Jeg lurer på når jeg egentlig ble så full av samvittighet, jeg var ikke slik før. Som jeg har skrevet tidligere så var jeg en bitch. Selverklært bitch i det minste. Nå kan jeg nesten ikke si eller gjøre noe før jeg drukner i dårlig samvittighet.

Til tider føles det ut som at alt jeg sier er galt og uansett hva jeg gjør så blir noen såret. Jeg bryr meg alt for mye om andre mennesker tror jeg. Men det får være min byrde, og jeg tror nok ikke det er den dårligste egenskapen å ha.

Jeg bare lurer på når jeg ble slik, for når jeg tenker tilbake på min fortid kan jeg dessverre ikke si det samme. Jeg tror til og med at jeg knuste hjertet til minst en gutt da jeg var ung og ufin. Da jeg trodde jeg var dronningen av verden, og brukte så mye brunkrem at jeg lurte kompiser med at jeg smurte nuggati i ansiktet. Det verste er at jeg ikke synes det er rart at de trodde på meg. . Nå synes jeg ikke at det er rart, der og da synes jeg jo selv at jeg var nydelig med mitt blekte ødelagte tyggishår og brunorange ansikt med kritthvite ører.


18 år gamle Kristìn i Narvik som akkurat hadde innrømmet for sin kjære mor at hun hadde begynt å røyke.. for 2 år siden - da hun var 16.

Medjattere er de som aldri har egne meninger, de bare jatter med. For eksempel: Hva skal vi ha til middag i dag? - Det kan du bestemme, samme for meg, jeg vil ha det du vil ha.. listen er lang. Jeg har kjent til folk som har vært i forhold hvor de sier at de aldri krangler, diskuterer eller er uenige. Noen synes kanskje at dette høres ut som paradis på jord men jeg synes det høres rimelig kjedelig ut. For det første så liker jeg en god diskusjon om en seriøs sak og for det andre kunne jeg aldri tenkt meg å vært sammen med noen uten egne meninger.

Jeg liker at andre folk har andre meninger enn meg så lenge de også respekterer at vi er forskjellige og har ulike synspunkt. For å vende det andre veien kan jeg jo også si hvor kjedelig jeg synes det er når folk bare svarer "uansett" når jeg spør om noe.. uansett om spørsmålet er hva vi skal finne på eller hva vi skal spise. Selvfølgelig liker jeg å få viljen min til tider, men ikke å overstyre eller bli overstyrt.

Jeg har blitt veldig styrt tidligere i mitt liv så nå prøver jeg å stå opp for meg selv mer enn noen gang. If you don't stand for something you'll fall for anything.

Forutenom blogging er mine største fritidssysler Instagram, Snapchat og Facebook. Jeg har blitt flinkere på Instagram synes jeg siden jeg tidligere spammet og la ut minst 5 bilder om dagen. Samme med Snapchat, da det var nytt sendte jeg fellessnaps av middagen min(osv) til alle. Men jeg er stolt av at jeg aldri har lagt ut noe på my story noen gang.

På Facebook sitter jeg ikke å blar og ser på statusoppdateringer, jeg er som regel ikke inne på selve Facebook en gang, jeg oppholder meg på Messenger-appen. Jeg snakker med folk, mine nærmeste. Jeg skriver med mine nærmeste så å si hver dag. Jeg har en bestekompis i Oslo og flere på Andøya der jeg selv er fra. Jeg prøver å være der for mine nærmeste og gi dem tips og råd så godt det går. Til tider kaller jeg meg selv bare for "Psykolog Kristìn" fordi det er slik det føles.

Jeg synes det var litt ironisk i fjor da jeg ble spurt om tips angående kjærlighet og forhold. Siden jeg da var blitt dumpet etter et langt forhold.. Jeg hadde vel ikke noen særlig successrate akkurat. Jeg har vært sammen med folk mens jeg har følt at jeg har måttet ta på meg psykologrollen online, og da har jeg fått kommentarer som:"jeg skjønner ikke at du gidder" osv. Det har ikke med å gidde å gjøre, jeg er litt obsessed og klarer ikke å la være. Jeg setter mine nærmeste foran meg selv og vil bare at alle skal ha det bra, selv om det finnes et uttrykk som sier "you can't please everyone" så vil jeg i det minste prøve.







Blogginnlegget var skrevet for 1 år siden. Oh how the tables have turned.

I 2014 da jeg var singel snakket jeg mye med mine nærmeste om at den neste kjæresten min skulle være så tilnærmet lik drømmebildet mitt som mulig... Advarsel: dette er det mest overfladiske blogginnlegget jeg noen gang har skrevet.. joda, hvorfor skulle man være sammen med noen som ikke er den fineste man vet om eller den beste personen man noen gang har møtt - MEN jeg vet jo at personlighet er viktigere enn utseendet... og ikke minst humor(!)

Jeg hadde da en liste over kriterier som jeg ville at min nye utkårede skulle fylle ut. Denne listen viste jeg til mine nærmeste og de bare lo av meg og syntes at jeg var teit. Det var jo mest på skøy mens nå i ettertid er jeg helt enig med mine nærmeste og jeg har dessverre erfart at et bra utseende ikke kan gjøre opp for mangelen på en god personlighet.

- Han skulle ha langt hår. "Har man langt hår er alt greit." I ettertid ler jeg av meg selv mens jeg rister på hodet og tenker at NEI, det er virkelig ikke slik.
- Han skulle gå med Converse. Converse er de fineste skoene som finnes, skulle jeg(mot formodning) gifte meg skulle jeg giftet meg i Converse.
- Han kunne gjerne ha hull i øret eller utvidede ører slik som jeg selv har. Med hull i bare det ene øret skulle det være ring, ikke bling-bling.
- Han skulle ha en careface stil, ergo ikke være særlig interessert i merkeklær.
- Han skulle være sterk men ikke ha veldig markerte muskler som sixpack siden jeg virkelig ikke synes det er så fint som alle skal ha det til.
- Han kunne gjerne ha tatoveringer men helst ikke randome tatoveringer som tribals eller koi-fisker bare fordi at det er "kult"- noe som jeg forresten ikke synes at det er.
- Han kunne gjerne ha føflekker og fregner siden jeg synes at det er nydelig.



Så sluttet jeg med mine høye standarder og jeg sluttet å tenke så overfladisk. Så lenge man finner seg en kar som man trives sammen med så skal man være fornøyd. En som kan få meg til å føle meg bra, uansett om han har kort hår eller merkeklær. Dessuten blir jo en person finere i utseendet hvis vedkommende har en fin personlighet, mens dersom personen er en drittsekk blir vedkommende automatisk styggere i utseende også. Nå trives jeg veldig godt med sossesveis-mannen min. ♥

Jeg tenker på Barney i How I met your mother som sier: 
"I slept with her once and I caught feelings!" om Robin.

Å bli smittet, å bli forelsket, å bli skutt av amors pil. Det var gøy da jeg var yngre - jeg var forelsket i kompisen til storebroren min, jeg var forelsket i nabogutten, jeg var forelsket i gutten i klassen, jeg var forelsket i broren til venninnen min. Ja... jeg var forelsket. Alle var så pene, og da var det nok å være pen. Jeg trengte ikke å vite fornavnet til fyren før jeg var blitt forelsket. Jeg endret preferanser oftere enn jeg skiftet sokker.

Men det var før, når det å være "kjærester" var å sitte og se på hverandre og fnise på hver sin side av klasserommet. Kjempeseriøse greier... Nå hadde det ikke vært like lett, i hvert fall ikke når man er så kravstor som jeg har blitt. Jeg hadde hverken orket, turt eller hatt lyst til å hoppe inn i noe som ikke føltes 100% riktig. Jeg synes jeg har brukt min porsjon av tid og energi til folk som tydeligvis ikke har vært rett for meg.

Men jeg savner jo såklart litt å være kid og uskyldig igjen. Jeg husker at jeg var så forelsket i gutten i musikkvideoen til Bomfunk MC's - Freestyler. Han var den første jeg så med dreads noensinne. *stjerner i øynene*

Er følelser noe man plutseli får? Eller kanskje det er noe som ligger å ruger i underbevisstheten. Jeg var jo "bare bestevenn" med kjæresten min i 2 år før vi ble sammen og det endte med et relativt langt forhold, og etter 2 år fra hverandre fant vi tilbake til hverandre igjen. Det er jo veldig greit å kjenne hverandre før man blir sammen, så blir det ingen overraskelser og man vet allerede at man trives og fungerer godt sammen.

For noen år siden da jeg begynte å bli en shoppaholiker elsket jeg å handle på Bik Bok og jeg kjøpte så å si alle mine klær dær. Men så synes jeg at det tapte seg litt så jeg begynte å handle mye mer på Carlings heller - back in the dayz da Carlings bare hadde et pittelite hjørne med jenteklær. Det var da jeg oftest gikk med dødningehoder og hullete/mønstrete/fargete tightser. Jeg har skrevet om "stil" før og at jeg ikke har noen spesiell stil lengre... Men at jeg har vært/blitt kalt både emo(mye sort) og hippie(mye farger og dreadlocks på hodet). Nå som jeg føler meg mer voksen innser jeg at jeg går med litt av alt egentlig. En dag kan jeg gå i helsort mens en annen dag tar jeg på meg min regnbuefargede topp og blomsterkrans i håret.

Jeg har blitt mer glad i basisplagg, topper med polokrage for eksempel. Jeg synes det er så pent! Og cardigans, jeg har bare... 3 stykker tror jeg men jeg synes det er så fint med slike klær som man kan bruke til hverdags men også se mer "classy" ut til fest.

Jeg har fått opp øynene for H&M. Tidligere handlet jeg bare fra Divided-kolleksjonen mens nå sikler jeg over fine gensere, singletter og dongeribukser.

Disse godbitene har jeg klikket hjem fra H&M. *glorie over hodet* Men er det ikke det søndager er til for? Avslapping og nettshopping. ;)

Har du noen gang vært eller blitt forelsket i noen men du føler ikke at du kan fortelle vedkommende det? Kanskje er vedkommende opptatt, kanskje en alt for god kompis som du er redd for å miste eller kanskje vedkommende er en person du virkelig ikke burde falle for... Men du gjør det uansett.

Man kan ikke noe for hva man føler eller hvilke signaler kroppen sender ut når man er sammen med et annet individ. Men det er en veldig vanskelig situasjon å skulle holde tilbake og late som ingenting. Spesielt for meg som er så åpen og ærlig med alt mulig ellers. Kanskje har jeg en kompis som jeg egentlig skulle ønske var noe mer men mine nærmeste forteller meg at det ikke hadde kommet til å fungere, dessuten er jeg livredd for å ødelegge det gode forholdet vi allerede har. Mange tror forsåvidt at vi er kjærester, og det hjelper ikke så mye på egentlig. "Oppfører han seg ordentlig? Er han snill med deg?" Ja... men kanskje ikke på den måten jeg helst skulle ønske.

Dette var skummelt å skrive. Nå føles det så ekte.


Blogginnlegg fra Juni 2015.

Søvnløs. Atter igjen. Jeg har hatt mange søvnløse netter så langt i år, og enda flere hadde jeg i fjor. Jeg er som regel ganske kveldstrøtt i hvert fall når jeg er flink med døgnrytmen og står opp samtidig som kjæresten min om morgenen. Men det er ofte jeg står opp igjen etter at jeg har lagt meg. Jeg blir rastløs, jeg begynner å tenke. Jeg overanalyserer, grubler. Jeg blir liggende å rive meg i håret og kaldsvette.

Jeg stresser og jeg er en "worrier". For noen år siden slet jeg mye med angst. Jeg fikk angst-anfall og hyperventilerte ukentlig. Heldigvis har den slitsomme angsten sluppet det faste grepet, men restene ligger fortsatt å gnager på hjernebarken min.

Jeg holder på å legge over gamle blogginnlegg fra den forrige bloggen min her, tankefulle innlegg jeg skrev for et år siden. Det fikk meg til å innse hvor mye jeg har endret meg på bare 1 år. Jeg synes at det er både spennende og skummelt å tenke på framtiden. Hvor og hvordan er jeg om enda et år?

Når jeg virkelig begynner å tenke så blir spørsmålene så store. Hvorfor er jeg her? Hva er mitt mål med livet? Hvorfor får jeg lov til å leve? Hva er min mening her på kloden?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bildet er fra 2010. Da livet var enklere på et vis... men samtidig så utrolig vanskelig.

Når folk sier "livet er for kort til.. ditt og datt" blir jeg litt oppgitt egentlig. Livet er det lengste du noen gang kommer til å gjøre og være med på... såvidt jeg vet i hvert fall.

"Livet er for kort til å krangle/hate/syte/gråte/kjefte". Hva med å heller si: kjære deg, er en krangel verdt det? Ikke syt og kjeft, det er bortkastet energi og hvis du er trist og gråter så slutt med det. Gjør noe som får deg på andre tanker, møt noen som gjør deg glad eller hold deg opptatt. Bare for å nevne et par eksempler. Det er også fullstendig lov til å være sint, skuffet og lei seg. Så for all del, gråt/skrik og få det ut.

"You only live once."
YOLO liksom.



Jeg føler at dette innlegget ble veldig random egentlig men slik er det iblant og forhåpentligvis fikk jeg fram poenget mitt i hvert fall. Livet er det lengste og vanskeligste du kommer til å måtte gjøre. Men du trenger ikke å ta livet så særiøst heller - ingen kommer ut av det i live uansett.

Jeg er en bitch. Selverklært bitch... Jeg har i hvert fall vært det tidligere.

Problemet mitt er at når jeg sier noe ordentlig slemt eller stygt så ler folk fordi de tror jeg tuller, men egentlig så var jeg faktisk  ufin i gjerningsøyeblikket. Dette er noe jeg har tatt meg selv i å gjøre flere ganger så nå prøver jeg å forbedre meg. Jeg vil jo være den beste utgaven av meg selv.



Jeg er også en person som tror på karma. Oppfører man seg som en bitch så kommer karma og biter deg i rumpa. Som Justin Timberlake synger: "What goes around comes around".

Men samtidig så er jeg jo enig i at livet ikke er rettferdig, for å quote Iron Maiden: Only the good die young, all the evil seem to live forever. Men jeg prøver i hvert fall å være hyggelig med folk slik at de er hyggelig tilbake. Hvem vil vel gi en hjelpende hånd til noen som biter av deg fingeren?


Wu-Tang Clan's sang C.R.E.A.M(Cash rules everything around me) inneholder en hel del sannhet. Men hvorfor er det egentlig slik? Gjør penger deg lykkelig?

"Money can't buy happiness."

Jeg ville heller hatt en jobb hvor jeg tjente lite men trivdes med det jeg holdt på med enn en jobb hvor jeg tjente mye men hatet jobben i seg selv. Penger er ikke alt - mener jeg i hvert fall.. denne diskusjonen har jeg hatt med vennene mine flere ganger. De argumenterer med det at hvis man har mye penger kan man kjøpe seg alt man vil ha, alt man vil ha å spise og drikke og opplevelser og minner.. men jeg mener at man kan i større grad sette pris på materialistiske ting, sine nærmeste og fine episoder i sitt liv hvis man har jobbet for det. Grunnen til at jeg også nevner "sine nærmeste" er fordi jeg føler at hvis man er rik så kan man fort bli utnyttet av andre, hvis folk vet at du har penger ser jeg for meg at de svermer rundt deg som fluer til den lyse pc-skjermen på en mørk sommernatt.



Penger kan også endre folk veldig mye, og mange krangler bunner i penger. Jeg tenker spesielt på arveoppgjør hvor søsken ikke klarer å bli enig og heller ender med å hate hverandre resten av livet. Er det verdt det? Jeg tror nok svaret er nei.

Dessuten mener jeg at det finnes mye morsomt man kan gjøre som er helt gratis. Alt trenger ikke å være så dyrt så lenge man er kreativ.

Men med penger kan man kjøpe ostepop, og ostepop er jo lykke. Så kanskje penger kan kjøpe lykke likevel... Hilsen en tørrlagt ostepopoholiker som ikke har spist ostepop siden i fjor. Jeg er veldig stolt av meg selv nå altså!

En kompis ga meg en hypotese tidligere, om at månefasene kan påvirke vår dagsform og humør. Jeg har tenkt over saken og kommet frem til min konklusjon. Hmm... Tja, hvorfor ikke? Vinterdepresjon er jo påvist å være ekte og kunne spille inn på folk i så stor grad at man blir diognisert med det. Så månen kan vel også ha noe å si for hvordan vi oppfører oss og valgene vi tar.

Selvfølgelig er det litt underlig, men det synes jeg også om folk som kan kjenne i leddene sine hvordan været kommer til å bli. Værsyk eller ei, jeg tror det finnes mange teorier som ikke kan påvises 100% men det gjør de vel ikke mindre ekte av den grunn.

Hvis du ikke trives i livet ditt eller med deg selv - gjør noe med det. Skammer du deg over personen du har blitt? Vel, det er bare du selv som kan gjøre noe med det og endre deg.

"If you wanna make the world a better place, take a look at yourself and then make a change." - Michael Jackson.

Jeg har innsett at jeg ikke har hatt det så bra de siste årene. Jeg har følt meg veldig ensom til tider, jeg har vært litt bortkommen og fortapt. Som jeg har skrevet tidligere så har jeg ikke like mye skrivelyst når jeg har det bra som når jeg har det dårlig, siden jeg bruker blogging som mitt utløp for dumme følelser og dritt. Men de siste månedene har vært veldig fine og jeg er ekstremt takknemlig for det. Kanskje litt dumt ettersom det går ut over bloggingen min da, men men. *smile lurt*

Jeg har tatt litt av på Ebay helt siden i fjor... selv om de fleste kjøp har kostet meg rundt 11 kroner, kanskje 25,- så blir det jo en slump penger til slutt. Jeg venter fortsatt på pakker men nå har jeg tatt meg en pause fra å bestille ting.
*Være streng med seg selv*

Aldri begynn å handle på Ebay, Aliexpress eller Wish... det er avhengighetsskapende. ;) Derfor tør jeg ikke å begynne med Wish selv. Jeg har nok med Ebay pluss en liten tur innom Aliexpress iblant.

Her er "et par" av mine fine innkjøp fra Ebay...
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som jeg har skrevet tidligere så har jeg vært "rosablogger", jeg har tatt bilder av hva jeg hadde på meg og kalt det for dagens antrekk og vist frem dagens innkjøp. Til tider frister det å prøve seg på dette igjen, men det er jo enklest når man har en egen fotograf som tilbyr seg å ta bildene... og kjæresten min tar cirka 2(3 hvis jeg er heldig) bilder av meg hvis jeg ber han om å gjøre det. *le*


I utgangspunktet lagde jeg meg ny blogg for å forsøke på noe nytt, for å ha en følelsesladet blogg med mening. Men selvfølgelig kan det være godt med litt variasjon. :) Tidligere dedikerte jeg jo all min fritid til blogg. Jeg skrev på min egen blogg, trippet ut med kamerastativet for å ta bilder til bloggen, leste andre folks blogger, jeg satt på bloglovin' og oppdaterte feeden stadig for å følge med på alle innlegg.

Her er noen av mine gamle outfits.









Det påstås at personen man skal tilbringe livet sitt med burde være villig til å stå ut med deg gjennom en storm eller to. "Hvis vedkommende ikke takler meg på mitt verste så fortjener h*n ikke meg på mitt beste heller." Dette mener jeg at er sant. Hvorfor skal man være sammen med noen bare når det er bra og fine stunder? Alle sliter i blant, og de aller fleste møter et par tunge hindringer i løpet av livet.

Jeg er veldig redd for at folk skal bli lei av meg, eller at noen skal synes at jeg er irriterende. Det er min største frykt. Hvem vil vel være rundt noen som er irriterende?

Jeg påstår selv at jeg har endret meg veldig mye de siste årene. Men jeg har fortsatt en lang vei å gå. Jeg har slitt mye med angst og selvbilde, selv om jeg har blitt bedre så sitter det fortsatt dype spor igjen. Dessverre så finnes det ingen mirakelkur annet enn at man må jobbe med seg selv, uten å gi opp. Tar man en dag i gangen så virker ikke utfordringen så vanskelig lengre.

Tidligere var jeg ute hver eneste helg - fredag og lørdag, men etter at jeg ble sammen med mannen i mitt liv igjen så har det roet seg litt ned. Jeg har innsett at edruhelger og scooterturer i Sverige er minst like skøy! Denne helgen bestemte jeg meg derimot for å bli igjen her og dra ut på byen med min beste venninne, mens han dro til Sverige. Før helgen hadde jeg ikke vært ute på byen her siden nyttårsaften og det er veldig lenge for å være meg! (recovering alcoholic)

Helgen startet med at jeg tok med meg pikkpakket mitt og dro hjem til bøttekotthybelen min. Jeg er for det meste hos drømmemannen siden han har en flott leilighet. Jeg satt så i flere timer og lette etter folk som ville innta alkohyler med meg på fredag, siden jeg helt spontant bestemte meg for å ikke være med til Sverige. Utelivet her vil jeg påstå at er helt greit men fredager kan det være temmelig rolig. Til slutt bestemte jeg meg for å ta med meg en flaske Amarula og dra til min eks-kollega. Min beste venninne ble også med og det ble en koselig og ganske chill kveld. I går ble jeg først invitert til henne på pizza før vi så dro videre på fest hos søsteren hennes. Der ble det drikkeleker og jeg fikk kreatinpulver(?) i hvitvinen min. *le*

Alt i alt: Helgen var en suksess!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Jeg forsøkte å gjøre vann om til vin... Det funket dårlig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Så jeg benyttet heller sjansen til å bruke noen av mine fine badebomer!

"From the day that I met you, I knew that I would love you till the day I die."

Tror du på kjærlighet ved første blikk? Det gjør jeg. 
Jeg tror i hvert fall på en umiddelbar attraksjon, en åpenbar tiltrekning.

En unektelig kjemi, selv om man ikke har åpnet munnen og sagt et eneste ord til hverandre. Hvorfor tror jeg på dette? Fordi jeg har opplevd det selv, selv om jeg var veldig ung. Jeg opplevde det under en Black Diamond Brigade konsert under "Øksnesnatta" på konfirmasjonsleir. Dette er mange år siden nå men jeg husker fortsatt blikket hans og følelsen jeg fikk. Ikke visste jeg at bare noen år senere skulle jeg både bo sammen med og være forlovet med denne gutten. Kanskje var det første møtet underlaget til at vi fungerte så bra sammen, og at forholdet varte så lenge. Kanskje var det derfor vi fant tilbake til hverandre, og at det føles helt rett ut. ♥

Ærlig og personlig ja, rett på sak. Jeg har vært vimsete, jeg har vært usikker, jeg overanalyserer, jeg vurderer situasjoner i det breie og det lange. Jeg vil ofte ha noe annet enn det jeg har i øyeblikket, men senere da jeg ikke har det jeg først hadde lengre så vil jeg ha det tilbake.

Jeg har vært innom psykiatrien, det er ikke noe jeg stikker under en stol. Jeg tror de aller fleste kunne hatt godt av litt ekstra hjelp et par ganger i livet. Jeg har en hjerne og et hjerte som jobber mot hverandre. Logikken min, viljen min og følelsene mine kræsjer og blir til en suppe av tårer.

Vil du ha noe må du være villig til å kjempe for det. Man kan ikke gi opp med en gang noe stritter i mot. Dette er noe jeg har måttet lære meg, fordi jeg har tidligere tatt det som tilsynelatende er "den lette utveien" og rømt inn i meg selv istedenfor å jobbe meg gjennom konflikter.

2 ganger i fjor falt jeg sammen(les: dotte ne i kjellarn) og distanserte meg selv fra situasjonen istedenfor å holde ut og komme meg over det. Jeg dytter alle som prøver å komme nært inn på meg unna, fordi i mitt tankesett drar jeg folk ned i gjørma sammen med meg når det stormer rundt meg. Problemet ligger hos meg, og jeg er den eneste som får gjort noe med det. *rulle opp skjorteermen*

"Man skal respektere de eldre"... Ja, kanskje det. Men betyr det at de eldre skal få lire av seg hva de vil uten at noen skal kunne si noe på det? Jeg har kanskje hatt litt annerledes hår tidligere(dreads), jeg har ring i nesen og tatoveringer på armene og i nakken. Gjør det meg mindre verdig?

Jeg er lei av å bli stemplet som en "pøbel", eller sett på som en ekkel og ufølsom person bare på grunn av utseendet mitt. Det faktum at jeg valgte å pierce nesen på 18-årsdagen min skal vel ikke definere meg som menneske... (?)

Jeg kan skrive litt om hvorfor jeg skaffet meg septum - også kalt oksering i nesen. Septum er den peneste piercingen jeg vet om og jeg hadde lyst på det i mange år men min mor sa nei, så selv etter at jeg flyttet hjemmefra så lyttet jeg til min mor. Helt til jeg fylte 18 og ble "voksen på papiret". Jeg ville gjøre noe for å vise at jeg ikke ble kontrollert av min mor eller noen andre lengre, så jeg fikk meg ring i nesen. Nå var jeg stor og kunne bestemme selv, endelig kunne jeg gjøre alt det jeg alltid hadde hatt lyst til tidligere. Jeg skulle slutte å bry meg om hva alle andre syntes og mente.

Jeg prøver å la være å bry meg, jeg prøver å la dumme kommentarer prelle av meg. Jeg har hørt ekstremt mange vitser om kyr og okser så det er jeg så vant til men dessverre er det ikke alltid like lett. Det spørs jo også på hvem kommentarene kommer fra. Det var greit å få dritt for ringen i nesen i begynnelsen, jeg hadde ikke regnet med noe annet. Men det blir litt hakk i plata etter 5 år.

Jeg kan bare være meg, og hvis du ikke kan respektere og godta det så får det bare være. Dessuten trodde jeg at det var slutt på den tiden da utseendet skulle ha så mye å si, det er overfladisk og feil. Jeg er den samme personen psykisk selv om jeg kanskje ser litt annerledes ut fysisk. Take it or leave it.

Jeg elsket Karpe Diem for noen år siden, jeg har til og med fått ta bilde sammen med Chirag. *Stjerner i øynene* = dobbel betydning. Jeg husker første gangen jeg hørte Karpe med "Piano" og jeg elsket både albumet "Fire Vegger" og "Kors på Halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden." Men så begynte jeg å miste sansen for de mer og mer. De 2 siste låtene: "Hvite menn som pusher 50" og "Lett å være rebell i kjellerleiligheten din" har plaget meg på radio, og alt jeg forbandt de med var lyrics som: "Mulla mulla mulla mulla mulla!"

MEN den nyeste sangen har gått på repeat hos meg i hele dag.
Hus/hotell/slott brenner. 
♥ Karpe Diem gjør det igjen!


Ja, det er meg til venstre... brunkrem i mitt hjerte. <3
Til sommeren blir dette 6(!) år siden.



Jeg og kjæresten har vært og storhandlet på Europris i dag, de har jo så mye gøy! Det ble også litt snop, en ny smak til sodastreamen og fornuftige kjøp til badet. :) Nå har vi begynt å se alt av Prison Break, endelig. Det tok meg bare 10+ år...

I helgen var vi atter igjen på riksgrensen og kjørte snøscooter. Det er så gøy! Denne gangen ble det kolonnekjøring både opp og ned Bjørnefjell men vi smurte oss med tålmodighet så det gikk bare fint. :) Det ble vegetarburger på Ebbes Kök igjen, den er så sykt god(!). Den er ikke som vanlige vegetarburgere av soya... Nei, denne inneholder grønnerter, mais og små gulrotbiter. Nam!



Det første bildet er fra sist gang, og det til høyre er fra denne helgen. Jeg har endelig mottatt FXR-jakken jeg bestilte i jula. :) Men hjelm mangler jeg fortsatt, derfor har jeg 2 forskjellige hjelmer på bildene - lånt fra 2 forskjellige karer. *Dådyrtryne*





I går var det dårlig vær, så vi var bare ute å kjørte i maks 2 timer før vi ryddet, pakket og stilte oss i kø til kolonnekjøringen. Men på lørdag var det kjempefint - til og med sol *gledeshyl* men jeg glemte litt bort å ta bilder denne helgen dessverre. Jeg kan by på dette i hvert fall:


Ooops.

I forrige uke var jeg i babyshower for første gang i mitt liv! Svigersøsteren min(kjæresten til broren til kjæresten min) fikk en sønn i fjor. Den lille gutten ble født et par måneder for tidlig og så kom jo julen så det ble aldri tid til planlegging av en babyshower da, derfor tok vi det igjen nå. :) Det var en kjempekoselig kveld med flere B'er: blå ballonger, brownies og bleiekake.

Her er gavene jeg tok med meg. Jeg brukte kjempelang tid på butikkene da jeg skulle handle babyklær. Det finnes jo så mye fint!

Ettersom smokken er fra meg... Pun inteded. ;)

Så fin gaveinnpakning fra H&M!

Kristìn

24, Sortland

Vegetarianer fra Nordland som bruker bloggen som et utløp - mitt fristed.

I N S T A G R A M:


©
Jeg eier rettigheter på alt av fotografi og tekst på bloggen selv, ergo er alt skrevet av meg.
Foto: Olympus E-420, Lumix DMC-FS14,
eller min Samsung Galaxy S5.

Kategorier

Arkiv

hits