Ja, overskriften er en sang av Odd Nordstoga. Jeg har en mor som spilte ihjel Luring-albumet hans mens jeg bodde hjemme.

I morgen skal jeg hjem til mamma, pappa og lillebrorsan. Jeg gleder meg veldig! Jeg har ikke vært hjemme siden i januar og jeg kjenner at det er long overdue. Sist gang jeg var hjemme så var jeg på besøk hos min avdøde (far)mor. ♥ Lørdagen skal jeg på lillebrorsan sin russedåp og russekickoff. Jeg gleder meg veldig... man skulle nesten tro at det var jeg som var russ igjen! :') I morgen kveld skal jeg på besøk til bestekompisen min, det kommer nok til å bli kjempekoselig. :)

Hjem til øya mi. Jeg var på tur å si at jeg ikke hadde vært på øya mi siden i januar, men det er ikke sant. Jeg har jo en svigermor som også bor på "øya" og der har vi vært et par ganger på både middag og overnatting i år. Ellers da? Jeg sitter oppe og venter på kjæresten min. Han jobber natt nå og jeg tenkte at jeg skulle være snill og vente på han ettersom at jeg drar i morgen formiddag.



Åh, jeg klør i fingrene etter å smake på alt det gode jeg har kjøpt inn til meg og lillebrorsan! Lillebroren min er 19 år men han har så å si akkurat begynt å drikke så smått så jeg prøver å være "kul søster" med å kjøpe inn litt cider og rusbrus og slikt til oss! *holder opp peace-tegn*

Haha, morroklumpen i meg kom ut da jeg skulle skrive overskriften.

Jeg som de fleste andre jenter har ikke lyst til å ha "bart"... Det vil si hvite dunhår på overleppa, jeg synes at det er veldig unødvendig og lite sjarmerende. Etter at både en kollega og eks-kjæresten min påpekte at jeg hadde "bart" for et par år siden så begynte jeg å teste ut produkter for å fjerne det. Jeg endte opp med denne voksen fra Acorelle og den har jeg brukt siden. Acorelle er selvfølgelig dyrevennlig! *tommel opp* I pakken er det 20 voksstriper + en liten flaske med olje som man skal påføre etterpå for å få bort eventuelle limrester og jeg synes også at oljen hjelper til med å "roe ned" huden ettersom at man blir litt rød etter voksingen. Jeg synes ikke at det er så veldig vondt, men jeg er ganske dårlig på å rive av stripsene selv så jeg bruker å spørre kjærsten min om han kan gjøre det. *le* Det er jo som å rive av et plaster, man må gjøre det raskt og brutalt men det blir fort til at man gjør det langsomt - og da kommer jo ikke alle hårene med.

Følelsen etter at man har vokset er helt fantastisk, det er så mykt og herlig! Jeg anbefaler å vokse på kvelden før man skal legge seg og ikke rett før at man skal ut på fest eller slikt, det har jeg nemlig gjort selv og det endte med at jeg gikk å pudret meg hele kvelden for at rødheten ikke skulle synes. *klask i panna*

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I helgen skal jeg hjem til familien min. Lillebroren min er nemlig russ! Så jeg skal bli med på hans russedåp og "russekickoff" :')

Lillebrorsan er rødruss. Jeg har også vært rødruss, pluss at jeg har vært svartruss 2 ganger. Nei, jeg har ikke gått det samme flere ganger, eller byttet linje på videregående. Etter at jeg gikk grunnkurs elektro hjemme på Andenes så flyttet jeg til Narvik hvor jeg gikk 2-året data & elektronikk, der var jeg svartruss for første gang. Så gikk jeg 3-året dataelektroniker også på Oscarsborg i Narvik og da ble jeg svartruss igjen. 3-året er ikke påbudt men man får kortere lærlingetid av å ha gått det ekstra året.

Så flyttet jeg til Sortland og begynte på allmenn påbygging(3P) og da var jeg rødruss. Noen synes kanskje at det er litt massivt og overkill å være russ 3 ganger... men jeg skulle gjerne vært det igjen! Det var så gøy. :D Jeg er kjempeengasjert i lillebroren min sin russetid. *le* Jeg har spurt han om alt fra russeknuter og russeavis til strykemerker og svartelista.









OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Her kommer del 5 av "Pesten" - Hva irriterer meg?

- Papirkutt og andre småsår. Når jeg kutter meg opp så kan jeg blø lenge etterpå så det irriterer meg. Før var jeg plaget med neseblod også. Det er så unødvendig.

- #like4like, #followback også videre. Alltid like gøy å få en ny follower på Instagram som slutter å følge deg hvis du ikke følger vedkommende tilbake. Folk som "hustler" likes på bilder med å hashtag'e alt. Når du legger ut et bilde av deg selv behøver du ikke å skrive #me #norwegian #girl #æøå #eyes #nose #mouth #hair #ears...

- Når man har noe i øyet og klør så mye for å få det ut at det bare blir enda verre og man ser ut som en sliten narkoman etterpå. Kanskje hadde man ikke noe i øyet i det hele tatt, men det føltes ut som om det satt en kamel på pupillen.

- Når man har tatt seg en aldri så liten powernap på ettermiddagen og våkner opp i full panikk og ikke engang klarer å innse hvor man befinner seg eller hvilket årstall man er i.

- Folk som er irriterende logisk. Hvis man har mistet noe så ligger det vel "på den plassen du hadde det sist" eller "på den siste plassen man leter"... Det er jo sant som Dagfinn Lyngbø sier: Hvorfor i alle dager skal man lete videre når man har funnet det man lette etter? *Skal bare sjekke en plass til*

- At neglene mine bare vokser og vokser. Jeg orker sjeldent å klippe neglene, så jeg bare venter til de knekker av seg selv. Jeg likte godt at de vokste fort da jeg var yngre og brukte mye neglelakk, nå synes jeg bare at det er en plage.

- Å se på TV når det er jul/påske. Det er jo bare reklamer som oppfordrer til veldedighet og som prøver å trigge folk til å få dårlig samvittighet. Jeg skjønner at ikke alle har en like fin juletid, men skal jeg føle meg skyldig over å være glad når det finnes så mange som sliter?

- Gnagsår. Nye sko før de er ordentlige "gått inn" er ikke gøy. Jeg tar sjelden taxi, jeg går heller 4 kilometer hjem fra fest. Gnagsårplaster er min venn!

- Folk som maser. Jeg takler ikke mas, forutenom hvis du er en av mine nærmeste. Men hvis du bare er en bekjent som begynner å skrive mye til meg, gjerne flere meldinger etter hverandre uten at jeg svarer så føler jeg at du burde ta hintet til slutt.

- Folk som tygger høyt og gjerne med munnen åpen. Lillebroren min gjør alltid dette mens han selv sitter med headset slik at han ikke merker det - og spesielt med potetgull.. Arrrgh.

- Å skrive lange tekster på telefonen, for eksempel i Facebook-chat. Jeg hater egentlig å skrive på telefonen fordi jeg har jo tydeligvis pølsefingre... Jeg trykker jo på halve alfabetet samtidig også freaker jeg litt ut og spasmer over at jeg må gå tilbake og rette på det jeg har skrevet.

Jeg har en kompis som påstår at han aldri kommer til å bli i et nytt forhold. Jeg har fortalt han at slik kan man jo ikke tenke. Aldri si aldri. Hvis du blir stormforelsket i noen skal du da la sjansen gå fra deg fordi du er redd for å bli såret igjen?

Det er som å si at du ikke vil høre på musikk siden alle sanger tar slutt... Man kan vel fortsatt nyte sangen så lenge den varer. Ja, jeg fornorsket nettopp en quote fra One Tree Hill.

Jeg sier ikke at man MÅ, BØR eller SKAL være i et forhold, men jeg synes ikke at man skal slå tanken helt fra seg heller. I mine øyne bør man være åpen for kjærlighet. Ta det som det kommer. Hvis du møter noen du trives sammen med så synes jeg du skal hoppe i det og gi det en sjanse. Man kan jo ikke styre hva man føler heller.

Jeg leste nettopp blogginnlegget til en blogger som hadde offentliggjort at det var slutt mellom henne og eks-kjæresten etter 4 år sammen. Det gjorde meg egentlig litt lei meg innvendig og jeg fortalte kjæresten min at jeg synes det er så trist å lese setninger som "Det var ingenting dramatisk som skjedde, vi bare vokste fra hverandre"... Kjæresten min svarte raskt med: "Så bra at vi e slutta å væks då!" ;)

Jeg har hørt mange som sier at avstandsforhold aldri fungerer. Hvorfor ikke? Jeg og kjæresten har hatt avstandsforhold før og det fungerte fint. Jeg har til og med skrevet før at jeg synes det finnes visse fordeler med å ha avstandsforhold, som at man gjør det meste ut av tiden man har sammen og at man aldri krangler. Det viktigste i et hvert forhold er tillit. Stoler man ikke på hverandre så har man ikke noe særlig til forhold uansett. Kj(ærlighet).

Noen mener at avstandsforhold kan klassiferes som "Out of sight, out of mind" som vil si at en person kanskje oppfører seg singel selv om vedkommende egentlig er i et forhold, siden kjæresten ikke er i nærheten uansett. Mens jeg mener at "Absence makes the heart grow fonder". Dessuten, klarer kjæresten din og du selv å ha et avstandsforhold over lengre tid så har dere nok et ganske sterkt forhold som kan overleve det meste. :)

Halloy! Denne formiddagen har jeg vært uten internett.. Hurra. Det eneste som er bra med å være fri for internett er at man blir jo så produktiv! Jeg har vært på politistasjonen og fikset meg pass for første gang i mitt liv! Woaaah, hvorfor det Kristìn??? - Det skal jeg fortelle på bloggen senere. :D Jeg har også fått vasket klær og snart skal jeg lage vegetariske wienerpølser til middag. :) Først skal jeg kikke litt mer på Therese Lindgren på Youtube. *hektet*

{

Happiness is a state of mind.
Å være glad er en følelse, kanskje en dagsform... mens glede er så mye mer. Hvordan oppnår man glede og lykke? Man kan gjøre ting man liker, ting som gjør deg glad. Men da varer vel ikke gleden så lenge. Hvis jeg (nett)shopper så opplever jeg kortvarig lykke, mens hvis jeg er rundt folk som gjør meg glade - bestevenninna mi, kjæresten min, familien min og svigerfamilien min da er jeg glad over lengre tid. Drar jeg på vorspiel eller fest med de beste jeg vet, da vet jeg at jeg kommer til å være glad og føle meg veldig bra. Assosierer du deg derimot med folk som ikke er bra for deg, folk som drar deg ned i dritt og får deg til å føle deg nede da er det på tide å stå opp for seg selv og gjøre noe med det. Jeg har hatt flere "giftige venner" - folk uten gode intensjoner. You don't need that negativity in your life!

Jeg tror at hemmeligheten bak glede er fine folk, god mat og drikke, memorable øyeblikk, latter og eventyr. Med eventyr mener jeg ikke at man absolutt må reise eller oppsøke utfordringer, men å gjøre noe nytt og spennende. Man må tørre å ha et åpent sinn til nye opplevelser. :)

Her kommer del 4 av "Pesten" - Innleggene hvor jeg skriver punktvis om ting som irriterer meg.

- Skrivefeil. Jeg skjønner at du kan ha lese- og skrivevansker men jeg har prøvd å rette på deg tjue ganger før og du fortsetter å skrive "matt" istedenfor mat... Også har vi jo de feilene som går igjen, slik som: fint hvær i dag. Jeg synes bare at skriveleifer er en stor turn-off.

- Drittunger. En av grunnene til at jeg ikke har lyst på barn selv er bortskjemte gnålete drittunger. Hvis du begynner å hylgråte og trampe fordi du må ha på deg refleksvest så er ikke livet ditt så verst, lillevenn. Jeg synes at barn nå for tiden oppfører seg og snakker så stygt at jeg blir helt sjokkert. Ikke alle selvfølgelig, men hvor er respekten som fantes da jeg var ung?

- Servitører som skal være morsomme. Hvis jeg kommer inn på din restaurant og er dødssulten og bare vil ha en vegetarpizza så vil jeg ikke høre deg si "hoho, ekkstra mye sjchøtt til deg da jenta miii!" En annen ting er at jeg blir så pinlig berørt når jeg ser voksne folk som oppfører seg som kronidioter overfor barn fordi de prøver alt for hardt å være gøyal. Hadde jeg vært det barnet, eller forelder til det barnet så hadde jeg blitt skremt.

- Prøverom. Jeg hater å prøve klær i butikker, dette er kanskje hovedgrunnen til at jeg heller nettshopper. Det er alltid så stress og trangt og varmt og jeg blir blendet av alle lampene der inne. Jeg føler meg ekstremt ukomfortabel der jeg står bak det lille forhenget halvnaken.

- Falske folk. Folk som prøver alt for hardt å være grei. Nei, du kan ikke kjøpe meg. Falsk snillhet blir bare skjeivt... Falsk latter er også irriterende, spesielt når den er veldig påtrengt. Så med andre ord er egentlig alt som er falskt bare dritt. Forutenom falske pupper.

- Fremmede som spør etter min Snapchat, eller folk som skriver overalt hva de heter på Snapchat. Hvorfor i guds navn skal jeg ville få snaps fra Ola Nordmann fra Lofoten? Jeg driter vel i hva han har spist til middag, hva slags alkohyler han inntar eller når han skal sove.

- Folk som bare vil ha og ha, uten å gi noe tilbake. Jeg er flink til å dele, jeg deler gjerne min alkohol hvis det gjør slik at vennene mine blir med meg ut. Og i de fleste tilfeller er det en two-way street slik at jeg får tilbake også. Men ikke alltid, man blir jo til slutt lei av å føle at folk utnytter en - spesielt hvis det ikke blir satt pris på men heller tatt som en selvfølge.

- Rotete nettbutikker. Jeg liker å nettshoppe, er jeg syk eller har en dårlig dag føler jeg meg alltid litt bedre etter at jeg har kastet et par fine plagg ned i handlekurven og trykket "send bestilling". Men jeg har gått ut av nettbutikker før, selv om plaggene jeg ville ha var kjempefine så orker jeg ikke når designet på nettbutikken ser ut som Myspace'n til en fjortenåring fra 2008.

- Når folk skal påpeke at de kan høre at jeg puster. Åh, kanskje jeg bare skal slutte å puste da? Ja, jeg puster kanskje litt tungt til tider men jeg er vel ingen boxer(hund) heller... *Fornermet*

- Folk som tror de kan synge, men som ikke kan det. Nå snakker jeg ikke om å synge med på fest til lyrics man egentlig ikke kan, men folk som genuint tror de kan synge - på en scene - i mikrofon. I mine ører høres det ut som våt isopor mot en glassrute.

- Rare størrelser på klær. Som regel bruker jeg small i klær, men enkelte plagg må jeg ha i medium og noen i XS. Altså hææ? Dette gjør det å handle klær på nettet vanskelig. Spesielt etter at jeg begynte med Ebay...

Hvis du er i et forhold, vær så snill å gi partneren din oppmerksomhet. Nok oppmerksomhet. 

Hvis en person ikke får nok oppmerksomhet fra partneren sin blir man lettere mottakelig for oppmerksomhet fra andre for å få fylt sitt behov. Hvis jeg ikke får oppmerksomhet fra deg men fra noen andre så kommer jeg selvfølgelig ikke til å bry meg om deg - men heller vedkommende som er interessert i å gjøre en innsats.

Det er mange faktorer som kan spille inn på hvorfor du ikke får nok oppmerksomhet, kanskje gir h*n noen andre mer oppmerksomhet enn hva h*n gir deg, eller kanskje vedkommende har et seriøst problem. Jeg har selv erfaring med å være i et forhold med en med spilleavhengighet. Da man var ung og bodde hjemme hos foreldrene sine så kunne det gå greit, men når man skal bo sammen med noen som man ikke engang klarer å holde en samtale med fordi vedkommende er langt inne i et spill med hodetelefoner og mikrofoner og hele pakken... Jeg var sammen med vedkommende i 2 år, men bruddet kom bare 4 måneder etter at vi hadde flyttet sammen.

Jeg sier selvfølgelig ikke at man skal gjøre alt sammen, som jeg har skrevet før skal man ha "egne" venner og "egne" interesser/hobbyer også. Men det er stor forskjell på å gjøre alt sammen og å nesten ikke se hverandre i det hele tatt. Kommunikasjon er nøkkelen i et hvert forhold men hvis du har prøvd å snakke med vedkommende og prøvd å lagt planer og gjort ting sammen og det ikke fungerer så er det ikke verdt det. Hvis du bare får tomme løfter og skuffelser tilbake så er det bare å komme seg bort. Ikke vær i et forhold bare fordi du venter på at det skal bli bedre, fordi du venter på lyset i enden av tunnelen. Ikke kast bort tiden din på noen som ikke vil bruke tiden sin på deg.

Man må få vedkommende til å innse at spillet på dataskjermen går ingen steder - men du kan forlate.

Overskrift: RSP & Thomax, Odrik - Føle mæ fræmmed.

Alle mennesker har vel perioder hvor man føler seg ekstra glad, veldig trist eller bare helt "content"(likegyldig). Jeg var vært litt nede for tiden. Jeg har en kjæreste som veldig ofte spør "Ka det e?" eller "E det nåkka?" - gjerne flere ganger samme dag, helt til jeg irriterer meg over spørsmålet i seg selv. Jeg innså at jeg har vært litt nede ettersom at jeg sa at det ikke er noe spesielt som plager meg, jeg har bare følt meg litt nede den siste tiden. "Ja men sånn har jo du hadd det di siste 2 månan" svarte han.

Jeg tror det hele startet når bestemoren min døde tidligere i år. Jeg synes fortsatt at det er så uvirkelig. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg må ringe henne, og besøke henne snart. Jeg hadde plutselig mistet alle kontaktene fra telefonen min så jeg satt og la inn de numrene jeg kunne utenat og de jeg hadde i loggen. Jeg holdt på å legge til "Mor & Far" igjen. Jeg synes fortsatt at det er uvirkelig at bestefaren min er død også, selv om det er 1 år siden nå.
 
Jeg er en veldig positiv og blid person egentlig. Men jeg synes det er helt greit å ikke skulle være smilende og glad hver dag. Jeg synes egentlig at det er helt greit å være litt nede i blant. Jeg skjønner ikke hvorfor det skulle bli sett på som noe negativt? Jeg tror at det er viktig å kjenne på følelsene sine. Både de positive og de negative. Jeg lar meg selv være trist og jeg lar meg selv gråte hvis jeg har behov for det.


Tusen takk for at du holder ut med meg kjære. Jeg er nok ikke alltid så lett å ha med å gjøre men han kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. ♥ The love of my life! Han er mitt anker - han holder meg fast slik at jeg ikke flyter avsted. Sammen med han så behøver jeg ikke alkohol for å roe meg ned og ha det fint.

Når man får både gratis frakt og 10% rabatt så benytter i hvert fall jeg sjansen til å klikke hjem noen nye plagg fra H&M denne søndagen! :) Jeg har jo vært hekta på slike ribbestrikkete topper med polokrage en stund nå. Min nye obsession må være slike "lace up" gensere. Jeg har allerede en hvit, en grå og en turkis/sjøgrønn fra Ebay og nå venter jeg på 2 til gitt!

Jeg har aldri hatt en poncho i mitt voksne liv så jeg er veldig spent på denne!


Veldig fornøyd med polotoppen min! Den har jeg allerede fått siden jeg har kjøpt plaggene ovenfor i to puljer. Kan jo ikke handle så ekstremt mye i gangen... ;) Poloen fikk være med meg på gårdagens festligheter. Jeg ble vartet opp med kaffebaileys og før jeg viste ordet av det fikk jeg en bikini i hendene og da bar det plutselig i jacuzzi!

Dette blogginnlegget skrev jeg for 1 år siden. Nå har jeg snart lagt over alle innleggene fra min gamle blogg!
- - -


I går hadde jeg en dårlig dag. Ikke på grunn av noen spesiell hendelse ? det var ingen som hadde sagt eller gjort meg noe. Men jeg følte meg bare... nede. «Jeg blir dum i pyjamas, og jeg blir dum med frakk.»

Jeg mistet såklart internett imens jeg følte meg trist/lei... Siden jeg ikke helt vet hva jeg var eller hvordan ord jeg skal bruke for å forklare det så sier jeg bare at jeg var nede. Så jeg badet og ryddet og vasket klær og tørket støv og var ganske produktiv. Jeg tok til og med oppvasken - når jeg tar oppvasken for å prøve å bli i bedre humør da er jeg nede da.

Jeg tenker ekstremt mye til tider, jeg overanalyserer alt. Jeg har blitt flinkere å la være/ikke bry meg like mye nå som for noen år siden men det skjer av og til uansett. 80% av det folk gruer seg til og bekymrer seg for skjer aldri uansett.

Jeg tror jeg må finne meg en hobby. Jeg er glad i å jogge/løpe/gå tur og være ute. Kanskje jeg skal ta opp fotograferingen min litt igjen og kombinere det med å være ute. Da jeg hadde «rosablogg» ble det til slutt til at jeg bare tok bilder av meg selv så jeg mistet litt interessen for det. Når folk spør meg hva jeg gjør om dagene så vet jeg aldri hva jeg skal svare.. Jeg jobber, sover, spiser ostepop og fester i helgene...

Jeg vil ikke kalle bloggen min for en hobby, dette er mer et utløp. Nå som jeg har denne bloggen skjønner jeg ikke hvordan jeg kun klarte å blogge om noe så overfladisk som innkjøp og «outfits» før. Jeg er veldig glad for at jeg har dette som mitt fristed, og bloggen har hjulpet meg mye når det har stormet rundt meg. Jeg merker jo at jeg har mest skrivelyst når jeg er trist, sint, eller ensom. Så for bloggen sin del skulle jeg kanskje følt meg nede litt oftere.

Her kommer del 3 av "Pesten". Pesten er det jeg kaller innleggene mine om ting som irriterer meg. Enjoy!

- Folk som har støv på hjernen. Jeg er ganske rotete av meg, ikke like ille som jeg var da jeg først flyttet hjemmefra men fortsatt ganske rotete. Folk som vasker hele tiden kan gå å ta seg en bolle med rosiner... Det skal jo tross alt vises at noen bor i huset!

- Allergi. Hvem oppfant dette?! Jeg fikk plutselig allergi for noen år siden. Jeg reagerer på katter og støv. Støv = Betongstøv, veistøv, pollen, badesanden til chinchillaene mine... Ja. Jeg lever på Zyrtec. Enkelte dager er jeg helt ødelagt og kunne like så godt hatt en dorull montert på hodet, mens andre dager merker jeg ikke noe til det.

- Nazi-vegetarianere/veganere. Jeg er vegetarianer selv og jeg liker å provosere litt for moro skyld... men jeg har ingen problemer med å sitte ved samme bord som noen som spiser en brødskive med skinke. Jeg tenker slik at på lik linje som jeg vil bli respektert for mitt valg må jo jeg også respektere de som velger å være kjøttetere.

- Fremmede, spesielt mindreårige som spør meg om å få "bomme en sigg" eller om jeg kan kjøpe de alkohol. Dette har jeg heldigvis ikke opplevd på en god stund nå, men da jeg bodde i Narvik skjedde det litt for ofte. De som spurte var såklart de kule kidsa som hang på senteret dag ut og dag inn.

- Når folk hoster på meg, i samme retning som ansiktet mitt. Uansett om det ikke er fordi du er syk. Jeg har opplevd dette så mange ganger, spesielt når jeg står ute å røyker med folk. Gå bort!

- Butikkfolk som følger etter meg. Etter at jeg har svart nei og at jeg bare vil se meg rundt når du spør om jeg trenger hjelp, så trenger du ikke å følge etter meg altså. Jeg er ikke kriminell. Selv om jeg kanskje ser litt barsk og skummel ut. ;)

- Sterke lukter på bussen. Gamle damer som oser bestemorparfyme... Hvorfor skal gamle kjerringer alltid bruke slike intense dufter? Folk som setter seg ned å spiser lasagne/pizza på buss er også irriterende.

- At jeg alltid møter folk jeg kjenner når jeg skal snike meg på butikken uten sminke. Hvis jeg selv føler at jeg har en bra dag og er fornøyd med utseendet så treffer jeg ingen...

Jeg vil fortelle litt om det som en gang var min beste venninne. Nå er hun ikke min venninne engang.

Vi var veldig close i et par år, men det var flere... egentlig ganske mange klinsjer mellom oss. Jeg føler at jeg gjorde det meste for å tilfredsstille henne - og alle andre. Jeg har alltid vært en person som har satt alle andre før meg selv. Det er liksom ikke så viktig med meg så lenge alle andre har det bra. Men det skal jo være en two-way street. Jeg prøver å bli flinkere på dette. Flinkere til å stå på mitt og stå opp for meg selv.

Jeg er ikke en supersosial person, som regel er jeg bare sosial i helgene og i festrelaterte situasjoner. Å ikke konsumere alkohyler hver eneste fredag og lørdag er jo fortsatt nytt for meg etter et par år som såkalt "hobby-akoholiker". Hun klaget på at vi kun møttes når det var snakk om vorspiel og fest, at vi aldri hang sammen ellers. Jeg følte derimot ikke at hun hadde noe særlig å klage på siden jeg har funnet på mer med henne(edru) enn med de fleste andre jeg er close med.

Anywhore, det var ikke godt nok. Jeg foreslo at vi fortsatt kunne være venninner selv om vi ikke skulle værre "bffs" lengre, men det sa hun at jeg bare skulle drite i - også slettet hun meg fra alt av sosiale medier. Greit det, jeg respekterte hennes valg.

Dette er flere måneder siden. Nå i helga møtte jeg plutselig henne ute på byen. Noe som kom som en overraskelse siden hun ikke bor her engang. Med en gang hun så meg så ville hun prate, hun snakket om hvor mye hun savnet meg og angret på alt som hadde skjedd. Jeg hørte på henne, jeg jattet vel litt med. Så stakk jeg av, til en annen uteplass. Hun sto og ropte etter meg og kjæresten mens vi gikk hjemover senere på kvelden, men jeg orket ikke. Jeg tenkte bare: Nope!

Jeg var rimelig beruset i helga så jeg - og de andre som vet dette er stolt av meg. Jeg klarte å holde meg, jeg var sterk. Jeg brøt ikke sammen og sa: Ja såklart kan vi være venner igjen! Nei. Den skuta har seilet gitt. Jeg regner med at det bare hadde blitt på samme viset igjen. Jeg kan ikke være i et dominerende forhold, hverken kjærlighetsrelatert eller vennskapelig.

Hun forsøkte også å skrive til meg på Facebook, og legge meg til som venn igjen. Hvorfor i guds navn skulle jeg ville gjøre det? Du ba meg om å drite i alt, og da gjør jeg det. Det var ene og alene ditt valg.

Jeg husker at den svenske bloggeren Kissie skrev et blogginnlegg for noen år siden hvor hun hang ut andre bloggere og klaget på at de "bare" blogget 1-2 ganger per dag mens hun blogget maks 4 ganger på en dag!!! (Viktig)

Jeg sier heller nei, kvalitet over kvantitet! Jeg vil heller lese en blogg som blir oppdatert 1-2 ganger om dagen med fine bilder og kanskje litt lengre tekst, enn 4 blogginnlegg med lite tekst og kanskje lite bilder også... Jeg vil heller lese en mer utfyllende tekst som bloggeren har lagt litt tid og sjel i enn et daglig innlegg som lyder slik: "Hei jeg stikker bare innom en snartur for å..."

Dessuten så kan det jo bli for mye av det gode også. ;) 

- Var det vanskelig å bli vegetarianer?
Nei, det var faktisk mye lettere enn jeg hadde trodd at det skulle bli.

Jeg har egentlig aldri vært særlig glad i kjøtt og fisk. Av fisk spiste jeg kun laks, ørret og fiskegrateng og av kjøtt var det vel egentlig bare kylling jeg synes var spesielt godt. Da jeg testet min kjøttfrie måned for over 3 år siden fant jeg ut at det fantes mange gode erstatninger og at man ikke behøver kjøtt i hverdagen. Dessuten er det ikke sunt å leve på så å si bare kjøtt og jeg er veldig glad for at dette bare blir bedre og bedre opplyst.

Jeg har alltid vært mer glad i tilbehøret uansett så sånn sett var ikke utfordringen så ille. Av kjøttdeig og spaghetti har alltid spaghetti smakt best, av koteletter og ris har alltid risen vært min favoritt også videre. Tomatsuppe har alltid vært det beste jeg vet å ha til middag og det kan jeg jo fortsatt spise så det var et stort pluss. Av soyaprodukter spiser jeg både schnitzel, kjøttboller, nuggets, soyabiter(ligner på kyllingfilet), pølser, burger, falafel ++. Favorittene mine er kjøttdeig og soyafilet. Og burgeren synes jeg at smaker helt likt slik jeg husker at burger smakte.



Jeg spiser ikke soya hver dag, jeg prøver å bare spise det 1-2 ganger i uken. "Too much of anything can make you sick". Det er ikke bra å spise soya hver dag heller. Med soya spiser jeg nachos, taco, burger i brød, pølse i brød, chicken tandoori uten chicken, tikka masala uten tikka, stroganoff, bali kyllinggryte uten kylling også videre. Ellers spiser jeg salat, wok, vegetarpizza, supper, annen gryterett/ris og saus, pannekaker, baguetter, vafler osv. Eller bare noe lett tilbehør slik som potetstappe, fløtegratinerte poteter, vannkastanjer, bønner, pasta, mozarellasticks, pommes frites... det er egentlig bare fantasien som stopper deg.






 

Drikker du melk? Spiser du smør/ost/egg? Jeg er ikke veganer. Jeg bruker melk i gryter og spiser smør på knekkebrød. Hvitost er jeg alt for glad i for å bli veganer, og egg spiser jeg i kaker og slikt men ikke alene. Det verste som finnes er når kjøttetere skal komme å kritisere meg for at jeg for eksempel fortsatt drikker melk... Ja, det skjer dyremishandling i melkeindustrien også men kyr  melkes. Og unnskyld meg, men før du har sluttet å stappe i deg en blodig biff på en varm sommerdag så synes jeg ikke at du har rett til å kritisere meg for hvordan jeg velger å leve mitt liv. :)




Den siste setningen jeg skrev over her hørtes kanskje ekstremt bitchy ut men det jeg egentlig skulle frem til er at hvis jeg skal respektere at folk velger å spise kjøtt, så får de respektere mitt valg om å ikke spise det. Jeg bryr meg ikke om hva andre kjøper eller konsumerer så lenge de ikke trør det i ansiktet mitt eller prøver å tvinge meg til noe. Jeg har fått høre det før.. "du kan jo smake en liiiten bit, ingen behøver å få vite det!" Det handler ikke om hva andre mener, tror eller vet. Å slutte å spise kjøtt og fisk var et valg jeg tok helt selv og det står jeg for.

Jeg trives så godt med valget mitt at jeg kommer nok til å være vegetarianer livet ut. "My body is not a graveyard."

Her kommer del 2 av "Pesten". Det er det jeg kaller innleggene mine hvor jeg ramser opp ting som irriterer meg. Gøy!

- Når jeg får en ny venneforespørsel på Facebook... Men så var det bare Allãhu Akbar som hadde sporet meg opp gitt. Selvfølgelig kan vi bli venner og dele bilder av katter som kan haz osteburger. Eller ikke.

- Folk som ikke skjønner ironi/sarkasme. Jeg bruker veldig mye ironi og jeg skjønner at dette kan være vanskelig å tyde noen ganger(spesielt over internett), men jeg hater når jeg må forklare at noe bare var en tull. Dette går andre veien også siden jeg kan si noe veldig slemt også ler folk fordi de tror jeg tuller - men egentlig så var jeg så bitchy i utsagnet mitt.

- Folk på butikker som bare står i veien. Åja, du skal bare stå der og sperre hele rulletrappa ja... Unnskyld meg men jeg sniker meg gjerne forbi og henter meg en pakke melk mens du står å leser etikettene på alle flaskene du ser. Du møtte en gammel kjenning som også har en stor handlevogn, selvfølgelig må dere stå å prate og klemme hverandre slik at dere okkuperer hele raden ved kjøledisken.

- Folk som skriver saaakte. Når man ser på Facebook/Skype at noen skriver og skriver og skriver, også kommer svaret: "Ok, vi sees." Jeg satt jo spent og ventet fordi jeg trodde at jeg skulle få en hel bok her!

- Sikkerhetskontrollen på flyplasser. Nei, jeg ble ikke tilfeldig valgt ut. Jeg blir valgt hver gang. Enten så var det rastafara-håret jeg hadde før eller så er det okseringen i nesen. Noe må det i så fall være fordi jeg blir alltid kroppsvisitert.

- Kompiser som går fra meg fordi jeg har på meg Converse. Hvis jeg skal bli med deg på vorspiel, til noen jeg aldri har vært hos før, er det veldig ukult at du etterlater meg i yttergangen fordi at jeg må knyte opp skoene. Dette gjelder selvfølgelig også når jeg skal kle på meg skoene igjen.

- Pene folk som ikke klarer å ta bilder av seg selv. Noen blir penere på bilder mens andre folk blir helt muffins. Jeg mener også at mange(spesielt mannfolk) skulle ha tatt kurs for å lære seg at å ta bilder av seg selv - å holde telefonen under deg er ikke flatterende. Dobbelhake? Score!

- Smågodt på diverse butikker. Jeg er ikke så veldig glad i godteri generelt(bare ostepop) så det er ikke ofte jeg plukker smågodt. Men når jeg faktisk får lyst på det er det ikke så kult å nesten rive ut tenner fordi godteriet er så hardt... siden det sikkert har ligget der i 7 måneder.

- Snyltefolk. Jeg røyker fast, til vanlig, daglig. Så jeg synes det er ekstremt irriterende med folk som røyker på fest - men som ikke kjøper seg siggaretter til fest. Ja, du kan få 1 men ikke kom her å tro at jeg skal være noe sigg-automat hele kvelden. Spesielt når du forsvinner med en gang du har fått en røyk, eller kommer bort til meg bare for å spørre: "Heeei, lenge siden sist! Har du en sigg jeg kan bomme?"

- Å ha bilen din som profilbilde på Facebook, det er ikke kult - det er harry. Samme med å bare ha bilder fra treningssenteret, flexing av muskler, fjellturer, jakt... Jeg sitter bare igjen med følelsen av at du er slitsom.

Dette innlegget skrev jeg for over 1 år siden, det handler om meg og kjæresten min... Bare at på den tiden var han eksen min. Åh, jeg var så bitter. Jeg hadde fortsatt hjertesorg og savnet var stort. Nå for tiden har vi det veldig fint sammen men jeg har lyst til å publisere dette blogginnlegget anyways. All the feels.

Jeg fikk meg kjæreste ganske tidlig. Jeg ble i et seriøst forhold ganske tidlig og allerede i en alder av 16 år hadde jeg samboer. Da jeg var 19 var jeg forlovet. Jeg hadde kjent han jeg var sammen siden jeg ble konfirmert selv om vi ikke ble sammen før noen år senere. Jeg vil påstå at vi var sammen ganske lenge med tanke på hvor unge vi var, vi var jo bare kids da vi ble kjærester... vi ble voksne sammen.

Høres ut som et eventyr, gjør det ikke? Å finne drømmeprinsen sin i så ung alder, at det er gjensidig kjærlighet og at man ender opp sammen. Men dette eventyret hadde ikke noen lykkelig slutt. Gutten dumpet meg i januar 2014, godt nytt år og fin start på året ja. Plutselig skulle jeg være alene, bo alene og klare alt alene. Det var veldig rart, men jeg overlevde det også gitt, selv om han har ødelagt meg på mange måter. Nå er jeg rimelig skeptisk til ekteskap og forlovelse. Siden det er et løfte om at man skal gifte seg i framtiden og han brøt løftet. Hvordan skal jeg da kunne stole på at jeg ikke brenner meg igjen?

Folk spør meg enda om jeg ikke synes det er trist at det ikke fungerte mellom oss, og jo såklart er det kjipt at vi ikke kunne være det superparet som er sammen fra man er ungdom og hele livet ut. Men det er jo ikke noe å gjøre med det siden han valgte meg bort. Selv om han kom 1,5 år etterpå å prøvde å få meg tilbake. Var det too little, too late? Jeg frykter bare at han egentlig ikke ville ha meg, siden han viste liten interesse for meg i fjor mens jeg var singel. Med andre ord: Hva hvis han egentlig ikke ville ha meg men ingen andre skulle få meg heller? Eller kanskje han bare var ensom, eller kanskje han var lei av å lete etter en ny kjæreste. Ikke vet jeg, og jeg kommer sikkert ikke til å få vite svaret heller...

Nå har jeg blitt tatovert i nakken 4 ganger. Første gangen tatoverte jeg navnet hans - ja, jeg var ung, dum og forlovet. De 3 andre gangene har vært cover-up og etterfylling på min Jesterhead som er maskoten til det svenske bandet In Flames. Det er ikke så gøy å bli tatovert i nakken. Det er faktisk ganske forjævlig siden det er over sentralnervesystemet, så hver gang jeg har gjort dette så har jeg tenkt på han. Han som knuste meg og ødela meg på flere måter. Det verste av alt er vel det faktum at han ikke engang er klar over dette selv, eller hva vet vel jeg...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvorfor skal alt være en konkurranse? Hvorfor skal man alltid måtte streve etter å være best, flinkest, penest, snillest?

Den dag i dag kan jeg enda ikke svømme ordentlig på grunn av skolesystemet. Jeg har vært på tur å drukne flere ganger i mitt liv. Svømmelærerens måte å lære meg å svømme på var å svømme rundt med meg i en balje - Jeg lærte såklart kjempemye og det var ikke flaut i det hele tatt(!)... så ble jeg litt eldre og vi begynte med stafetter men jeg måtte hele tiden oppholde meg på "grunna", som endte med at jeg bare gikk frem og tilbake og latet som om jeg svømte siden jeg nådde ned til bunnen med føttene. Til slutt orket jeg ikke å ha svømming mer, fordi jeg alltid ble valgt sist og det bare ble mobbing av det. Så jeg sluttet å være med, sluttet å møte opp.

Hvorfor kunne ikke livet vært slik at alle fikk medalje, bare for å delta? Slik som man fikk da man gikk i første klasse på barneskolen...

Pesten var en serie med blogginnlegg jeg hadde på min forrige blogg. Pesten = Ting som irriterer meg! Så velkommen til ting som irriterer meg NO. 1. Grunnen til at jeg har kalt dette innlegget "NO. 1" er fordi at det kommer nok til å bli en del slike innlegg. Jeg har valgt å kalle disse innleggene for "Pesten" siden det både er lettere, kortere og morsommere!

💀

- Når jenter gjør seg dummere enn de egentlig er for å prøve å være søt(?) Dette har jeg aldri skjønt, hva er søtt med å ikke forstå? Det verste er når det er veldig tydelig at jenta prøver alt for hardt.

- Folk som aldri kan planlegge noe eller gi meg et klart svar. Jeg vil heller ha et nei, enn et kanskje. Og jeg lurte bare på om du ville være med å se en film i morgen... Jeg spurte ikke om din førstefødte jente kan hete Tallulah Banana.

- Når folk bryter avtaler i siste sekund. Hvis du lar meg få vite det dagen før eller i det minste noen timer før er det greit. Men ikke send meg en melding når jeg står nede på kjøpesenteret og venter på deg. Jeg kledde på meg bh for dette!

- Overivrige folk på kino som kommenterer og ler av alt. Jeg har ikke vært på kino så mange ganger i mitt liv, fordi folk som ler av hver minste lille scene irriterer meg grenseløst.

- Folk som gjerne vil være med på bilder på fest, men hvis de blir lagt ut og delt på det store internettet skal de sette jorda i bevegelse for å få slettet bildene. Samme med folk som alltid lager grimaser på bilder også sier de "æsj, stygt, slett!" Hva med å bare smile eller prøve å se normal ut heller da?

- My Story på Snapchat. Jeg har aldri delt en snap på my story i mitt liv, men jeg må selvfølgelig bla gjennom alt mine venner har delt uansett. Det beste jeg vet er en story på 500 sekunder kun med snaps av biler...

- Folk som syter på Facebook. Jeg skrev min første facebookstatus på i hvert fall 1 år her om dagen og den handlet faktisk om mine invalide ribbein så jeg må jo innrømme at det er lov til å klage en gang i blant. Men jeg synes at alt jeg ser på Facebook er klaging - på været, på sykdom, på nav og norges land.

- Folk som sier A, men ikke B. Har du først begynt å fortelle noe så må du fortelle alt. Dette gjelder også folk som poster statuser på Facebook om hvor trist/sint/sjokkerte de er men når folk spør hvorfor så er svaret alltid "orker ikke å ta det over Facebook"... Hvorfor skrive en slik status i det hele tatt da? Argh.

Gjennom tidene så har jeg fått en god del kommentarer om ørene mine. De er utvidet men jeg synes da ikke at de er store! Jeg begynte å strekke ørene mine i 2010 - til kjæresten min sin store fortvilelse. Jeg skulle da bare ha 6 millimeter egentlig, også baaare 8, 10... 12 og slitt fortsatte det. Det er vanskelig å slutte når man først har begynt å strekke ørene fordi hullene ser fortsatt så små ut. ;) Nå har jeg hatt 16 millimeter i 4 år men jeg har i flere år hatt plugger på 18mm liggende. Jeg har egentlig ikke lyst til å strekke de mer nå fordi da blir jeg sikkert størrelseblind og ender opp med et hull som jeg kan få plass til et glass i, eller mobilen min. *le* Dessuten har jeg så mange fine plugger og tunneler som er 16mm at jeg får vel bare la hullene være slik som de er. :)

Min kjære mor var heller ikke særlig glad for at jeg gjorde dette. Jeg fikk hull i ørene da jeg var rimelig ung, jeg var vel bare 5-6 år. "Du skulle aldri fådd håll i øran så tili om æ vesste at di kom tell å end opp sånn!" eller den klassiske kommentaren om at det er slike ører folk i Afrika har. Ja unnskyld meg mamma, men det er vel ikke min skyld at jeg ikke kommer fra Afrika...

Jeg begynte å strekke hullene i ørene mine med en navlepiercing, så brukte jeg en tunnel med en o-ring på, og videre brukte jeg spiraler. Det eneste jeg ikke brukte spiral på var fra 12mm og til 16. Ettersom jeg gikk med 12mm i ørene i 1 år cirka så kunne jeg gå rett fra 12 til 16 uten problemer. Jeg strakk alltid et øre i gangen ettersom det var billigere å bare kjøpe 1 av hver spiral, og jeg ventet alltid minst 1 måned før jeg utvidet hullet videre.



^
Jeg levde med disse gjennomsiktige spiralene på 12mm i over et år husker jeg, nå i ettertid som jeg har behagelig og myke silikon-tunnels i ørene så skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte å ha disse i ørene mens jeg sov og hele tiden.



En gang dro jeg på butikken uten å ha noe i ørene, og let's be honest - hullet ser litt ut som en liten anus... kompisen min som satt i kassen oppdaget dette og utbrøt: æææsj, rumpehull i ørene! *fnis*

Jeg skrev i begynnelsen av april at nå er jeg back on track med dietten min/nyttårsforsettet mitt. Jeg har vært flink de siste ukene og holdt meg unna usunne saker bortsett fra i helgene. Jeg var flink både i januar og februar, men i mars skeiet jeg ut. Nå er jeg supermotivert til tusen. Ikke bare spiser jeg sunt men jeg har også begynt så smått å trene litt!

Om 2 måneder skal jeg sannsynligvis være med på noe spennende og gøy så jeg vil virkelig se bra ut til da, slik at jeg kanskje til og med tør å ta på meg kjole eller shorts for anledningen. Mer om dette kommer selvfølgelig på bloggen senere. ;) Nå sitter jeg bare og kikker tilbake på bilder av meg selv fra den tiden da jeg var flink til å både spise sunt, løpe/jogge, danse zumba og trene generelt.

Dessverre(som dere kanskje kan se på håret mitt) så er de fleste bildene rundt 2 år gamle. *knis*






Jeg kjenner at jeg må ta meg en tur i klesskapet og grave frem litt freeeshe treningsklær altså!

Jeg har vært avhengig av Instagram i flere år nå! Jeg har brukt appen siden 2012. Men jeg prøver å beherske meg i forhold til før. Før postet jeg 4+ bilder hver eneste dag. Nå poster jeg 1, kanskje 2 bilder daglig... og i helgene er det ikke alltid at jeg poster noe som helst - da er jeg for opptatt med å ha det gøy med alkohyler, gode venner og tullball! ;)

INSTAGRAM: versusverden





Det du vil ha akkurat nå, i dette øyeblikk er kanskje ikke det som kommer til å fungere i lengden. Tenk over hva du sier og hva du gjør. For eksempel etter litt inntak av alkohyler så kontakter du kanskje eksen - kjempegod idé der og da, men i morgen og i framtiden? Not so much.

Ikke bytt ut hva du langsiktig vil ha for noe som gir deg kortvarig glede. Jeg kan faktisk sammenligne dette med fitness-fanatikere som spør slik: Hva vil du helst ha? Hamburger akkurat nå eller drømmekroppen i lengden?...

Uansett hva min hjerne som jeg som oftest kaller "stupid brain" finner på å tenke så prøver jeg å være litt streng mot meg selv. Er dette noe jeg virkelig vil? Eller kjeder jeg meg bare? Eller kanskje jeg bare føler meg ensom?

Er man trist så er det lettere å gi etter fristelser. Fristelsen kan være flere ting. Det kan være nærhet fra andre personer, mat(gjerne junkfood), det kan være fristende å bryte seg selv ned med for eksempel selvskading og spiseforstyrrelser. Bare for å føle noe, for å få ut psykisk smerte på en fysisk måte.



Så tenk deg godt om, ikke ta større beslutninger hvis du ikke er sikker på at det er dette du vil i lengden også. For det å måtte leve med konsekvensene etterpå er ikke alltid så enkelt. Det føles faktisk ganske så unødvendig i ettertid...

Er det mandag allerede?

Jeg håper dere har hatt en kjempefin helg, det har jeg. Fredagen ble det bare avslappning med Supernatural og "chicken" tandoori(vegetarisk med soya). Lørdagen bar det i barnedåp før vi så dro på innflytningsfest hos en kompis. I går hadde kjæresten besøk av en kompis som overnattet fra lørdagen av så jeg lå på soverommet hele dagen og kikket på The O.C. Kjekt med TV og Netflix i flere rom! ;)

Nå må jeg finne meg noe å spise her. Ønsker alle en fin mandag!



Jeg fikk kjæresten med på et bilde etter dåpen. Han har kameraskrekk til tusen så når jeg faktisk får lov så benytter jeg sjansen! ;)

Jeg liker ikke å snakke om ting som bekymrer meg, folk som gjør meg trist eller noe som plager meg. Da prøver jeg heller å skyve det unna og tenke positive tanker. For eksempel hvis man har en syk eller gammel slektning, så tenker hele familien at vedkommende kanskje ikke har så lang tid igjen på denne kloden vi kaller jorda... men man behøver jo ikke absolutt å si det høyt - selv om det kommer til å skje, realistisk sett.

Jeg liker ikke å høre slikt, selv om folk påstår at det er best å "face the truth". Jeg vil heller leve lykkelig uvitende i en boble med turkise kattunger og sukkerspinn.

Jeg har sett så å si alt av Millionaire Matchmaker og Patti sier alltid til sine klienter når de skal ha mini-dates at de skal holde seg til nøytrale emner og ikke diskutere hverken politikk eller religion.

Jeg skjønner det på en måte siden... let's face it - de fleste kriger og disputter som har vært gjennom tidene er på grunn av enten politikk eller religion. Religion og livssyn fascinerer meg. Jeg føler at nå for tiden er det "inn" å være ateist. Det er ikke nok å si at man ikke tror på noen gud eller følger noen religion, nå skal man også stemples som ateist. Jeg er derimot ikke ateist.

Jeg var et veldig religiøst barn. Jeg er kristen, det vil si at jeg er både døpt og konfimert kirkelig. Jeg pleide å lese det nye testamentet på sengen, den første e-posten min fikk passordet "himmelen", og jeg ba ofte. Jeg trodde at man kunne kommunisere med de døde i himmelen når man ba, at himmelen hadde en slags "telefonsvarer" hvor jeg kunne legge igjen beskjeder til mine avdøde besteforeldre. I ettertid synes jeg egentlig at dette var et ganske søtt og uskyldig syn på livet(og døden).

Er jeg fortsatt superkristen? Nei. Jeg går ikke i kirka på søndager akkurat... men jeg er fortsatt medlem av den norske kirke, og skal jeg mot formodning gifte meg en vakker dag så vil jeg gjerne gjøre det i kirka. Jeg var i begravelse for et par måneder siden og nå i helga skal vi i barnedåp. ♥

Jeg har alltid vært glad i å skrive. Selv om musikk har vært en stor del av livet mitt i alle år så har jeg aldri hatt interesse for å kunne skape musikk selv. Ja, jeg har sunget solo på skoleavslutninger på barneskolen og på juleball på ungdomsskolen men jeg lærte meg aldri å spille noe slags instrument. Jeg kan såvidt Smoke on the water og Lisa gikk til skolen på gitar. Ellers vil jeg heller høre på andres stemme, melodi og komponering. Men tanker og meninger - det har jeg mange av.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har prøvd meg på gitar flere ganger siden faren min både spiller og bygger gitarer, men jeg har alltid blitt småsur for at jeg ikke har fått til også har jeg gitt opp.

Jeg har vært interessert i å lese også, jeg brukte dag ut og dag inn før på å lese blogger, og før det igjen leste jeg manga. Jeg har også lest et par gode bøker i mitt voksne liv, det vil si mest krim. Jeg forguder Jo Nesbø.

Jeg har alltid hatt lyst til å skrive selv også. Norsk og engelsk var yndlingsfagene mine på skolen før videregående og yrkesfag. Fordi det var da jeg fikk lov til å skrive fritt, når vi fikk oppgaver som innebar noveller, eventyr og fortellinger var jeg veldig fornøyd. Jeg hadde jo en rosablogg i 6 år, som jeg har nevnt tidligere. Men der la jeg mest ut bilder og den handlet om overfladiske ting som dagens antrekk og innkjøp. Nå vil jeg heller skrive om følelser og ekte saker. Jeg vil skrive noe som betyr noe for noen. Jeg vil skrive noe som kanskje kan hjelpe akkurat deg, kjære leser. Jeg vil skrive om livet, at det er det hardeste man noen gang skal gjennom - men at det er verdt det. At all smerte, hjertesorg, tårer og dritt er verdt det. For til slutt ender man opp der man er ment til å være uansett.

Jeg vil skrive noe som kan hjelpe, at ordene mine går inn på en. Jeg påstår ikke at jeg skal klare å endre verden med et par bokstaver, men hvis 1... selv bare én person hadde kommet opp til meg og sagt at ordene mine har betydning så skulle jeg vært veldig fornøyd.

Dette blogginnlegget skrev jeg i fjor og nå i ettertid har jeg opplevd at folk har kommet bort til meg ute og sagt at de liker bloggen min og det jeg skriver om. ♥

La oss si at du gnikket på en gammel lampe og en magisk ånd dukket opp slik som i Aladdin... og ånden sier at du får oppfylt 3 ønsker. Hva ville du ønsket deg da? "Jeg ville ønsket meg 3 ønsker til" Nei, jeg hater når folk sier det. *le skamløst* Det virker så ekstremt utakknemlig i mine øyne. Hallo, du har jo allerede fått innfridd 3 valgfrie ønsker. Er ikke det nok liksom?

Hva ville jeg ønsket meg da... penger? lykke? drømmejobben? hund? Jeg er ikke en veldig kravstor person, ei heller er jeg vanskelig å blidgjøre. Hadde jeg fått spørsmålet for 1 år siden hadde jeg sikkert svart ostepop, ostepop oooog ostepop. Men nå som jeg forsøker å ikke leve på det lengre *kremt* så ville jeg kanskje svart hund, hus og $$$ cæshmånnis. Ikke for å høres ut som en bortskjemt drittunge men de som sier at lykke ikke kan kjøpes for penger de vet bare ikke hvor man skal shoppe. ;) Neida, men såklart er livet bedre med penger. Det er jo mye mindre bekymringer og en stor byrde som blir løftet av skuldrene til alle og enhver. Har man rikelig med penger så behøver man vel ikke å stresse med regninger, husleie og lån - hvis man har det.

Det er det samme som å vinne i lotto, jeg vet om flere som sier at de hadde sagt opp jobben sin på sekundet og reist på ferie eller flyttet til utlandet. Jeg vet ikke helt jeg. Jeg tror heller at jeg ville prøvd å leve livet som normalt men unne meg selv mer. Plutselig kunne jeg shoppe alt jeg ville ha fra Nelly, spandere på alle vennene mine på byen, dra på konserter, gi til veldedige formål som jeg støtter. Les: Noah og Dyrebeskyttelsen, og ikke minst kjøpt meg min egen snøscooter med el-start. ;)



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har i alle år sagt at uttrykket "en gang utro - alltid utro" ikke stemmer. Ingen forhold er lik og i mine øyne er man ikke utro så lenge man trives. Er man lykkelig så har man ingen behov for å være utro. Jeg vet at mange mener at once a cheater, always a cheater men jeg sier nei til den påstanden. Hvis du finner deg selv i et ulykkelig forhold hvor du blir dratt ned i partnerens dritt og ikke ser noen enkel utvei i sikte, ja da skjønner jeg faktisk desperasjonen og frihetsfølelsen utroskap kan gi. Jeg tror også at noen velger å være utro for å prøve å forårsake et brudd. Har du prøvd å dumpe partneren din fjorten ganger uten hell? Han klarer alltid å overtale deg om at ting skal bli bedre? "Bare eeen sjanse til!" Jeg forstår deg.

Jeg har aldri vært utro selv, ikke etter at jeg ble voksen og i et seriøst forhold i hvert fall. Jeg har alltid hatt såpass respekt for mine partnere at jeg har endt forholdet før jeg har gjort noe som helst med noen andre. Men jeg dømmer ikke. La meg ta et eksempel. Du våkner opp bakfull og jævlig en tidlig søndagsmorgen, kjæresten din som liksom skal være den beste og fineste personen du har, har knust tallerkener og glassflasker på gulvet ditt, smekket deg med flathånda så du er helt rød på kinnet og gitt deg blodsprengte øyne av at du satt gråtkvalt og hikstet etter pusten i flere timer i natt. Alle sier at du fortjener bedre men du klarer ikke å gi helt slipp på han. Når han er snill så er han jo veldig snill!

^ Jeg har vært der. Jeg har vært i forhold som jeg ikke har trivdes i. Jeg har vært i forhold som har skraltet. Venninnene mine og familien min sa at jeg fortjente mye bedre men jeg følte ikke det selv. Så lenge alle andre rundt meg hadde det fint så va det ikke så nøye med meg. Jeg var ikke utro for å komme meg ut av dette men jeg forstår de som tyr til utroskap for å få en slutt på et destruktivt forhold. For det er en ekstremt vanskelig situasjon når man sitter midt oppi det.

Det jeg egentlig skulle fram til med dette blogginnlegget er at jeg dømmer ikke deg om du forteller at du har vært utro i et (dårlig) tidligere forhold. Jeg skjønner. Jeg fatter. Jeg forstår. Men selv om jeg for harde livet prøver å overtale folk om at "en gang utro, alltid utro" ikke stemmer så er det dessverre mange som motbeviser meg der. History has got a funny way of repeating itself. Jeg mener også at det ikke finnes noen unnskyldning til å være utro. Uansett hvor full du er så kan du ikke skylde på alkoholen - Den som svelger velger. Og hvis det er fordi du er i et dårlig forhold så sier jeg ikke at det er greit, jeg sier bare at jeg ikke kommer til å dømme deg. Det er kanskje den letteste utveien for noen.

Hva er søvn?

Jeg er helt utslått av allergi. Jeg har dessverre slike dager i blant(ofte). Oftere og oftere i det siste og det kommer vel av at pollensesongen står for dør. *gråte en liten flom* I dag har jeg sett et par episoder av The O.C. - Ja, jeg har begynt å se det nå... jeg liker slike nostalgiske og søte serier! Ferdig med Orange is the new black vettu, da må man finne seg noe nytt(gammelt) å se på. ;) Jeg har også vært på kontoret til kjæresten min og plaget han litt. Han har akkurat startet på fagprøven sin stakkars. Men han har fagprøve i 20 dager - min varte i 4 dager. *stress*



Ellers da?... Jeg har scoret flere husmorpoeng i dag. Først bakte jeg vaniljemuffins med sjokoladebiter i til min kjære. - Må jo være litt ekstra snill med stakkaren som har fagprøve. ;) Også kjøpte/lagde jeg lunch som han får med seg på jobb i morgen:


Yoghurt, solrik, gulrøtter, 2 brødskiver med ost og skinke + 1 skive med ost og paprika. Kinderharen er en "intern" joke. ;) Det er mange som spør meg om han også er vegetarianer, svaret skjønner dere vel nå - Nei. Han spiser derimot soyamiddager sammen med meg. *tommel opp*

Kroppspress på tv, internett og ellers i sosiale medier. Kroppspress inni og utenpå blader og magasiner. Kroppspress på reklamer, kroppspress overalt.

Jeg føler at alle er litt blinde på seg selv egentlig. Jeg kan for eksempel si at jeg selv synes at jeg ser tjukk ut, selv om mine venninner har en helt annen oppfattelse av meg. Jeg tror egentlig at det handler om aksept. Å kunne akseptere seg selv. Men samtidig føler jeg at man aldri blir fornøyd. Selv om man går mye ned i vekt eller opererer seg så tror jeg ikke at man plutselig blir fornøyd av den grunn. Jeg tror heller at man oppdager nye sider av seg selv som man ikke liker. Hvis jeg bruker meg selv som eksempel så kan jeg si at det som plager meg mest med kroppen min er puppene mine og jeg har lyst på silikon, men jeg tror ikke at jeg hadde blitt lykkelig av å operere brystene. Jeg tror bare at jeg hadde funnet en ny kroppsdel å mislike etterhvert. Så til slutt hadde jeg vel vært operert hundre ganger og hatt restylane og botox opp etter ørene.

Jeg skrev et blogginnlegg om dette for noen år siden på min forrige blogg og da husker jeg at jeg ramset opp alt med kroppen min jeg hadde lyst til å fikse på. "Jeg har lyst på silikon i brystene, fettsuging av lår og legger, hvitere tenner, operere nesen, restylane i overleppa og fillers i ansiktet slik at jeg får tydelige kinnbein siden jeg synes at det ser ut som at jeg har bollekinn."

Jeg har fortsatt lyst på silikon, og jeg har lekt med tanken på å fylle restylane i overleppa mi - siden jeg synes at den bare ser ut som en strek når jeg smiler med tennene. Problemet er at jeg er redd for å bli "størrelseblind" og ende opp med tidenes duckface. Lår og legger tildekker jeg så godt det går, du ser meg sjelden med shorts - men det er i hovedsak ikke fordi jeg synes at de er for store men fordi jeg hater cellulittene jeg har på baksiden av lårene.



Hvitere tenner er vel ikke så sjokkerende siden man kan oppnå det med både tannkremer og tannbleking hjemme. Jeg hatet nesen min før jeg tok septum(oksering i nesen), nå føler jeg at ringen får mer oppmerksomhet enn nesen i seg selv så folk legger ikke merke til hvor stor den egentlig er. *le* I profil synes jeg derimot at den er grusom og jeg skulle fortsatt ønske at jeg kunne kjøpe meg en søt, liten, operert "blogger-nese". Fillers i ansiktet har jeg fortsatt lyst på men nå har jeg blitt flinkere å sminke meg. Det vil si at jeg bruker contouring som (forhåpentligvis) gir en effekt av fyldigere og tydeligere kinnbein. :)

Moralen i historien er vel: Prøv å aksepter deg selv så godt det går, og tenk deg godt om før du opererer eller endrer på noe. Det du hater med deg selv kan være akkurat det noen andre elsker.

Man må jo prøve ut diverse faser for å se hva man trives med og hvordan man vil ende opp til slutt, det har hvertfall jeg gjort. Jeg vil påstå(og har fått høre) at jeg har vært både "emo" og "barbie/fjortis/bimbo" tidligere.

Dette er det jeg mener med emo. Jeg brukte alt for mye sminke, og mesteparten av sminken hadde jeg under øynene. Jeg kledde meg enten veldig fargerikt eller helt svart. Jeg brukte sløyfer og hadde barnslige motiver på både hårpynt og t-skjorter daglig. Jeg hadde armene fulle av armbånd.









Så flyttet jeg hjemmefra og jeg ble litt vel påvirket av det nye Narvik-miljøet. Med andre ord ble jeg et blondt brunkremtryne. Noen av guttene på skolen kalte meg for oompa loompa, og i ettertid synes jeg selv at jeg så rimelig tøsete ut. Der og da brydde jeg meg fint lite - det må jeg jo ha gjort siden jeg gikk slik i 2 år.









De siste årene har folk kalt meg for hippie... eller hippiesigøyner. Nå har jeg jo ikke dreads lengre så nå for tiden føler jeg ikke at jeg har noen spesiell stil egentlig. Noen dager vil jeg kle meg i helsort med mørk sminke mens andre dager kler jeg meg i fargerike tie-dye "hippieklær". Jeg er bare meg, og det får være evig nok. :)

"You make sad look beautiful, Brooke Davis."

Dette blogginnlegget skrev jeg i fjor mens jeg holdt på med å se alt av One Tree Hill for 10+ gang. OTH er en av mine absolutt yndlingsserier og det har det vært siden jeg var kid og så på det hver dag etter skoletid. Det er en nostalgisk og fin serie. ♥

Julian sier også i serien at: "Happiness is a mood, not a destination." Det stemmer, det er lov til å være trist akkurat som at det er lov til å være glad, sulten og trøtt. Jeg skjønner ikke hvorfor samfunnet i dag enda skal male alt rosenrødt og romantisere livet. Hvorfor skal man skjemmes over å slite litt? Den som kjemper blir bare sterkere og sterkere, og hva hadde vel livet vært uten utfordringer.

Sannheten kommer alltid frem til slutt.
Vil du vite noe - spør.
Ærlighet varer lengst.
 
Jeg har hørt flere som har sagt at de kan fortelle "en liten hvit løgn i ny og ne" men jeg tenker slik at hvis man først har begynt å lyve om de små tingene kan det vel fort balle på seg og plutselig lyver man om større ting også.
 
Jeg er en rimelig ærlig person. Jeg har flere ganger fått høre at det er veldig lett å bli kjent med meg og at jeg er veldig åpen... kanskje litt for åpen og ærlig til tider. Men det er vel bedre å "wear my heart on my sleeve" enn å være like innesluttet og lukket som en gammel sardinboks.
 
Da jeg var barn/tenåring og bodde hjemme var jeg en veldig utspekulert person. Min mor pleide å si at jeg alltid prøvde å lure og snike. Det som fristet mest å gjøre var såklart de tingene jeg ikke fikk lov til, og det var jo selvfølgelig det jeg gjorde. Men så vokser man opp og finner ut at det ikke er så stort å kunne spise godteri i ukedagene eller leke med fyrverkeri hvis man vil.



Hvorfor lyver vi egentlig? Jeg vet at noen får et "rush" av det. Jeg vet også at det er veldig lett å fortsette å lyve om en historie eller en hendelse hvis man først har begynt. Men i bunn og grunn er det helt unødvendig og slår som regel tilbake i ansiktet på en - siden sannheten alltid kommer for en dag.

Jeg har skrevet før at jeg tror at alt skjer for en grunn og til slutt ender man opp der man er ment til å være uansett. Jeg synes at livet er mye lettere med dette tankesettet. Det er så mye man ikke kan styre i livet uansett, så hvorfor skal man bruke tid og energi på å prøve? Jeg føler at man har et mye mer avslappet syn på livet hvis man lar ting skje naturlig. Hvis noen dør eller noe dritt skjer så prøver jeg å komme meg over det med å tenke at det skulle skje nå, og at det ikke er noe jeg kunne gjort for å forhindre det uansett. 

Ikke stress. Chill.
^ Det er litt ironisk av meg å si det ettersom jeg stresser en hel del. Jeg stresser for ikke å stresse... Jeg går alt for tidlig til busstoppet og venter på bussen bare for å være helt sikker på at jeg ikke mister bussen. Jeg står opp tidlig og rusher av sted til avtaler også går jeg rundt i byen i 20-30 minutter og bare venter. Jeg stresser for så å ha dødtid mens jeg selv må vente ettersom at jeg er så tidlig ute.

"Ikke ta livet så seriøst, ingen kommer seg ut av det i live uansett."

Jeg er en veldig hyggelig person. Jeg er snill med de som er snill med meg. Jeg tror alltid det beste om folk til det motsatte er bevist. Kanskje er jeg litt for godtroende og dumsnill... Folk har kalt meg både "luremus" og "player" siden jeg liksom skal ha gitt folk falske forhåpninger med å være hyggelig. Hvorfor er det slik at hvis jeg er hyggelig så ser noen mannfolk på det som flørting? Jeg prøver meg ikke på deg selv om jeg smiler og prater hyggelig med deg. Jeg har flere kompiser enn jeg har venninner men det har såklart oppstått vanskelige og kleine situasjoner når det har blitt slik. Jeg hater at man ikke kan være genuint snill lengre uten at folk skal tro at man har en baktanke. Hvis jeg hilser på deg så betyr det ikke at jeg automatisk vil være med deg hjem altså!

For en stund siden så ville en god kompis invitere meg med på fest. Denne kompisen har jeg kjent lenge nå. Jeg har vært hjemme hos han og hengt sammen med han flere ganger både mens jeg har vært i forhold tidligere og mens jeg har vært singel og det har aldri vært noe mer. Plutselig skrev han til meg på Facebook: Er du sammen med en som heter Daniel??? Jeg svarte: David. Ja.

Kompisen min svarte bare med sadface/triste-emojis. Jeg dro ikke på festen siden jeg endte opp på et annet vorspiel og kompisen min unnskyldte seg med at han bare var "kanakkis"(full). I går dro jeg ut på byen og jeg møtte en annen kompis jeg ikke har sett på rundt 1 år, noe av det første han sier er:
"Æ likte ikkje måten du playa han ... på!"

What?! Jeg har vel ikke playet noen. At jeg er i et forhold er vel ingen hemmelighet. Det står på Facebook, Instagram og overalt. Jeg har til og med coverbilde/header av meg og kjæresten på facebookprofilen min. Så at kompisen min ikke har fått med seg dette er faktisk ikke mitt problem. Jeg føler ikke at jeg har gitt han falske forhåpninger heller. Jeg har hverken flørtet eller insinuert noe som helst med han.

Å være player/playe noen synes jeg at er mer enn det uansett. I mine øyne er en player for eksempel en som flørter, gir falske forhåpninger og "led them on" slik at jenter skal falle for det, bli forelsket og ha sex med vedkommende. Også driter han i de etterpå. En som bare er ute etter sex men gir folk falske forhåpninger om et forhold - er en player.

Dessuten har jeg tenkt litt på dette med falske forhåpninger. Det er jo en two-way street. Selv om jeg er hyggelig og positiv, og et mannfolk kanskje håper på noe mer så må de jo uansett klare å tenke såpass rasjonelt at de kan skjønne at jeg ikke nødvendigvis har noen baktanke. Det er faktisk mulig å ha det morsomt sammen ute selv om man ikke har lyst til å dele seng med vedkommende.

Dette blogginnlegget skrev jeg i fjor. *le*

Det er sommer i lufta, jeg har sett både blomster og bier allerede. Jeg innså akkurat at dette med blomster og bier har jo en dobbel betydning - så ikke misforstå hva jeg mener. ;)

Sommeren er fantastisk. Varme, lys, sol, hav, grilling, pils, solbriller, is, vannmelon. Ja takk! Men jeg har også tenkt over hvor irriterende sommeren kan være. Alle er så forelsket, så lykkelige. De bader sammen, reiser på ferie, sover i telt...

Jeg føler meg ganske ensom til tider. Nesten alle av mine nærmeste har en spesiell person i sitt liv. Jeg har ostepop... Ja, jeg føler på en måte at alle andres liv passerer i revy mens jeg sitter og spiser ostepop. Det er nok litt teit å klage over å føle seg ensom så kort tid etter mitt siste forhold, men i fjor var jeg "flink til å være singel" - da trivdes jeg alene og hadde det topp. Akkurat nå føles det ikke like kult.

Jeg har 3 bestevenninner og alle har fått seg både kjæreste og samboer i år. Hvor er min prins? Kanskje jeg bare trenger en sommerflørt... men jeg er virkelig ikke flink til dette. Jeg kan ikke flørte. Jeg gjør narr av folk, jeg ler av navnet ditt og jeg tuller. Beklager for at jeg er så ødelagt, jeg får skylde på mine tidligere erfaringer.

"Men kanskje du behandler meg som hvem som helst. For du har glemt alt, nei, kanskje du ringer, nei, kanskje bare meg som er så usikker..."



2016: Livet mitt er helt forandret. For eksempel så har jeg bare en bestevenninne nå, da jeg skrev innlegget så hadde jeg 3! Dayuuumn... Men jeg er ikke trist av den grunn. Det er jeg selv som har tatt tak i livet mitt og kvittet meg med folk som ikke var bra for meg i utgangspunktet. Hvis det er mer drama og dritt i forholdet ditt enn det er positivitet og glede så er det noe galt. Når jeg sier forhold så mener jeg både vennskapelig og kjæreste-forhold.

Dette med "sommerflørt"... Hva er det egentlig som gjør at folk blir våryr? Er det lyset og varmen fra solen? Temperaturen? Mindre klær? Lange sommernetter med kalde drinker? Bålkos med en kassegitar og allsang? Ikke vet jeg, men jeg liker det!

For en tid tilbake ble jeg plutselig helt uforventet dratt inn i sjalusidramaet til en kompis. Det fikk meg til å tenke over dette med sjalusi i parforhold. Jenta til kompisen min er ung og veldig sjalu. Hun begynte plutselig å skrive til meg på Facebook og lurte på hva i guds navn jeg hadde gjort med kjæresten hennes. Hadde vi hatt sex? Hadde vi kysset? 

Nei. Vi hadde vært på vorspiel i lag, slik som vi har vært fjorten ganger før uten at det har vært noe problem... Hun begynte å spørre om jeg hadde vært i huset deres, om han hadde noe kallenavn på meg, hvilken farge huset deres hadde, hun sporte om vi kunne møtes for dette var "ikke greit!" og hun skulle ha telefonnummeret mitt. I begynnelsen prøvde jeg å forklare meg og være så hyggelig som mulig, men til slutt ble hun bare ufin, usaklig, barnslig og rett og slett teit så da ga jeg opp.

Jeg prøvde jo å gjøre det beste ut av situasjonen, for kompisen min sin del i hvert fall siden det er han som må liste seg rundt kvinnemennesket. Men det er faktisk noe av det dummeste jeg har vært borti. Jeg har aldri rørt kompisen min noe mer enn å ha gitt han en klem, ei heller har jeg hatt lyst til det. Jeg har kjent han i mange maaange år siden vi kommer fra samme plass, så han er "friendzoned" i mine øyne. Men hun overanalyserte jo alt og sa jeg skulle bare trø meg selv i trynet, reise langt bort, aldri snakke med han igjen og at jeg hadde ødelagt alt.

Kjære lille venn, det er du som ødelegger alt. Og selvfølgelig var alt vinklet mot meg og hvor ille jeg var - hva med å bare stole på kjæresten sin? Hm? Du vet sånn god gammeldags tillit?

God morgen... Egentlig ikke. Jeg har vært helt ødelagt av allergi siden i går. Jeg føler meg dritt så hva passer vel bedre da enn å prøve å løfte seg selv opp med litt nettshopping? ;)

Nelly har "Mid season sale" med opp til 60% rabatt! Jeg klikket hjem et par topper pluss at jeg fikk en topp fra Nelly av kjæresten min i forrige uke. Alle toppene er ribbestrikket/finstrikket og med polokrage. Jeg er helt hekta på det for tiden! Jeg begynner å få en fin liten samling med topper og t-skjorter i slike modeller i både rød, hvit, sort og grå/melange. Jeg får aldri nok!

De nye innkjøpene:



Mine favoritter av toppene jeg allerede har. Jeg digger den melange/lysegrå-fargen!

1 fra Bik Bok, 2 og 3 er fra Nelly, 4 fra H&M.

I går hentet jeg flere småpakker fra Ebay i postkassen min. Jeg får enda pakker av og til men jeg har blitt mye flinkere enn jeg har vært tidligere med nettshoppingen min. Jeg fikk blant annet en grønn neglelakk som skifter farge etter temperaturen. Det vil si at når jeg blir varm/kald så bytter den farge mellom grønn og gul. Jeg har også kjøpt meg en klar top coat som gjør neglelakken matt. Jeg har akkurat begynt å bruke neglelakk igjen etter å ha vært uten det i 3 år - den første lakken jeg kjøpte meg i år var rosa men nå er jeg dritlei av den *le*.

Jeg mottok også en matt lipgloss fra Imagic. Den er ganske beige/brun og jeg synes egentlig at den er kjempefin! Det er selvsagt litt uvant på meg ettersom jeg aldri har gått med noe slikt før men jeg tror at jeg kommer til å like den. It's growing on me! ;)

Processed with VSCO with m5 preset

Processed with VSCO with f2 preset
Bob Marley-fangirl 2000. Beanien kom også i posten nå!

Jeg hadde som nyttårsforsett å spise sunt og gå ned i vekt. Jeg var flink i januar og februar, i mars skeiet jeg ut. Nå er jeg back on track på dietten min og nei, det er ikke en aprilspøk.

Bær, yoghurt, smoothie, salat, knekkebrød, gulrot, nøtter, riskaker, juice og havregryn. Det er jo godt! Men jeg skjønner ikke hvorfor enkelte sunne alternativer skal være så dyre... Jeg sto å kikket på slike små plastbegre med bringebær og blåbær på Prix og de kostet jo skjorta(!)



I dag har jeg spist popcorn siden det er helg. Det er lov å kose seg! - Men bare i helgene. ;) Middagen ble "chicken" tandoori med soyabiter. Så godt! Så lenge jeg holder meg unna ostepop så tror jeg at det kommer til å gå bra. Ostepop er min største svakhet *rødme*. Jeg var uten det i 2 måneder tidligere i år, helt til det ble priskrig i butikkene og det ble ekstremt billig. Men jeg er "alt eller ingenting" - enten spiser jeg ostepop så å si hver eneste dag eller så må jeg la det være 100%. Jeg er som en addict. "Det skal godt gjøres å spise bare 1." Derfor holder jeg meg heller til popcorn eller kims crisp's i helgene. Grønnsaker er jo også nydelig med holiday dip!


God helg fra solariumspia92!

Kristìn

24, Sortland

Vegetarianer fra Nordland som bruker bloggen som et utløp - mitt fristed.

I N S T A G R A M:


©
Jeg eier rettigheter på alt av fotografi og tekst på bloggen selv, ergo er alt skrevet av meg.
Foto: Olympus E-420, Lumix DMC-FS14,
eller min Samsung Galaxy S5.

Kategorier

Arkiv

hits