Jeg trodde aldri at jeg skulle bli 18 år.
Jeg trodde aldri at jeg skulle bli 20 år.
I år blir jeg 25 og jeg er fortsatt sjokkert over at jeg enda er her.

Jeg har slitt mye i mitt liv. Både fysisk og psykisk. Jeg har lekt med tanken om å ta mitt eget liv så lenge jeg kan huske. Hadde det ikke vært for min fine sambo så hadde jeg nok ikke vært her nå. Da jeg var 17-18 var jeg helt ødelagt. Jeg gråt hver eneste dag. Jeg kuttet meg på håndledd og lår. Jeg kastet opp maten jeg spiste. Jeg var folkesky som få og ble senere diagnosert med sosial angst. Jeg gikk til helsesøster og psykolog, hele pakken. Hvorfor skulle det feile meg så mye? Det fikk jeg spørsmål om.

I ettertid blir jeg irritert av å tenke på hvor trangsynt og lite innsatt visse mennesker både er nå og var da. Hvorfor skal du være lei deg uten grunn? Du som har det så fint med et tak over hodet og mat på bordet. Du som har kjæreste, jobb, hus... "Du har ingenting å syte over". Hvis du selv aldri har opplevd angst, depresjoner eller andre psykiske lidelser så kan du bare holde kjeft. Det handler ikke om hva man har eller hva man ikke har. Forskning viser at i mange tilfeller er det de som har mest som har det verst. Penger, materialistiske saker, venner, forhold... Det spiller ingen rolle hvis psyken er på bærtur.

Ofte lå jeg i sengen hele dagen. Sliten av å puste, utmattet av å være i live.
Jeg har det bedre nå, men jeg føler at det alltid kommer til å prege mitt liv. Og jeg kommer alltid til å stå opp for temaet psykisk helse, siden jeg som mange andre ikke greide å gjøre det da jeg var midt oppi det selv.

Hei. Jeg har aldri vært flink til å starte blogginnlegg. Skukke tru at jeg blogget så å si daglig i 5 år tidligere si. For tiden har jeg tenkt mye på å slette bloggen. Men så ombestemmer jeg meg ettersom at det ikke gikk lang tid fra jeg slettet min forrige blogg til jeg var tilbake igjen. Jeg liker å ha en plass å la fingrene løpe fritt over tastaturet. Den stunden jeg ikke hadde blogg gikk det hardt ut over kompisene mine, jeg spammet på chat for å si det mildt.

Tidligere hadde jeg en såkalt "rosablogg". Da tok jeg masse bilder og skrev om alt fra antrekk og innkjøp til mat og tanker. Nå for tiden blir det mest tanker. For noen virker det kanskje helt absurd å sitte å blottlegge seg om sin psykiske helse på en blogg men for meg kommer det ganske naturlig. Det er ikke noe jeg prakker på folk eller snakker om til alle - men har du valgt å klikke deg inn her så regner jeg med at du vil lese om det. Og synes du at det blir for dystert til tider så er det jo bare å trykke på krysset i hjørnet og gjøre noe annet istedenfor.

En grunn til at jeg ikke blogger så mye atm er fordi jeg har det ganske bra for tiden. Jeg blogger alltid mest når jeg er langt nede i kjelleren. En annen grunn er at jeg har en gammel murstein av en pc. Bare å skru den på er en tålmodighetsprøve. Jeg fikk jo et nettbrett i bursdagsgave av min fine sambo som skulle gjøre det enklere men jeg har fortsatt ikke noe tastatur til taben så det er litt struggle.

Jeg ble spurt om jeg hadde blogg for et par uker siden. "Nei, men jeg hadde det før." Jeg føler at da jeg hadde rosablogg hadde jeg en blogg. Det jeg har nå er mer en notatblokk med skisser av følelser, tanker og situasjoner. Samt av og til litt tilfeldige innlegg om høytider og kos. Kristìn versus verden.

Processed with VSCO with f2 preset

Kristìn

24, Sortland

Vegetarianer fra Nordland som bruker bloggen som et utløp - mitt fristed.

I N S T A G R A M:


©
Jeg eier rettigheter på alt av fotografi og tekst på bloggen selv, ergo er alt skrevet av meg.
Foto: Olympus E-420, Lumix DMC-FS14,
eller min Samsung Galaxy S5.

Kategorier

Arkiv

hits