Stå for det du sier. Ikke lur deg unna. Lyv ei.

Tenk over hva du sier, og hvem du sier det til. Sannheten kommer alltid for en dag. Hvis jeg har vært uheldig og sagt noe jeg ikke burde ha sagt så kan jeg i det minste stå for det. Det verste jeg vet er når man konfronterer noen også blir de helt sånn "Hæææ, neeei, det har jeg aaaldri sagt..." Bitch please.

Vær litt ydmyk. Du er ikke best i hele verden. Selv om det virker som at du kan alt og vet alt, og ingen andre har noe de skulle ha sagt. Jeg blir kvalm.



Är det en sak jag har lärt mig av mina misstag är det skyll inte ifrån dig.
- Kent.

Livet er for kort til å sløses bort. Livet er for kort til å brukes på falske og negative mennesker.

Jeg tar hverken meg selv eller livet mitt så veldig høytidelig. Jeg orker ikke å bruke masse tid og energi på dritt som ikke har noe å si senere i livet uansett. Jeg har aldri skjønt meg på folk som krangler, overdriver og tar helt av for ingenting. Bagateller er og forblir bagateller. Jeg er oppvokst under ganske strenge kår. Det vil si at alt skulle være sånn og sånn. Petimeter, perfeksjonist eller hva du nå vil kalle det. Derfor er jeg stikk motsatt selv. Jeg roter, jeg søler, jeg griser, jeg kaster. Det er ikke så nøye. Hvis jeg tømmer ut en melkepakke på gulvet? Oida. Men det går bra. Det var ingen som døde av den grunn.

Når jeg blir gammel og grå så har jeg ikke lyst til å se tilbake på livet mitt med anger. Jeg trives som jeg er. At andre folk velger å ta på vei for ingenting får være deres problem. Jeg kunne aldri funnet på å sette meg ned og åpenlyst sutre fordi jeg ikke fikk den hamburgerdressingen jeg ville ha lizm.



Jeg er positiv. Du er negativ. Yin og Yang liksom.

I går mens jeg så på Gossip Girl og lot tankene løpe fritt så kom jeg til å tenke på dette med kjærlighet. Å elske noen. I alt for mange bøker, serier og filmer hører man om folk som elsker to personer og nå må velge hvem h*n vil ende opp med. Jeg har også hørt om dette i det virkelige liv men jeg setter et stort spørsmålstegn ved det.

Jeg mener at man ikke kan elske to personer på en gang. Man kan elske flere personer i løpet av livet ja, men ikke samtidig.

Så sier vedkommende som er usikker slik: Jammen hadde du elsket meg så hadde du ikke tvunget meg til å ta det vanskelige valget. - Jammen kjære lille venn... Hadde du elsket en person av hele ditt hjerte så hadde det ikke vært noe spørsmål en gang. Enten så elsker du noen eller så gjør du ikke det.

Samme med folk som har elsket. Du kan ikke si den ene dagen at du har mistet alle følelser for vedkommende mens dagen etter så står du og gråter fordi du eeelsker han jo... Ferdig snakka.

I helga var det Fæsterålen - En festival her i Vesterålen som er ganske ny. Den startet i fjor. Jeg var ikke der i fjor så jeg var ganske spent. Pluss at Sondre Justad skulle spille i år. De som kjenner meg vet at jeg elsker Sondre Justad. :')

Jeg tok dessverre ingen bilder på fredag annet enn en screenshot fra svigerbrors mystory - siden jeg var opptatt med å blø neseblod etter å ha fått en albue midt i fleisen under Staysman & Lazz... Men på lørdag tok jeg noen bilder både på vorspiel og under konsertene. Jeg turte ikke å ta så veldig mange bilder siden det ble en del dytting og kaos i publikum, spesielt under Sondre Justad.

Men vi koste oss uansett! ♥

{

{

{

{

Processed with VSCO with b5 preset

{

{

Jeg er snart på mitt fjerde år som vegetarianer og jeg elsker det! Jeg bor derimot sammen med en kjøtteter men det går helt fint. Han spiser gjerne soya sammen med meg, eller så har vi hver vår middag eller samme middag med ulikt tilbehør. Jeg er ikke nazi-veggis. Det vil si at i like stor grad som jeg vil bli respektert for å ikke spise kjøtt så respekterer jeg andres valg om å spise det. Så lenge ingen prøver å tvinge meg til noe så tvinger ikke jeg andre til noe heller.

Derimot så er det ikke bra å spise kjøtt hver eneste dag. Min kjære er som sagt kjøtteter og en ganske aggressiv sådan. Det vil si at han spiser kjøtt til det meste - Kjøtt til frokost, kjøtt til lunch, kjøtt til middag og kjøtt til kveldsmat. Jeg forsøker å endre litt på dette ettersom at det er jo hverken bra eller sunt. Ikke bare skal man unngå å spise kjøtt til alle måltider, men man kan også i det minste ha EN kjøttfri dag i uken. Derfor er Meatless Monday en kjempebra kampanje!

Det skal ikke så mye til for å holde seg kjøttfri en dag. Tenk over hva du spiser.. Til frokost kan du bytte ut brødskiven med skinke til et annet pålegg som for eksempel syltetøy eller peanøttsmør. Man kan spise yoghurt, grøt, vafler, toast, pannekaker, ostehorn også videre. Istedenfor å ta deg en pølse med brød til lunch så kan du heller spise en panini med friske grønnsaker. Til middag kan du diske opp med suppe eller en god pastasalat. Det skal ikke så mye til. :)

For dyrene, for miljøet, for deg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Du kan lese mer om Meatless Monday her: Link.

Jeg er en veldig positiv og blid person egentlig. Derfor blir folk gjerne overrasket hvis jeg åpner meg og forteller om min bagasje og mine psykiske problemer. Jeg er flink til å legge negativitet og dritt igjen hjemme.

Jeg vet at veldig mange jenter blir i dårlig humør når de har mensen, mens jeg har alltid sett på det som en liten unnskyldning for å kunne oppføre seg litt bitchy. Såklart skjønner jeg at hvis magen kjennes ut som en tørketrommel så kan man bli litt gretten, men jeg tror at visse jenter smører litt tykt på. Eller så krangler, bjeffer og kjefter de mens de bruker pms som en unnskyldning. Jeg merker altså ingen forskjell på mitt eget humør uansett om jeg har mensen eller ikke.

En ting som faktisk har noe å si for humøret mitt er derimot sulten min. Hvis jeg ikke har spist på en god stund så kan jeg bli litt (h)angry. Spesielt hvis magen min rumler og jeg ikke har mat tilgjengelig i dette øyeblikk, da kan det bli litt surmuling og himling med øynene fra min side. Som regel er jeg flink til å passe på det selv, jeg forsøker å spise lite men ofte - slik at jeg holder det gående og slik at jeg ikke kommer til det stadiet hvor jeg blir hangry. :)

{

Nå har jeg ikke blogget på over en uke. "Waaaaah?!" Men jeg har mine grunner. Det skjedde noe i begynnelsen av forrige uke som satte alt i perspektiv. Jeg har så å si ikke vært hjemme. Jeg har lyttet, trøstet og støttet mine nærmeste. Det er noe som har gått ut over meg selv også, men ikke i like stor grad føler jeg. Det er slik jeg er. Jeg setter mine nærmeste foran meg selv og lytter til deres problemer. Selv om jeg egentlig har mer en nok med mine egne issues. Til slutt så blir det for mye, det koker over og jeg sliter meg selv ut. Psykisk og fysisk.

Jeg sov så å si hele helgen. Etter et par (alt for mange) søvnløse døgn så var det veldig ettertraktet. Jeg begynte til og med å hallusinere. Da sier det seg vel selv at jeg hadde manko på søvn.

Denne uken blir det begravelse. ♥

Jeg hadde nettopp et ordentlig "Awww-moment". Jeg har fulgt Jenna Marbles på Youtube i mange år og i dag innså jeg at manageren hennes sin datter heter Bowie. Fordi Rome(som manageren heter) og hennes partner var så store fans av David Bowie. *smelte*

Det fikk meg til å tenke litt på dette med navn. Navn har ganske mye å si for en person egentlig, selv om uttrykket sier at "Navnet skjemmer ingen". Hvis du først assosierer et navn med en viss person så kommer du nok alltid til å gjøre det. For eksempel så ville min kjære mor egentlig at storebroren min skulle hete Andreas, men det ville slettes ikke pappa ettersom at han kjente en gammel gubbe på hjembygda som het det - men som ble kalt Andras...

Jeg har møtt mange som har ødelagt fine navn for meg. Navn jeg i utgangspunktet likte kjempegodt. For eksempel så synes jeg tidligere at Brage var et nydelig navn - Helt til i tenårene da jeg fikk meg en kjæreste som het Brage. Nå assosierer jeg alltid det navnet med han så det er herved ødelagt. *uskyldig latter*



Selvfølgelig kan navn endres over tid også. Selv om du har gått i klasse med en som het for eksempel Mathias, så kan du senere i livet møte en annen Mathias som kommer til å endre hele ditt syn på akkurat det navnet. Fortvil ikke! ;)

Jeg var et rart barn. Jeg er nok fortsatt ganske rar den dag i dag men jeg har i hvert fall blitt litt mer skeptisk. Da jeg var barn trodde jeg på ALT folk fortalte meg. Nå snakker jeg ikke om at jeg trodde på julenissen eller tannfeen. Hvis noen fortalte meg en historie eller usanne fakta så slukte jeg det rått. For eksempel så trodde jeg i mange år at det fantes 1 hårstrå på hodet vårt som kaltes "hovedhåret". Det vil si at hvis man mistet dette ene hårstrået så kom alle de andre også til å falle av. Så hvis noen lugget meg eller jeg røytet så tenkte jeg alltid: "Neeei, hva hvis det der var hovedhåret?!"

Ganske stupid jeg vet. Jeg trodde at hvis man ropte inn i en boks og skrudde lokket på så kunne man høre lyden neste gang man åpnet den. Jeg fikk høre at jordkloden var flat og jeg trodde på det. Jeg trodde også at rogn var mensen til krabber.... En kompis lurte meg med at skilpadder ikke hadde avføring, altså at de aldri bæsjet liksom. Det hørtes jo fornuftig ut. Logikk hva er det.

Jeg er fortsatt litt sånn den dag i dag. Folk kan fortelle skrøner og vandrehistorier på fest og jeg tror på alt de sier. Derimot så har jeg begynt og ta ting med en liten klype salt. Jeg har nemlig blitt lurt så mange ganger at det egentlig ikke er morsomt lengre. *le*

I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om noe som irriterer meg. Jeg er ekstremt glad i dyr så dyrevern er noe jeg brenner for. Jeg kjenner en person som har en katt som vedkommende ikke skulle fått lov til å ha.

Så å si hver gang jeg er der så kommer katten springende. Sitter jeg i bil så ser jeg bare at kjeften er åpen, mens kommer jeg gående så hører jeg jo mjauingen og jamringen på lang vei. Selv om det ikke er min katt så har jeg kjøpt kattemat til den flere ganger, både våtfôr og tørrfôr. Det virker som at veldig mange katteeiere tenker som så at når det er sommer så kan man bare reise fra katten sin uten å gi den mat fordi den fanger jo alltids fugler og mus... Nei. Hvis en katt er vant til å være "huskatt" som får servert fôr hver dag så må du jo belage deg på at du må fortsatt kunne skaffe katten dette selv om du kanskje er på ferie et par uker eller borte på en liten helgetur.

Det skal ikke så mye til. Man kan få noen til å passe katten, eller til å i det minste se til at den har rikelig med mat og rent vann. Eller du kan kjøpe slike dispensere som fylles etter med fôr selv ettersom katten spiser.

Jeg blir så irritert siden jeg blir lei meg på kattens vegne. Det er så unødvendig. Klarer du ikke å stille opp med det som er helt primært og grunnleggende for en katt så skulle du ikke hatt dyr, enkelt og greit.


(Dette er svigermors katt Lurven, det er altså ikke han innlegget handler om.)

Jeg var 16 år da jeg flyttet hjemmefra. Det er faktisk 7 år siden i år. Jeg tenkte at jeg kunne skrive litt om akkurat det. Lillebroren min har akkurat flyttet hjemmefra og til Trondheim så jeg har kjent en god del på den følelsen for hans del. Men han er tross alt 19 og skal studere på NTNU så jeg tror at han kommer til å trives kjempegodt der! Og han har nok godt av litt luft under vingene han også. ;)

Jeg var bare 16 år og skulle studere videre på skole. Jeg hadde gått grunnkurs elektro på hjemplassen min men noe 2-år videregående hadde vi ikke. Derfor måtte jeg flytte. Den nærmeste skolen for min del var i Lødingen, 2 timer unna barndomshjemmet mitt. Det endte derimot med at jeg flytte til Narvik. 4 timer unna. Hvorfor det? Fordi jeg hadde anbefaling fra psykolog og helsesøster.

Jeg husker at jeg følte meg sååå voksen da jeg flyttet. Selv om jeg egentlig bare var en liten drittunge. Jeg hadde aldri skjært meg min egen brødskive en gang. Jeg hadde aldri vasket klær også videre også videre. Det var mye jeg skulle lære, og plutselig skulle jeg bli så voksen og ansvarlig over natta. Jeg husker at jeg ikke hadde lyst på vaskemaskin siden det var nytt og skummelt for meg. *le* Men min kjære mor prakket på meg en vaskemaskin slik at jeg ikke skulle komme drassende hjem med skittentøyet mitt.

Jeg husker hvor mye jeg gledet meg. Jeg kalte det å flytte for "lyset i enden av tunnelen". Nå skulle jeg endelig få bestemme hva jeg ville ha til middag hver dag, hvor lenge jeg ville være oppe eller hva jeg ville finne på til en hver tid. Jeg var så spent.

Sannheten er at realiteten slår deg fort i fleisen og du innser hvor gørrkjedelig det egentlig er å både handle mat og å lage mat til bare deg selv. Også skal man styre en knøttliten økonomi av et latterlig borteboerstipend... Nei huff. For ikke å snakke om at man aldri har tenkt over alt det kjedelige man må bruke penger på. Q-tips, dasspapir, oppvaskmiddel, tøymykner... Blæ.



I ettertid synes jeg kanskje at jeg var litt vel ung, men samtidig så angrer jeg ikke på det. Jeg ble jo formet til det mennesket jeg er i dag, selv om jeg måtte innom en relativt lang periode med brunkrem først.

Ved to tilfeller tidligere i mitt liv har jeg hatt "dating-appen" Tinder. Jeg skriver "dating" i gåsøyne, siden majoriteten av de som bruker denne appen enten har kjæreste allerede eller så har vedkommende ingen intensjoner om å møte deg in real life uansett.

Jeg husker at det var litt morsomt å swipe da, søndagshobbyen min... Spesielt hvis jeg var hjemme hos foreldrene mine på øya jeg kommer fra og fant en hel haug med kjentfolk som jeg vet er i forhold. Det er som jeg har skrevet tidligere: Vet kjæresten din at du er singel?

Jeg sier ikke at det ikke kan bli forhold av det. Jeg vet om folk som har møttes på Tinder og som fortsatt er kjærester den dag i dag. Men jeg hadde Tinder såpass lenge at jeg innså hva det som oftest gikk ut på. I min erfaring var det enten useriøse folk som ikke ville møte deg uansett men som kanskje ville ha det litt gøy med litt griseprat og nakenbilder, eller så var vedkommende 4923 mil unna, eller min favoritt: Fuckboys som kun bruker Tinder for å "hooke" = tilfeldig sex/one night stand.

Hvis han ikke allerede var i forhold som sagt...

Jeg vet at det har blitt mye diskutert om man skal kunne ha Tinder mens man er i et forhold eller ikke. Jeg stemmer for nei. Hvorfor i guds navn skal du ha en *kremt*... "dating-app" hvis du er lykkelig opptatt?

Jeg svarte deg ikke da du spurte meg på Facebook om jeg skulle ut på 16 mai, jeg svarte deg ikke da du ringte meg flere ganger natt til lørdag for et par helger siden og jeg svarte deg heller ikke på Snapchat da du spurte meg: "How's life?" her om dagen.

Hvorfor er visse personer så ekstremt trege til å ta et hint? Det må jo føles helt latterlig ut å hele tiden prøve å nå ut til en person som bare ignorerer deg.

Ferdig snakka.

Au. Jeg klemte nettopp min venstre langfinger i døra, fingeren med diamantringen jeg har fått etter svigerstemor på. Hevelsen har begynt og jeg kan kjenne min egen puls i fingeren. Great.

Jeg forsøkte å gå og legge meg. Det var en tapt kamp med mine demoner av tanker. Denne bloggen virker sikkert ganske rar for en utenforstående. I et øyeblikk skriver jeg åpenlyst om min egen psykiske helse og i neste legger jeg ut bilder av sminke... Bloggen er mitt fristed. Jeg liker veldig godt å skrive men i blant er det greit med litt mer overfladiske og rosa blogginnlegg også.

Jeg tenker. Jeg tenker så alt for mye. Uttrykket "tenker så det knaker" Det er meg. I blant har jeg det ikke så bra med meg selv, andre dager føler jeg meg som kongen av jorda. Jeg tror at jeg sliter litt med å finne balansen. Som regel er det ingen mellomting. Enten så er jeg overlykkelig eller så føler jeg meg helt søppel.

Jeg var hjemme hos familien tidligere i uken. Jeg tok avskjed med lillebrorsan, nå har han nemlig spredd vingene sine og flyttet til Trondhjæm sjø. Jeg tenker på da jeg selv flyttet hjemmefra, for 7 år siden. Kanskje skal jeg dedikere et blogginnlegg til det.

{

Har dere hørt om Shop Miss A? Det er en nettside som selger sminke og andre søte ting, og ALT koster 1 dollar! Jeg kjøpte meg sminkekoster, løsvipper, leppestifter, brynpomade også videre. Hvert produkt betalte jeg bare 1 dollar for. :D

Jeg trodde først at dette var en asiatisk nettside men etter litt research fant jeg ut at varehuset til Shop Miss A ligger i Texas. Jeg var litt skeptisk til å bestille meg undertøy der pga. størrelsen men nå som jeg vet at det ikke er asiatiske størrelser uansett så prøver jeg meg kanskje på undertøy neste gang.

Leveringstiden var ganske lang, men det kan jo også være akkurat nå ettersom at det er sommer og mange har ferie. Det blir nok ikke siste gangen jeg bestiller fra Shop Miss A. Er man tidlig ute så kan man jo handle mange fine julegaver der. ;)

Det beste av alt er at alle produktene selvsagt er dyrevennlige, så ingenting er testet på dyr.

{

Jeg gikk på ungdomsskolen da jeg begynte å slite med spiseforstyrrelser. Først på det anorektiske plan hvor jeg forsøkte å holde meg unna mat. Jeg tygde tyggis for å lure magen til å tro at jeg spiste. Skolematen min lå strødd i hele kjelleren vår. Altså lunchen - brødskivene jeg hadde fått med meg på skolen. Noen ganger klarte jeg å kaste maten på skolen men jeg ville jo helst ikke at noen skulle se det så som oftest hadde jeg med meg lunchen min hjem igjen. Først forsøkte jeg å gi brødskivene til måkene utenfor men det ble bare støy og bråk av det, så da fant jeg ut at jeg kunne jo faktisk kaste brødskive etter brødskive i "utekjelleren". 

Dette ble jo selvsagt oppdaget til slutt så jeg fant ut at jeg måtte lage meg en ny plan. Denne gangen ble det bulimi. Jeg spiste, og jeg spiste mye. Jeg snek til meg knekkebrød hver gang min mor var ute av huset. Jeg kastet ostepop inn romvinduet mitt, og puttet ostepop-poser i joggebuksa mi mens jeg gikk forbi foreldrene mine. Ingen skulle vite noe. Det var ikke enkelt. Det var ikke alltid at det passet seg å gå på nærmeste toalett rett etter at man hadde spist. For eksempel så hadde jeg store problemer hos farmoren min. Jeg følte alltid at hun skjønte det.

Jeg holdt på med dette ganske lenge. Både mens jeg bodde hjemme og etter at jeg flyttet på hybel. Jeg prøvde litt andre ting også. Som for eksempel "kopp-metoden". Det vil si at man lar seg selv spise - men kun så mye som man får plass til i en kopp. Eller porsjonen med mat kunne bare være så stor som din egen knyttneve..

Spiseforstyrrelser er ikke kult. Det er ikke noe å ønske seg. Jeg fikk jo alt til å stoppe opp i kroppen min siden jeg hadde bulimi midt i tenårene. Jeg mistenker jo fortsatt at det er derfor jeg ikke har særlig med pupper. En god stund etter at jeg sluttet å kaste opp alt jeg spiste så var jeg fortsatt veldig kvalm hvis jeg spiste meg ordentlig mett.


På mitt smaleste var jeg 31 kilo. Jeg var pen, men jeg var svak.

Jeg lurer på så ekstremt mye forskjellig. Alt fra teite og tilfeldige tanker til de store spørsmålene i livet. Slike tanker kommer spesielt på kvelden når jeg skal legge meg. Det er veldig ofte at jeg til slutt bare må stå opp igjen ettersom at det blir så mye surr og kaos i hodet mitt. "Hvorfor bruker isbilen melodien til Norge rundt?" "Hvorfor heter napoleonskake napoleonskake?" "Hva prøvde den første personen som melket en ku egentli på?"

Hvorfor er jeg her? Hvorfor er jeg i live? Eller hvis vi skal sette det litt på spissen - hvorfor var akkurat jeg den raskeste sædcella?




Det er ikke bra med for mange tanker og for mye overanalysering heller.
Da blir jeg gæærn.

Hvorfor skal du slite med så mye? Hvorfor er det så mye som feiler deg?

Dette er spørsmål jeg har fått flere ganger og jeg blir faktisk litt fornærmet. Det er jo ikke akkurat som at jeg har valgt å være diagnosert med sosial angst, oppleve panikkanfall eller alt annet jeg har slitt med i mitt liv. Det er ikke gøy å forklare livshistorien sin til atter en ny psykolog. Det er heller ikke en fest å ha en hjerne som kan få meg helt på tryne. Det var ikke morsomt med spiseforstyrrelser og det var heller ikke en vits å drive med selvskading.

Det som irriterer meg er at det for noen år siden var "inn" å slite. Det var "inn" å ha angst, depresjoner også videre. Jeg skjønner det ikke. Hvis du har opplevd ekte psykiske plager så er det ikke noe du ønsker din verste fiende en gang. Angst er ikke å grue seg til noe eller å ikke synes at noe er skøy. Angst er seriøse greier, real shit.

De som later som at de har psykiske problemer er de som ødelegger det for oss som faktisk sliter med noe. Plutselig blir man sett på som lat og en taper hvis man ikke kommer seg på jobb/skole en dag på grunn av for eksempel angst. Og det er helt forståelig, når det blir brukt som en unnskyldning for å få sove lenge og være hjemme - uten styggen på ryggen.



Ikke si at du har angst hvis du ikke har det. Det er bedre måter å få oppmerksomhet på enn å få sympati for en psykisk lidelse du ikke har.

God mandag folkens! Jeg har kost meg kjempemye i helga. Jeg fikk med meg min kjære på den årlige hagefesten, og jeg tror faktisk at han koste seg han også. ;) Han var litt skeptisk først og det måtte litt masing/overtaling til før jeg fikk han med meg, men man må tørre å si ja - og gå ut av sin egen komfortzone. Ja til flere eventyr! ♥ Vi var på hagefesten både fredag og lørdag, helt til lørdagsnatta hvor vi dro videre til en kollega av min kjære på "kollega-fest". Med andre ord så har vi fått mye ut av helga. :)

{

Bernard Briis Band opptrådte på hagefesten.

{

Kristìn

24, Sortland

Vegetarianer fra Nordland som bruker bloggen som et utløp - mitt fristed.

I N S T A G R A M:


©
Jeg eier rettigheter på alt av fotografi og tekst på bloggen selv, ergo er alt skrevet av meg.
Foto: Olympus E-420, Lumix DMC-FS14,
eller min Samsung Galaxy S5.

Kategorier

Arkiv

hits