Jeg var nede i byen og tok sol tidligere i dag og som vanlig gikk jeg forbi Skohuset. Jeg kikket på bordene med sko på salg som sto utenfor og der så jeg mine nye vintersko! Jeg har ønsket meg Converse med vinterfor så lenge jeg kan huske. Jeg har hatt 2 par falske med foring men aldri de ekte. Jeg elsker Converse og får aldri nok mange par. Helt siden jeg var et barn har jeg syntes at Converse er verdens fineste sko! De hadde før kostet 1100,- mens nå var de nedsatt til 299,- !!! Hallais, det er jo tidenes kupp! Jeg har sett etter nye vintersko en stund nå siden det har blitt hull i mine boots fra Nelly, men jeg har jo så å si levd i de i 2 år nå så det er vel ikke så rart.

Jeg har røde, grå, beige og grønne Converse, pluss et par kopier med det amerikanske flagget på og et par kopier som er hvite "flatforms"(platåsko). Tidligere har jeg hatt rosa, lysegrønne, sorte, sølvfarget og gullfarget. Jeg har sikkert glemt noen nå men pytt pytt! Jeg har til og med lave støvler fra Viking som ser ut som/er en etterligning av Converse.

Mine nye er burgunderrøde, SÅ fine! ♥





Jeg har blitt kalt for selfie-dronninga flere ganger, ettersom jeg tar en god del selfies. Men det har jeg gjort siden jeg var en neve stor. Jeg har i alle år eksperimentert med bilder av meg selv og bilderedigeringsprogrammer. Jeg tar ikke så mange bilder med speilreflekskamera lengre, det var mer før da jeg hadde min "rosablogg", nå er det mer mobil(VSCO og Instagram) det går i.

"Mange psykologer linker selfier til narsissisme, mental sykdom og avhengighet."

Vel, jeg er jo min egen kritiker. Jeg gransker kanskje bilder av meg selv litt for ofte. Jeg kjenner til alt av arr og skavanker jeg har - både i ansiktet, på armene og kroppen.

Det er ikke alltid like gøy, å ta 325 bilder av seg selv og være fornøyd med 1 eller kanskje 2. Men så er det jo det ene bildet man faktisk er fornøyd med, det hjelper på humøret og selvfølelsen. Enkelte dager kan man føle at man ser bra ut i speilet men at man ikke klarer å fange dette opp med mobilen, eller man kan bli positivt overrasket over hvor bra et bilde ble på en dårlig dag.

Det virker kanskje veldig overfladisk å ha det å ta bilder av seg selv som hobby, men jeg trives som selfie-dronninga jeg. ;)



Bare gamle bilder, hei dreads!

Å bli kalt idiot er det verste jeg vet. Kall meg gjerne dust, dumming, fjomp eller noe drøyt... men akkurat ordet "idiot" - Jeg kjenner det går kaldt nedover ryggraden bare av å tenke på det.

"En annan färg på buren, för oss idioter" (Kent - Idioter).

Dette blogginnlegget har jeg vurdert å skrive nå i en uke men jeg har aldri satt meg ned for å gjøre det. Det har tært på hjernebarken min og nå var det endelig på tide å få gjort det om til ord. Det kommer sikkert til å bli rotete men jeg er rotete i hodet akkurat nå. Jeg synes det passet godt i dag siden det tordner og buldrer utenfor husveggen.

Jeg skjønner ikke hvordan du kan få deg selv til å være ordentlig verbalt ufin mot et annet menneske. Ikke bare fordi jeg får dårlig samvittighet av den minste lille ting... men jeg blir helt satt ut. Å kalle et annet voksent menneske for ting helt opp i ansiktet er faen meg det verste. Jeg prøver ikke å preike om ordtak som: Har man ikke noe fint å si så behøver man ikke å si noe i det hele tatt... Men, du kan vel prøve å tenke deg litt om før du slenger med leppa.

Som Jenna Marbles og Julien Solomita sier i sine vlogs: Had it!

Forrige helg var jeg og bestevenninna mi hos søstra hennes en tur og når vi kom satt hun og så på Orange Is the New Black. Jeg hadde aldri sett det før men jeg hadde hørt mye bra om den serien. Mens vi var der så vi vel 2 episoder, og nå har jeg kommet til sesong 2. Hei, jeg heter Kristìn og jeg må alltid se ferdig alle serier og filmer som jeg begynner å se på/blir introdusert for... Så nå ser jeg både på det, Skam og Sex and the City.

I dag skal vi til svigermor på middag, hun hadde bursdag i påsken så jeg har kjøpt henne en liten bursdagsgave. :) Fin kopp, ikke sant?
Mariusgenseren strikket svigermor til meg for 3 år siden. ♥

Processed with VSCO with f2 preset

Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden. Mye har endret seg siden da... heldigvis.

Jeg har flere nære venner, og noen av de går ikke overens. Noen av de lurer på hvordan i guds navn jeg tolererer henne hele tiden, eller hvorfor jeg orker å stille opp for han uansett hva. Og hva er egentlig grunnen? At jeg er alt for glad i vedkommende. Noen av mine nærmeste skulle jeg egentlig kuttet ut, jeg har fått høre fra de aller fleste at de ikke skjønner seg på meg og hvordan jeg klarer å ha destruktive mennesker rundt meg. Men jeg er som sagt alt for glad i de, og kanskje litt dumsnill.

Noen av de kan være veldig ufine til tider, egentlig noen real bitches... men jeg bryr meg ikke så veldig siden jeg vet at når jeg virkelig trenger noen så er vedkommende der for meg.

Men det skal noe til for å komme i min "inner circle", egentlig takler jeg hverken mas eller drittslenging men er du allerede innafor så er det mer akseptabelt. Uten å nevne navn så kan jeg jo si at bestekompisen min kaller meg for en tøs og bestejenta mi har jeg disputter med alt for ofte. Men jeg er uansett så alt for glad i de begge to. ♥

Det er mange nøkkelord i et godt forhold:
Tillit, kommunikasjon, avstand, oppmerksomhet, tid.

Med avstand mener jeg at man må få sitt eget space til å gjøre det man vil gjøre alene. Man  ikke alltid gjøre alt sammen, man  ikke alltid legge seg samtidig hver kveld eller dusje sammen. Man må også få rom til å bedrive med det man selv liker - slik som å dyrke hobbyer og interesser. Jeg har hørt kompiser som har klaget over de mannfolkene som alltid har med seg kjæresten sin når de for eksempel skal skru bil eller ha "guttekveld". Tillit blir flettet inn i avstand siden man må stole på hverandre selv om man ikke kan se hverandre. Jeg vet jo om folk som blir helt loco crazy etter at kjæresten har vært borte i en halv time... Jeg har jo vært i flere seriøse forhold og bodd sammen med flere mannfolk, og det er jo ikke slik at når han eller jeg har dratt ut en liten tur så er det hæla i taket og tenna i tapeten...

Med oppmerksomhet og tid så mener jeg å være flink til å gi komplimenter, gjør noe spesielt selv om dere har vært sammen en god stund. Overrask h*n med en liten gave i hverdagen... Det skal ikke mye til for å glede partneren din. De små tingene er de store tingene. Sett av tid til hverandre - se film, gå tur, spill kort, dra på shopping, spis middag på restaurant. Bare gjør noe annet enn det samme gamle hele tiden, så blir tilværelsen aldri kjedelig heller.

"Miiin dag i daaag, hærregud førr en hærsli dag!"

Denne natten og denne dagen har vært den verste jeg har hatt på lenge. Det er så mye dramatikk i livet mitt for tiden at jeg ikke klarer å håndtere alt. Jeg vil bare rulle meg sammen i en liten ball og kaste meg selv på havet.

 Å ha 2 stykker som kjemper for din tid og oppmerksomhet er ekstremt slitsomt, jeg føler at de står og river meg i hver sin arm og til slutt kommer jeg til å revne på midten. Begge mener at jeg ikke har gitt dem en real sjanse. Unnskyld meg? Hvorfor i guds navn skal jeg bare dele ut sjanser i hytt og gevær? Ding ding ding, kom å hent!... Jeg tror nok ikke det nei.

Nå er jeg så lei at jeg har innsett at jeg må ta grep selv. Jeg må slutte å alltid sette alle andre foran meg selv, og jeg må slutte å prøve å gjøre alle andre fornøyd - For det ender bare med at det backfirer på meg også sitter jeg igjen i dritten. Dritten i midten, også blir alle sur og sint på meg. Jeg kan ikke engang telle på en hånd alle som furtet til meg i natt. Det er greit, jeg har kalt meg for "Psykolog Kristìn" før men det finnes faktisk en grense på hvor mye dritt en person skal klare å takle alene.

Hipp hipp!


Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden. Jeg synes at det er helt sykt å tenke på hvor mye livet mitt har forandret seg siden da. Jeg har det mye bedre nå(!) men bare det å lese dette innlegget hit me right in the feels.

Jeg har vært i et par seriøse forhold siden jeg ble "voksen", men jeg vil påstå at ingen forhold er like.

Jeg har vært i et forhold som var veldig gøy til tider, hver dag var en fest liksom. Jeg føler at vi levde i nået og ikke stresset eller bekymret oss noe særlig over framtiden. Vi gjorde mye gøy sammen som restaurantbesøk, shopping, spontane fester, grilling også videre. Så å si alt vi gjorde innebar alkohol. Nå er jeg i et helt annet forhold. Nå er jeg i et forhold med stabilitet, ærlighet og trivsel. Det er veldig seriøst, og vi kan snakke mye om framtiden og livets store spørsmål. Jeg koser meg veldig sammen med min bubula(big bang theory-referanse). Jeg sier ikke at vi ikke drar på fest, aldri griller eller spiser på restaurant altså. Men det er så mye mer enn bare det.

Det er viktig å være sammen med noen som man kan tulle og skøye med, men som også er der for deg i tunge perioder og i vanskelige stunder. Jeg er nok en ekstremt vanskelig person å være rundt for å prøve å støtte og trøste når jeg er "nede" ettersom jeg alltid stenger meg selv inne og skyver folk unna. Det skal litt til for at jeg virkelig slipper folk inn på meg. Men nå er det jo faktisk ingen andre i verden som kjenner meg bedre enn kjæresten min, vi vokste jo opp/ble voksne sammen. Han er den som har sett meg på mitt verste og fortsatt vil ha meg.

Et forhold kan være fantastisk - så lenge man har kommunikasjon, tillit, ærlighet, frihet og humor. ♥

Nå kjenner jeg at jeg virkelig savner min bebbeh som jeg ikke har sett på 1 uke i morgen. Da kikker vi på 5 år gamle bilder folkens!







Jeg har såvidt nevnt min første forelskelse i et blogginnlegg tidligere om "min første gang". Jeg var 14 år på denne tiden og jeg falt pladask for en ny gutt i klassen - en langhåret gitarist med isblå øyne og ring i øret. Han likte ikke meg, men han likte kanskje oppmerksomheten siden vi snakket mye på msn og jeg så å si stalket han. Jeg snikfotograferte han og sendte han lapper på skolen. Ikke bare var han langhåret og supersøt i mine øyne, men han hadde akkurat flyttet fra Mosjøen, samme byen som besteforeldrene mine bodde i. Jeg møtte han til og med helt tilfeldig i Mosjøen en gang.

Ikke for å høres selvgod eller "storkar" ut, men han er liksom the one who got away. For å forklare det på en annen måte så er han den eneste jeg har vært hodestups forelsket i uten å ha fått. Siden jeg ble tenåring har jeg vært rimelig heldig og endt opp med guttene jeg ville ha. Men ikke denne karen, på en måte føltes det ut som at han bare lekte med meg men samtidig så er det nok jeg som hadde for høye førhåpninger. Sist gang jeg nevnte han så skrev jeg: "Han snurret meg rundt lillefingeren og hadde han bedt meg om å hoppe fra Risøyhamnbrua så hadde jeg sikkert gjort det også. I ettertid synes jeg at det er litt festlig å tenke på at jeg bare var 14 år og at det hadde så mye og si, senest i fjor ble det tull mellom oss liksom."

Jeg tror jo at alt skjer for en grunn og at til slutt ender man opp der man er ment til å være uansett, så tydeligvis var det ikke ment å være oss. Det er så rart å tenke tilbake på en annen periode i livet hvor helt andre personer var dine nærmeste. Man så fram til helt andre ting og man hadde et helt annet syn på fremtiden enn hva man har nå. Anywayz, jeg kom meg over han til slutt og nå unner jeg han alt godt. Jeg hadde faktisk kontakt med han senest i går. :)


Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke var populær på ungdomsskolen ass....

We used to have it all, but now's our curtain call. 
At least we stole the show.


Samvittighet er mitt mellomnavn. Jeg har skrevet en del om samvittighet tidligere og at jeg har alt for mye av det. Anger og tvil er også noe jeg bærer på i livets ryggsekk. Det er bare så mye som skjer i livet mitt og til tider har jeg mest lyst til å sette meg ned å bare se på at livet passerer. Fordi jeg er så usikker på alt, jeg vet det ikke finnes noe fasitsvar men det hadde gjort alt så mye lettere. Jeg hater å ta større valg, fordi jeg føler alltid at jeg feiler. Jeg vet at det er menneskelig å feile men jeg synes det er skummelt. Konsekvensene av mine valg kan være det som tipper meg over kanten, det som får begeret til å renne over.


Blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden.

Ettersom jeg har sett så mye på sosiale medier om den nye NRK-serien Skam så tenkte jeg at jeg måtte sjekke det ut selv. Nå har jeg sett 1 sesong av det og jeg synes faktisk at serien er ganske bra. Jeg skjønner problemet med å skulle vite hvem man er som person allerede på videregående. Jeg endret meg ekstremt mye de årene jeg gikk på videreågende. På førsteåret var jeg "emokid" som vil si at jeg gikk i mye rart som ballerinaskjørt, masse hårsløyfer, armene fulle av armbånd og alltid sterk sort eyeliner rundt øynene. På andreåret ble jeg "barbie/bimbo" da jeg flyttet til Narvik. Jeg var et blondt brunkremtryne i 2 år før jeg fant en ny look. Jeg har prøvd ut det meste når det kommer til utseendet. Men jeg tenker som så at man må jo prøve ut forskjellige stiler for å se hva man trives med.

Nå i ettertid er jeg en helt annen person enn jeg var på videregående. Spesielt siden jeg endret meg så mye bare fra grunnkurs og til 2 året på vgs:







OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har aldri skrevet åpent og ærlig om spiseforstyrrelser selv om jeg har hatt en del forskjellige blogger i mitt liv. Men siden dette er den mest usminkede bloggen jeg noen gang har hatt så tenkte jeg at jeg kunne prøve å åpne meg litt ekstra.

Jeg har slitt med dårlig selvtillit så lenge jeg kan huske, jeg ble en del mobbet som barn siden jeg var annerledes og ikke fikk alt som var "inn" og alt som andre barn enten hadde eller ønsket seg. Slik som for eksempel blånisseluer, jeg fikk aldri det ettersom min mor sa at de luene var dumme og bare til pynt siden de var såpass "oppå" hodet istedenfor rundt... jeg levde i en finlandshette for å si det slik.



Da jeg ble tenåring ble jeg enda mer usikker på min egen kropp og utseendet. Det endte til slutt med at jeg fikk et anstrengt forhold til mat. Jeg prøvde først å slutte å spise/spise mindre men det var enklere sagt enn gjort. For eksempel en gang ved middagsbordet kastet jeg raspet gulrot ut av vinduet og trodde at jeg skulle slippe unna med det... Det gjorde jeg ikke. Jeg fikk også en god del kjeft når min kjære mor og far fant ut at jeg pleide å kaste skolematen min. Først kastet jeg den til måkene utenfor men dette ble fort oppdaget siden det er bråkete fugler, spesielt når de krangler om brødskiver... Så jeg gjemte heller maten min i kjelleren vår... Det var ikke særlig populært. Jeg klarte ikke engang å snike skivene mine i søppeldunken uten at jeg fikk pes for det - fordi søppelmannen kunne nemlig nekte å hente søppelet vårt om det lå noe løst nedi dunken som ikke var pakket i søppelposer.

Ja, jeg var en utspekulert og rebelsk ungdom som ikke ga meg så lett. Men til slutt ble jeg lei av å snike meg rundt for å gjemme bort og skjule mat, så jeg fant ut at jeg heller kunne spise maten min som normalt så lenge jeg kastet opp etterpå. Da kom jeg til å bevare metthetsfølelsen uten å legge på meg. Win win!



I ettertid var det ikke særlig win... På mitt minste/tynneste veide jeg 31 kilo og dette var på videregående. Jeg har fått høre i ettertid at jeg har lagt på meg mye og at jeg er tykk nå. Og ja, i forhold til hvordan jeg var så er jeg vel "tjukk" nå. Men unnskyld meg for at jeg klarte å ta tak i problemet mitt og at jeg ikke er syk lengre.

Lenge etter at jeg sluttet å kaste opp alt jeg spiste så ble jeg ekstremt kvalm hvis jeg spiste meg ordentlig mett - siden kroppen min ikke var vant til å holde på mat. Jeg drakk proteinpulver fra Big Mass for å legge på meg. Alt var slitsomt, jeg klarte jo nesten ikke å løfte en melkepakke uten at det føltes ut som at armene mine skulle knekke i to. Jeg hadde null energi, og i ettertid føler jeg at jeg fikk det meste til å stoppe opp i kroppen min. Siden det er i midten av tenårene man skal utvikle seg mest. Derfor er det kanskje min egen feil at jeg kan kalle brystene mine for myggstikk og at jeg har lyst til å ta silikon. Men det i seg selv er en annen historie.

Jeg føler enda at jeg har et vrangforestilt syn på hvordan drømmekroppen ser ut, siden jeg fortsatt favoriserer "beinrangel" og synes at det er nydelig når man kan se tydelige kragebein, hoftebein og ribbein. Men min tid som skinnybitch er nok over for godt.


Se så tynn jeg var i tottilottene! Les: lår og legger.
Hello thigh gap... Akkurat det savner jeg faktisk litt.

Noe av det som irriterer meg mest i hele verden er folk som ikke vil ta et nei. Er det virkelig så vanskelig å forstå at nei betyr nei?

Alt for ofte har jeg opplevd at folk har spurt meg om ting og når jeg svarer nei, så fortsetter de bare å spørre og mase... Da jeg var yngre hadde jeg store problemer med å si nei. Psykologen min sa at det å si nei skal man ikke se på som en svakhet, men en styrke. Det er fullstendig lov å si nei til ting man ikke har lyst til. Etter at jeg gikk til psykolog ble jeg flinkere til å si nei til både folk og hendelser jeg ikke hadde lyst til å oppleve.

"Jammen, koffør ikke?" Fordi jeg sier det. Hvorfor er det egentlig slik at man nesten må ha en unnskyldning for å slippe unna noe man ikke har lyst til? Hvorfor føles det ut som at man må ha en god grunn? Det er ingen lover som sier at man fortelle hvorfor man sier nei til noe eller noen, men det virker uansett som om det er slik samfunnet er i dag. Hvis jeg sier nei til en tur på byen, besøk eller shopping så burde det jo være nok at jeg sier nei - uten å måtte skylde på at jeg er blakk eller syk. Kanskje jeg er trøtt, eller kanskje jeg bare virkelig ikke har lyst til å dra ut og møte folk den dagen.

Jeg får jo alltid så dårlig samvittighet og jeg føler at jeg skuffer folk når jeg sier nei. Men man må faktisk kunne stå opp for seg selv og si nei av og til ellers kommer man til å bli totalt overkjørt. Ja, jeg snakker av erfaring.


15 år gamle meg. (emokid) 
Jeg skulle ønske at jeg på den tiden hadde hatt like mye livserfaring som jeg har nå, da hadde nemlig tenårene vært mye enklere.

Kent er et av mine yndlingsband og det har det vært så lenge jeg kan huske. I år skal Kent ut på avskjedsturné og jeg er SÅ trist over dette. "KENT GÅR I GRAVEN" leste jeg på Facebook. Så de avslutter med en best of-turné og etter at jeg leste om dette har jeg spurt(og sikkert maset litt på) kjæresten min om ikke vi kunne dra til Oslo eller Trondheim for å se de, siden jeg aldri har sett de live. Han sa at vi kunne snakke om det når det nærmet seg oktober - Nei. Nå er billettene utsolgt og jeg er enda mer ulykkelig. Les: overdramatisk trist jente.



Nå er det annonsert at de skal ha en ekstrakonsert siden den andre i Oslo spektrum ble så fort utsolgt. Jeg har sååå lyst til å dra. *Krysse alt av fingre og tær*

Og ellers da? Hm... Jeg holder på å høre ihjel den nye singelen deres "Egoist". Jeg elsker videoen de la ut da de annonserte turnèen. Det er en mash-up(samling) av alle coverbildene deres. Jeg har sett videoen flere ganger men jeg får fortsatt frysninger hver gang.

Jeg hadde ingen planer for helgen og skulle egentlig bare være hjemme og slappe av siden jeg har vært førkjølet, men ettersom jeg var på bedringens vei uansett så dro jeg på kjempekoselig besøk på fredag og i går ble det pilsing og en liten tur på byen.

For 2 minutter siden så jeg ferdig den siste episoden av Frustrerte Fruer. Nå føler jeg meg litt som en frustrert frue... jeg synes alltid at det er så trist når man er ferdig med en serie. Jeg sitter alltid igjen litt sånn: Hva skal jeg gjøre nå da? Hvordan skal jeg fortsette livet mitt? Satt litt på spissen da men. Haha.

De siste månedene har jeg sett alt av både Prison Break, Scrubs, Making a murderer, Svenske Hollywoodfruer og Frustrerte Fruer. Hva blir det neste tro? Jeg vurderer Sex and the City. Hvorfor er tittelen egentlig oversatt til sex og singelliv? Når ble city til singelliv?
Livets store gåter da gitt.

^ Overskriften er en logikk jeg hverken liker eller tror på.

Jeg mener at hvis et par, to individer ikke går særlig godt overens så burde man ikke holde sammen selv om man har barn sammen. Da er det bedre for alle parter med litt avstand. Jeg er ikke skilsmissebarn selv men de fleste jeg har hatt rundt meg siden jeg var liten har vært det. Og det kan jo ikke være all bad, de får jo to julaftener!... Neida. Fra spøk til revolver.

Reiser dere på ferie sammen? Gjør dere noe sammen? Har dere en felles hobby? Sover dere sammen? Hvis svaret er nei og dere ikke engang sover i samme etasje så...

Hvis dere krangler mye og åpenlyst med barn tilstede så burde dere kanskje høre med barnet hva han/hun synes. Barn har lett for å klandre seg selv for de voksne sine problemer. For alt dere vet går kanskje barnet rundt å ønsker at dere skiller dere, for husfredens skyld.



Mye krangling og dritt, selv rundt middagsbordet = Kanskje dere virkelig har problemer? Jeg sier ikke at skilsmisse er den eneste utveien, men heller siste utvei. Kommunikasjon og parterapi kan vel også fungere.

Det samme gjelder par eller eks-kjærester som får barn sammen som et siste forsøk på å holde sammen... Hvis det stormer rundt dere allerede så tviler jeg sterkt på at det blir noe særlig bedre av å prøve å stifte en familie sammen.

Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden. Aaah, good memories.

Jeg har egentlig aldri vært særlig glad i dialekter. Jeg synes at søringer(mannfolk) høres ekstremt feminine ut, men det er jo såklart bare fordi jeg er nordlending selv. Jeg hatet dialekter med skarre -r. Slik som de har i Stavanger og Bergen - Helt til i fjor.

I 2014 ble jeg kjent med en person fra Bergen som fikk meg helt hektet på dialekten. Nå høres Lars Vaular veldig rett ut! og Bjørn Hellfuck var artisten jeg hadde spilt mest på Spotify hele året.

Bill. mrk.: Bergenser ønskes.
Vi kan hoppe på bekkalokk sammen og se hver eneste Brann-kamp.
Til og med regnet er sjarmerende.


"Eg pleide å ha en kjæreste og hon va faen det nærmeste som eg har vært no ærlighet og en normal tilværelse. Men gode ting - de skjærer seg"

Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden etter at jeg hadde sett en dokumentar om Aaron Swartz. IMDB: "The Internet's Own Boy"

Denne dokumentaren gikk veldig inn på meg. I korte trekk handler den om Aaron, en ung hacker som forsøker å bruke egenskapene sine til å frigjøre kunnskap for alle online. Han forsøkte ikke å tjene penger på hacking eller å hacke på gøy/for å tulle med nettsider. Han mente at alle skulle kunne finne informasjon gratis på internett uten å måtte betale for å laste ned dokumenter slik at selskaper tjener masse penger på informasjon som både kunne og skulle vært tilgjengelig og lovlig for alle. Til slutt ble det for mye for Aaron med FBI, Secret Service, arrestasjon og rettsak så det endte med at han tok sitt eget liv.

Hvorfor gikk denne dokumentaren så inn på meg? Er det fordi jeg er interessert i det som omhandler dataelektronikk? Eller fordi jeg er over gjennomsnittet interessert i koding som html og css?

^ Begge påstandene stemmer, men denne dokumentaren handler om å stå opp for seg selv og det man tror på. Kjemp for dine rettigheter og ikke la folk, firma eller i denne sammenhengen - myndighetene trø på deg. Jeg har faktisk vært i den situasjonen flere ganger... ikke med myndighetene men i situasjoner hvor jeg har måttet kjempe for mine egne rettigheter og vært "vanskelig" og "kranglevoren" for å få det jeg fortjente. Der og da føles det nok lettest og bare ta den enkle utveien, å gi opp og bare gå, uten å gjøre noe nummer av saken. Men man må stå opp for seg selv. Står du ikke opp for deg selv kommer ingen andre til å gjøre det heller.

Selv om alt kanskje føles håpløst til tider så oppfordrer jeg alle til å stå opp for det som betyr noe. Det trenger ikke å bety noe for alle, så lenge det betyr alt for noen. Har du en hjertesak? Kjemp for den.

 

Jeg og kjæresten min hadde avstandsforhold for 6 år siden så jeg vet litt om dette temaet og i dag fikk jeg lyst til å dele litt av min erfaring. Etter grunnkurs elektro på videregående flyttet han til Bodø og jeg til Narvik. Så vi bodde hver for oss i 1 år før han flyttet inn hos meg i Narvik og vi bodde der sammen i 1 år før vi flyttet videre sammen - til Sortland.



Kan avstandsforhold fungere? Absolutt. Men da må man ha tillitt og stole på hverandre. Det er fordeler med å være i et avstandsforhold også, tro det eller ei.

- Man krangler aldri. Jeg og kjæresten gjorde ikke det i hvert fall. Man vil gjøre det beste ut av tiden man har sammen. Vi koste oss alltid med filmer, turer, shopping, fester og kos. Netflix & chill liksom. ;)

- Man gleder seg og teller ned uker og dager til man skal se hverandre igjen. Jeg husker bussturene med sommerfugler i magen og de søvnløse netterne i forkant hvor jeg var så spent.



Ulempene er dessverre flere. Det var jo litt gøy å se hverandre på webcamera eller å snakke i telefonen men det er jo ikke det samme som å fysisk være i samme rom sammen. Jeg husker at vi fortsatt brukte msn på den tiden. Nå for tiden er det jo så mye enklere med Snapchat osv.

Det verste var å ikke vite når vi skulle møtes igjen. Hadde vi en dato eller en ferie i nær framtid så var det greit, men det ble mye savn og jeg gråt en hel del mascara på puten min i den perioden. Heldigvis var vi flinke til å besøke hverandre. Jeg tok bussen til Bodø flere ganger selv om det både var dyrt og tok lang tid. Jeg gikk på bussen i 4-tiden og var ikke framme i Bodø før nærmere 11 på kvelden. Men det var helt greit fordi jeg satt bokstavlig talt å trippet i bussetet i 7 timer.

En gang sneik jeg til og med med meg rotten min i et reisebur i sekken min fordi jeg skulle være der i nærmere 2 uker. Det var i russetiden vår i 2010 da jeg fikk "fri" hos læreren min for å være hos han i 2 uker siden jeg hadde så lite fravær. "Fri" = Jeg fikk med meg skolearbeid da. Og for dere som kanskje synes at det var teit at jeg feiret halve russetiden min med han og Bodin-russen så don't worry - Jeg har vært russ 3 ganger så jeg mistet ikke noe særlig av min egen russetid med mine medruss av den grunn. ;) 



Hei, jeg heter Kristìn og i dag har jeg en tilståelse og komme med. Jeg har inkludert mine nærmeste alt for mye når det kommer til kjærlighet og forhold. Jeg har latt deres innvirkning hatt alt for mye å si for meg og mine valg. Men nå er det slutt på det. Selv om jeg håper og tror at mine nærmeste bare vil mitt eget beste så synes jeg at noen av de har en rar måte å vise det på - ved å bli sint når jeg tar egne valg. Jeg trodde at så lenge jeg hadde det bra og trivdes så skulle de rundt meg være fornøyd. Men tydeligvis ikke.

Oppskriften er å ikke inkludere for mye. Jeg har fått mye dritt den siste tiden og jeg vet at jeg må bli flinkere til å åpne meg og si ifra når noe plager meg og når jeg har problemer, jeg skal slutte å være "Miss Independent" hele tiden.

Både venninner og kompiser har klaget på valgene mine, men jeg skjønner egentlig ikke hva problemet er. Jeg må jo bare gjøre det som føles rett for meg. Tar jeg feile valg er det jo jeg som må leve med konsekvensene etterpå uansett. Men men, det er vel i slike situasjoner man får se hvem som virkelig er der for en, uansett hva. Jeg har også opplevd at kompiser og venninner har tatt avgjørelser som jeg ikke var helt enig med eller som jeg synes var dumme valg, men jeg har vel ikke kuttet dem ut, kritisert eller slengt med leppa av den grunn. Selvfølgelig synes jeg det er trist at mine valg skal ødelegge vårt vennskap, men for all del - hvis det skulle så lite til så får det bare være.


Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden.

Å være "sintemann" er å være ordentlig sint eller sur. Både kvinnfolk og menn kan være sintemann. Det er et ord jeg skapte for et par år siden og nå bruker de fleste av mine nærmeste det også.

Jeg har aldri skjønt meg på folk som bruker tid og energi på å være sint og irritere seg over små ubetydelige ting. Jeg pleier å si: "Det går bra, det var ingen som døde" når folk tar helt av over bagateller. Hvis du for eksempel søler ut en melkepakke på gulvet så er ikke det verdens undergang.

Og ikke minst, folk som er langsinte. Det er noe av det verste. Selv om du kanskje hadde en god grunn til å bli sint i utgangspunktet så er det jo ikke verdt å ødelegge flere timer, dager eller uker over. Mitt beste tips er å ikke ta ting så særiøst.

Jeg blir sjeldent sint... men når jeg først blir sint da er jeg ordentlig sint. Da rister jeg, jeg blir så sint at jeg begynner å grine og det har gått ut over både pc'en min og tallerkener.

Kjærlighet er en investering sies det. Egentlig er jeg ikke så glad i å skrive om kjærlighet, ei heller føler jeg meg så flink til å gi tips og råd når det kommer til kjærleiken... selv om det kanskje er det jeg hjelper mine nærmeste mest med. Jeg lærer så lenger jeg lever.

Nøkkelordene mine er ærlighet, frihet og humor.

Med ærlighet mener jeg at du skal kunne kommunisere med partneren din. Snakke om hva som helst, ha en diskusjon om dagens nyheter eller en samtale om et tema som betyr noe for deg. Hvis man lurer på noe så spør man og vil man ikke vite svaret så spør man ikke. Så enkelt er det faktisk når man bryter det ned i småbiter. Løgner er vel det som ødelegger flest forhold - både vennskap, i samliv og familiehemmeligheter.

"Frihet under ansvar". Selv om man er i et forhold skal man også kunne gjøre egne ting. Ta vare på dine gamle hobbyer og interesser. Man skal heller ikke glemme sine egne venner. Jeg har vært i flere forhold siden jeg ble "voksen" og jeg har erfart at man må gi og ta for at man skal fungere sammen.

Jeg har tidligere vært i forhold som handlet veldig mye om den ene partens venner og familie, og fint lite om mine folk. Da ble det skjevt, og det var ikke noe gøy. I ettertid har jeg unnskyldt meg til både kompiser, venninner og familie. Dette er ikke for å kritisere eller for å gi noen dårlig samvittighet, fordi jeg vet at det fort kan bli slik. Spesielt hvis man bor nærmere den ene partens venner og familie. Når jeg tenker over det er vel egentlig jeg en ganske grei kjæreste siden jeg går best overens med mannfolk og trives best med guttaboys uansett. Det har aldri vært noe problem for noen av mine partnere å ta meg med til kompiser på besøk. Men jeg har vært sammen med mannfolk som absolutt skulle være med til mine venninner og det var ikke like gøy bestandig...

Med humor mener jeg at man skal kunne være seg selv til tusen. Man skal kunne være kjempeteit og barnslig og le av alt. Man skal kunne vise både sin beste og verste side.



Et forhold skal være en two-way street. Ikke noe enveiskjørt tull. 50% fra hver part og en dæsj humor så blir det bra! Ingen skal bestemme mer over den andre eller måtte føle seg underdanig.

Blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden.

Det er vanskelig å holde humøret oppe når det føles som om alt går galt.
"When nothing goes right, go left." 

Men man må forsøke, man kan ikke bare gi opp. Gresset er ikke grønnere på den andre siden, men bak skyene er himmelen alltid blå. Man må prøve å plukke seg selv opp istedenfor å falle helt i staver.

Vær sammen med folk som gjør deg glad, har du ikke muligheten til dette så får du gjøre deg selv glad. Se en film, begynn å se en ny serie, lag deg noe godt. Hold på med noe du liker som for eksempel tegning, fotografering, skriving, spill. Dediker tiden din, og livet ditt til noe som betyr noe for deg.

Jeg bestemte meg for å ta et par pils i godt selskap i går, dette endte med både pils, sprit og shots. Jeg hadde egentlig ikke tenkt meg på byen heller men gjett hvem som endte opp der gitt! Alt i alt var det en veldig morsom kveld, mens i dag kjennes det ut som at noen har stått med en motorsag i halsen min. Jeg tror det skyldes all synginga(vrælinga) i bilen. Stakkars sjåfør. Jeg var nemlig halve kvelden på vorspiel og halve kvelden på bilfest.

I kveld er jeg bedt i bursdag men helt ærlig så er jeg ikke supergiret på fest i dag også... Whaaat?! Hva er det som skjer med meg? I know right. Så jeg får se hva jeg finner på senere. Nå skal jeg fortsette mitt Frustrerte Fruer-maraton. Bare 1 sesong igjen. Iiik.

Jeg har hatt noen rare drømmer i det siste. For eksempel har jeg drømt at jeg måtte ta fagprøven min på nytt igjen, selv om jeg har fagbrev - som jeg også hadde i drømmen. En annen drøm var at jeg ble jaget av en illsint elg... jeg er litt redd for elger så da den begynte å løpe etter meg ved en elvebredde fant jeg ut at jeg skulle prøve å svømme fra den. Det gikk ikke så bra siden jeg egentlig aldri har lært meg å svømme ordentlig.

Alle drømmene mine føles så ekte, selv om jeg i ettertid både kan le og riste på hodet av det jeg skal ha opplevd i drømmen. Jeg har aldri satt meg inn i å lære meg å styre mine egne drømmer. Som regel drømmer jeg om folkene rundt meg, de nærmeste jeg har. Jeg drømmer også en del om dyr, men som oftest i en positiv sammenheng og ikke slik som elg-drømmen min...

Jeg synes drømmetydning virker spennende, og jeg har prøvd å sette meg inn i slike "drømmesymboler" og hva de skulle kunne bety. Men jeg synes drømmer er litt vanskelige. Jeg husker mest og drømmer mest rare ting etter at jeg har konsumert alkohol. Det påstås jo også at man bare husker noen få prosent av det man drømmer, og at man alltid drømmer selv om/når man ikke kan huske noe som helst.

Jeg har i alle år fått høre at jeg er en veldig positiv og blid person. Jeg tror at jeg skal begynne å spille poker fordi jeg tror at jeg hadde vært rimelig flink til å bløffe og lure folk med pokerfjeset mitt. Jeg har vært mye nede i tunge perioder og dårlig humør har preget de siste årene men det er nok ikke mange som har merket noe til det. Jeg er egentlig bare flink til å legge det igjen hjemme. Jeg er smilende og blid til alle jeg møter. Selv barn og eldre folk på butikken som ikke smiler tilbake til meg.

Da jeg gikk på selvtillit og sosial angst-kurs het kurset "For trang maske". Jeg føler i blant at jeg går rundt med en maske blant folk. De som smiler mest og virker mest lykkelig, carefree og happyface kan også være de som er mest ulykkelige innvendig.

Jeg har følt meg mye ensom, selv om jeg vet at jeg ikke er alene. Overfladisk lykke er ofte kortvarig men jeg omfavner den uansett.

Jeg hadde lyst til å lage et innlegg med litt random informasjon om meg selv. :)

- Når jeg drikker energidrikker/cider og øl av boks så MÅ jeg rive av åpneren før jeg drikker av boksen. Når folk legger merke til at jeg gjør dette har jeg fått høre at det skyldes "OCD".

- Jeg klarer ikke å gå forbi et vindu/speil uten å speile meg i det. Kjempegøy når jeg innser at det sitter noen inni bilen/innenfor ruten jeg ser meg selv i.

- Jeg spiser alt for sjelden ordentlig middag når jeg ikker er sammen med kjæresten min. Jeg synes det er så kjedelig å både lage middag og spise middag alene. Det er vel hovedgrunnen til at jeg levde på ostepop før.

- Jeg tror på alt folk forteller meg, absolutt alt. Mine nærmeste synes at dette er kjempegøy siden jeg tror på alt av tull og tøys, og alltid lar meg lure...

- Jeg er ganske flink til å huske både navn og nummer, jeg har derimot ikke god retningssans. Dette har endt med flere lange kjøreturer hvor jeg ikke har klart å finne fram. Jeg har også gått meg bort, i fjor gikk jeg meg bort i Bodø.

- Jeg er ikke så glad i å snakke i telefonen men jeg skriver gjerne lange tekster i chatten på Facebook. Men det jeg liker aller best er å bruke Snapchat og "snappe" frem og tilbake.

- Jeg har aldri smakt en dressing som jeg har likt siden jeg synes alle smaker majones. Jeg er derimot veldig glad i salsasaus og holiday-dip.

- Jeg er vegetarianer og har vært det i over 3 år nå, men jeg kunne nok ikke blitt veganer siden jeg er over gjennomsnittet glad i hvitost.

- Jeg har hatt det meste man kan ha av gnagere og smådyr. Jeg har hatt flere hamstere, marsvin, kanin, rotte og nå har jeg to chinchillagutter. Det første jeg gjorde når jeg flyttet hjemmefra var å skaffe meg en rotte med navn Nova. ♥



 

Tidligere i dag da jeg kikket rundt på internettet kom jeg over en annonse for Nelly hvor det var 50% på topper. Jeg benytter da sjansen til å klikke hjem noen nye basisplagg. <3 Basisplagg <3 som sagt - jeg har fått helt dilla. Jeg synes det er så kult at man kan bruke det til hverdags, eller style antrekket litt opp og bruke det til fest også.

Jeg har også fått dilla på grått for tiden, spesielt lysegrått. Det er SÅ fint! Jeg synes også at slike "rib"-topper og gensere er kjempefine. Jeg tror det står for ribbestrikket(?)... uten at jeg skal si noe for sikkert. *rødme*

Nye herligheter:

Pluss denne toppen, men den fant jeg ikke nærbilde av.

Jeg har nevnt det litt tidligere - at folk ikke setter pris på noe før det er borte. Friheten til å være alene blir sett på som ensomhet, men blir man plutselig frarøvet dette så blir det fort et problem. Folk som ikke kan oppføre seg i et forhold men er helt knust etterpå, det er ikke synd i deg... du hadde sjansen!

Hvorfor kan man ikke se det man har mens man har det? Dette gjelder så å si alt, jeg kan sitte i timevis og se på gamle bilder av meg selv og synes at jeg så mye bedre ut der enn hva jeg gjør nå. Jeg var så tynn...og jeg hadde fint hår. Listen er lang.

Hvorfor skal man være så jævlig etterpåklok hele tiden? "Det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man aldri gjorde" + "Den som intet våger, intet vinner"

*kaste seg selv foran en skolebuss*

For et par helger siden var kjæresten i Sverige på scootertur, jeg benyttet da sjansen til å ha en todagers full-on partyhelg med bestevenninna mi. Det var kjempekoselig helt til vi dro ut. Humøret mitt dalte. Hvorfor? Jeg møtte da en kompis av kjæresten min som jeg har "kjent"(møtt og snakket med på fest) i over 3 år nå. Vi snakket helt vanlig og plutselig utbryter han: "Jeg vet ikke om jeg egentlig burde fortelle deg dette, men David var utro forrige helg..." Jeg ble stående å nøle et par sekunder før jeg svarte: "Nei? Forrige helg var vi sammen i Sverige..." Men da fortsatte han bare samtalen med at han måtte ha blandet helgene og at det måtte ha vært en annen dag. Jeg stoler selvfølgelig på kjæresten min, spesielt etter så mange år som trofast og ærlig. Men jeg ble jo i dårlig humør ettersom jeg synes at dette var rart og unødvendig. Hva skulle han oppnå med det liksom?

Det endte med at jeg fortalte kjæresten min alt da han kom hjem, og han ble småsur/sjokkert siden han trodde at dette var en god kompis. Helgen etter møtte vi den samme karen ute på byen igjen. Kjæresten min bestemte seg da for å konfrontere han, og jeg ble egentlig litt skeptisk siden jeg så for meg noe slik som: "Nei ka faen, det har æ aldri sagt!" Men kompisen hadde ikke prøvd å skjule det, han svarte bare helt harmonisk: Ja, jeg skulle bare teste forholdet... What the hell?! 

Kjæresten min sa da at han aldri ville høre noe slikt igjen, og vi lot det gå. Men jeg synes fortsatt at det er veldig skummelt med slike folk. For det første så fortsatte han jo å lyve til meg/lure meg selv om jeg tok han i det. For det andre så kom det aldri noen "Æ kødda!"-punchline mens jeg snakket med han. Og for det tredje så tenker jeg at slike folk kan vel starte rykter for alt og ingenting. Neste gang er det vel liksom jeg som har vært utro her i mens han er i Sverige...






Haha, jeg elsker someecards! *gapskratt*

Jeg er ikke redd for deg lengre. Jeg er ferdig med å føle meg som en usikker liten pyse. Nå kan jeg endelig slippe disse ekle følelsene. Jeg skal aldri mer scanne uteplassene i det jeg kommer inn døra for å se om du er der. Jeg har ikke hatt lyst til å møte på deg, jeg har prøvd å unngå deg for alt i verden. Men nå slipper jeg alt. Jeg har det bra. Jeg har det veldig fint uten deg. De fine minnene tar jeg med meg, alt drama og dritt får gjerne forsvinne i glemmeboka.

Jeg har aldri vært flink til å la ting gå. Jeg er flinkere til å rippe opp i minner og følelser. Jeg vil være vennskapelig med alle. Jeg vet jo innerst inne at ikke alle kan gå overens og like meg, men jeg prøver så godt jeg kan. No hard feelings. Dette er min closure. Mitt siste oppgjør.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I det siste har jeg hørt en del på Beyoncé. 

Jeg føler at jeg sitter midt i kaoset akkurat nå. Jeg får ikke til noe. Jeg klarer ikke. Det er vanskelig når man føler at man ikke fortjener noe særlig bedre selv om mine nærmeste mener noe annet. Karmatrollet slår inn og jeg tenker at siden jeg har hatt mye bra i livet mitt så er det kanskje på tide at jeg får tunge perioder. Natten var et tåkete mareritt men nå har jeg i hvert fall en bekymring mindre i livet mitt.

Jeg er min egen verste fiende. Jeg tror at hvis man åpnet hjernen min hadde den hatt en stor sort klump med ordet "samvittighet" på. Jeg tenker alt for mye, jeg overanalyserer alt. Det påstås jo at 85% av ting man bekymrer seg over aldri skjer uansett.

Jeg har skrevet før at jeg er en ekstremt ærlig person, til tider for ærlig... men når jeg møter motgang og blir trist så stenger jeg meg selv inne. Jeg åpner meg ikke for folk når det stormer rundt meg. Kun de aller, aller nærmeste.


Blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden.

Livet - det vanskeligste du noen ganger kommer til å måtte takle.
Livet er fullt av opplevelser, følelser, overraskelser, oppturer, nedturer, motgang og kjærlighet. Å være i live kan føles som det beste i hele verden, eller en tung følelse som gir deg en klump i magen. Livet er ikke rettferdig, ei heller lett.



"Livet er en dans på roser".. en dans på torner vil jeg heller påstå. Det er så mye man skal klare, før har jeg sammenlignet livet med et spill og det gjør jeg fortsatt. Man får quests, altså oppgaver man må takle. Man blir hele tiden satt på prøve. Kanskje mister man noen man hadde nært... familiemedlemmer dør, man har hjertesorg eller man mister jobben. Man sliter med økonomien, man mister huset, mister barna sine, kanskje man overgir seg til lettere ikke-permanente utveier som rusmisbruk eller kanskje finner man plutselig seg selv med gjeld opp til ørene.

Til tider er det å være i live helt forjævlig. Enkelt og greit.

Jeg mener også at livet ofte blir romantisert. Mannfolk smiler bredt med penger, damer, biler, musikk, suksess. Kvinnfolk koser seg med shopping, champagne, nye sko og hunks. Jeg vil påstå at livet er mer en den nye neglelakken din eller at du har fått ny spoiler på sportsbilen din. Jeg har vel nevnt tidligere at jeg har vært rimelig materialistisk og overfladisk tidligere da jeg var yngre, men nå har jeg lært meg å sette mer pris på det som virkelig betyr noe... slik som cheez heartz. ;)


Dette blogginnlegget skrev jeg for et år siden.

De siste månedene har jeg vært barnevakt i ny og ne. Jeg har vært barnevakt for onkelungen til kjæresten min, mens moren hans går på universitet. Han var bare 2 måneder da jeg begynte å passe han, nå er han 4 måneder. Han er en liten søtklump men det er ikke alltid like lett så litt gråting blir det jo selvfølgelig... men kosen veier opp for det. Dessuten har jeg blitt mye flinkere til å trille barnevogn uten å kræsje i alt jeg ser. Haha.

Jeg er en sliten pike. Spesielt siden jeg har døgnet de siste nettene. Les: Ikke fått sove og blitt så rastløs av å bare ligge der at jeg til slutt har stått opp igjen. Småbarnslivet er vel flott det, men jeg liker at jeg kan låne han for litt kos for så å levere han tilbake igjen. :)

Kristìn

24, Sortland

Vegetarianer fra Nordland som bruker bloggen som et utløp - mitt fristed.

I N S T A G R A M:


©
Jeg eier rettigheter på alt av fotografi og tekst på bloggen selv, ergo er alt skrevet av meg.
Foto: Olympus E-420, Lumix DMC-FS14,
eller min Samsung Galaxy S5.

Kategorier

Arkiv

hits