrive. Nå føles det så ekte.


Blogginnlegg fra Juni 2015.

Søvnløs. Atter igjen. Jeg har hatt mange søvnløse netter så langt i år, og enda flere hadde jeg i fjor. Jeg er som regel ganske kveldstrøtt i hvert fall når jeg er flink med døgnrytmen og står opp samtidig som kjæresten min om morgenen. Men det er ofte jeg står opp igjen etter at jeg har lagt meg. Jeg blir rastløs, jeg begynner å tenke. Jeg overanalyserer, grubler. Jeg blir liggende å rive meg i håret og kaldsvette.

Jeg stresser og jeg er en "worrier". For noen år siden slet jeg mye med angst. Jeg fikk angst-anfall og hyperventilerte ukentlig. Heldigvis har den slitsomme angsten sluppet det faste grepet, men restene ligger fortsatt å gnager på hjernebarken min.

Jeg holder på å legge over gamle blogginnlegg fra den forrige bloggen min her, tankefulle innlegg jeg skrev for et år siden. Det fikk meg til å innse hvor mye jeg har endret meg på bare 1 år. Jeg synes at det er både spennende og skummelt å tenke på framtiden. Hvor og hvordan er jeg om enda et år?

Når jeg virkelig begynner å tenke så blir spørsmålene så store. Hvorfor er jeg her? Hva er mitt mål med livet? Hvorfor får jeg lov til å leve? Hva er min mening her på kloden?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bildet er fra 2010. Da livet var enklere på et vis... men samtidig så utrolig vanskelig.

Når folk sier "livet er for kort til.. ditt og datt" blir jeg litt oppgitt egentlig. Livet er det lengste du noen gang kommer til å gjøre og være med på... såvidt jeg vet i hvert fall.

"Livet er for kort til å krangle/hate/syte/gråte/kjefte". Hva med å heller si: kjære deg, er en krangel verdt det? Ikke syt og kjeft, det er bortkastet energi og hvis du er trist og gråter så slutt med det. Gjør noe som får deg på andre tanker, møt noen som gjør deg glad eller hold deg opptatt. Bare for å nevne et par eksempler. Det er også fullstendig lov til å være sint, skuffet og lei seg. Så for all del, gråt/skrik og få det ut.

"You only live once."
YOLO liksom.



Jeg føler at dette innlegget ble veldig random egentlig men slik er det iblant og forhåpentligvis fikk jeg fram poenget mitt i hvert fall. Livet er det lengste og vanskeligste du kommer til å måtte gjøre. Men du trenger ikke å ta livet så særiøst heller - ingen kommer ut av det i live uansett.

Jeg er en bitch. Selverklært bitch... Jeg har i hvert fall vært det tidligere.

Problemet mitt er at når jeg sier noe ordentlig slemt eller stygt så ler folk fordi de tror jeg tuller, men egentlig så var jeg faktisk  ufin i gjerningsøyeblikket. Dette er noe jeg har tatt meg selv i å gjøre flere ganger så nå prøver jeg å forbedre meg. Jeg vil jo være den beste utgaven av meg selv.



Jeg er også en person som tror på karma. Oppfører man seg som en bitch så kommer karma og biter deg i rumpa. Som Justin Timberlake synger: "What goes around comes around".

Men samtidig så er jeg jo enig i at livet ikke er rettferdig, for å quote Iron Maiden: Only the good die young, all the evil seem to live forever. Men jeg prøver i hvert fall å være hyggelig med folk slik at de er hyggelig tilbake. Hvem vil vel gi en hjelpende hånd til noen som biter av deg fingeren?


Wu-Tang Clan's sang C.R.E.A.M(Cash rules everything around me) inneholder en hel del sannhet. Men hvorfor er det egentlig slik? Gjør penger deg lykkelig?

"Money can't buy happiness."

Jeg ville heller hatt en jobb hvor jeg tjente lite men trivdes med det jeg holdt på med enn en jobb hvor jeg tjente mye men hatet jobben i seg selv. Penger er ikke alt - mener jeg i hvert fall.. denne diskusjonen har jeg hatt med vennene mine flere ganger. De argumenterer med det at hvis man har mye penger kan man kjøpe seg alt man vil ha, alt man vil ha å spise og drikke og opplevelser og minner.. men jeg mener at man kan i større grad sette pris på materialistiske ting, sine nærmeste og fine episoder i sitt liv hvis man har jobbet for det. Grunnen til at jeg også nevner "sine nærmeste" er fordi jeg føler at hvis man er rik så kan man fort bli utnyttet av andre, hvis folk vet at du har penger ser jeg for meg at de svermer rundt deg som fluer til den lyse pc-skjermen på en mørk sommernatt.



Penger kan også endre folk veldig mye, og mange krangler bunner i penger. Jeg tenker spesielt på arveoppgjør hvor søsken ikke klarer å bli enig og heller ender med å hate hverandre resten av livet. Er det verdt det? Jeg tror nok svaret er nei.

Dessuten mener jeg at det finnes mye morsomt man kan gjøre som er helt gratis. Alt trenger ikke å være så dyrt så lenge man er kreativ.

Men med penger kan man kjøpe ostepop, og ostepop er jo lykke. Så kanskje penger kan kjøpe lykke likevel... Hilsen en tørrlagt ostepopoholiker som ikke har spist ostepop siden i fjor. Jeg er veldig stolt av meg selv nå altså!

En kompis ga meg en hypotese tidligere, om at månefasene kan påvirke vår dagsform og humør. Jeg har tenkt over saken og kommet frem til min konklusjon. Hmm... Tja, hvorfor ikke? Vinterdepresjon er jo påvist å være ekte og kunne spille inn på folk i så stor grad at man blir diognisert med det. Så månen kan vel også ha noe å si for hvordan vi oppfører oss og valgene vi tar.

Selvfølgelig er det litt underlig, men det synes jeg også om folk som kan kjenne i leddene sine hvordan været kommer til å bli. Værsyk eller ei, jeg tror det finnes mange teorier som ikke kan påvises 100% men det gjør de vel ikke mindre ekte av den grunn.

Hvis du ikke trives i livet ditt eller med deg selv - gjør noe med det. Skammer du deg over personen du har blitt? Vel, det er bare du selv som kan gjøre noe med det og endre deg.

"If you wanna make the world a better place, take a look at yourself and then make a change." - Michael Jackson.

Jeg har innsett at jeg ikke har hatt det så bra de siste årene. Jeg har følt meg veldig ensom til tider, jeg har vært litt bortkommen og fortapt. Som jeg har skrevet tidligere så har jeg ikke like mye skrivelyst når jeg har det bra som når jeg har det dårlig, siden jeg bruker blogging som mitt utløp for dumme følelser og dritt. Men de siste månedene har vært veldig fine og jeg er ekstremt takknemlig for det. Kanskje litt dumt ettersom det går ut over bloggingen min da, men men. *smile lurt*

Jeg har tatt litt av på Ebay helt siden i fjor... selv om de fleste kjøp har kostet meg rundt 11 kroner, kanskje 25,- så blir det jo en slump penger til slutt. Jeg venter fortsatt på pakker men nå har jeg tatt meg en pause fra å bestille ting.
*Være streng med seg selv*

Aldri begynn å handle på Ebay, Aliexpress eller Wish... det er avhengighetsskapende. ;) Derfor tør jeg ikke å begynne med Wish selv. Jeg har nok med Ebay pluss en liten tur innom Aliexpress iblant.

Her er "et par" av mine fine innkjøp fra Ebay...
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som jeg har skrevet tidligere så har jeg vært "rosablogger", jeg har tatt bilder av hva jeg hadde på meg og kalt det for dagens antrekk og vist frem dagens innkjøp. Til tider frister det å prøve seg på dette igjen, men det er jo enklest når man har en egen fotograf som tilbyr seg å ta bildene... og kjæresten min tar cirka 2(3 hvis jeg er heldig) bilder av meg hvis jeg ber han om å gjøre det. *le*


I utgangspunktet lagde jeg meg ny blogg for å forsøke på noe nytt, for å ha en følelsesladet blogg med mening. Men selvfølgelig kan det være godt med litt variasjon. :) Tidligere dedikerte jeg jo all min fritid til blogg. Jeg skrev på min egen blogg, trippet ut med kamerastativet for å ta bilder til bloggen, leste andre folks blogger, jeg satt på bloglovin' og oppdaterte feeden stadig for å følge med på alle innlegg.

Her er noen av mine gamle outfits.









Det påstås at personen man skal tilbringe livet sitt med burde være villig til å stå ut med deg gjennom en storm eller to. "Hvis vedkommende ikke takler meg på mitt verste så fortjener h*n ikke meg på mitt beste heller." Dette mener jeg at er sant. Hvorfor skal man være sammen med noen bare når det er bra og fine stunder? Alle sliter i blant, og de aller fleste møter et par tunge hindringer i løpet av livet.

Jeg er veldig redd for at folk skal bli lei av meg, eller at noen skal synes at jeg er irriterende. Det er min største frykt. Hvem vil vel være rundt noen som er irriterende?

Jeg påstår selv at jeg har endret meg veldig mye de siste årene. Men jeg har fortsatt en lang vei å gå. Jeg har slitt mye med angst og selvbilde, selv om jeg har blitt bedre så sitter det fortsatt dype spor igjen. Dessverre så finnes det ingen mirakelkur annet enn at man må jobbe med seg selv, uten å gi opp. Tar man en dag i gangen så virker ikke utfordringen så vanskelig lengre.

Tidligere var jeg ute hver eneste helg - fredag og lørdag, men etter at jeg ble sammen med mannen i mitt liv igjen så har det roet seg litt ned. Jeg har innsett at edruhelger og scooterturer i Sverige er minst like skøy! Denne helgen bestemte jeg meg derimot for å bli igjen her og dra ut på byen med min beste venninne, mens han dro til Sverige. Før helgen hadde jeg ikke vært ute på byen her siden nyttårsaften og det er veldig lenge for å være meg! (recovering alcoholic)

Helgen startet med at jeg tok med meg pikkpakket mitt og dro hjem til bøttekotthybelen min. Jeg er for det meste hos drømmemannen siden han har en flott leilighet. Jeg satt så i flere timer og lette etter folk som ville innta alkohyler med meg på fredag, siden jeg helt spontant bestemte meg for å ikke være med til Sverige. Utelivet her vil jeg påstå at er helt greit men fredager kan det være temmelig rolig. Til slutt bestemte jeg meg for å ta med meg en flaske Amarula og dra til min eks-kollega. Min beste venninne ble også med og det ble en koselig og ganske chill kveld. I går ble jeg først invitert til henne på pizza før vi så dro videre på fest hos søsteren hennes. Der ble det drikkeleker og jeg fikk kreatinpulver(?) i hvitvinen min. *le*

Alt i alt: Helgen var en suksess!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Jeg forsøkte å gjøre vann om til vin... Det funket dårlig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Så jeg benyttet heller sjansen til å bruke noen av mine fine badebomer!

"From the day that I met you, I knew that I would love you till the day I die."

Tror du på kjærlighet ved første blikk? Det gjør jeg. 
Jeg tror i hvert fall på en umiddelbar attraksjon, en åpenbar tiltrekning.

En unektelig kjemi, selv om man ikke har åpnet munnen og sagt et eneste ord til hverandre. Hvorfor tror jeg på dette? Fordi jeg har opplevd det selv, selv om jeg var veldig ung. Jeg opplevde det under en Black Diamond Brigade konsert under "Øksnesnatta" på konfirmasjonsleir. Dette er mange år siden nå men jeg husker fortsatt blikket hans og følelsen jeg fikk. Ikke visste jeg at bare noen år senere skulle jeg både bo sammen med og være forlovet med denne gutten. Kanskje var det første møtet underlaget til at vi fungerte så bra sammen, og at forholdet varte så lenge. Kanskje var det derfor vi fant tilbake til hverandre, og at det føles helt rett ut. ♥

Ærlig og personlig ja, rett på sak. Jeg har vært vimsete, jeg har vært usikker, jeg overanalyserer, jeg vurderer situasjoner i det breie og det lange. Jeg vil ofte ha noe annet enn det jeg har i øyeblikket, men senere da jeg ikke har det jeg først hadde lengre så vil jeg ha det tilbake.

Jeg har vært innom psykiatrien, det er ikke noe jeg stikker under en stol. Jeg tror de aller fleste kunne hatt godt av litt ekstra hjelp et par ganger i livet. Jeg har en hjerne og et hjerte som jobber mot hverandre. Logikken min, viljen min og følelsene mine kræsjer og blir til en suppe av tårer.

Vil du ha noe må du være villig til å kjempe for det. Man kan ikke gi opp med en gang noe stritter i mot. Dette er noe jeg har måttet lære meg, fordi jeg har tidligere tatt det som tilsynelatende er "den lette utveien" og rømt inn i meg selv istedenfor å jobbe meg gjennom konflikter.

2 ganger i fjor falt jeg sammen(les: dotte ne i kjellarn) og distanserte meg selv fra situasjonen istedenfor å holde ut og komme meg over det. Jeg dytter alle som prøver å komme nært inn på meg unna, fordi i mitt tankesett drar jeg folk ned i gjørma sammen med meg når det stormer rundt meg. Problemet ligger hos meg, og jeg er den eneste som får gjort noe med det. *rulle opp skjorteermen*

"Man skal respektere de eldre"... Ja, kanskje det. Men betyr det at de eldre skal få lire av seg hva de vil uten at noen skal kunne si noe på det? Jeg har kanskje hatt litt annerledes hår tidligere(dreads), jeg har ring i nesen og tatoveringer på armene og i nakken. Gjør det meg mindre verdig?

Jeg er lei av å bli stemplet som en "pøbel", eller sett på som en ekkel og ufølsom person bare på grunn av utseendet mitt. Det faktum at jeg valgte å pierce nesen på 18-årsdagen min skal vel ikke definere meg som menneske... (?)

Jeg kan skrive litt om hvorfor jeg skaffet meg septum - også kalt oksering i nesen. Septum er den peneste piercingen jeg vet om og jeg hadde lyst på det i mange år men min mor sa nei, så selv etter at jeg flyttet hjemmefra så lyttet jeg til min mor. Helt til jeg fylte 18 og ble "voksen på papiret". Jeg ville gjøre noe for å vise at jeg ikke ble kontrollert av min mor eller noen andre lengre, så jeg fikk meg ring i nesen. Nå var jeg stor og kunne bestemme selv, endelig kunne jeg gjøre alt det jeg alltid hadde hatt lyst til tidligere. Jeg skulle slutte å bry meg om hva alle andre syntes og mente.

Jeg prøver å la være å bry meg, jeg prøver å la dumme kommentarer prelle av meg. Jeg har hørt ekstremt mange vitser om kyr og okser så det er jeg så vant til men dessverre er det ikke alltid like lett. Det spørs jo også på hvem kommentarene kommer fra. Det var greit å få dritt for ringen i nesen i begynnelsen, jeg hadde ikke regnet med noe annet. Men det blir litt hakk i plata etter 5 år.

Jeg kan bare være meg, og hvis du ikke kan respektere og godta det så får det bare være. Dessuten trodde jeg at det var slutt på den tiden da utseendet skulle ha så mye å si, det er overfladisk og feil. Jeg er den samme personen psykisk selv om jeg kanskje ser litt annerledes ut fysisk. Take it or leave it.

Jeg elsket Karpe Diem for noen år siden, jeg har til og med fått ta bilde sammen med Chirag. *Stjerner i øynene* = dobbel betydning. Jeg husker første gangen jeg hørte Karpe med "Piano" og jeg elsket både albumet "Fire Vegger" og "Kors på Halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden." Men så begynte jeg å miste sansen for de mer og mer. De 2 siste låtene: "Hvite menn som pusher 50" og "Lett å være rebell i kjellerleiligheten din" har plaget meg på radio, og alt jeg forbandt de med var lyrics som: "Mulla mulla mulla mulla mulla!"

MEN den nyeste sangen har gått på repeat hos meg i hele dag.
Hus/hotell/slott brenner. 
♥ Karpe Diem gjør det igjen!


Ja, det er meg til venstre... brunkrem i mitt hjerte. <3
Til sommeren blir dette 6(!) år siden.



Jeg og kjæresten har vært og storhandlet på Europris i dag, de har jo så mye gøy! Det ble også litt snop, en ny smak til sodastreamen og fornuftige kjøp til badet. :) Nå har vi begynt å se alt av Prison Break, endelig. Det tok meg bare 10+ år...

I helgen var vi atter igjen på riksgrensen og kjørte snøscooter. Det er så gøy! Denne gangen ble det kolonnekjøring både opp og ned Bjørnefjell men vi smurte oss med tålmodighet så det gikk bare fint. :) Det ble vegetarburger på Ebbes Kök igjen, den er så sykt god(!). Den er ikke som vanlige vegetarburgere av soya... Nei, denne inneholder grønnerter, mais og små gulrotbiter. Nam!



Det første bildet er fra sist gang, og det til høyre er fra denne helgen. Jeg har endelig mottatt FXR-jakken jeg bestilte i jula. :) Men hjelm mangler jeg fortsatt, derfor har jeg 2 forskjellige hjelmer på bildene - lånt fra 2 forskjellige karer. *Dådyrtryne*





I går var det dårlig vær, så vi var bare ute å kjørte i maks 2 timer før vi ryddet, pakket og stilte oss i kø til kolonnekjøringen. Men på lørdag var det kjempefint - til og med sol *gledeshyl* men jeg glemte litt bort å ta bilder denne helgen dessverre. Jeg kan by på dette i hvert fall:


Ooops.

I forrige uke var jeg i babyshower for første gang i mitt liv! Svigersøsteren min(kjæresten til broren til kjæresten min) fikk en sønn i fjor. Den lille gutten ble født et par måneder for tidlig og så kom jo julen så det ble aldri tid til planlegging av en babyshower da, derfor tok vi det igjen nå. :) Det var en kjempekoselig kveld med flere B'er: blå ballonger, brownies og bleiekake.

Her er gavene jeg tok med meg. Jeg brukte kjempelang tid på butikkene da jeg skulle handle babyklær. Det finnes jo så mye fint!

Ettersom smokken er fra meg... Pun inteded. ;)

Så fin gaveinnpakning fra H&M!

Noe av det verste jeg vet er folk som er pen, men som selv vet at de er pen og "spiller på det". Da blir de automatisk styggere enn de i utgangspunktet er i mine øyne. Det samme gjelder hvis de har en dårlig personlighet. En god personlighet kan veie opp for mangel av utseende, mens er du veldig pen men oppfører deg som en bitch - da blir du styggere i mine øyne.


Jeg må jo alltid poengtere og skrive: i mine øyne vel og merke,
siden jeg kun kan snakke for meg selv og mine synspunkt.

Det stavas R, Ä, D, S, L, A. Jag är rädd för allt, beredd på allt.
Kent. ♥

Jeg er en litt to-delt person egentlig. På den ene siden så tar jeg ikke ting så seriøst som jeg kanskje burde mens på den andre siden så er jeg en "worrier". Jeg ser alltid for meg de verst tenkelige situasjonene og det gjør meg litt smågal til tider. Jeg har vært diagnosert med angst tidligere, jeg slet da spesielt med sosial angst. Det gjorde helt hverdagslige og vanlige situasjoner vanskelig for meg. Som det å ta bussen, jeg så alltid for meg at jeg kom til å snuble å gå på snørra slik at alle kom til å le av meg, at kortterminalen ikke ville lese bankkortet mitt eller at bussjåføren skulle kjøre fra meg på pur jævel. Det endte med at jeg alltid tok ut penger til bussen, at jeg var helt svett på tur inn bussen fordi jeg var så fokusert på å ikke falle, og at jeg gikk og ventet på bussen i minst en halvtime før jeg egentlig hadde behøvd det.

Jeg stresser for å ikke stresse.

Det påstås jo at cirka 80% av det man bekymrer seg for aldri skjer. I mitt tilfelle er det nærmere 99%. Men jeg var verre før, da jeg bodde i Narvik. Enkelte dager klarte jeg ikke engang å komme meg opp av senga og møte folk. Jeg tok omveier for å slippe å gå forbi større folkemengder og det var generelt sett slitsomt. Angsten tok fra meg både motivasjon, glede og energi. Jeg kunne få pusteproblemer og hyperventilere, og jeg besvimte mye på den tiden. Heldigvis fikk jeg hjelp av psykolog og jeg ble meldt på sosial angst-kurs. Jeg merker ikke like mye til det nå for tiden, men selvfølgelig sitter det fortsatt spor igjen. Det verste er den følelsen av at man er mindreverdig, at aller ser ned på en og at man blir forhåndsdømt av både naboer, butikkarbeidere og andre tilfeldige folk. Jeg er ikke folkesky, jeg er ikke usosial, jeg er heller ikke overlegen eller går med nesen opp i været.
Jeg er bare meg.

Jeg vant på en adventskalender her på blogg.no i desember og var så heldig å vinne produkter fra Âme Pure. Jeg hadde ikke hørt om dette merket før, men jeg hadde allerede en jalla/billig dermaroller fra Ebay.

Dermarollere kan brukes for å redusere både cellullitter, strekkmerker, arr, acne, rynker, pigmentflekker og store porer. Det finnes små til ansiktet og rollere med større "nåler" for cellullitter og strekkmerker.

Etter å ha gjort litt research fant jeg ut at dette merket skal jo være ordentlige saker. Ikke bare er det dyre produkter, men de har vunnet priser. "Award Winning cosmeceutical product". En av de dokumenterte effektene er at man øker kollagenproduksjon med over 200%. Âme Pure betyr "ren sjel" så jeg gleder meg til å prøve ut disse produktene!






Jeg likte den lille vesken jeg fikk med. Det er jo så mye lettere å oppbevare det når alt fikk plass i denne. :)

103

Formen har ikke vært på topp i det siste og i morges fikk jeg beskjed om at en veldig nær slektning har forlatt oss. Det er en stund siden han pakket livskofferten forsåvidt så jeg hadde ikke trodd at det skulle gå så inn på meg. Vi alle så det komme og ventet egentlig bare på det men det er jo alltid trist. Jeg tok farvel med han forrige fredag, og jeg er så glad for at jeg fikk tatt en siste avskjed.

I dag er jeg lei meg, men det er greit. 
Jeg er bare menneske og det å vise følelser er ingen skam.



^ 11 april i fjor skrev jeg dette. Tidligere denne uken opplevde jeg det samme på nytt igjen. Jeg er så glad for at jeg var hjemme forrige helg, og at jeg fikk besøke henne en siste gang. Denne gangen var det ingen forvarsel eller avskjed. Hun var i overraskende god form, derfor kom det som et sjokk for meg. Det siste hun sa når jeg ga henne en klem og tok farvel var: Jeg håper at vi sees igjen...
Det håper jeg også (far)mor.

Etter et 70 år langt ekteskap er dere mine forbilder. Jeg vil ha det dere hadde. Nå får dere endelig være sammen igjen. Hvil i fred far og mor. ♥

Som jeg har skrevet tidligere så er mitt nyttårsforsett å spise sunt, trene og gå ned i vekt. Jeg har gjennomsnittlig(så å si i hvert fall) spist en pose ostepop om dagen siden 2009, derfor var det på tide å gjøre noe og nå har jeg ikke spist ostepop siden i fjor. *muskel emoji*

Noen av mine nærmeste, spesielt venninner har spurt meg om dette og det er jo helt greit. Jeg svarer på alt. Jeg har alltid sagt at dumme spørsmål får dumme svar. Problemet er bare det at når jeg har svart så har de blitt direkte sure. Hvis jeg har lyst til å gå litt ned i vekt så er vel det mitt valg? Ene og alene. Det er jo jeg som skal drage rundt på dette skråget uansett. Det er jo jeg som står å gransker kroppen min i speilet og vet om alle mine skavanker. Om jeg veier 60 kilo eller 40 er vel bare min sak???? Eller? Har jeg misforstått noe? Det virker faktisk slik.



Jeg driter vel i om du veier 80 kilo eller 100+. Dette handler ikke om deg, det handler om meg. Min kropp, mitt valg. På noen år har jeg doblet kroppsvekten min, derfor har jeg lyst til å gjøre noe med det før jeg dobler den atter en gang... Det er ikke sikkert at det hadde skjedd uansett, men det er ikke noe jeg har lyst til å risikere heller.

At jeg får kommentarer og komplimenter om at jeg ser bra ut er selvfølgelig koselig og en positiv ting det. Men det hjelper jo ikke så mye når jeg ikke ser det selv. "Du kommer til å gå for langt!" Ja for all del, jeg synes at "beinrangel" er nydelige men jeg har en god del kilo å ta av før jeg i det hele tatt nærmer meg det stadiet. Den dummeste kommentaren jeg har fått fikk jeg faktisk i går.. "Det er kun sminken i ansiktet som kommer til å skille deg fra en gutt!" Ja okei, tusen takk. Guttekropp here I come!

Jeg har kalt meg selv for Miss Independent i flere år nå. Kallenavnet kommer selvfølgelig fra sangen med samme navn som tilhører Ne-Yo.

Jeg er Miss Independent... Jeg liker i hvert fall å tro det. Jeg liker å se på meg selv som selvstendig og jeg er kanskje litt som et barn sånnsett. Jeg vil klare ting selv, jeg vil håndtere situasjoner selv. Noe som kan være både en god og en dårlig egenskap. Jeg føler meg sterk av å takle motgang alene, samtidig som jeg blir utmattet av det - men jeg slipper i hvert fall å føle meg vanskelig, masete eller sytete overfor mine nærmeste.

Selvfølgelig er det ikke alt man skal måtte deale med ene og alene. Jeg har vært redd for å spørre om hjelp tidligere, men dette har jeg blitt flinkere til. Jeg er flinkere til å sette grenser, flinkere til å si nei og flinkere til å åpne meg. Men det skal litt til for å komme seg inn i min "inner circle" hvor jeg legger alle kortene på bordet og forteller absolutt alt. Som jeg har skrevet før så er jeg en veldig ærlig person, men jeg liker ikke å plage andre med mine problemer.

Miss Independent - Take it or leave it.

Jeg hører på det meste av musikk. Ikke alt. Folk som sier at de hører på all musikk... Really? Hører du på russisk opera du da?

#denfølelsen
Jeg satt å hørte på Kim Lie, som synger og smårapper ærlig og ekte om viktige tema. Jeg hørte på låten: Det som kommer ifra hjertet. Plutselig roper min mor fra etasjen under meg: Jeg blir sprø av den der musikken din!!!

Jeg hadde da hørt på musikk i flere timer. Både Biggie Smalls, toppliste-artister som Tungevaag og gamle klassikere som Men at Work og Scorpions. Men norsk musikk og Kim Lie med litt hippiefølelse det ble for ille...



Som dere kanskje skjønner så er jeg hjemme på øya mi. I går var jeg sammen med mine nærmeste her og det endte med et langt nachpiel. I går var bare en av de 2 uteplassene åpen her(storby vøttø!). Mea som det heter stengte klokka 2 så da bar det til en av mine fine folk. Lillebroren min var på lan og det var egentlig hovedgrunnen til at jeg dro ut i går, siden jeg uansett hadde sjofør. Men han glemte selvsagt av meg og dro hjem og la seg, så klokka 7 i morges tuslet jeg et par kilometer hjem. Brrrrr!

I dag var hele gjengen dårlig. Jeg som er så heldig og aldri blir fyllesyk var gira, men når de andre bare ville spille, sove og se på Netflix så orket ikke jeg å dra ut alene så jeg har bare vært hjemme og slappet av. Givende lørdag! Eller ikke.


De gale har det godt!

Jeg så å si levde på ostepop før, spesielt da jeg bodde alene i Narvik for noen år siden. Jeg følte til slutt at ostepop var den eneste grunnen til at jeg gikk opp i vekt/ikke kom meg ned i vekt så nå har jeg sluttet totalt med det. Jeg har ikke spist ostepop siden 2015, det er jo "bare" 2 uker siden men det er i det minste en start. Begynnelsen er vel alltid verst. Jeg er jo vegetarianer så ellers spiser jeg rimelig sunt av middager og slikt.


Siste gangen jeg spiste ostepop, i fjor. #mylifebelike

Jeg er ikke så glad i godteri generelt, men ettersom kjæresten min kjøpte sjokolade, karamell, lakris også videre så ble det jo gjerne til at jeg også spiste av det. Brus kuttet jeg helt ut for noen år siden og nå synes jeg at brus er forferdelig. Tidligere drakk jeg opp colaboksene til kjæresten min mens nå har jeg helt stygga på cola. Jeg har alltid likt salt snacks og potetgull best, med ostepop øverst på lista. Men 2016 er en ny start og en ny Kristìn. I matveien i hvert fall.

Tenk langsiktig. Vil du ha den sjokoladen nå, eller vil du ha drømmekroppen i fremtiden?



Det eneste problemet mitt er at jeg er veldig... "alt eller ingenting". Så nå siden jeg har kuttet ut alt usunt og kjøpt inn yoghurt, smoothies og proteinbarer så får jeg dårlig samvittighet om jeg spiser noe usunt. Jeg spiste en liten porsjon pomfritt i helgen og jeg følte meg uvel. Men, det er lov å kose seg!
- Spesielt når det er helg. Vil jeg kose meg med noe godt så spiser jeg kjeks(Salinas og Ritz), Hummus chips eller Kims Crisps bølgechips med 60% fullkorn. :)

Jeg er en person som liker å planlegge ting. Jeg liker å ha ting å se fram til, jeg vet gjerne allerede på en onsdag hva jeg skal finne på til helgen. Skal det inntas alkohyler? Med hvem? Hvor?

Folk som ikke kan planlegge noe som helst irriterer meg, jeg skjønner at du vil være spontan - men å alltid få et "kanskje" blir slitsomt i lengden. Da vil jeg heller ha et nei. Hvis du ikke kan gi meg et klart svar på om vi kan se en film i kveld, eller om du vil være med å spise pizza etter jobb så gir jeg opp. Vennligst gi meg et ja eller et nei.

Falske forhåpninger er det verste, så jeg tar heller et nei over et kanskje.

På fredagen dro jeg og kjæresten til Sverige sammen med broren hans og en kompis. Når vi drar til riksgränsen så ligger vi på en flott hytte rett ved siden av jernbanen, ved ICA Nära og Grönan. Vi var fremme relativt tidlig på fredagen, siden vi kjørte allerede rundt klokka 4 - sist gang fikk vi ikke startet før klokka var 6 på ettermiddagen. Vi koste oss resten av dagen med pils og tv-titting. Lørdagen bar det ut på nye scootereventyr. Det var rundt 15 minusgrader ute på lørdag og i går var det 20 minusgrader. Sist gang vi var der(for en måned siden) viste gradestokken bare 3 minus. Vi tok turen til Katterjokk og Ebbas Kök men denne gangen ble det bare kakao og ikke vegetarburger der. :)

Jeg synes det var veldig gøy, jeg fikk jo endelig bruke min nye FXR-bukse. Jeg har bestilt meg FXR-jakke også men den fikk jeg hentemelding om at var kommet nå i helgen mens vi var i Sverige. Så min Jean Paul parkas fikk være med på enda en tur men det gikk helt fint. Jeg frøs ikke men jeg var godt innpakket og så ut som en eskimo med hjelm, scooterbriller, buff, skjerf, votter, ulvang genser og superundertøy.





Jeg var ung da jeg opplevde tap for første gang. Da jeg mistet en person som sto meg nær. Jeg har bare en besteforelder igjen og oldeforeldrene mine fikk jeg aldri sjansen til å møte. Død er sorg. Å miste sine nære og kjære er vanskelig, men det verste er at det er forventet at man bare skal kunne plukke seg selv opp og fortsette livet videre uten de. 

Hvor lenge er det akseptabelt å sørge? Til begravelsesblomstrene visner...

Den første gangen jeg brøt sammen i fjor døde en nær person i livet mitt. Jeg slet veldig med å gå videre og være glad igjen, spesielt siden jeg ble så overrasket over hvor mye det faktisk gikk inn på meg. Jeg falt helt ned i kjelleren.


"Only the good die young, all the evil seem to live forever" - Iron Maiden.

Livet er en berg og dalbane. Da jeg var 15 mistet jeg en nær slektning, vedkommende var enda yngre. Jeg syntes dette var ufattelig trist og ekstremt urettferdig. Jeg husker at jeg tenkte at jeg kunne tenkt meg å bytte plass med vedkommende. Hvorfor skal jeg få lov til å leve videre? Hva har jeg gjort for å fortjene det?

"And if I only could make a deal with God and get him to swap our places" - Placebo.

Det virker som at etter det der "Hurtigruten minutt for minutt" gikk på tv så har de brukt "minutt for minutt" om alt mulig. Så jeg tenkte at jeg kunne skrive om dagen min i dag. Jeg har vært våken/døgnet siden i går så jeg starter dagen min fra midnatt av.

Processed with VSCO with c1 preset

00:00 - Jeg holder på å se alt av Svenske Hollywoodfruer *guilty pleasure* og sammenlagt i går så jeg en hel sesong...
03:00 - Kjæresten min sto opp og vi så et par episoder av Special Victims Unit sammen.
07:00 - Han dro på jobb mens jeg tittet videre på Svenske Hollywoodfruer.
09:00 - Mens jeg ventet på at butikkene skulle åpne så lagde jeg meg en salat til frokost.
11:00 - Jeg trippet ned til butikkene og kjøpte meg kuldekrem til neste scootertur i Sverige.
12:00 - En snartur innom solariumet siden jeg ikke har tatt sol på flere måneder nå.
12:30 - En handletur på rema som resulterte i masse godt, slik som smoothie-ingredienser og proteinbarer.

Processed with VSCO with m3 preset
Processed with VSCO with f2 presetProcessed with VSCO with t1 preset

Nå skal jeg slappe av med en episode av Svenske Hollywoodfruer før jeg begynner på middagen. Kjæresten kommer hjem i 3-tiden og han ville at jeg skulle lage vegetarisk pølsegrateng i dag. :)

Jeg bruker å si at jeg er "litt nede for tiden" når jeg har dårlige stunder, men sannheten er at jeg har slitt med depresjon så lenge jeg kan huske. Noen måneder og år har vært verre enn andre men jeg er fortsatt i live og det er jo ikke verst bare det. Det er fullstendig lov til å være litt lei seg og nede til tider, så lenge det ikke blir hverdagen din. Heldigvis er jeg en veldig positiv og blid person så det er ikke så ofte jeg lar dumme tanker og følelser ta overhånd - men det skjer i blant. Dessverre.

Det er ikke noe gøy, det kan faktisk være veldig slitsomt. Det finnes ingen mirakelkur for depresjon. Jeg har gått til flere psykologer, jeg har gått på angst-kurs, jeg har tatt oppgjør med meg selv. Noen dager er bedre enn andre og slik er det bare. En dag våkner man opp og føler seg lettere enn de andre.

Jeg synes selv at noen går frem på helt feil måte når det gjelder deprimerte mennesker. "Hva har du å være lei deg for da? Du har jo alt". Før i tiden ble det påstått at de rikeste og mest suksessfulle var de mest deprimerte. Alt kan ikke kjøpes for penger. Dessuten skjønner jeg godt at en kjendis kan ha store vanskeligheter med å finne kjærligheten, å kunne stole på folk og vite at de ikke bare er ute etter berømmelsen. Pluss at en kjendis får kanskje litt for mye fritid til tider. Se bare hvordan det har gått med de fleste barnestjernene som fikk for mye penger og frihet i så ung alder... 


15 år gamle meg.
"You're way too young to be broken. You're way too young to fall apart."

Det finnes ikke noe fasitsvar på depresjonen. Selv om man får den jobben man ville ha, kjæresten man har vært ute etter i flere år eller et pengeberg så vil ikke det si at man automatisk får en lykkelig hverdag. Lykkeligere kanskje, men depresjon er ikke noe man kan styre. Det virker som om mange tror at man velger å være deprimert, at man legger seg ned i fosterstilling og gråter for å få oppmerksomhet. "Det er jo bare å slutte å være lei seg..." Hm. Nei.

Har du tårer i øynene? Det er fullstendig lov, du behøver ikke å sitte og blinke de bort. Føler du deg helt dritt i dag? Det er greit, så lenge du husker på at det kommer bedre dager i vente.

Jeg har gjort det meste for å unnslippe tristhetsfølelsen. Jeg har drevet med selvskading og kuttet meg, jeg har spydd ut alt jeg har spist, jeg har nektet å spise, jeg har stengt meg selv inne. Ingenting av det er et langvarig alternativ. Jeg vil heller anbefale deg å gråte til tårene tar slutt. Man blir sliten ja, men man føler seg som regel bedre etterpå. Og snakk med noen. Alle burde ha noen. Kjæresten din, en forelder, en venn, en lærer, en psykolog. Får man utløp for tankene sine, om så bare til 1 person så er det allerede en veldig god start.

Noen ganger kan det være godt å være alene litt, å gråte litt. Ellers kan det være greit å holde seg opptatt. Det var slik jeg kom meg over hjertesorgen min. Jeg hørte på musikk hele tiden for å ikke bli sittende ensom i stillheten. Jeg rømte inn i filmer og serier. Jeg jogget for å få ut dumme følelser. Jeg festet og var sosial med folk som fikk meg til å smile. Jeg var mye sammen med familien min og barndomsvenner som jeg ikke hadde sett på årevis.

De siste årene har jeg slitt veldig mye med dumme følelser og tanker i helgene hvis jeg ble sittende alene, det endte med at jeg ble "hobbyalkoholiker" som inntok alkohyler hver eneste fredag og lørdag. Etter at jeg ble sammen med David igjen så behøver jeg ikke alkoholen for å være sosial eller glad lengre. Vi har hatt flere edru fredager sammen og jeg har ikke blitt helt "emo" av den grunn. Jeg kan kose meg like mye med å spise junk og se på junk på tv'en sammen med han.
Han er bra for meg. ♥

Til tider så har jeg litt vanskeligheter med å formulere meg her på bloggen, fordi jeg vil at den skal være personlig men samtidig vet jeg ikke alltid hvor mange gram av privatlivet mitt jeg har lyst til å dele med omverden.

2015 var et turbulent år for meg. Jeg har vært singel, jeg har vært i forhold, jeg har vært singel... Jeg har lært veldig mye om meg selv det siste halvåret. Jeg har latt meg selv bli brukt av nære relasjoner gang på gang og dette prøver jeg å sette en stopper for nå. Jeg kan ikke være psykolog for alle.

Jeg har alltid sagt at man ikke kan trives med andre før man trives med seg selv, og det er dette jeg har jobbet mye med de siste månedene. Jeg ville ikke være usikker lengre, jeg ville ikke være vimsete og vingle frem og tilbake. Innerst inne visste jeg jo grunnen til hvorfor jeg oppførte meg slik, så til slutt var tiden inne for å være ærlig med både meg selv og omverdenen. *muskel emoji*



Ellers da? Etter at jeg var ferdig med å se alt av Sons of Anarchy så vet jeg fortsatt ikke helt hvordan jeg skal fortsette livet mitt uten det...

Jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg at jeg var på hippiefestival på Karlsøya i sommer, jeg tenkte at jeg kunne skrive litt mer om dette. Det var nemlig litt av en opplevelse! Jeg var helt utslitt etter disse ubeskrivelige dagene så jeg husker at jeg var overlykkelig over at jeg hadde tatt meg fri fra jobb en ekstra dag etter at jeg kom hjem sent på søndag. Først dro vi hjem til Andenes(hjemplassen min) på en tirsdag, før vi så reiste videre på onsdag. Da tok vi ferge og kjørte til Tromsø, så dro vi innom Jekta og Hampen og handlet litt også kjørte vi til Hansnes og tok ferge over til Karlsøy. Nyyydelig plass!

Jeg dro dit med gode kompiser og et vennepar. Den første dagen ble det mest avslapning, vi satte opp telt og lavvo og tok oss en liten fest. Hele festivalen gikk egentlig i ett - som en stor regnbuefarget tåke så jeg kan dessverre ikke skrive så mye i detalj om hva som skjedde den og den dagen. Men jeg fikk i hvert fall med meg både Kim Lie, Manna, Oscar North, Resirkulert og Sofia Jannok på festivalscenen.

Sliten kriger!
































I år(i fjor) bestilte jeg så å si alt av julegaver og hele kjærestens adventskalender på Ebay. Jeg har handlet fra Ebay i noen år nå men det var ikke før tidlig i vår at jeg ble helt hektet. Jeg kan nevne noe av det jeg har bestilt til meg selv tidligere: Band t-skjorter, plugger og tunnels til ørene, bandanas, tights, ladere, sovemaske, en veske, hårstrikk, drikkeflaske, sminkekoster, nøkkelringer, popvinyl-figurer, joggebukse, topper, pulsvarmere, ullsokker, popcornkrydder, smykker, skjerf, buttons, en klokke, Lara Croft-lekepistoler, to bikinier, pyjamassett, solbriller, batteri til mobil, gensere, knestrømper, leppestifter... Ja, litt av hvert med andre ord. ;)

Jeg har aldri fått noe annet enn det jeg har bestilt, men jeg har fått klær som ikke så ut som på bildene, og jeg har et par ganger opplevd å bestilt ting som aldri kom frem men jeg har alltid fått pengene tilbake og nye produkter tilsendt. Jeg anbefaler alle til å være flinke til å følge med slik at man velger selgere med positiv feedback(100%). Kjæresten min har fått noe annet enn det han har bestilt to ganger. Den ene gangen bestilte han batteri og fikk klistremærker... *le*

Her er noe av det jeg har bestilt som jeg er superfornøyd med!


Til tider plages jeg veldig med allergi. Jeg er allergisk mot støv, katter og pollen. Støv er vel det verste siden jeg reagerer på alt slags støv - veistøv, betongstøv, blomsterstøv(pollen), hybelkaniner...

Jeg har fått kommentarer som: "Det er vel kjekt med støvallergi for da regner jeg med at det er veldig rent og ryddig rundt deg"... Nei. Det er heller det motsatte, selv om jeg vet at jeg skulle tørket støv mye oftere så blir jeg så ødelagt når jeg faktisk gjør det. Jeg får øynene til en 60 år gammel narkoman når jeg støvsuger så jeg har til og med kjøpt meg kost og støvbrett for å gjøre det enklere. Så ja, jeg nyser heller daglig istedenfor å rundvaske en gang i måneden. Logisk tenkning ikke sant...

Det verste er vel det at jeg brukte å gjøre narr av støvallergikere før... Jeg brukte å le og si at "alle reagerer jo på støv hvis man får det blåst i ansiktet" men så fikk jeg plutselig allergi i fjor sommer og da var det ikke så gøy lengre.

Jeg reagerer også på badesanden til dyrene mine, siden den er så fin(støvete). Men jeg elsker krapylene mine uansett så det er det verdt. Jeg lever på zyrtec og nesespray og de som sier at "hvert nys inneholder så og så mange prosent orgasme" kan reise dit pepperen gror. Jeg _hater_ å nyse, med vennlig hilsen allergipia92 som nyser 1-100 ganger hver jævla dag.

2015 var ikke mitt beste år. Året har innebåret mye drama, dritt, tårer, smerte og et hjerteknusende dødsfall. Men jeg har også opplevd positive situasjoner og jeg har en del gode minner fra året også. Jeg har fullført utdannelsen min og fått fagbrev som telekommunikasjonsmontør. Jeg har vært så heldig å få tilbake (eks-)kjæresten min som var min bestekompis, samboer og forlovede i mange år. Jeg har sluttet å dedikere så mye tid og energi på folk som er utakknemlige og ikke setter pris på det. Jeg har vokst som menneske, etter å ha vært vinglete og usikker så har jeg endelig blitt bestemt. Jeg vet hva jeg vil ha, hvordan jeg vil bli behandlet og hva jeg fortjener. Jeg har vært veldig dumsnill til tider og latt meg selv bli trødd ned i dritten men jeg er sterkere psykisk enn jeg har vært tidligere.

Jeg var på hippie-festival på Karlsøya i sommer og jeg synes det var morsomt at folk kalte meg for "hippiesigøyner" og "indianer". Men så greide jeg ut dreadsene mine og innså at jeg bare ville være meg. Er ikke det nok? Hvorfor skal man alltid måtte sette et stempel på det? Jeg har vært innom flere "stiler" tidligere i mitt liv men jeg trives best uten en merkelapp. Kroppen min støtte ut smiley-piercingen min tidlig i år og jeg kommer nok aldri til å ta den på nytt heller.

Jeg håper 2016 byr på mye latter, moro og glede. Jeg ser frem til å dele året mitt med folk som betyr noe for meg, folk som er ekte og folk som er der for meg i retur også. Jeg er lykkelig sammen med min kjære og vi håper og satser på å få starte mange år sammen igjen.

Her er noen bilder fra fine stunder i 2015.








"Let the past make you better, not bitter."

Dagens visdomsord. Man kan ikke leve i fortiden, man kan heller ikke forandre fortiden eller glemme den. Dårlige minner skal ikke skyves under en stol, men samtidig må man også komme seg videre i livet. Man må leve i "nuet" og ta en dag av gangen. Jeg har i hvert fall funnet ut at det er det som fungerer best for meg.

Jeg prøver å være den beste mulige versjonen av meg selv for tiden. Jeg har nevnt flere ganger før at jeg har vært en bitch tidligere, mens nå er jeg litt for dumsnill til tider og lar meg utnytte av mine nærmeste. Jeg må finne en mellomting fordi det er for lett å være for snill og da blir man brukt. Jeg må bli litt mer bitch igjen, bare ikke helt bitch slik som som jeg var. For eksempel kan jeg nevne at jeg aldri har tatt hint når kompiser har tråkket over streken og prøvd seg på meg, alle rundt meg kan se det men jeg selv har unnskyldt boys og sagt at de bare er hyggelige. Men det er fordi jeg selv har opplevd flere ganger at folk har tatt min vennskapelighet som flørting, jeg er jo bare hyggelig!

Jeg angrer ikke på noe som har skjedd i mitt liv, jeg har en del bagasje og har opplevd mye dritt men det har formet meg til det mennesket jeg er i dag. Det som ikke dreper gjør deg sterkere. - Det har jeg også skrevet før men det er korrekt. Without struggle there is no progress... Dæven, jeg kan jo mange inspirerende quotes.

Jeg har blitt knust av hjertesorg, jeg har slitt med angst, jeg har vært diagnosert som psykisk syk, jeg har vært suicidal, jeg har vært deprimert, jeg har slitt med spiseforstyrrelser, jeg har blitt både brukt og misbrukt. Men det har gitt meg bein i nesa, der inne, ved siden av okseringen min. *muskel emoji*

Jeg har endret meg ekstremt mye de siste årene. For det første så har jeg blitt en mye mer hyggelig person. Jeg er vennlig med alle og jeg tror godt om alle til det motsatte er bevist. Jeg var en real bitch før, mens nå har jeg så mye samvittighet at det tærer på meg det også.

Jeg hater å stresse, så jeg stresser for å ikke stresse... Jeg er alltid tidlig ute, jeg brukte å gå på jobb 1 time før jeg begynte slik at jeg hadde en halvtime for meg selv på kontoret. Jeg kan sitte på flyplassen i flere timer før jeg skal reise med fly, og jeg går til busstoppet en halvtime før bussen i det hele tatt kjører fra busstasjonen. Det er slitsomt. "Er det ikke bare å roe seg ned og slutte da?" Nei. Det er lettere sagt enn gjort.

Denne julen har fått meg til å innse mye, om hvordan jeg er som menneske og hvorfor jeg har blitt slik. Før brydde jeg meg mest om meg selv - nå setter jeg meg selv sist. Jeg går rundt å bærer på alle andre sine problemer, helt til det blir for mye og jeg kreperer i en suppe av følelser. Det er slitsomt. Jeg har alltid vært en lytter. "Psykolog Kristìn". Jeg spør alltid hvordan andre folk har det men folk spør sjelden hvordan det står til med meg. Det er ikke så nøye med meg. Så lenge de rundt meg er glade og fornøyde så kan jeg være ulykkelig. Jeg vil heller være misfornøyd enn at andre skal være det. Men jeg innser jo at ved å leve på denne måten så drar jeg meg selv ned i dritten - gang på gang. 

Det er faktisk lov til å være litt egoistisk. Det er mitt liv og jeg tar mine egne valg. Jeg forsøker i hvert fall, selv om jeg vet at jeg alltid har vært et lett bytte når det gjelder å bli overtalt. Det er lov til å si nei, det lærte jeg av psykologen min. Er det noe du virkelig ikke har lyst til og som du ikke behøver å gjøre? Si nei. Det er ikke en svakhet å kunne si nei - det er en styrke. 

Nyttårsforsett for 2016: Stå mer opp for meg selv. Sette ned foten. Si nei. Gjøre det JEG vil. Slutte å stresse 24/7.

Hvert år mens jeg har hatt en blogg så har jeg tatt bilder av alle julegavene mine. Den forrige bloggen jeg eide hadde jeg jo i 6 år så det ble en del bilder, men det var gøy å se tilbake på senere. I år har jeg også tatt bilder av gavene mine. Julegaven fra kjæresten fikk jeg før jul siden jeg brukte den på scootertur i Sverige. Jeg fikk en hvit Ulvang Rav-genser som jeg ønsket meg. Jeg ga han en sort Polaris scooter-genser samme helg. Det var jo litt kjedelig å ikke ha noe fra han under juletreet så jeg tror ikke at jeg kommer til å gi julegaver på forskudd flere ganger. ;)



Bortsett fra det på bildet så fikk jeg 2 ekstra poser med ostepop men de overlevde ikke så lenge... *le*, et gavekort på Amazon og 6000,-




I dag kom min nye snøscooterbukse fra FXR i posten, sammen med mine nye scooterbriller fra Scott. *Glad jente* Nå gleder jeg meg til nyttår og Sverigeturer. Etterhvert blir jeg nok å skaffe meg FXR-jakken i samme serie også. Jeg synes klærne er kjempestilige i rosa, limegrønn og hvit. Buksen satt som et skudd og jeg gleder meg til å bruke den ute. :)


Jeg er litt stresset for tiden. Jeg holder på å pakke og styre til jul siden jeg drar hjem til familien i morgen, derfor har jeg dessverre hverken tid eller ordentlig lys til å ta fine bilder av brillene og buksen så jeg får heller vise hvordan de så ut på nettsiden. Jeg bestilte fra CBP.

Jeg har som regel et eller flere uro-momenter i mitt liv. Hele tiden. Er det ikke det ene så er det det andre. Jeg har alltid noe hengende over hodet mitt. Slik har det vært de siste årene så jeg begynner å bli flink til å skyve dumme tanker og slikt tull litt unna. Men selvfølgelig blir man lei av å alltid føle at man har en grå sky over seg, dette har jeg skrevet om før men jeg kan ikke få uttrykt nok hvor slitsomt dette er.

Det virker som om med en gang man har klart å takle en situasjon eller deale med dritt så kommer det noe mer, gjerne før man er ferdig med det som i utgangspunktet var problemet.

Alle sliter vel egentlig med sitt, men hvor mye dritt skal egentlig en person måtte bære på ene og alene? Og hvorfor kommer en ulykke sjelden alene?

Det som ikke dreper gjør deg sterkere.
Man må nesten bare tenke slik, at all erfaring er god erfaring. Så får man bare holde ut med dritt og håpe på en enklere hverdag.

Jeg har sett en god del serier i mitt liv, spesielt siden jeg har vært i et langt forhold med en kar som alltid måtte se på noe mens vi spiste middag eller før vi skulle sove. Det endte da med at vi byttet på å velge hvilken serie vi skulle se. Til nå har jeg sett alt av: One Tree Hill, Gossip Girl, Kongen av Queens, My Name is Earl, How I Met Your Mother, The Killing, Supernatural, Sons of Anarchy, Friends, The Big Bang Theory, Lost, Dexter, Skins, Misfits, Shameless, Smallville, Family Guy, Cleveland Show, American Dad, CSI: Miami, Veronica Mars, The War at Home og sikkert flere som jeg ikke kommer på i farten.



Nå er jeg på slutten av Scrubs. Jeg har også tenkt til å se alt av Breaking Bad, Castle, Special Victims Unit, Californication, Prison Break, Person of Interest ++ Kanskje man burde se Game of Thrones eller Orange is the new black siden det skal være gode serier.. selv har jeg litt dårlig erfaring med veldig populære serier - The Walking Dead og American Horror Story har jeg for eksempel sett en del av men det falt ikke helt i smak.



Jeg vil ikke påstå at jeg har noen spesielle preferenser når det kommer til serier, jeg liker kanskje spenningsfylte serier som inneholder skytedrama og pornografisk narkotika bedre enn en standard "chickflick" men samtidig så kan jeg bli like underholdt av å se på Top Model som Hells Kitchen, That 70's Show og Cold Case.

Top Gear, Auction Kings og Storage Wars er jeg derimot ekstremt lei av.



Jeg var på riksen(riksgrensen) i helgen og kjørte snøscooter! Det var kjempegøy selv om jeg både veltet med scooteren, falt av, og for første gang kjørte på en stein. *klappe av meg selv* Men det var en kjempekoselig tur. Jeg kjøpte meg votter for 500 spenn før vi dro dit og det er vel den smarteste investeringen jeg har gjort på lenge. Jeg var godt kledd i boblebukse, parkas, superundertøy, ullsokker, ulvang-genser, buff i halsen, lue, votter og scooterbriller. Men til neste gang skal jeg investere i en god kuldekrem siden jeg merket tendenser av kuldeeksemen jeg hadde som barn. Det er jo ikke så rart i den kalde, tørre fjelluften.

Vi kjørte til Katterjokk og spiste på Ebbes Kök. Der hadde de vegetarburger gitt!
Hvorfor bor ikke jeg i Sverige...

I forrige uke kjøpte jeg meg et par jeans i merket Never Denim fra Bik Bok. Dette er en revolusjon siden jeg ikke har hatt på meg en dongeribukse siden 2009. Det eneste jeg har brukt siden da er pyjamasbukse, joggebukse og arbeidsbukse(med kneputer og verktøylommer på). Hvorfor har jeg ikke brukt bukser? Fordi jeg ble helt hektet på å gå med tights og leggings. Jeg har prøvd fine jeans i butikker flere ganger men jeg har fått helt klaustrofobi av tanken på å skulle gå med det. Men nå bestemte jeg meg for at det va på tide å skaffe seg et par jeans. Det er veldig uvant med sømmen i skrittet. *le* Men jeg merker jo at det er en hel del varmere å gå med bukse enn med tights i minusgrader.

I år skjedde det samme som i fjor, jeg dro ut og ned i byen for å handle julegaver... men kom hjem med mest til meg selv. I fjor kjøpte jeg så å si hele Carlings, så jeg var flinkere i år! *klapp på skuldra* Jeg har bestilt alt av julegaver på internett men i noen av gavene ville jeg legge ved noe fra butikker(litt snop/kosmetikk f.eks).

Jeg var innom både VITA, H&M og Bik Bok... Det endte med at jeg kjøpte meg litt sminke fra Isadora på VITA, tøfler på H&M og 2 topper og et par jeans fra Bik Bok.




Jeg har vært uten internett i et par dager nå. Jeg har ikke mobildata siden jeg ikke har abonnement så jeg er kun online på trådløse nettverk hjemme eller hos mine nærmeste. Derfor har det vært radio silence på bloggen. I dag har jeg lyst til å skrive et ganske seriøst blogginnlegg. Let's talk about love!

Jeg ble sammen med en langhåret gitarist i fjor som utad var alt jeg noen gang hadde ønsket meg og han ble det fineste jeg hadde. Han gikk med converse, band t-skjorter, hadde hull i øret, fregner, tatoveringer og alt det overfladiske stemte. Folk sa vi var et fint par og vi begge var "party people" så vi gikk godt overens på den måten. Jeg er fotogen og fikk han med på masse bilder og folk mente at vi var rock 'n' roll sammen. Dessverre klarte jeg ikke å trives, å være seriøs eller å se en framtid med denne mannen. Jeg brøt sammen og det rev meg opp innvendig og følelsesmessig. Hvorfor? Fordi jeg virkelig ville at det skulle fungere. Jeg ga forholdet flere sjanser og prøvde virkelig hardt. Jeg la mye tid, energi og penger i forholdet og jeg synes fortsatt at det er veldig trist å tenke på det i ettertid. 



Jeg er takknemlig for alle de fine minnene, festene og alle nye sanger, artister og band han viste meg. Jeg kommer aldri til å i det hele tatt prøve å glemme han fordi han hadde en såpass stor innvirkning på meg og mitt liv.

*Ler av overskriften*
I dag er jeg lat. Jeg har nevnt før at mine nærmeste kaller meg "hobbyalkoholiker" siden jeg som regel inntar alkohyler hver fredag og lørdag. Men ikke i dag! *kryss i taket* Det sludder sidelengs og det er superglatt ute pluss at jeg var på litt av en kanonfylle i går(jeg har svake minner om at jeg krøp rundt på gulvet). Jeg blir aldri dårlig dagen derpå og var invitert på en annen fest i dag men jeg følte faktisk for å bare slappe av. Jeg vurderte veldig fram og tilbake siden jeg som regel alltid ender med å drikke selv om jeg i utgangspunktet ikke skal det men jeg kjenner at det faktisk var helt greit å ta det med ro i dag. Vi dro på butikken å kjøpte inn ostepop, sjokolade, potetgull, energidrikke og annet godt også har vi benket oss foran Netflix og sett på Scrubs.. Vi begynner å nærme oss slutten nå!

 

Ikke ta livet så seriøst, ingen kommer seg ut av det i live uansett.

Jeg tar ikke livet så seriøst... til tider kanskje for useriøst. Men jeg har erfart at det er lettere å takle hverdagen når man lærer seg å ikke ta ting så seriøst. Ingen overanalysering = ingen bekymringer.

Problemet med dette er det å huske på å fortelle folk at de ikke må ta meg seriøst. Jeg spøker og tuller hele tiden. Til tider hører jeg bare meg selv si en masse bubbel som bare renner ut av kjeften, og jeg har opplevd at dette har vært et problem/blitt en misforståelse for nye folk som ikke kjenner meg så godt. Så jeg prøver å være flink til å si ifra om dette på forhånd. Jeg har flere ganger blitt kalt "luremus" og jeg har blitt anklaget for å flørte - når jeg egentlig bare er hyggelig. Ja, jeg spøker med alt og kan kanskje være litt grov til tider, men jeg har jobbet sammen med bare mannfolk de siste 3 årene så det skulle jo bare mangle...



Jeg tråkker ofte i salaten og skulle til tider stappet foten i kjeften heller, det er da jeg får høre: "Det går ann å tænke sæ litt om Kristìn!" eller "Du MÅ ikje sei absolutt alt du tænke!" Hvorfor skal jeg tenke før jeg snakker når jeg ikke vet hva jeg skal si før jeg har sagt det? Jeg mener jo ikke noe vondt med det heller, som regel er det bare folk som misforstår og tolker min ærlighet som spydighet.

Jeg er meg, uten filter, usensurert.

Kjærlighet. Det kan være det beste i verden, det kan være det verste i verden. Det kan være sommerfugler i magen, eller en tung klump. Det er når han har makten til å både gjøre deg til den lykkeligste personen i verden og den tristeste personen samtidig at det er ekte kjærlighet og at det er verdt strevet.

Kjærlighet skal ikke være lett, men det skal heller ikke være noe man holder fast med nebb og klør bare for å ha noen. Eller bare for den ene partens del. Trives du ikke i et forhold? Kom deg ut. Det er bedre å være alene enn å være i et dårlig forhold.

Jeg vil ha et anker. En som alltid er der for meg uansett hva jeg måtte slite med. Mitt anker. Han som holder meg tilbake slik at jeg ikke flyter av sted. Han som holder meg tett og overtaler meg til at alt kommer til å ordne seg. Jeg tenker at alt skjer for en grunn og til slutt ender man opp der man er ment til å være uansett.

Jeg har fått helt dilla på leppestifter i det siste. Jeg har flere fra Yves Rocher, i forrige uke kjøpte jeg meg en fra Isadora og her om dagen mottok jeg hele 12 Heng Fang Balm leppestifter jeg bestilte fra Ebay. Jeg har bare testet ut 5 av de til nå, og jeg tenkte at jeg kunne gi noen av de til venninner i julegave... av de ubrukte såklart. ;)



Siden jeg kjøpte de på Ebay var jeg litt redd for at de skulle være dårlige. Jeg har ganske god erfaring med leppestifter men i fjor kjøpte jeg en som var kjempedårlig fra Makeup Mekka og siden det har jeg vært skeptisk. De var litt harde og vanskelige å påføre i begynnelsen, men jeg mistenker at det kan ha noe med transporten å gjøre også, samt at de lå i minusgrader i postkassen min. Men etter å ha fått varmet opp en leppestift(jeg holdte den mot en varmevifte) også påføre et par lag så blir den myk og veldig fin. Holdbar er de også! :) Men det beste av alt er at de er dyrevennlige, det vil si at de ikke er testet på dyr. Jeg bruker ikke kosmetikk eller noen slags produkter som er dyretestet. 

IQ.

I natt tok jeg en IQ-test... Hva gjør man vel ikke når man er søvnløs og kjeder seg, og resultatet mitt var 104. Jeg har hørt at hvis man har over 130 begynner man å nærme seg en smarting, Einstein hadde 186 har jeg hørt, men i følge Google har Einstein like mye som Stephen Hawking = En IQ på 160. Så hvem vet. Jeg har også hørt at man må ha minst 30 i IQ for å kunne åpne en dør, og 45 for å kunne lukke den igjen...

Da jeg var yngre og bodde hjemme(altså før 16-årsalderen) så tok jeg og lillebroren min samme IQ-test, og han fikk da en god del høyere score enn meg. Det er jo ikke overraskende at lillebrorsan(som ikke er så liten lengre) bare får 6'ere i alle fag på videregående. Det er forresten 5 år mellom meg og lillebrorsan, som vil si at hvis jeg var 15 så var han 10... Wonderboy!


Det vakreste, 6 år gamle bildet jeg fant av oss i farten. *gapskratt*

I september 2013 skaffet jeg meg dreads, etter å ha siklet over slikt hår i flere år. Jeg elsket egentlig å ha dreads, det var så enkelt. Etter en stund med de, da jeg og hodebunnen min var blitt vant vasket jeg bare håret 1 gang i uken. Man trengte aldri å tenke på hårspray, olje, balsam, hårkur, sletting/krølling også videre. Men det var såklart ikke alt som var like gøy bestandig.. Jeg vasket håret mitt med en spesiell dreadsshampoo som fikk håret mitt til å lukte våt hund til tider. Jeg satte meg fast i paljettkjoler... eller busker og greiner på jobb. Men samtidig var det kjekt siden jeg aldri trengte å bruke hårstrikk, jeg kunne jo knyte håret opp i seg selv og jeg slapp å få det i ansiktet hvis det var vind ute.


Jeg gjorde ikke så mye med mine dreads til slutt, jeg lot for det meste håret bare gro og leve sitt eget liv. I begynnelsen styrte jeg mye med dreadsene, jeg "palmrolled"(formet) de cirka en gang i uken og jeg brukte voks, spray og pudder. Men til slutt ble jeg lat. Det verste var alle stereotypene jeg fikk høre siden jeg hadde slikt hår... Folk så automatisk på meg som en blanding av marijuana, bob marley og hippieveggis. Jeg er jo vegetarianer og hippiestilen synes jeg faktisk er kul så den tar jeg på min kappe. ;) Pluss at jeg dro på hippiefestival i sommer.

En annen ting jeg mislikte var at folk så på meg som urenslig og folk som forbinder dreadlocks med lus... Nei, man behøver ikke å være skitten og aldri vaske håret selv om man har dreads, man vasker det bare med en annen type shampoo som ikke skummer og man lar være å bruke balsam. Og hodelus har ingenting med renslighet å gjøre. Nå skal det sies at jeg har hørt om folk med dreads som ikke vasker håret i det hele tatt, og jeg har hørt unnskyldninger som at "hodebunnen renser seg selv 1 gang i måneden"... Men jeg vasket i hvert fall mine dreads.

Etter 2 år ble jeg lei. Håret ble tyngre og tyngre, spesielt mens det var vått. Så for et par måneder siden begynte jeg å gre ut dreadsene. Jeg synes det var kjempedigg å bruke balsam, håroljer og hårkur igjen. Bare det å gre håret er uvant og jeg tar meg selv i å glemme det av. Jeg har enda dreadsknuter igjen i bakhodet, men de blir mindre og mindre. Jeg må bare orke å gre ut alt... Det har virkelig vært en tålmodighetsprøve. Nå gleder jeg meg bare til å bli ferdig, fordi da skal jeg få klipp og farge hos bestevenninnen min som er frisør. :)

Jeg tenkte jeg kunne legge ved noen bilder, selvfølgelig kjenner jeg at jeg savner de litt allerede da..




Tenk at jeg er fri for gass i kullsyremaskinen allerede! Jeg har ikke hatt den i en uke enda... Jeg fikk den jo i bursdagsgave på onsdag og på søndagskvelden var det lite fres igjen. Jeg er så lei meg siden jeg elsker boblevann/vann med kullsyre. Eller bubbely water som jeg kaller det for. *fnis* Jeg fikk jo også 5 smaker til den i bursdagsgave - sitron, pære, eple, bringebær og jordbær. Pære brukte jeg som blandevann i helgen, men vanlig vann med kullsyre er fortsatt favoritten. :) Jeg må vel begynne å hamstre slike gassflasker... Overskriften på innlegget var passende ja? Vanlig vann virker nemlig ikke så fristende lengre.

Men nå står frokost og Svenske Hollywoodfruer på menyen. Jeg elsker blomkål og blomkålsuppe så jeg er litt hektet på denne Rett i koppen for tiden.






Bursdagsrosene mine lever fortsatt i beste velgående. ♥ Og ja, det er en adventskalender som ligger bak datamaskinen.

Tidligere i år byttet jeg brukernavn på både Instagram og Twitter. Jeg byttet da fra "xoxomassacre" til versusverden. Før het jeg xoxomassacre overalt siden jeg laget brukernavnet da jeg var en liten emokid. Den eneste plassen jeg ikke får endret brukernavn er selvfølgelig det jeg bruker mest - Snapchat.

Jeg skapte også en VSCO-konto etter å ha fundert på dette en god stund. VSCO er en helt annen type bildeplattform. Man kan hverken like eller kommentere på andre folks bilder og det er det som er litt av hele vitsen. det skal bare handle om bildene i seg selv, og ikke det å hustle likes.

Her er en collage av noe av det som finnes på min VSCO, jeg laget den i sommer så det finnes en hel del nye bilder der nå. Gå gjerne inn å ta en titt!
Link: http://versusverden.vsco.co/

Det å alltid ha noe hengende over seg, som en stor grå sky.

2014 var en berg og dalbane for meg. Jeg vil ikke gå så mye i detaljer om hver enkel situasjon jeg måtte takle men jeg kan si såpass: Året begynte med at jeg ble dumpet og jeg visste hverken hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle gjøre av meg i begynnelsen. "Enten så går det bra, eller så går det over". Det er sannhet i det, men med en gang man har løst et problem så dukker det opp et nytt. Livet føles som et spill hvor man må tenke nøye over valgene man tar slik at man kan levle opp og gå videre.

Jeg vil påstå at jeg tok bruddet rimelig bra. I det minste virket det slik utad. Jeg holdt meg opptatt. Jeg reiste hjem til min kjære mor hver helg i flere(mange) måneder, jeg gikk tur med musikk på ørene, jeg flyktet inn i filmer og serier, jeg var sammen med gode venner. Med tiden ble alt lettere og jeg begynte å trives med meg selv og min livssituasjon igjen. Jeg var singel lengre i fjor enn jeg hadde vært siden jeg var 14 så det var på en måte godt å få kjenne litt på følelsen av ensomhet.

Man må trives med seg selv før man kan trives med andre.

Jeg sluttet å flykte men jeg er et helt annet menneske nå enn jeg har vært tidligere. Jeg har innsett at jeg har vært et veldig lett bytte, jeg har latt folk utnytte meg og jeg har vært undertrykt alt for ofte. Hvis du ikke står opp for deg selv, hvem skal da gjøre det?

Jeg angrer ikke på noe, selv om jeg fikk høre flere ganger i fjor hvor trist folk synes det var. "Dere var jo sammen i tusen år!" All erfaring er god erfaring og alt jeg opplever styrker og former meg som menneske. Dessuten hadde jeg nok ikke vært der jeg er i dag uten min bagasje. Etter mye om og men, og mange feile valg så innser man hvor man hører hjemme og hvordan man vil ha det. Det er bedre å gå baklengs i riktig retning enn å løpe feil vei.

Jeg har sett at flere bloggere har lagt ut slike innlegg hvor de skriver om sin første bh, eller sitt første kyss. Dessverre husker jeg hverken min første bh eller mitt første kyss siden det har blitt for mange bh'er og for mye kyssing siden den gang. *fnis* Men jeg tenkte at jeg kunne prøve å svare på det jeg faktisk husker så godt som det går. :)

- Første gang jeg ble full.
Jeg har drukket alkohol siden jeg var 15 år, jeg hadde da en kjæreste som var et år eldre som tok meg med på fester. Jeg kan ikke huske at jeg ble så ekstremt full men noen svake minner har jeg jo. Siden jeg er fra Andenes som er en såpass liten plass, så fikk jeg lov av foreldrene mine til å dra hvor som helst så lenge de visste hvor jeg var. Og jeg fikk skyss hjem før midnatt, ellers måtte jeg gå hjem. Jeg husker at jeg gikk på trynet i kjellertrappa en gang da jeg kom hjem fra fest, selvfølgelig mens pappa satt rett ved siden av og så på tv... En annen gang hadde vi hadd "heimkunnskap" på skola og vi fikk da lage taco av alle restene vi fant, jeg vet ikke om det skyldes dårlige matvarer eller alkohol eller kombinasjonen men jeg spydde i hvert fall ut hele trappa hos en kompis. Jeg synes det var kjempeflaut siden min daværende kjæreste så det, men han lo bare og sa at måsene kom nok til å ta det. *rødme*

- Første møte med sminke.
Min mor var veldig i mot sminke da jeg var yngre, og det endte jo med at jeg bare fikk enda mer lyst til å bruke det, og når jeg først begynte å bruke sminke daglig så tok jeg jo helt av. Jeg har både vært "emo" me masse sort eyeliner(mest under øynene) og "barbie/bimbo" med blondt hår og solpudder i hele ansiktet. Jeg husker at det første jeg fikk lov til å bruke av min kjære mor var mascara, også hadde jeg en grønn øyenskygge. *le*





- Første ferieflørt.
Da jeg var yngre og fram til 2009 var jeg med på familieferie hvert år, da kjørte vi hele Sverige rundt med campingvogn. Jeg har en barndomsvenninne(min gamle bestevenninne) fra Sverige og vi brukte da å besøke hennes familie hvert år. Til slutt endte det med at jeg ble satt igjen der mens familien min dro videre på ferie. Så jeg hadde minst 3 uker i Älvsbyn med henne og hennes familie og det synes jeg var herlig. Jeg ble selvfølgelig forelsket i flere av guttene der borte. Det var blant annet en Sebbe og en Nisse... Men min første ferieflørt var vel søskenbarnet hennes. Han het Victor og var et par år eldre enn oss. Jeg synes han var dødssøt og kul da jeg var yngre. Det hele endte med at moren hannes sladret til moren min om at jeg plaget Victor med å blant annet ringe han på kveldene mens han sov. #stalker

- Første kjærlighetssorg.
Selv om jeg var i en hel del forhold da jeg var yngre og min kjære mor kalte meg guttegal så var det somregel jeg som dumpet guttene og ikke motsatt. Så min første(og eneste) kjærlighetssorg var for snart 2 år siden, da fikk jeg vite via eksbestekompisen hannes at han hadde tenkt til å gjøre det slutt med meg. Vi hadde da vært kjærester i mange år, vi var forlovet og samboere, hadde dyr sammen også videre. Jeg var hjemme hos familien min den helgen, og siden eksbestekompisen hannes sladret så hadde jeg jo et par dager på meg til å akseptere det. Vi bodde også sammen i 1 måned etter at det var slutt. Utad taklet jeg bruddet veldig bra men jeg gjorde egentlig ikke det, allerede et halvt år etter bruddet visste jeg at jeg ikke kom meg over han men jeg er veldig sta. Så jeg dro heller hjem til familien(10 mil unna) så å si hver helg i 10 måneder så jeg skulle slippe å møte på han. Og ja, grunnen til at jeg skriver eksbestekompis er fordi de to enda ikke har kontakt etter at han sladret. Jeg lurer fortsatt på hvordan ting kunne ha vært hvis han hadde fått lov til å dumpe meg selv.


Disse bildene er tatt med et 4-års mellomrom.


- Første forelskelse.
Første gang jeg var ordentlig forelsket var jeg 14 år. Vi fikk en ny gutt i klassen etter sommerferien, ikke bare hadde han langt hår og ring i øret men han kom fra Mosjøen, der besteforeldrene mine bodde. Tror dere ikke at jeg møtte han helt tilfeldig i Mosjøen en gang også! Vi snakket sammen på msn hele tiden og jeg var vel egentlig en slags "stalker" - jeg sendte han lapper på skolen og tok snikbilder av han. Han snurret meg rundt lillefingeren og hadde han bedt meg om å hoppe fra Risøyhamnbrua så hadde jeg sikkert gjort det også. I ettertid synes jeg at det er litt festlig å tenke på at jeg bare var 14 år og at det hadde så mye og si, senest i fjor ble det tull mellom oss liksom.

 - Første tatovering.
Jeg har bare 3 tatoveringer til nå. Selv om jeg har tatovert meg mange ganger. Let me explain: Jeg tatoverte navnet til kjæresten min i nakken for en del år siden og det var ganske ukult å gå rundt med det etter at det ble slutt mellom oss i begynnelsen av fjoråret så jeg har tatovert over den hele 3 ganger. Nå i ettertid og siden vi fant tilbake til hverandre kunne det jo gjerne stått der enda, men men. ;) Min første tatovering er de to jeg har på armene som hører sammen. På høyre arm har jeg en fugl med en nøkkel og på venstre arm har jeg et gammeldags fuglebur med åpen dør. Tatoveringen representerer meg, frihet og barndommen min. Jeg tok den i Narvik i 2011.



- Første gang jeg fikk mensen.
Jeg var ganske ung da jeg fikk mensen for første gang, jeg synes i det minste det der og da. Jeg var 12 år og fikk så vondt i magen en morgen at jeg klarte å overtale moren min til å la meg være hjemme fra skolen. Det var ikke bare-bare siden hun som regel brukte å spørre om vi hadde svømming den dagen(som jeg alltid prøvde å skulke unna siden jeg ikke kan svømme) eller om vi skulle ha en prøve jeg gruet meg til. Jeg merket jo da senere den formiddagen at jeg hadde fått mensen, og jeg husker at moren min også synes at det var tidlig. Jeg husker at det ble mye snakket om på skolen i gym- og svømmegarderobene og at de populære jentene i klassen lo av de andre som ikke hadde fått mensen enda. Når jeg tenker på det i ettertid så var de andre heldige heller, jo flere år uten jo bedre.

- Første piercing.
Jeg har hatt en god del piercinger tidligere. Jeg har fortsatt i navlen, tunga og septum. Smileyen min grodde ut tidligere i år for cirka 3 gang så jeg ga opp. Tongue web(i frenulumstrengen under tunga) har jeg hatt men en viss kar klarte å bite den av... Frowny har jeg hatt før, det er i frenulumen i underleppen, motsatt som smiley altså. Jeg har også hatt piercing i øyenbrynet men den tok jeg ut etter cirka 2 dager takk gud, så jeg har heldigvis ikke noe arr etter den. Jeg har derimot arr etter surface-piercingen min(mellom brystene). Jeg har også 6 hull i ørene selv om jeg bare bruker de "vanlige" hullene etter at jeg utvidet de til 16 millimeter. Jeg tror at den første av alle var enten i navlen eller i frenulumen under tunga.



Jeg har så lenge jeg kan huske sagt til alle at søndag er styggedag. Søndag er den ene dagen i uka man har for mye tid til å tenke og overanalysere. Hverdagene raser avsted. Fredag og lørdag inntas det alkohyler i godt selskap. Søndager er derimot egentlig litt ubrukelige synes jeg. Søndagsmorgenen hvor man kan sove lengre er et pluss, men bortsett fra det kunne resten av dagen vært bannlyst. Søndager orker jeg fint lite, er jeg hjemme så ser jeg på serier i pyjamasen hele dagen. Er jeg ikke hjemme så sitter jeg mest sannsynlig på en buss på tur hjem - for så å hive på meg pysjen og se på serier.

Jeg orker somregel ikke å sminke meg, og det er sjeldent jeg i det hele tatt orker å vaske av meg parfymerestene fra gårdagens festligheter. Folk klager når en ny uke starter og mandagsmorgenen kommer... men jeg synes det er greit med en ny begynnelse med blanke ark(og fargestifter til).

Men jeg må jo være ærlig å si at søndager ikke er så ille nå lengre, de var verre før et par år siden. Jeg gråt så å si hver søndag siden jeg holdt inne alt av negative tanker og dritt og lot det samle seg opp til søndagen kom. Samboeren min skjønte ingenting stakkars...

Jeg vil være åpenhjertig og skrive ærlig om meg selv og mine problemer. Jeg skjemmes ikke over å ha vært innom psykiatrien siden jeg føler at de aller fleste kunne hatt godt av litt ekstra hjelpt minst 1 gang i livet. Så jeg kommer nok til å skrive en god del flere slike innlegg. *legger meg skinnflat*

I går feiret vi bursdagen min, siden jeg fylte 23 på onsdag. Da jeg våknet i morges var jeg nesten fri for stemme, det sier vel sitt om kvelden. Det ble kanskje litt vel mye synging(roping). Ute på byen møtte jeg søte kompiser som gratulerte meg med overstått og det ble spandert både et glass hvitvin, en shot og en drink på meg. Jeg er så ekstremt glad for at jeg aldri blir fyllesyk eller dårlig dagen derpå - da hadde jeg nok heller aldri orket å drikke så ofte som jeg gjør. ;) Det er derfor folk kaller meg for hobbyalkoholer, vel.. både det at jeg drikker ofte og at jeg har trangen til å ~måtte~ drikke hver fredag og lørdag, ettersom hvis jeg holder meg opptatt og er sosial så blir jeg ikke "emo" av alle tankene mine som kommer snikende hvis jeg blir sittende å kjede meg alene. Men dette kommer jeg nok mer tilbake til i et annet blogginnlegg.


Tilbake til gårdagen: Det ble altså leppestift, kjole og tynnstrømpebukse. *Slå på stortromma*... sammen med vintersko da, siden det er minusgrader og såpeglatt ute. Jeg fikk fine presanger fra mine nærmeste. ♥ Både hvitvin, ansiktsmasker, body butter og håndkrem. Og bestevenninnen min som er frisør ga meg også en klipp og valgfri farge hos henne når jeg er helt ferdig med å gre ut dreadsknutene fra håret mitt. *excited*


Denne var altså sååå søt! Jeg måtte jo ta bilde før jeg åpnet og luktet på produktene.

Hvorfor blogger jeg igjen? Hvorfor har jeg laget meg en ny blogg? Jeg visste vel innerst inne at jeg ikke kom til å klare å holde meg borte fra blogg veldig lenge... Jeg har vært en typisk "rosablogger" tidligere. Da bodde jeg i Narvik - som vil si at jeg hadde blondt hår og ansiktet fullt av brunkrem... og jeg dedikerte store deler av mitt liv til bloggen. Da var det side opp og side ned med "dagens outfit" og "dagens innkjøp".

Nå har jeg lyst til å kombinere en slags "rosablogg" med mitt eget fristed. Et utløp for mine tanker og meninger. På min forrige blogg her ble det mer bilder enn tekst, mens på bloggen jeg hadde på blogspot i mellomtiden ble det så å si bare tekst. Jeg vil kombinere tankene mine og synspunktene mine på klær og mote. Da jeg startet min forrige blogg her i 2009 skrev jeg på dialekt, helt til bloggen fytlte 5 år, da begynte jeg å skrive på bokmål. Jeg slettet min forrige blogg i januar i år fordi jeg hadde lyst på en ny start hvis jeg noensinne skulle blogge igjen. Min gamle blogg var overfylt av bilder av meg... En hel del fyllebilder og bilder av meg fra både "fjortis" og "emo"-perioden min og de synes jeg ikke behøver å se dagens lys lengre. *le*

De månedene da jeg ikke blogget så var jeg nok utrolig irriterende overfor mine nærmeste, jeg plaget de med å skrive lange tekster i facebookchat'en bare for å få ut frustrasjon, glede og ting som faschinerte meg. Jeg bruker å si at jeg er ikke så flink til å prate, men jeg kan godt skrive. Jeg liker hverken å snakke i telefonen eller å snakke seriøst in real life. En av mine nærmeste venninner bruker å ringe meg og fortelle om sine problemer også legger hun på slik at jeg kan skrive tips og råd på facebookchat til henne. Jeg liker den digitale verden for å si det slik. 

Noen folk trener eller rydder når de vil få ut følelser som aggresjon og frustrasjon - jeg blogger.

For en tid tilbake siden lagde jeg meg en ønskeliste på min forrige blogg, siden jeg har bursdag i november og det snart er jul. Ønskelisten min bestod av både hårføner og kullsyremaskin = 2 av tingene jeg fikk i bursdagsgave. ♥ Jeg ønsker meg alltid "læsta"(ullsokker) og siden jeg har fått både kullsyremaskin og hårføner så gjennstår det bare 2 andre ønsker, de mest "overfladiske" såklart. ;)

En hvit Levis t-skjorte. Ja jeg vet at det egentlig er en herreskjorte men de som kjenner meg vet at jeg har cirka like mye herrekler som jeg har dameklær. Selv min falske skinnjakke av polyuretan som jeg bruker daglig har jeg kjøpt fra herreavdelingen til Nelly(NLY MAN). Etter at jeg har fulgt Farmen så har jeg kjempelyst på en Ulvang Rav genser, jeg tror en slik genser er veldig god og varm!

23.

Forledendag hadde jeg bursdag, jeg ble hele 23 år! I fjor da jeg fylte 22 hadde jeg mitt livs verste bursdag, jeg var så ensom og det var flere nære personer i livet mitt som "glemte meg". Eller, det var i hvert fall den unnskyldningen jeg fikk servert i etterkant. Så i fjor på bursdagen min satt jeg alene i badekaret med ostepop...



I år derimot, i år hadde jeg en kjempefin bursdag. Jeg fikk meg endelig kullsyremaskin i bursdagsgave, jeg har ønsket meg det kjempelenge og den er til og med gul(Gult er kult!). Jeg fikk også 10 røde roser og jeg ble behandlet som en prinsesse. Jeg ble invitert ut på middag og spiste vegetarisk calzone. Da jeg spurte etter et glass hvitvin ville kelneren se legitimasjonen min, litt ironisk ja... Så ble det kjøpt inn ostepop og litt alkohyler som vi koste oss med ut over kvelden, til en god serie på tv-skjermen selvfølgelig. Nå gleder jeg meg bare til lørdag, da skal jeg feire bursdagen min sammen med mine nærmeste. ♥


Jeg glemte å nevne guttaboysa mine i mitt introduksjons-innlegg. Jeg har to chinchillagutter med navn Zeppelin og Dexter. ♥ Zeppelin er over 5 år, og Dexter er 4 år. Zeppelin er en standard grå chinchilla som jeg fikk i bursdagsgave fra kjæresten min i 2010, mens Dexter er en hetero beige chinchilla som jeg kjøpte meg selv i bursdagsgave året etter, han kjøpte jeg fra oppdretter i Sverige. Vi hadde altså Zeppelin i 1 år alene selv om chinchilla egentlig er flokkdyr. Eller.. alene og alene. På den tiden hadde jeg også en nydelig liten rottejente som het Nova. :)

Lille Zeppelin, han var ganske ung da vi hentet han. Ikke like ung som Dexter siden han bare var en baby da!

Baby-Dexter! Den første uka med han var slitsom - de gikk virkelig ikke overens med en gang.. men heldigvis gikk det seg til og nå er de uatskillelige bestevenner.

Jeg synes det er veldig gøy å se hvor forskjellig personlighet de små dottene har. Zeppelin er veldig sta og egen, men han liker å få kos. Dexter derimot er det mye lettere å håndtere når de hopper rundt løs, men han vil aldri sitte stille i armkroken min og la meg stryke på han. Jeg har altså en chinchilla jeg kan løfte opp når som helst uten at han blir turbo, og en chinchilla som er hyper ute av buret men som liker å bli dullet med. Zeppelin kan spise av fingrene min uten problem, jeg kan holde en rosin og han biter forsiktig av små biter mens Dexter river til seg frø og mat og vil helst være i fred mens han spiser.

Zeppelin fikk navnet sitt etter Led Zeppelin såklart. Jeg er veldig glad for at det var det navnet som ble valgt, fordi kjæresten min ville at han skulle hete "Murstein"... og Dexter har navnet sitt etter serien, den er så bra! Jeg ville egentlig at Dexter skulle hete Floyd - Led Zeppelin og Pink Floyd liksom, men denne gangen fikk kjæresten min viljen sin(eller han fikk valget mellom ca. 10 navn som jeg hadde tenkt på) ;)

Jeg kommer sikkert til å skrive en god del flere innlegg om dyr, ikke bare fordi jeg er "dyrevern 101" men fordi jeg har hatt det meste man kan ha av smådyr. Jeg har hatt flere hamstere, kanin, marsvin, rotte og nå chinchilla.



Hola amigos! Jeg heter Kristìn. Jeg er en 23 år gammel positiv og blid jente fra Andenes - en pitteliten plass på utkanten av Andøya. Jeg bor på Sortland, hvor jeg har oppholdt meg siden jeg flyttet hit i 2011 etter 2 år i Narvik hvor jeg studerte dataelektronikk. Jeg er nå ferdig utdannet telemontør med fagbrev. 

Jeg har blogget på blogg.no tidligere, da hadde jeg en blogg som het xoxomassacre. Den hadde jeg i hele 6 år før jeg slettet den i begynnelsen av 2015 siden jeg hadde lyst på en ny start. Dette endte med at jeg startet en blogg på blogger(blogspot) som jeg prøvde å brukte flittig men det ble bare litt blogging nå og da - mer skriving enn bilder. Jeg har erfart at blogg.no er det jeg trives best med og derfor hadde jeg lyst til å starte på nytt her. Min første blogg var veldig rosa, jeg skrev for det meste om sminke, klær og mote. Jeg poserte i "dagens outfit" og viste frem alle mine nyeste innkjøp. Så lagde jeg bloggen på blogspot og den var mer personlig og ekte, der skrev jeg så å si bare om følelser og tanker. Men det ble også vanskelig i lengden, siden jeg da hadde best skrivelyst når jeg var nede og i dårlig humør. Jeg har derfor lyst til å prøve å kombinere disse to, litt girly og litt ekte. The best of both worlds. Hvorfor ikke få i både pose og sekk hvis man har muligheten?

Jeg er glad i å skrive og å surfe rundt på pc'en generelt, helst med musikk i ørene. Jeg har blitt kalt for en "selfie-dronning" siden jeg tar over gjennomsnittet mange bilder av meg selv, jeg er min største kritiker og gransker hver en krik og krok av meg selv. Jeg liker å leke meg i Photoshop og synes jeg lærer nye triks der hele tiden. Jeg har et Olympus E-420 som jeg gjerne tripper rundt med på stativ for å ta bilder av meg selv. I bursdagsgave fra bestevenninnen min fikk jeg overta hennes Samsung Galaxy S5 så det er ikke noe tull på Instagram heller. PS: Jeg er litt avhengig av Instagram...

Hva mer er nevneverdig? Jeg er nerdete, dyrevern 101, hobbyalkoholiker, vegetarianer... Jeg er veldig glad i å ta meg en fest i helgene, gjerne både fredag og lørdag! Jeg har vært vegetarianer i 3 år nå og trives veldig godt med det. Jeg går ikke med pels eller skinn og jeg bruker kun dyrevennlige produkter som ikke er dyretestet. Jeg har en forkjærlighet for ostepop og har så å si levd på ostepop tidligere. Jeg hadde dreads i 2 år som jeg begynte å gre ut for et par måneder siden, og da gikk jeg alltid med bandana i håret... men det blir liksom ikke det samme nå i slett hår. Men alt dette kommer jeg sikkert tilbake til senere i lengre og mer utfyllende blogginnlegg.

Jeg ser frem til denne nye starten, jeg bretter opp skjorteermene og ser frem til å få nye søte lesere. Fordi det var det jeg savnet mest med å legge ned den gamle bloggen min, alle de trofaste leserne. ♥

Kristìn

24, Sortland

Vegetarianer fra Nordland som bruker bloggen som et utløp - mitt fristed.

I N S T A G R A M:


©
Jeg eier rettigheter på alt av fotografi og tekst på bloggen selv, ergo er alt skrevet av meg.
Foto: Olympus E-420, Lumix DMC-FS14,
eller min Samsung Galaxy S5.

Kategorier

Arkiv

hits