hits

De som kjenner meg vet at jeg elsker Jeffree Star og Manny MUA. ♥ Mine abolutt favoritter når det kommer til sminke og youtube. I 2016 kjøpte jeg 2 av Jeffree Star's liquid lipsticks til meg selv i bursdagsgave. I fjor fikk jeg Manny sin Solar hoodie av sambo. *hjerteøye-emoji* Til jul fikk jeg Uranus-highlighteren Manny og Jeffree lagde sammen av bestevenninna mi <3 og nå har jeg kjøpt meg et av Jeffree's Lovesick-speil.

Fornøyd jente!

{

{

{

{

Hvorfor er vi mennesker programmert slik at vi aldri blir fornøyd? Vi vil bare ha mer, større og bedre. Jeg husker da jeg var barn og ba på mine knær til mamma at hvis jeg fikk den leken så skulle jeg ikke mase om noe som helst igjen... Pfff, det varte kanskje i 2 dager.

Jeg føler at det nesten er enda verre som voksen. Jeg har kjøpt min andel av unødvendig dritt som blir liggende i et skap og støve ned. Klær jeg aldri bruker. Sminke jeg ikke kommer til å få bruk for før om flere år siden jeg bruke opp et produkt før jeg åpner et annet.(OCD) Selv mat jeg aldri kommer til å spise.

Hvorfor kan jeg ikke være takknemlig for det jeg har? Glad for at jeg har muligheten til å handle akkurat hva jeg vil på matbutikken eller på nett. Jeg vet at veldig mye av det jeg eksponerer meg selv for er ikke bra for meg. Jeg snakker da om Instagram og Youtube. Man kan kalle det for å bli "inspirert" men det er jo en grunn til at de kalles "Influencers" siden de har så stor innflytelse på oss. Jeg vil kjøpe et produkt kun fordi hun anbefalte det. Jeg vil reise. Jeg vil ha fjorten hunder. Jeg vil ha tilfeldig rakkel bare fordi en fremmed har det.



Jeg vet jo innerst inne at jeg ikke blir lykkelig av den grunn. Samme leksa er det med kropp. Insta er vel den appen med mest kroppspress. Jeg vet jo godt at jeg også kunne sett slik ut hvis jeg hadde like god økonomi som vedkommende så jeg kunne lagt meg under kniven selv. Jeg innser jo at det meste er en illusjon. Photoshop, gode vinkler, filter. (Botox, silikon, restylane.)

Realiteten slår meg i fleisen. Shit, jeg begynner å bli gammel!

I år fyller jeg 26 år og det får meg til å tenke på hvor mye jeg har forandret meg bare de siste par årene. Jeg har gått gjennom ulike faser, spesielt utseendemessig. For rundt 10 år siden var jeg såkalt "emo"(10 år siden wuæææ).. For 4 år siden var jeg "hippie". Sminkebruken har vært minimal og sminkebruken har vært ekstremt. Klærne har vært helsorte og de har vært fargerike mønstre og logoer. Kanskje om noen år ser jeg tilbake på denne tiden og tenker herregud hva prøvde du på gøøørl. slik som jeg gjerne gjør om mine tidligere erfaringer.



Lurer på hvordan jeg kommer til å se ut når jeg blir 30 gitt!

Det er selvfølgelig ikke bare utseendemessig jeg har forandret meg. Jeg har stengt meg selv inne til tider, andre ganger har jeg bydd alt for mye på meg selv. Jeg har vært ganske egoistisk og jeg har vært veldig gavmild. Jeg har hatt flere "beste"venner som jeg har null kontakt med den dag i dag. Er ikke det litt pussig. De jeg hadde best kontakt med og var nærmest med på den tiden har absolutt ingen innvirkning på meg og mitt liv nå lengre.

Angsten min har forandret seg helt. Eventuelt at jeg har forandret meg også har angsten har fulgt etter. For eksempel hyperventilerer jeg aldri lengre(bank i bordet). Men jeg har utviklet mye stress. Jeg prøver å bli flinkere men jeg stresser uansett hva jeg skal. Om jeg skal på jobb, om jeg skal på kino, hvis jeg skal reise... I begynnelsen kom jeg på jobb 1 time før vakta mi egentlig begynte. Så kuttet jeg det ned til en halvtime, og nå prøver jeg å bli enda flinkere enn det. Det er veldig slitsomt, og jeg bruker unødvendig mye tid på det siden det blir en del venting. Før var jeg mer spontan, jeg kunne hoppe på bussen uten å tenke over det, eller følge med en kompis hjem til øya uten å ha pakket en uke i forveien.

Jeg pleier å si at jeg "stresser for ikke å stresse" men egentlig er det helt idiotisk og gir ingen mening. Note to self: Take a chill pill. Det er sikkert nok å komme på jobb og avtaler 10 minutter før tiden.

Her om dagen søkte jeg etter måter å passordbeskytte bloggen min på. Iblant blir jeg så lei og føler at det meste jeg har skrevet er "syt og bæs". Klaging og negativitet med andre ord. Jeg vurderte også å slette hele bloggen, men jeg er jo veldig glad i å skrive. Pluss at jeg har skrevet mye i vanskelige situasjoner og harde stunder som jeg kan gå tilbake og lese og huske presis hvordan jeg hadde det. Jeg skriver jo ærlig og ekte - så selv om det ofte kan føles helt dust ut i ettertid så var det jo det jeg følte akkurat der og da.

Jeg har jo hatt mange blogger før og jeg har jo testet ut de fleste bloggplattformer, så hvis jeg hadde slettet bloggen så hadde det nok ikke gått så lang tid før jeg hadde skapt meg en ny en. Jeg får holde meg til denne. Jeg vil heller ikke slette innlegg og "begynne på nytt" men iblant føles alt håpløst. Slik er det bare, og slik er det vel for alle.

Når jeg er lei meg og føler at jeg ikke får til noe som helst så er det alltid skrivingen min sambo tar opp. Altså at han mener at jeg er flink til å skrive. Så hvis jeg skulle slettet litta bloggerten hva skulle jeg vært flink til da. *ironisk oppned smilefjes* (:

Jeg kunne jo fjernet den helt og heller skrevet i en privat dagbok, men jeg byr på meg selv så hvem som helst skal få lov til å lese om mitt miserable liv. He-he. Jeg får ut ekstremt mye følelser, angst, sorg og sinne av å skrive så det vil jeg fortsette med. Jeg må(vil) også bli flinkere til å oppdatere bloggen.

Processed with VSCO with m3 preset

Kristìn

25, Sortland

Vegetarianer fra Nordland som bruker bloggen som et utløp - mitt fristed.

I N S T A G R A M:


©
Jeg eier rettigheter på alt av fotografi og tekst på bloggen selv, ergo er alt skrevet av meg.
Foto: Olympus E-420, Lumix DMC-FS14,
eller min Huawei P10 Lite.

Kategorier

Arkiv